Flytte FRA hus TIL leilighet i byen?

[AnonymBruker]

Jeg har bodd i byen i flere år og har forsåvidt trivdes med det. I fjor, rett før jeg fant ut at jeg var gravid, flyttet vi ut av byen til et stort hus med hage. Dette gjorde vi fordi vi ville bo nærmere familie og venner, ha parkering til bilen, ha en hage til oss og bikkja (stor hund), ren luft om vinteren (bodde ved en trafikkert vei)...Leiligheten vi bodde ikke var absolutt ikke ideell, og vi bestemte at vi likesågodt kunne flytte ut av byen enn å flytte til en ny leilighet.

Vi har bodd i huset et år nå, og jeg begynner å savne byen mer og mer...savner å ha folk rundt meg overalt -på gaten og naboer-, savner å gå turer (alltid nye ruter å gå), savner den korte veien til jobben-før var det 10 min til jobben, nå er det 50)... Har også erfart at det ble ikke flere vennebesøk selv om vi flyttet nærmere. Hagearbeid er heller ikke så morsomt som jeg så for meg:/

Jeg trodde jeg var "husmenneske" fordi jeg er vokst opp i hus, men lurer på om jeg de siste årene har blitt "bymenneske"..Jeg har begynt å fantasere om å kjøpe en større leilighet i byen, i en rolig gate og med parkering.... men jeg vet jo at det er tull. Jeg må tenke på babyen min, som trenger plass og frisk luft. Og muligheter til fritidsaktiviteter i nærheten.

Nå har vi en halvt år gammel baby, og det er selvfølgelig best for henne å bo i et hus og å vokse opp "på landet". Ikke sant?? Kan noen "slap me out of it" og fortelle meg at jeg er gal?

[Gjest Annaires]

Når babyen blir litt større, så ser du nok hvor deilig det er.

Bare det å kunne løpe rett utbi hagen å leke, slippe å pakke seg ut i bakgården, eller pakke ned seg alt inn igjen bare fordi den lille må på do.

Jeg har også bodd i byen, og hver høst savner jeg det like mye.

[Gjest Okusan]

Nå har vi en halvt år gammel baby, og det er selvfølgelig best for henne å bo i et hus og å vokse opp "på landet". Ikke sant??

Synes ikke egentlig det, jeg da... Men det er jo ikke det du hadde lyst til å høre, så jeg lister meg stille ut igjen.

[AnonymBruker]

Jeg kan komme på tusen grunner til at det er sunt for barn å vokse opp i byen også, men ... føler fortsatt at det er et egoistisk ønske. Hører gjerne fra deg også Okusan.

Annaires, godt å høre at det er flere som meg:) Er så glad i byen, skjønte det ikke før jeg flyttet derfra. Nå i september er byen så vakker.. Er i byen hver dag på jobb, og det er hardt å sette seg på pendlerbussen for å komme seg "hjem" til suburben.

[AnonymBruker]

12:59

er TS forresten.

[Gjest fireflies]

Hvorfor bo på landet fordi du har fått barn, hvis du egentlig vil bo i byen? Å vokse opp i byen er vel ikke synonymt med en dårlig oppvekst? Jeg er veldig glad for at jeg vokste opp midt i Oslo og ikke på landet.

[AnonymBruker]

Fortell! Føler at det er et egoistisk ønske fordi man da gir avkall på plass, frisk luft overalt, kanskje stort soverom, hage, frihet? Jeg vil gjerne høre hvordan du hadde det.. de jeg kjenner som har vokst opp i byen har blitt utrolig flotte mennesker, men jeg tenker at barnet blir blir sint på meg når hun får vite at hun bodde i et stort hus da hun ble født men så flyttet vi til leilighet..?

TS

[Gjest fireflies]

Fortell! Føler at det er et egoistisk ønske fordi man da gir avkall på plass, frisk luft overalt, kanskje stort soverom, hage, frihet? Jeg vil gjerne høre hvordan du hadde det.. de jeg kjenner som har vokst opp i byen har blitt utrolig flotte mennesker, men jeg tenker at barnet blir blir sint på meg når hun får vite at hun bodde i et stort hus da hun ble født men så flyttet vi til leilighet..?

