Flytte FRA hus TIL leilighet i byen?

[Gjest uAnonymBruker]

Nei, det har eg nok ikkje. Eg veit godt kva eit mål er. Vi har ti mål hage, viss du sender meg ein pm kan eg sende deg kartreferansar. Du kan få kome på besøk viss du vil.

10.000 m2 ?

Endret 3. september 2011 av uAnonymBruker

[Dragonfly84]

Jeg har bodd både på bygda og i byen. Det dere sier om Marka er jo veldig sant. MEN - i byen er det "marka", ikke ordentlig skog. Det er den type skog der du møter noen rundt hver sving, der hunden din ikke bare kan løpe fritt, der det er skilt på annenhvert tre, der det er så mange stier at man går seg vill i blå og røde løyper og bånd, der det er skilt om oppgradering av veier. I bygda jeg bodde mange år var det stier i skogen, men den type sti der man kan gå en time uten å møte noen, der stien ikke deles opp i fem andre stier etter noen hundre meter, fordi det er så mange folk som har gått overalt. Der det er helt stille i skogen, der man ikke møter noen. Der hund og barn kan springe fritt uten at man møter andre.

Det er fint å bo i byen, der det er mer fritidstilbud, liv og folk. Men det meste av det kan man få med seg hvis man bor 20 minutter med tog unna også. Der koster også husene fort en del mindre enn i Oslo.

Ellers fins det jo bydeler lenger unna sentrum, nær naturen, der det er mye hus, så du hvert fall får både hus og hage.

Jeg er glad for å bo i byen, men jeg savner jo roen og friheten fra bygda. At det er helt stille når jeg skal sove. At nærmeste nabo ikke er en tynn vegg unna, men hundre meter unna. At jeg kan gjøre hva jeg vil uten å tenke på naboene, f.eks. spille høy musikk. At jeg har en innsjø rett i nærheten der man kan bade, ofte uten at man møter andre. At folk hilser. At det er god plass til all slags husdyr.

Men det er i byen de interessante jobbene er, morsomme kurs, bra restauranter og bra treningstilbud - den type ting.

Det er jo fordeler og ulemper med alt. Jeg er veldig glad for at jeg vokste opp i et stort hus med stor hage, plass til husdyr og hest etter hvert, nær natur, der jeg gikk på en liten skole i ei bygd der alle kjenner alle, det var ingen man måtte passe seg for og ingen "skumle menn", jeg kunne leke ute i skogen uten voksne, jeg gikk til dagmamma i stedet for barnehage, alt var veldig trygt og lokalt. Det var selvfølgelig irriterende også, alle vet hva du gjør og du er "dattera til..." i stedet for deg selv. Men alt i alt er jeg glad jeg vokste opp på bygda og ikke i byen.

Endret 3. september 2011 av Dragonfly84

[Dragonfly84]

Fordelar med byen:

Du slepp nysgjerrige naboar. Punktum.

Barna dine lærer seg å beherske byen.

Jeg har aldri hatt så nysgjerrige naboer som etter at jeg flytta til byen! Sånn slemt nysgjerrige, av typen der du får avhør i heisen om hvor du var, hvor du skal og hvor du skal etter det.

På bygda lærer barna seg å beherske skogen, å finne fram i naturen og hvordan kuer/sauer/hester ser ut. I byen ser de kanskje ei ku på en sånn besøksgård en gang. På bygda kan de kanskje hjelpe til med hestene på nabogården.

Endret 3. september 2011 av Dragonfly84

[AnonymBruker]

Jepp! Det er små plenar på utsida mellom inngangane, men mesteparten av dei ti måla er inne i gårdsrommet, med leikeplass, sandkasser, sklier, husker og eit 15 cm djupt plaskebasseng som er 8 meter i diameter.

Jeg bor på landet, og har ca 1,4 mål tomt. På den tomten kunne jeg fått alt det du ramser opp, og jeg finner det meget merkelig at en bygård har ti mål tomt. Man skla være heldig om et hus i nærheten av sentrum har ca 1 mål tomt, og da er tomten stor. De fleste tomter er mellom 500 -1000 kvm.

