Dårlig mor :-(

[AnonymBruker]

Jeg er mor til to nydelige jenter på 2 og 5 år. Mesteparten av tiden har vi det fint sammen, men når de slår seg skikkelig vrang kan jeg noen ganger miste kontrollen. Jeg har ALDRI slått barna mine, men har blitt skikkelig sint og hevet stemmen kraftig til dem. Når jeg sier at de skal slutte med noe sikkert 10 000 ganger og de ikke hører etter, kan det til slutt eksplodere, og jeg hever stemmen... Det virker ikke som om de blir redd når jeg gjør det, men jeg vet jo det er galt uansett.

Jeg er bare så fryktelig sliten for tiden, og spesielt toåringen, som er midt i trassalderen, kan være vanskelig.

Jeg vil virkelig ikke ha det slik. Jeg elsker barna mine over alt på jord, og ville gjort hva som helst for dem. Og jeg teller til ti mange ganger, men innimellom er det det eneste som får dem til å høre etter.

Vær så snill, ikke kommenter bare for å bekrefte at jeg er en dårlig mor. Jeg er klar over at det jeg gjør er galt, og trenger tips til hvordan jeg kan klare å komme meg ut av dette. Hva gjør dere når dere kjenner at dere holder på å eksplodere?

[Ciara]

Jeg synes ikke du er en dårlig mor på noen som helst måte! Tror det er ekstremt få foreldre som aldri mister beherskelsen. Så lenge det ikke skjer ofte og barna forstår hvorfor du er sint kan jeg ikke tenke meg at de tar skade av dette.

[AnonymBruker]

Dårlig mor fordi du eksploderer en gang iblandt??!

Åneida du, senk skuldrene, det skjer nokk alle foreldre

Eksploderer en 4-5 ganger på en dag jeg.. Men er aldri sint lenge da, litt sånn: "BANG" åsså ferdig :gjeiper:

Har tre tiltider meget viltre krabater, men verdens beste, det er de

Men fortell ungene at du er sliten, og derfor blir litt lei, og at dersom de hører etter når du sier noe, så har dere mer tid til å kose dere på

Tror ikke du trenger å dårlig samvittighet, og du er absolutt ingen dårlig mor pga dette

[kirstiJ]

Jeg tror heller ikke barna tar skade av dette, men hvorfor sier du frs "10 000 ganger"? Jeg anbefaler deg å heller innføre konsekvens, så slipper du å si fra mange ganger uten respons. Hvis ikke det er noen grunn til at ungene skal høre på deg, så gjør dedet heller aldri..

[AnonymBruker]

HI her. Overrasket over at flere er som meg, jeg trodde folk flest klarte å takle dette helt fint jeg...

Vi har konsekvenser på endel ting, f.eks ta vekk leke om de ikke klarer å dele, ingen barnetv om de ikke hører etter når jeg "truer" osv, men det er endel situasjoner der det er vanskeligere å gi konsekvenser. F.eks når vi skal i barnehagen. Minstemann nekter å følge etter når vi skal gå, og hun nekter å bli med ut døren, bortover gata, inn i bilen, ut av bilen, inn i barnehagen... Fordi hun skal gjøre alt mulig annet istedenfor. Og da blir jeg superstressa, spesielt hvis vi har dårlig tid... Eneste konsekvens jeg bruker da er "hvis du ikke kommer nå må jeg bære deg". Og når hun ikke hører etter og jeg må bære henne, blir hun dødssur fordi jeg bærer henne, hehe...

[Gjest Håpløs]

Hvorfor bruker dere ordet konsekvens når dere straffer ungene?

[AnonymBruker]

Hvorfor bruker dere ordet konsekvens når dere straffer ungene?

Hva mener du er en konsekvens?

Jeg forklarer selvfølgelig barna at man ikke skal gjøre sånn og sånn fordi det da blir slik og slik (ikke slå fordi den andre får vondt og blir lei seg). Men ungene bryr seg ikke særlig om jeg sier: "Ikke dunk den leken i bordet, da blir det riper i bordet". Da funker det bedre å si "Hvis du gjør sånn blir det riper i bordet. Derfor må jeg ta bort den leken om du ikke slutter".

