Det gjør så vondt

[Xaphan]

Som AUFer som kjente mange som var på Utøya i år har jeg hatt det veldig vanskelig de siste ukene.

Jeg føler meg så revet i to. Enten er jeg glad, nesten som at alt er normalt, eller så er skikkelig deprimert og gråter så jeg sliter med å puste. På en side blir jeg irritert på media som stadig river opp sårene våre, og samtidig er jeg livredd for at folk skal glemme. Noen ganger tenker jeg på de vi har mistet og minnes med et smil, andre ganger blir jeg så trist at jeg ikke skjønner hvorfor jeg skal fortsette å leve selv.

Det gjør så vondt. Denne tragedien berører meg på så mange nivåer.

Om to måneder flytter jeg vekk fra alle jeg kjenner, helt til et annet land. Jeg er redd for hvordan det kommer til å gå når jeg ikke har noen å støtte meg på. Jeg er redd for å dra fra vennene mine over lengre perioder, fordi sist jeg sa hade til noen av dem skulle bli siste gang jeg så dem.

Akkurat nå har jeg det ikke bra, og jeg vet jeg sannsynligvis vil føle meg bedre når jeg våkner i morgen, men jeg måtte bare få dette ut et sted. Jeg vil ikke plage vennene mine med dette hele tiden heller, det er jo det samme jeg har følt og snakket med dem om mange ganger.

Ja, som sagt, måtte bare få det ut et sted...

[Sequax]

Føler med deg...jeg kjente ingen selv, men kjenner familiene til to av de drepte på Utøya.

Kanskje det å reise bort kan være akkurat det du trenger? Tror ikke du skal være redd for at vi skal glemme... det gjør vi aldri.

[Lady Stardust]

Dette vet du jo fra før av, men du er ikke alene. Kjenner flere av de som var på Utøya, både overlevende, sårede og omkomne. Det er så overveldende, og det blusser opp hele tiden.

Jeg føler at vi er på vei over til et nytt stadie nå. Begravelsene er snart over, og vi får lov til å sørge for oss selv også. Jeg tror iallefall i mitt tilfelle, så blir den desperate følelsen gradvis mer borte, erstattet av en roligere sorg. Den vil igjen gå over til å bli liggende og heles, uten at det blusser opp hele tiden. I stedet kan vi minnes alle de gode stundene.

Det som har hjulpet for meg er å tillate meg selv å være glad. Var noen dager hvor jeg fikk dårlig samvittighet for hvert smil og hver gode tanke, det har heldigvis gått over nå. Prøv å tenke på alt det gode våre venner har gitt oss, og vær glad. For deg selv, og for alle overlevende.

Om to måneder har nok sjokket lagt seg, og det vil ikke være like overveldende, så ikke uroe deg for at du skal reise. Tenk heller på alt det gode som kommer videre nå.

[Xaphan]

Takk. Jeg føler meg allerede bedre etter å ha skrevet det ned (og lest svarene deres). Blir sliten av at humøret svinger så fælt. Noen ganger er bare alt så tungt, og det er vanskelig å se for seg hvordan ting noen gang kan bli normalt igjen...

[sequin]

Huff jeg vet hvordan du har det, jeg faller inn og ut av sog, sinne, normalt humør og glede. Og selv om humøret er på topp, ligger det en merkelig følelse bak og murrer, som tynger ned gleden på en merkelig måte...

Og merkelig nok har jeg følt litt skyldfølelse på en måte, fordi jeg ikke har klart å henge med på den "norge holder sammen og ser fremover-bølgen"...

Bah, dette ble et litt egoistisk innlegg fra meg, men jeg sitter i samme situasjon som deg..

Håper hvertfall at du får en god natt, og at du er litt mer opplagt i morgen, og at humøret blir bedre og bedre for hver dag.

[Sequax]

Tror 22. juli ligger og ulmer i oss alle, og kommer til å gjøre det lenge framover.