Og jeg tror neppe noen har solgt en bygård med ti mål tomt til en pris på under 30 millioner, rett og slett fordi da kunne man bygget vanvittig mange hus på den tomten. Her på landet kunne man fint bygget ti hus, og siden du snakker om bygård, ville de kunne bygget et helt boligbyggelag. Selv enkelte borettslag har ikke ti mål tomt, så beklager om jeg ikke helt tror på at du har en ti mål tomt til din leilighet midt i byen

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt så nysgjerrige naboer som etter at jeg flytta til byen! Sånn slemt nysgjerrige, av typen der du får avhør i heisen om hvor du var, hvor du skal og hvor du skal etter det.

På bygda lærer barna seg å beherske skogen, å finne fram i naturen og hvordan kuer/sauer/hester ser ut. I byen ser de kanskje ei ku på en sånn besøksgård en gang. På bygda kan de kanskje hjelpe til med hestene på nabogården.

Jeg er vokst opp i Oslo, og gikk på orientering (sånn hvor man løper rundt i skogen, ekte skog, med kart og kompass) fra barneskolealder, red og hjalp til i stall fra jeg var 7, stelte dyr på 4H-gård og hadde jobbet et år i stort fjøs utenfor byen innen jeg var 20... Jeg kjenner også grønnsaksbønder fra tjukkeste Østfold som knapt vet foran og bak på ei ku.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg er vokst opp i Oslo, og gikk på orientering (sånn hvor man løper rundt i skogen, ekte skog, med kart og kompass) fra barneskolealder, red og hjalp til i stall fra jeg var 7, stelte dyr på 4H-gård og hadde jobbet et år i stort fjøs utenfor byen innen jeg var 20... Jeg kjenner også grønnsaksbønder fra tjukkeste Østfold som knapt vet foran og bak på ei ku.

Mens av de 25 som gikk i klassen min i byen så var det bare jeg og en fra somalia som hadde tatt på en ku og vært i et fjøs

[Gjest navnelapp]

Jeg bor på landet, og har ca 1,4 mål tomt. På den tomten kunne jeg fått alt det du ramser opp, og jeg finner det meget merkelig at en bygård har ti mål tomt. Man skla være heldig om et hus i nærheten av sentrum har ca 1 mål tomt, og da er tomten stor. De fleste tomter er mellom 500 -1000 kvm.

Og jeg tror neppe noen har solgt en bygård med ti mål tomt til en pris på under 30 millioner, rett og slett fordi da kunne man bygget vanvittig mange hus på den tomten. Her på landet kunne man fint bygget ti hus, og siden du snakker om bygård, ville de kunne bygget et helt boligbyggelag. Selv enkelte borettslag har ikke ti mål tomt, så beklager om jeg ikke helt tror på at du har en ti mål tomt til din leilighet midt i byen

Men i alle dagar... Dette er ein bygård, den er bygd i ring, arealet på tomta er ti mål. (Det er fleire liknande i nabolaget.) I "ringen" som delar hagen er det 90 leiligheiter. Bygården er på tre etasjar, og leiligheitene er fordelt på ca. 15 oppgangar. Slike bygårdar med store uteareal finn du på Torshov, på Fagerborg og på Lindern, for å nemne nokre døme. Bygårdar bygd frå 1890 og fram til 1920-30 har ofte slike store bakgårdsareal.

Husk på det at når du går på Grünerløkka, Torshov eller i området rundt Bislett så går du langs utsida av bygårdane, og du kan gå rundt eit kvartal. Desse kvartala er ikkje tette inni, der er det som regel ein stor hage.

Eg var på besøk hos nokre vennar på øvre Grünerløkka her om dagen, dei har inngang frå Thorvald Meyers gate. Gården er høg, tett og kan sjå trist ut, men når vi kom inn i bakgården var det eit staseleg hageanlegg med drivhus, leikeplassar, sittegrupper og sykkelparkering. Noko ein ikkje kunne forestille seg når ein ser gården frå utsida. Så det er mange som har mykje grønt i bakgården midt i byen, viss ein er heldig. Og vi er tydelegvis blant dei heldige.