HI

[Mamma1]

Alle hever stemmen innimellom, og jeg tror det er bra. Barn skal vite, og forstå, at alle kan bli sinte, alle kan få nok. De skal også være sikre på at når når mot roper, da er hun så sint hun kan bli. Du er ikke en dårlig mor, jeg har også skreket i vill frustrasjon, dog ikke til 2åringen min, men hun hører jo når jeg har ropt til de to andre. Jeg prøver å passe meg så ikke toåringen skal høre det, men det går ikke alltid. Barn tar ikke skade av det, så lenge det ikke er normalen.

[Plut]

Hvorfor bruker dere ordet konsekvens når dere straffer ungene?

Vel, jeg personlig bruker ordet fordi et menneske må lære å ta konsekvensen av sine handlinger. Uansett om dette menneske er 2 år eller 80år.

Uansett om det har kastet en lekekloss i ansiktet på pappaen sin, eller drept et menneske.

Kaster datteren min lekekloss får hun beskjed om at dette skal hun ikke gjøre. Gjør hun det en gang til er det time-out (tar henne vekk fra leken og setter henne feks i sofaen) gjør hun det enda en gang til (etter at hun har klatret ned fra sofaen) tar vi vekk klossene.

Ergo. Handlingen hennes har konekvens. Hun lærer at hun ikke kan kaste leker på andre.

En person som dreper må i fengsel. Det er konsekvensen av den handlingen..

Det verste man kan gjøre (i mine øyne) er å true med noe "hvis du gjør det en gang til får du ikke se barne-tv" etc. Men aldri gjennomføre det.. Tomme trusler gjennomskuer barn utrolig raskt. Og når handlingen deres ikke får en konsekvens for dem, har de jo ingen grunn til å slutte med oppførselen sin..

[Caramba]

Jaja, jeg er nok en dårlig mor, jeg også. Jeg har en 4-åring og 2 stk 2-åringer og hissig temperament. Det renner over for meg også, jeg har eksplodert på barna mange ganger. Ikke noe jeg er veldig stolt av for det blir bare enda mer hyl og skrik ut av det, men jeg klarer ikke alltid å være super-pedagogisk, særlig ikke når jeg er sliten og drit lei....

Tror det er menneskelig. Tror kanskje det er verre å være så rolig at ungene kan finne på hva som helst av trass og j%¤##skap uten at moren eller faren hever stemmen.... kanskje ungene da vil pushe så langt de kan for å se hva som skal til for å få mamma skikkelig sinna :gjeiper:

[Gjest Jytte]

Vel, jeg personlig bruker ordet fordi et menneske må lære å ta konsekvensen av sine handlinger. Uansett om dette menneske er 2 år eller 80år.

Uansett om det har kastet en lekekloss i ansiktet på pappaen sin, eller drept et menneske.

Kaster datteren min lekekloss får hun beskjed om at dette skal hun ikke gjøre. Gjør hun det en gang til er det time-out (tar henne vekk fra leken og setter henne feks i sofaen) gjør hun det enda en gang til (etter at hun har klatret ned fra sofaen) tar vi vekk klossene.

Ergo. Handlingen hennes har konekvens. Hun lærer at hun ikke kan kaste leker på andre.

En person som dreper må i fengsel. Det er konsekvensen av den handlingen..

Det verste man kan gjøre (i mine øyne) er å true med noe "hvis du gjør det en gang til får du ikke se barne-tv" etc. Men aldri gjennomføre det.. Tomme trusler gjennomskuer barn utrolig raskt. Og når handlingen deres ikke får en konsekvens for dem, har de jo ingen grunn til å slutte med oppførselen sin..

Så du har aldri sagt noe i affekt til barnet ditt? Er alt virkelig så gjennomtenkt som du gir uttrykk for her?

Blir nesten forundret over at folk kan være så perfekte i sin oppdragelse og at hvert minste ord og handling er nøye gjennomtenkt.

[Vibi]

Jeg har en toåring i trassalderen og en nyfødt på 2 måneder, og tro meg - det hender jeg eksploderer jeg også! Tror det er ganske så menneskelig, selv om det ikke er mine stolteste øyeblikk, og jeg gjør mitt beste for å beherske meg.