[Xaphan]

Siden jeg føler meg mye bedre i dag er det litt flaut at jeg utleverte meg på denne måten

Jeg har så lyst til å klemme hele Norge nå!

[Sequax]

Siden jeg føler meg mye bedre i dag er det litt flaut at jeg utleverte meg på denne måten

Jeg har så lyst til å klemme hele Norge nå!

Det er ingen som vet hvem du er Xaphan. KG er her for spontane og hjertefølte ytringer også!

[AnonymBruker]

Du vil ha det fantastisk i utlandet, og vil sannsynligvis klare deg fint. Av egen erfaring vet jeg at det er når ting begynner å gå dårlig mens du er i utlandet at gamle minner kommer frem igjen. Når man er syk, når man er stresset, sliter med penger eller må pugge til en milliard prøver. Det er da alt drittet kommer tilbake, det er da du kommer til å slite.

På jobben mangler det nå en god del ungdommer. Disse var på Utøya, og kom aldri tilbake. Navnene deres står fortsatt skrevet på skapene og utstyret de hadde. Det gjør vondt, spesielt siden jeg var like gamle som dem. Jeg har vært på bussen og på skolen, hørt stemmene deres, snakket med dem, delt sete med dem på bussen. Tungt. Men det går. Dag for dag. Time for time.

I begynnelsen er alt vanskelig. Først blir man sjokkert, og man tror ikke det er sant. Så kommer sorgen. Først var det ca. en uke hvor vi på en måte... ikke sørget enda. Nå er de fleste begravelsene ferdig, og nå er den her på en helt annen måte. Men uansett om det som har skjedd er forferdelig, så skjer det forferdelige hendelser hele tiden. For to måneder siden døde en ung jente her i en bilulykke. I desember tok en lokal 17-åring livet sitt. Og man går videre, sakte. Men det går. Man må, har ikke akkurat så mye valg.

[AnonymBruker]

Som AUFer som kjente mange som var på Utøya i år har jeg hatt det veldig vanskelig de siste ukene.

Jeg føler meg så revet i to. Enten er jeg glad, nesten som at alt er normalt, eller så er skikkelig deprimert og gråter så jeg sliter med å puste. På en side blir jeg irritert på media som stadig river opp sårene våre, og samtidig er jeg livredd for at folk skal glemme. Noen ganger tenker jeg på de vi har mistet og minnes med et smil, andre ganger blir jeg så trist at jeg ikke skjønner hvorfor jeg skal fortsette å leve selv.

Det gjør så vondt. Denne tragedien berører meg på så mange nivåer.

Om to måneder flytter jeg vekk fra alle jeg kjenner, helt til et annet land. Jeg er redd for hvordan det kommer til å gå når jeg ikke har noen å støtte meg på. Jeg er redd for å dra fra vennene mine over lengre perioder, fordi sist jeg sa hade til noen av dem skulle bli siste gang jeg så dem.

Akkurat nå har jeg det ikke bra, og jeg vet jeg sannsynligvis vil føle meg bedre når jeg våkner i morgen, men jeg måtte bare få dette ut et sted. Jeg vil ikke plage vennene mine med dette hele tiden heller, det er jo det samme jeg har følt og snakket med dem om mange ganger.

Ja, som sagt, måtte bare få det ut et sted...

Hvis du trenger det, så skal du også få noen å snakke med. Dette er en kjent sak for oss som kan en del om sorg etter ulykker. Det er ikke bare de nærmeste pårørende som skal få hjelp i en slik situasjon. Veldig mange Røde Kors avdelinger har folk som du kan snakke med. De er godt utdannet, men ikke psykologer. Hvis du eller noen andre du vet om trenger det, ikke vær redd for å be om deres hjelp. Det kan være lurt, så kan vennene dine og du gjøre noe hyggelig i stedet.

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye til TS og alle sammen!