TS

Man trenger ikke nødvendigvis gi avkall på plass. Det kommer jo helt ann på hvilket område i byen man velger å bo og hvor mye penger man har å rutte med når det gjelder kjøp av leilighet. Det finnes jo store blokkleiligheter. Det finnes også rekkehus og selvsagt vanlige hus i byene. Man trenger heller ikke gi avkall på friluftsliv, selv om man bor i en by. Det tar meg ti min med T-banen, så er jeg midt i skogen. På sommern går jeg tur rundt Sognsvann, på vintern tar jeg med slalomskiene mine til Tryvann. I mine øyne er det kun positive sider ved å bo i byen, fordi man har så mange muligheter! For meg blir det alt for rolig på landet. Jeg blir rastløs og kjeder meg nærmest i hjel over lengre tid.

[Gjest Spinell]

Argumenter for å fortsette å bo på landet:

*barnet får boltreplass i hagen rett utenfor stuedøra, og dere slipper å reise til en lekeplass eller skogen for å finne gress og friskere luft

*og du kan drive med andre ting mens barnet leker i hagen (etterhvert)

*du slipper å dele vegg/gulv/tak med potensielle festnaboer i leiligheten(e) ved siden av/under/over

*du slipper at de nysgjerrige naboene deler vegg/gulv/tak med deg - det er i det minste noen meter mellom naboene

*selv om leiligheter kommer i ulike størrelser og ligger i ulike høyder av bygninger, slipper du uansett å drasse barnevogn gjennom oppgangen, inn og ut av eventuelle heiser osv.

*du har sannsynligvis større plass, også til lagring av ting og utstyr (noe det ikke blir mindre av når du har barn)

*du har parkeringsplass til bilen

*du slipper (i større grad, i alle fall) å finne igjen bilen din helt "innbrøytet" av is og snø på vinteren

Det burde heller ikke være vanskelig å finne ulike tur-ruter uansett om en bor i byen eller på landet. Man må bare bli bedre kjent.

Du har antakeligvis hatt urealistiske forventninger til livet på landet. Det er fordeler og ulemper uansett hvor man bor. Man må selv avgjøre hvilke argumenter som skal veie tyngst.

Byargumentene har du jo allerede (og har atpåtil bedt om flere), så mitt innlegg er kun et bidrag til "landargumentene". Hvordan du vektlegger dem er opp til deg.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp litt begge steder. Og jeg hadde aldri i mitt rette sinn byttet hus og hage og frisk luft mot byen.

Byen er der når barnet har blitt større også, ingen fare. Det blir nok av tiden av livet ditt som blir tilbrakt i en liten leilighet. Slutten på livet til mange er jo en liten hybel man deler med flere. hehe. Så ta det med ro. Liten/mindre plass blir det fort nok.

Det er ikke noe galt med mennesker som vokser opp i byen, blir nok flotte mennesker de også.

Er bare helt utenkelig for meg at et barn ikke skal kunne få springe barbeint ute i sin egen hage. Pynte til jul, lage snømann, lære praktiske ting, lære en ting eller to om blomstet, grønnsaker og bær.

Ikke bare barnet, hunden også elsker nok det å ha muligheten til å være ute.

Når barnet er så lite, hvor mye av tiden din har du tenkt å tussle rundt i byen som du ikke kan gjøre nå?

Hva om du brukte hele permisjonstiden din? Da kunne du dratt inn til byen med barnet hver dag.

Hva med å flytte litt nærmere byen? slik at det ikke er 50 minutter lenger. Er det et barnevennlig alternativ nærmere enn der dere bor nå?

Hva sier mannen din?

Hva er det barnet ditt tjener på å flytte til en leilighet i byen?