[Caramba]

Jepp! Det er små plenar på utsida mellom inngangane, men mesteparten av dei ti måla er inne i gårdsrommet, med leikeplass, sandkasser, sklier, husker og eit 15 cm djupt plaskebasseng som er 8 meter i diameter.

Noen av bygårdene i Oslo har store bakgårder, vi bodde i en sånn type bygård de første to årene med barn. Når jeg ser tilbake var det en super tid, en baby, super leilighet og veldig sentralt, men i et luftig område med parker og turveier.

Da vi fikk flere barn så forandret behovene seg, pluss at vi kjente savnet etter at barnet kunne løpe ut og inn i dn hage. Det er mye styr når man alltid må planlegge, bare for å gå ut å leke. Det går fint med ett barn de første årene, men så er det mye enklere med hus.

Nå har vi hus utenfor sentrum, men 10 min til byen med bil. Vi har romslig hage og romslig hus. Med tre barn er hverdagen så utrolig mye enklere her. MEN de første to årene med ett barn i byen var toppen, jeg stor- koste meg.

Endret 4. september 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

Men i alle dagar... Dette er ein bygård, den er bygd i ring, arealet på tomta er ti mål. (Det er fleire liknande i nabolaget.) I "ringen" som delar hagen er det 90 leiligheiter. Bygården er på tre etasjar, og leiligheitene er fordelt på ca. 15 oppgangar. Slike bygårdar med store uteareal finn du på Torshov, på Fagerborg og på Lindern, for å nemne nokre døme. Bygårdar bygd frå 1890 og fram til 1920-30 har ofte slike store bakgårdsareal.

Husk på det at når du går på Grünerløkka, Torshov eller i området rundt Bislett så går du langs utsida av bygårdane, og du kan gå rundt eit kvartal. Desse kvartala er ikkje tette inni, der er det som regel ein stor hage.

Eg var på besøk hos nokre vennar på øvre Grünerløkka her om dagen, dei har inngang frå Thorvald Meyers gate. Gården er høg, tett og kan sjå trist ut, men når vi kom inn i bakgården var det eit staseleg hageanlegg med drivhus, leikeplassar, sittegrupper og sykkelparkering. Noko ein ikkje kunne forestille seg når ein ser gården frå utsida. Så det er mange som har mykje grønt i bakgården midt i byen, viss ein er heldig. Og vi er tydelegvis blant dei heldige.

Nå savner jeg fine Torshov-gården vi bodde i før!

[AnonymBruker]

Som andre sier her, fordeler og ulemper med begge deler, så det gjelder å finne ut av hva dere vil!

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri villet flyttet fra byen, mens min bestevennine får angst av å være i byen.

[AnonymBruker]

Hvordan går det med tankene TS?

[AnonymBruker]

Kjenner tanken - tiltrekningen av bylivet og samtidig det forlokkende med hage og trygge omgivelser på landet der barn kan leke ute uten at man må følge med HELE tiden.

Da jeg kom fra "landet" for å gå på videregående skole, ble jeg helt overrasket over å se på byungdommen som var mine nye klassekamerater. På min lille skole på landet, var alle opptatte av hvilke klær du hadde på (og det måtte være Ball-gensere, dette var åttitallet), og det var et voldsomt sosialt hierarki, og alle prøvde å bli med i den "kule" gjengen.

I byen hadde alle sin stil, du ble sett ned på hvis du hadde Ballgenser eller noe annet kommerst. Folk var opptatte av politikk (det hadde jeg knapt hørt om på min gamle skole) og mange av klassekameratene kom fra beleste hjem og akademikerforeldre. Det var en fantastisk ny verden for meg.

Det er mulig ting har endret seg, men jeg har lyst til at mine barn blir kulturelle av seg, får mange forskjellige venner som ikke er så opptatte av status og klesplagg, og har mange muligheter. Da får det bare være at jeg ikke tør sende dem alene ut og leke ennå. Nå er hun bare to, ennå, da, men jeg tenker mye på dette.