Jeg har ikke vært "nært" tragedien på noen måte, bor på en plass som ikke ble rammet. Men jeg gråt hele helgen det skjedde. Norge er et så lite land. Jeg føler så med alle ofrene og alle de pårørende, selv om jeg ikke aner hvem dere er.

Vi kommer aldri til å glemme TS, det skal du ikke være redd for.

[Rainbow]

Huff, vil bare sende deg og alle dere andre som er berørt en stor og varm klem. Jeg tenker på Utøya og tragedien store deler av dagen, og i starten hadde jeg store problemer med å sovne. Og når det er vondt for meg, som ikke kjente noen, bare visste om noen som kjente noen, må det være umenneskelig vondt for deg/dere.

Utlandet kan nok være fint, få fokus på noe annet. Men fint om du også er opprettholder kontakten med folk du kan snakke med om det. Sist jeg var i sorg etter et dødsfall dro jeg på ferie nesten rett etterpå, og da fikk jeg masse rare fysiske reaksjoner. (Ferien var planlagt på forhånd). Så man må være forberedt på det, samtidig som det ikke er slemt å være glad innimellom.

Det er utrolig hva man overlever av følelsesmessige påkjenninger.

[Xaphan]

Takk for fine ord, alle sammen

I går fikk jeg vært med en venninne som også har mistet venner i tragedien. Vi satt på Mitt lille land og Til ungdommen på repeat og gråt uhemmet i armene på hverandre. Det gjorde veldig godt!

Hvis du trenger det, så skal du også få noen å snakke med. Dette er en kjent sak for oss som kan en del om sorg etter ulykker. Det er ikke bare de nærmeste pårørende som skal få hjelp i en slik situasjon. Veldig mange Røde Kors avdelinger har folk som du kan snakke med. De er godt utdannet, men ikke psykologer. Hvis du eller noen andre du vet om trenger det, ikke vær redd for å be om deres hjelp. Det kan være lurt, så kan vennene dine og du gjøre noe hyggelig i stedet.

Jeg har snakket med folk fra det lokale kriseteamet, men jeg tror ikke de kan gi meg mer enn det de allerede har gjort. Hun jeg snakket med fortalte meg at jeg har en veldig sunn sorg, og at jeg bare bør fortsette som jeg gjør. Altså ikke være redd for å gråte og sørge, men samtidig ikke ha dårlig samvittighet når jeg er glad. Jeg har fått en nummer jeg kan ringe, men jeg syns det er litt skummelt.

[Belima]

Vil bare legge ut følgende tips til dere som føler at der trenger noen å snakke med etter Utøya eller andre triste og vanskelige hendelser.

Kors på halsen: Nettside hvor det blandt annet er andre som sliter etter Utøya.

Barn og unges kontakttelefon: 800 33 321 (gratis) mellom kl. 14-20, mandag-torsdag, fredag 14-17 fram til 22. august

Der kan dere snakke om og spørre om det meste, være anonyme og ringe så mange ganger dere trenger det.

[Xaphan]

Du vil ha det fantastisk i utlandet, og vil sannsynligvis klare deg fint. Av egen erfaring vet jeg at det er når ting begynner å gå dårlig mens du er i utlandet at gamle minner kommer frem igjen. Når man er syk, når man er stresset, sliter med penger eller må pugge til en milliard prøver. Det er da alt drittet kommer tilbake, det er da du kommer til å slite.

Der hadde du veldig rett, ja...

[ini]

Der hadde du veldig rett, ja...

[Valneanne]

Vet veldig godt hvordan ting kan bli når man er stresset pga eksamen og lignende og hvordan det kan bli med minner da, vet ikke helt hva som funker best for deg, men for meg hjelper det å gi meg litt rom til å kjenne på ting samt se på en film eller noe (selv om jeg vet jeg burde lese) samt snakke med folk, selv om det ikke alltid har vært om minnene i seg selv.