[AnonymBruker]

Man trenger ikke nødvendigvis gi avkall på plass. Det kommer jo helt ann på hvilket område i byen man velger å bo og hvor mye penger man har å rutte med når det gjelder kjøp av leilighet. Det finnes jo store blokkleiligheter. Det finnes også rekkehus og selvsagt vanlige hus i byene. Man trenger heller ikke gi avkall på friluftsliv, selv om man bor i en by. Det tar meg ti min med T-banen, så er jeg midt i skogen. På sommern går jeg tur rundt Sognsvann, på vintern tar jeg med slalomskiene mine til Tryvann. I mine øyne er det kun positive sider ved å bo i byen, fordi man har så mange muligheter! For meg blir det alt for rolig på landet. Jeg blir rastløs og kjeder meg nærmest i hjel over lengre tid.

*sukk* Det du beskriver er det jeg liker med Oslo også... får klump i magen.

ts

[AnonymBruker]

Argumenter for å fortsette å bo på landet:

*barnet får boltreplass i hagen rett utenfor stuedøra, og dere slipper å reise til en lekeplass eller skogen for å finne gress og friskere luftveldig god grunn..

*og du kan drive med andre ting mens barnet leker i hagen (etterhvert)hele hagen er inngjerdet så barn og hunder kan løpe fritt..taler for å bli.

*du slipper å dele vegg/gulv/tak med potensielle festnaboer i leiligheten(e) ved siden av/under/over

*du slipper at de nysgjerrige naboene deler vegg/gulv/tak med deg - det er i det minste noen meter mellom naboenedet liker jeg da:) syns luft mellom naboene er usosialt..:/i hvert fall med koselige naboer som vi har hatt

*selv om leiligheter kommer i ulike størrelser og ligger i ulike høyder av bygninger, slipper du uansett å drasse barnevogn gjennom oppgangen, inn og ut av eventuelle heiser osv.

*du har sannsynligvis større plass, også til lagring av ting og utstyr (noe det ikke blir mindre av når du har barn)

*du har parkeringsplass til bilen

*du slipper (i større grad, i alle fall) å finne igjen bilen din helt "innbrøytet" av is og snø på vinterendet er hat! det var da vi bestemte oss for å flytte i fjor..men hvis vi kjøper leilighet med parkering så..hm.

Det burde heller ikke være vanskelig å finne ulike tur-ruter uansett om en bor i byen eller på landet. Man må bare bli bedre kjent.

Du har antakeligvis hatt urealistiske forventninger til livet på landet.Jeg bor der jeg vokste opp, spå jeg visste hva jeg gikk til. Men hadde ikke regnet med at jeg har forandret meg. Det er fordeler og ulemper uansett hvor man bor. Man må selv avgjøre hvilke argumenter som skal veie tyngst.

Byargumentene har du jo allerede (og har atpåtil bedt om flere), så mitt innlegg er kun et bidrag til "landargumentene". Hvordan du vektlegger dem er opp til deg.

Du har absolutt noen gode poeng, som jeg skal ta innover meg. Pes med etasjeklatring og festnaboer, og ikke minst friheten med å ha en inngjerdet hage som boltreplass.

[Gjest Spinell]

På sommern går jeg tur rundt Sognsvann, på vintern tar jeg med slalomskiene mine til Tryvann. I mine øyne er det kun positive sider ved å bo i byen, fordi man har så mange muligheter! For meg blir det alt for rolig på landet. Jeg blir rastløs og kjeder meg nærmest i hjel over lengre tid.

Jeg får leke fandens advokat igjen

Alle disse tingene kan man gjøre om man bor på landet også.

Enten man bor i byen eller utenfor, må man jo faktisk reise til disse utfartsstedene. Dessuten finnes det jo også utfartssteder i nærheten av der man bor, også om man ikke bor i Oslo.

De andre tilbudene i byen, det være seg kino, teater og restauranter er selvsagt lettere tilgjengelig om jo nærmere man bor, men det er et faktum at man bruker disse tilbudene langt mindre uansett når man har fått barn. Behov for planlegging og barnevakt gjør slike tilbud mindre tilgjengelige uansett, men man er jo ikke utestengt fra å gå på kino en kveld om man bor litt unna sentrum, heller.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp litt begge steder. Og jeg hadde aldri i mitt rette sinn byttet hus og hage og frisk luft mot byen.