Vi har gått for en sentrumsnær barnevennlig bolig (halvpart av tomannsbolig) med hageflekk. Det er gangavstand til sentrum, men vi slipper festbråk og mange trapper opp til leiligheten. Det er selvfølgelig svinedyrt å bo her, og vi måtte ta opp et stort lån... :-(

[Casall]

Jeg er vokst opp i et stort hus med en stor hage på landet. Vi kunne gå til skolen alene fra vi var 6-7 år, det var masse lekeplasser og rolige gater. Kunne ikke tenke meg å vokst opp noe annet sted. Takk og lov at mine foreldre heller ikke liker byen.

Vi flyttet til leilighet i "sentrum" da jeg var 16, fordi både jeg og søstern var tenåringer og der var der vi var uansett. Mamma og pappa ønsket seg mindre hage, mindre vedlikehold, og de slapp å kjøre oss overalt. Nå har jeg flyttet ut, og de bor igjen i hus.

Jeg synes leiligheter er ok så lenge de ligger landlig til, kunne adri bodd i Oslo. Og det ville aldri falt meg inn å bo i Oslo sentrum med barn, ikke alene heller for den saks skyld. Det er jo bare stusslige, gamle bygårder der. Jeg elsker å sitte på trappa eller verandaen og se utover jordene, og at det er stille og godt om natta. Jeg hadde ikke vært i tvil, men det er meg.

[AnonymBruker]

TS her!

En oppdatering: Et halvt år etterpå flyttet vi tilbake til byen. Vi byttet huset i en 95 kvm leilighet i et barnevennlig borettslag midt i Oslo. Det var mye jobb og avgjørelsen var vanskelig men vi har det flott! Nå er vi blitt en familie på fire. Her er borettslag og skoleveien bilfri, og det er store grøntområder her. Skolen er veldig god og barnehagen er koselig. Naboene er hyggelig og barna har og lette å bli kjent med, vi er ofte på kaffe hos hverandre og barna har også fått mange gode venner.

Veien til jobben er kort (mannens jobb er 500 m unna), butikk mm er i gåavstand og det er masse turmuligheter i nærheten. I helgene er vi ofte i marka, sist helg teltet mannen og eldstejenta i skogen...

Vi har måttet forsake privat hage (selv om det er mulig i brl) og stor plass, men vi har fått mye igjen. Nå elsker vi livet vårt og her blir vi til ungene er store. Det er et supert sted å vokse opp.

Tusen takk for at dere hjalp oss til å finne ut av dette!

(Ps det skal sies at vi er ikke typiske stereotype urbane mennesker..vi liker ikke cafe og konserter. Vi liker byen fordi vi liker mennesker og mange naboer, store vakre bygninger og å gå i parker. Elsker å ha det vakkert rundt meg, med parker og gamle historiske bygg. Det fristet ikke å gå tur i de kjedelige boligområdene i suburben.)

TS

Anonymous poster hash: 6f963...0fc

[AnonymBruker]

Jeg ville at mitt barn skal vokse opp i Oslo (min hjemby), så vi flyttet tilbake når hun var 1år. Ikke sentrum, men i et rolig område nærme marka. En romslig leilighet med lekeplass utenfor.

Det er god skole, masse aktiviteter. Og sist men ikke minst, har vel ikke lov å di det høyt, men jeg føler man får større sosial utvikling her. Man slipper fordommene osv på bygda/mindre byer. Merker veldig forskjell på studiet mitt, om hvem som er fra store byer og hvem som ikke er det...

Flytt tilbake ts:)

Anonymous poster hash: e6867...fc0

[bush babe]

Og ulempen med at alle har hver sin flotte, private hage er jo nettopp det; den er privat. Ikke veldig sosialt i forhold til lekeplasser/bygårder i en by. Kanskje det blir annerledes når barna blir store nok til å ta med venner hjem når de vil, men foreløpig går det mange dager/uker mellom hver gang vi har besøk i hagen. Så det savner jeg. Og det er så lite spennende å se på når man går tur i nabolaget i forhold til en by.

Men men, jeg har en mann som ikke vil flytte til byen, så jeg har avfunnet meg med småbytilværelsen for lengst. Ts er heldig Hilsen tobarns mor som drømmer om oslo-liv. (og jeg bor bare ti min unna oslo, men det blir ikke det samme likevel).

