Snakker du til eller om mennesker

[Gjest Trådstarter]

Etter å ha blitt utsatt for en del spekulasjoner den siste tiden, der jeg har fått høre den ene fantasifulle forklaringen på hvorfor jeg har gjort ting, etter den andre, har jeg begynt å tenke på dette spørsmålet.

De hadde sluppet å spekulere i årsaker om de hadde snakket med meg.

De hadde også fått vite at virkeligheten er mye mindre spennende enn deres fantasi, dersom de hadde stilt meg spørsmål, lyttet til hva jeg hadde å si, framfor å snakke til meg, eller å snakke om meg.

Med å snakke til, mener jeg å fortelle en person noe, framfor å ha en dialog/snakke med personen.

"Jeg har fått høre at du ...., dette synes jeg er dumt av deg, og du burde heller ha ...".

Nå lurer jeg på hvor vanlig det er å foretrekke å snakke til eller om andre.

Hva mener du selv? Snakker du ofte om eller til andre mennesker, eller snakker du med dem?

[*appifany*]

Jeg snakker med mennesker, men jeg har en venninne som er som du beskriver. Og hun er så irriterende at jeg prøver bare å holde hun på en armlengdes avstand hele tiden.

[Gjest Gjest]

Jeg snakker med mennesker, men jeg har en venninne som er som du beskriver. Og hun er så irriterende at jeg prøver bare å holde hun på en armlengdes avstand hele tiden.

Ja, det er irriterende at andre spekulerer og lager seg historier i stedet for å snakke med den det gjelder, og jeg skjønner godt at du holder deg unna venninnen som gjør slikt.

Men hva er det som får folk til å gjøre slikt?

Tror de virkelig at de kjenner andre så godt at de kan gjette seg til hva andre tenker?

[Kosemose]

Mitt inntrykk er at "alle" er nysgjerrige og mer og mindre slarvete om andre. (bortsett fra i sånne tråder på KG, der er det ingen som liker å snakke om andre ) men jeg er nok mer sånn at jeg hører når andre slarver, men slarver ikke så mye videre, og i allefall ikke når det åpenbart er ondsinnet sladder eller ville spekulasjoner. Så har sånn halvgod samvittighet når det gjelder slarv.

[Gjest Cuntzilla]

Alle sladrer jo litt - unntatt når man spør dem om de gjør det da.

Ville og ondsinnede rykter og spekulasjoner er jo ikke særlig fint, men det snakkes og spekuleres om mennesker stadig vekk og jeg er sterkt uenig i at man skal snakke med dem hele tiden.

F. eks. er det ei på jobben vår som bare har "forsvunnet" under noen rare dekkhistorier fra ledelsen. Jeg og min nærmeste kollega/venn har sett at dette er hvite løgner og spekulert litt i om hun fikk sparken, var utbrent eller hadde andre personlige problemer osv. Å stille en slik person opp mot veggen og kreve en forklaring hører ikke hjemme, for det kan godt være begrunnelsen er veldig privat.

Det hadde heller ikke vært fint av oss å spre disse spekulasjonene, vi holder jo klokelig kjeft når vi prater med andre kolleger som har kjøpt dekkhistoriene. Men om folk sitter på et par rare detaljer i en historie så vil de prøve å tette hullene, og det gjøres ofte ved å lufte det for andre - fortrinnsvis bare EN man stoler på da, ikke hele bordet under lunsjen.

Men om det du har gjort er noe som gjør at hele bordet under lunsjen sitter på noen rare detaljer og mangler en sammenheng så lar det seg vanskelig gjøre å stoppe spekulasjoner med mindre du går ut selv aktivt med din historie.

[Gjest Trådstarter]

Mitt inntrykk er at "alle" er nysgjerrige og mer og mindre slarvete om andre. (bortsett fra i sånne tråder på KG, der er det ingen som liker å snakke om andre ) men jeg er nok mer sånn at jeg hører når andre slarver, men slarver ikke så mye videre, og i allefall ikke når det åpenbart er ondsinnet sladder eller ville spekulasjoner. Så har sånn halvgod samvittighet når det gjelder slarv.

Det var ikke sladder jeg tenkte på da jeg startet denne tråden, da min definisjon av sladder er mer "hørte du hva hun hadde gjort/sagt denne gangen?".

Jeg tenkte mer på hvorfor noen spekulerer og lager seg historier, og i ettertid presenterer det som en sannhet.

Jeg kan komme med ett, av mange eksempler jeg har opplevd de siste årene, for å illustrere hva jeg mener.

En mor bor i Oslo, i nærheten av sine barn og barnebarn, men opplever etterhvert at bokostnadene blir så høye at hun får økonomiske problemer, og bestemmer seg for å flytte til et billigere sted.