Byen er der når barnet har blitt større også, ingen fare. Det blir nok av tiden av livet ditt som blir tilbrakt i en liten leilighet. Slutten på livet til mange er jo en liten hybel man deler med flere. hehe. Så ta det med ro. Liten/mindre plass blir det fort nok.

Det er ikke noe galt med mennesker som vokser opp i byen, blir nok flotte mennesker de også.

Er bare helt utenkelig for meg at et barn ikke skal kunne få springe barbeint ute i sin egen hage. Pynte til jul, lage snømann, lære praktiske ting, lære en ting eller to om blomstet, grønnsaker og bær. SOLGT.

Ikke bare barnet, hunden også elsker nok det å ha muligheten til å være ute.

Når barnet er så lite, hvor mye av tiden din har du tenkt å tussle rundt i byen som du ikke kan gjøre nå?

Hva om du brukte hele permisjonstiden din? Da kunne du dratt inn til byen med barnet hver dag. jobber nå, og er i oslo hver dag. det gjør ikke saken bedre..

Hva med å flytte litt nærmere byen? slik at det ikke er 50 minutter lenger. Er det et barnevennlig alternativ nærmere enn der dere bor nå?vi bor så nærme det går ann, men kollektivtilbudet er fælt og køen lang..

Hva sier mannen din?tenker litt det samme som meg men vil ikke tenke det fordi vi nettopp har flyttet ut.

Hva er det barnet ditt tjener på å flytte til en leilighet i byen?nettopp..det er derfor jeg vet det er et egoistisk ønske. ut i fra de jeg kjenner som er fra oslo, vet jeg at barnet har gode sjanser til å bli mer utadvendt, sosial, trygg på seg selv, tolerant og "verdensvant". Men det kan man jo bli andre steder også selvfølgelig.

Du har masse gode poenger.. hadde jeg ikke hatt barn, hadde jeg ikke tenkt meg om to ganger. Men jeg er, som man skjønner, dratt i to retninger her. Jeg vet at barn i byen kan ha det helt fint, men jeg syns det er dumt å måtte gi opp friheten man får med hage og færre biler i nærmiljøet... Hvis jeg bare hadde hatt råd til et townhouse e.l. Et av trehusene like ved Stensparken eller et murrekkehus på Sagene..sukk.

De aller fleste virker det som, flytter ut av byen når barna er et par år. Og det er vel en grunn til det.

[AnonymBruker]

Jeg bor i Oslo med barn, og synes det er flott. Skolen er kjempebra, foreldrene er ressurssterke, barna får innblikk i ulike kulturer og levesett. Det bor mange barn i nærheten, og det er kort vei til lekeplass (mer relevant da barna var litt mindre) og fotballbane. Barna har mange valg i forhold til fritidsaktiviteter.

Jeg har kort vei til jobb, slipper å sitte i kø store deler av dagen. (50 minutter er lenge, tenk når du skal begynne å jobbe igjen).

Du trenger ikke å bo midt i bygryta, det er mange flotte grønne lunger i Oslo.

[AnonymBruker]

Er bare helt utenkelig for meg at et barn ikke skal kunne få springe barbeint ute i sin egen hage. Pynte til jul, lage snømann, lære praktiske ting, lære en ting eller to om blomstet, grønnsaker og bær.

Vi pynter faktisk til jul i Oslo også

Ingen av de andre tingene du nevner synes jeg barna mine går glipp av heller. Nei, vi har ikke noen egen hage barna springer rundt i, men vi går i bakgården, på stranda, i parken, til bestemor, i marka osv. De får definitivt lagd snømann og lært om naturen allikevel!

[AnonymBruker]

Jeg får leke fandens advokat igjen

Alle disse tingene kan man gjøre om man bor på landet også.