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp på bygda, men har valgt å bosette meg i byen, og blitt boende etter at vi fikk barn. Jeg har møtt en del av de jeg vokste opp sammen med som ikke kan forstå at jeg vil bo i by. De snakker så varmt om hvor god tid man har på bygda, barna kan løpe rundt i hagen, små og oversiktlige forhold, alle kjenner alle osv.

Men så er det ikke bare sånn jeg husker livet på landet. Det er alltid en haug av husarbeid og hagearbeid. Det skal klippes plen, lukes, beises, males, pusses uendelig mange vinduer, støvsuges i mange etasjer osv osv. Så med mindre man liker den type jobb, så går jo en del av fritiden bort på det. Vi kan rydde og vaske hele leiligheten og balkongen grundig på et par timers innsats.

Og så er det all bilkjøringen. Det må ofte kjøres til jobb og til butikken, og ofte også til barnehage og fritidsinteresser. Kjøre til lege, tannlege, bibliotek, svømmehall osv osv. Jenta vår har gått på egne bein til barnehagen fra hun var ca 2 år og vi kan gå til nesten alt vi trenger. Før kunne jeg gå til jobb, men nå har jeg byttet jobb og reiser ca 20 min med t-banen. Uansett foretrekker jeg 20 min med å lese bok, avis eller snakke med kjentfolk, fremfor alene i en bil...

Av fritidsinteresser var tilbudet ganske beskjedent der jeg vokste opp. Selvfølgelig kan det være koselig at alle jentene i klassa også utgjør bygdas håndball-lag, men omgangskretsen blir jo litt snever. Og det er ikke gøy for de som har litt andre interesser en main stream. Her vi bor er det, innen ca 10 min gange, mulig å være med på fotball, håndball, basket, innebandy, friidrett, langrenn, sykling, terrengsykling, orientering, turn, kampsport, volleyball, korps, sjakk... tja, det var det jeg kom på i farten. Det er også gode muligheter for mer uorganisert aktivitet, med bl.a. mange lekeplasser, ballbingen og skaterampe rett i nærheten. Alle ungene i gata her går og sykler til treninger osv.

På bygda har de fleste stor hage med lekeapparater osv. Ja, så leker man i hver sin hage. Her er det felles lekeplasser. Ingen eier huska mer enn andre, eller kan sende andre vekk fordi de ikke liker det barnet. På lekeplassen er det nesten alltid noen kjente, og barna her hos oss leker sammen på tvers av alder og hvilken skole/barnehage de går i.

Vi føler at vi ikke kunne bodd noe bedre sted. Ikke alt er bra med byen, men det er det så visst ikke med bygda heller. Byen er best for oss, så er kanskje bygda best for andre. Og da blir vel fasiten at det beste stedet å vokse opp er der foreldrene trives best. For når foreldrene trives, så blir de bedre foreldre:)

Anonymous poster hash: 33c14...39e

[AnonymBruker]

Og sist men ikke minst, har vel ikke lov å di det høyt, men jeg føler man får større sosial utvikling her. Man slipper fordommene osv på bygda/mindre byerAnonymous poster hash: e6867...fc0

Kanskje litt voldsomt sagt, men jeg opplever også at det er flere interessante folk i byen. Mens det på bygda er så mye snakk om hva andre gjør eller har gjort, er det blant folk jeg kjenner i byen mer snakk om hva man selv holder på med, prosjekter, jobb osv. Og når jeg snakker med folk, så er jeg jo faktisk mer interessert i å høre om dem, enn å baksnakke andre....

Anonymous poster hash: 33c14...39e

[Pastels]

Jeg er oppvokst på landet i et stort hus med fine turområder i nærheten. Alt var trygt og godt, men det var ikke så mange barn i nærheten og det tok endel tid å komme seg til skole og fritidsaktiviteter.

Det virket likevel ikke fristende å flytte til en storby, før jeg sto midt oppi det på grunn av en tidligere samboer. Nå elsker jeg Oslo og trives så godt med følelsen av å ha "livet" rundt meg og at alt er tilgjengelig.

Jeg bor ca ti min utenfor bysentrum i et barnevennlig område, men har god tilgang på kollektivtrafikk og har alt jeg trenger. Magefølelsen min sier alt og jeg råder deg til å kjenne på den du også