Hun finner seg en bolig noen timer unna som passer henne utmerket.

Det nye stedet er nært nok til at hun kan reise på hyppige besøk til sine barn og barnebarn, men likevel langt nok unna til at bokostnadene blir redusert med mer enn halvparten.

Så går det noen år før hun plutselig får uttrykt sympati for at hun måtte flytte på grunn av konfliktene hun hadde hatt med barna.

Hun blir sjokkert, og forteller at hun har da aldeles ikke hatt noen uenighet med barna sine, og at barna ikke var årsaken til at hun måtte flytte. Hun hadde ikke lenger råd til å bli boende der hun bodde, og tok konsekvensene av det, hverken mer eller mindre.

Da ble hun møtt med et overbærende "jaha, hvis du sier det slik, så stemmer det sikkert".

Så går det enda noen år, og hun får igjen høre, fra samme personene, at hun trenger ikke forsvare barna sine. Personene forteller at de "vet sannheten", og at det ikke en noen vits i å late som at det var økonomiske årsaker som var grunnen til flyttingen.

Dette mener jeg går langt ut over vanlig sladder, dette er spekulasjoner på høyt plan, og jeg kan komme med dusinvis av historier der disse menneskene har spekulert og laget sin egen sannhet om andre.

De snakker om mennesker, og til mennesker, men de snakker aldri med andre, og jeg vet at disse ikke er unike.

Jeg skjønner rett og slett ikke hva som gjør at noen har et så stort behov for å spekulere og lage historier om andre.

[Gjest lillevill]

Etter å ha blitt utsatt for en del spekulasjoner den siste tiden, der jeg har fått høre den ene fantasifulle forklaringen på hvorfor jeg har gjort ting, etter den andre, har jeg begynt å tenke på dette spørsmålet.

De hadde sluppet å spekulere i årsaker om de hadde snakket med meg.

De hadde også fått vite at virkeligheten er mye mindre spennende enn deres fantasi, dersom de hadde stilt meg spørsmål, lyttet til hva jeg hadde å si, framfor å snakke til meg, eller å snakke om meg.

Med å snakke til, mener jeg å fortelle en person noe, framfor å ha en dialog/snakke med personen.

"Jeg har fått høre at du ...., dette synes jeg er dumt av deg, og du burde heller ha ...".

Nå lurer jeg på hvor vanlig det er å foretrekke å snakke til eller om andre.

Hva mener du selv? Snakker du ofte om eller til andre mennesker, eller snakker du med dem?

Åi åi, med EN gang noen snakker om noen,til meg ala "Line er sååå slitsom,hun er slem og ekkel" Så går jeg inn for å finne ut hvordan Line virkelig er. Jeg stoler aldri fullt på andre når de snakker stygt om mennesker.

[*appifany*]

Tror det er dramaqueens som kommer med sånne påståelser. De kan ikke fatte at det faktisk ikke behøver å være noe stor grunn til at enkelte tar de valgene de gjør!

[Kosemose]

Dette mener jeg går langt ut over vanlig sladder, dette er spekulasjoner på høyt plan, og jeg kan komme med dusinvis av historier der disse menneskene har spekulert og laget sin egen sannhet om andre.

De snakker om mennesker, og til mennesker, men de snakker aldri med andre, og jeg vet at disse ikke er unike.

Jeg skjønner rett og slett ikke hva som gjør at noen har et så stort behov for å spekulere og lage historier om andre.

OK, i mitt hode er dette enda mer taskige utgaver av sladder og slarv, men tenker vel at all sladder inneholder elementer av "en fjær -> ti høns" fenomenet. Slarv har vel også som regel "sensasjons"-preg og jeg vet godt hvor lett det er å legge til litt, eller antyde et eller annet bare for at historien skal bli litt mer saftig. (Jadda, det er slemt og dumt, men vi har vel alle tatt oss i å gjøre sånt en eller annen gang, dessverre...). Så er det noen som er kroniske slarvebøtter og som alltid snakker negativt og som koser seg med andres nederlag. Men slike mennesker er vel ikke så veldig godt likt, og slike mennesker har vel ikke akkurat noen stor injurierende kraft? Jeg tar i allefall aldri informasjon fra slike mennesker for god fisk og tenker alltid at "dette var en god historie, men sannheten er det neppe". Tror de fleste gjennomskuer sånt?

[Gjest Consensio]

Hva mener du selv? Snakker du ofte om eller til andre mennesker, eller snakker du med dem?

Jeg snakker med mennesker. Har faktisk fått litt skryt av venner og bekjente om akkurat dette.