Enten man bor i byen eller utenfor, må man jo faktisk reise til disse utfartsstedene. Dessuten finnes det jo også utfartssteder i nærheten av der man bor, også om man ikke bor i Oslo.

De andre tilbudene i byen, det være seg kino, teater og restauranter er selvsagt lettere tilgjengelig om jo nærmere man bor, men det er et faktum at man bruker disse tilbudene langt mindre uansett når man har fått barn. Behov for planlegging og barnevakt gjør slike tilbud mindre tilgjengelige uansett, men man er jo ikke utestengt fra å gå på kino en kveld om man bor litt unna sentrum, heller.

Det er sant. Bor like ved Østmarka, og har like god mulighet til å komme ut i marka. Men det er ikke like tilgjengelig med løyper osv som rundt Oslo. Det jeg savner aller mest med Oslo er:

- alle stedene man kan gå tur. Har en hund som krever mye mosjon, og det er ikke det samme å gå tur i et kjedelig boligfelt som å gå langs Akerelva gitt..

- naboer! Savner å ha folk rundt meg overalt.

- 10 minutter til jobben...

Men, det er veldig flott med garasje og inngjerdet hage altså. Det er jo det.

[AnonymBruker]

Anonym 14:53 /14:58, hvilken bydel bor du i? For det er vel ganske store forskjeller tenker jeg..

[AnonymBruker]

Anonym 14:53 /14:58, hvilken bydel bor du i? For det er vel ganske store forskjeller tenker jeg..

Jeg bor i Nordre Aker. Men kjenner jo folk som bor andre steder i byen med barn også, og er godt fornøyde. Torshov/Lilleborg, Østensjø, Oppsahl, Ullern.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp på landet. Har lært å være selvstendig og ta vare på meg selv. Mye friere tøyler når man er utenfor hjemmet i ung alder. pluss tolmodighet

Det var ingen mobbing på min skole. Jeg er født tidlig 80-tallet, om det er relevant. Vi var alt fra tjukke barn til veldig smarte til atletiske til dyslektikere, vi var alle venner og var tolerante.

Å ikke bo midt i byen betyr for mange romsligere økonomi, dette var i allefall mine foreldres tilfelle. Vi reiste mye. Så verdensvant ble jeg i ung alder. Var 3 mnd gammel på min første utenlandstur. Og gikk 10.klasse i australia.

Da jeg flyttet til en storby for å begynne på universitetet fant jeg ut at jeg hadde lært og opplevd mye mye mer enn de som hadde vokst opp i feks oslo eller bergen. Trøndere oppfatter jeg ikke som storbymennesker. hehe. var ikke store forskjellen på de.

Men jeg, og alle andre jeg kjenner, har tatt lappen. Dette er et fåtal av mine byvenner som har. Jeg har reist langt mer enn de fleste. Og dermed møtt og opplevd mange spennende kulturer og mennesker.

Har aldri i mitt liv opplevd narkomane/rusa mennesker utenfor huset mitt eller på nærbutikken. Fant heller ikke sprøytespisser på gaten. Dette ligger nå rett utenfor døren min her i storbyen, selv om jeg bor i et ok strøk og en leil til 3mill.

Jeg har langt større nettverk og omgangskrets enn mine medbymenensker. Jeg har den dag i dag god kontakt med tidligere naboer. Det er ikke så vanlig å ha gode nære relasjoner i en blokk. Naboen er jo nærmest en uting. Jeg og de andre "bøndene" jeg kjenner er mer utadvente og imøtekommende enn det jeg oppfatter bymennesker.

I tillegg var fritiden min veldig aktiv. Liten tid ble tilbrakt inne foran tven eller data, og jeg gikk eller syklet dit jeg skulle. Trengte ikke bli kjørt til skolen eller aktiviteter.

Ingen av mine bekjente som mislieker bymennesker. Men plenty av bymennesker som misliker de som ikke er vokst opp i byen. Så hvem er da mest tolerant?

Dessuten... min ungdomstid ble aldri tilbrakt hengende på et kjøpesenter. Takk gud for det.

Følg hjertet ditt!