Skumleste forøvrig her om dagen en artikkel der Jesper Juul mente det var viktig å vise barna hele følelsesregisteret. Man skulle ikke nødvendigvis grave seg ned i selvbebreidelse hvis man av og til ble litt sintere på ungene enn man strengt tatt ønsket.

[Jens]

Ser ikke hva som er så gærent med litt høy temperatur jeg da. Det er da mine unger hører etter! Her kjeftes det og smelles det, og så blir man venner igjen.

[Marcia]

Jeg tenker som så at før eller senere skal ungene ut i den "virkelige verden", og der vil de før eller senere oppleve at ikke alle reagerer pedagogisk korrekt til en hver tid. Og det må da være mye skumlere om den aller første "eksplosjonen" man møter kommer fra en mer eller mindre fremmed, enn fra ens egne foreldre som man forhåpentligvis er veldig trygg på?

Det kan ligge en del nyttig læring i å oppleve at mor eksploderer, tenker jeg. Man lærer at det er dumt å presse andre for langt, men også at man kan snakke sammen i ettertid, bli enige om hva som gikk galt og hva man burde gjort annerledes, og sist men ikke minst; at man kan be hverandre om unnskyldning og bli venner igjen. Da lærer man at det ikke nødvendigvis er sååå farlig om noen blir sinte, eller om en selv blir sint på andre, for man vet at det kan være mulig å gjøre det godt igjen etterpå. Jeg har litt inntrykk av at en del av de som har hatt en veldig pedagogisk korrekt barndom kan bli litt konfliktskye og dermed finner seg i de merkeligste ting fordi de er så redde for at andre kan bli sinte. Og det er jo ikke så bra det, heller?

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn når barna mine var mindre, kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Det var verst når begge barna var i trassalderen samtidig.

Men når de ble litt større og de kom over trassalderen, så ble alt mye lettere. Nå kjefter jeg aldri på barna mine lenger.

Men du er ikke en dårlig mor, husk det!

[AnonymBruker]

Det er noe som heter at barn tåler en storm en gang i blandt, så lenge de ikke lever i et surt klima.

Ingen barn tar skade av å bli skreket til, bare det ikke er sånn man som oftest kommuniserer med hverandre. De skjønner at nå er det nok, men det er nok greit å snakke med dem etterpå.

Jeg har "klikket" på barna mine mange ganger, er ikke stolt over det, men det er menneskelig.

[AnonymBruker]

Jeg har også vært sint og ropt, mest av frykt (når h*n løper mot veien fx) men barnet får alltid en forklaring etterpå, og jeg prøver virkelig å begrense klikkinga, men.. tror det er svært uvanlig at man ikke roper i blant.

[Kilikia]

nei ne herregud du er ikke en dårlig mor i det hele tatt, du hisser deg bare litt opp og det er helt normalt, det er mer unormalt å ikke gjør det. Bare slapp av du er nok en god mor og det synes helt sikkert ungene dine også

[Gjest Okusan]

Jeg har også lest den Jesper Juul-artikkelen, og tror ikke unger har vondt av å se at vi foreldre også er mennesker. Med følelser som kan renne over og alt. Barn har ikke vondt av å lære at foreldre har en grense, og når den tråkkes over så kan ting som dette skje. Det er en erfaring på linje med alle andre de får.

Men jeg vil allikevel ikke bagatellisere, fordi overskriften også sier "hvordan komme ut av den vonde sirkelen"- og noen ond sirkel bør det ikke være. Hvis man eksploderer flere ganger i uka, og mye av familielivet dreier seg om kjefting, så må du sette deg ned en stille stund og bruke litt tid på å finne ut av hva-hvorfor-hvordan. Hva skjer, hvorfor skjer det, og hvordan kan du unngå å havne i samme situasjonen gang på gang.

En sjelden gang i blant er helt ufarlig, men hvis det er et mønster ville jeg tatt det på alvor.

[tingeling]

Bestill Siblings without rivalry på Amazon. Har gjort underverker her i huset.