knust av kjærlighetssorg

[pinar]

Jeg er selv der og føler meg så utrolig tom:(. Jeg ser ikke framtiden og prøver å komme meg fra time til time. Aldri hatt det så vondt før og jeg har vært gjennom mye. Brudekjolen jeg har hengende i skapet har jg bare lyst til å klippe i stykker. . Om fire månder så hadde jg blitt han fru. Men det er over og jeg føler at jeg går på veggen. Han var min bestevenn og mitt alt. Nå er det Ingenting igjen. Jeg kjennes helt tom på innsiden..

Møkka kjærlighetssorg! Det gjør jo gjerne ekstra vondt fordi man selv var i skyer å så for seg at vi skulle ditt og datt. Det var oss, ikke jeg. Når man sitter der i en illusjon om at alt er fint og flott, og iløpet av 3 ord så rases hele det bildet man har sett for seg.

Jeg blir sittende å analysere alt jeg har gjort, spør meg selv hvor jeg kunne gjort noe annerledes, hva gikk galt? Hvor på veien datt han av, imens jeg fortsatt var med?

[JonAS]

Det har nå gått en måned siden min kjære samboer gjennom et halvt år slo opp med meg. Nå i ettertid ser jeg kanskje at han ikke var like kjærlig som i starten, men han hadde nettopp startet i ny jobb og jeg tenkte dermed at han bare var sliten. Årsaken til bruddet var at han mente han hadde mistet følelsene og det var helt udiskutabelt å skulle forsøke å få fram følelsene igjen.

Like før det ble slutt hadde jeg kjøpt meg en leilighet som jeg nå denne uken har flyttet inn i. De tre foregående ukene bodde jeg hos min Pappa. Det har altså gått fire uker og jeg sitter her nå og strigråter helt alene i leiligheten. Jeg har ikke kommet noe videre, det til tross for at jeg har forsøkt å være så sosial som mulig for å ha annet å tenke på.

Matlysten kommer og går. Det verste av alt er derimot den evigvarende klumpen både i halsen og magen, den som gnager på meg dag ut og dag inn og gjør at det er vanskelig å få sove om natten. Den som gjør at det ikke finnes glede i livet mitt og som konstant minner meg på hvr ulykkelig jeg selv er.

Jeg forsøker å glede meg over andres gleder, men når jeg i går fikk vite at ei god venninne av meg er gravid for første gang kunne jeg likevel ikke virkelig glede meg over det og følte at jeg bare er lengre vekk fra å være lykkelig enn jeg noengang har vært (ikke at jeg er verpesjuk nå og at det er derfor jeg syns det er trist at det er slutt). Føler jeg er på et sted der i livet der jeg er direkte ulykkelig, mens alle andre går rundt og har det fantastisk flott med hverandre og stifter familie osv.

Vet at jeg på sikt kommer meg gjennom dette, men føler bare at veien dit er så alt for lang. Jeg føler meg jo ikke noe bedre nå enn jeg gjorde for en måned siden. Innbiller meg at jeg kanskje hadde følt meg bedre om jeg hadde fått en ordentlig grunn, jeg kjøper ikke helt den at følelsene bare forsvant - ikke fra ham.

Når vennene mine forsøker å trøste meg så nevner de alltid at jeg finner vel en annen etterhvert eller at jeg vil jo ikke stifte familie enda osv, jeg vet at alt er godt ment. De forstår ikke at jeg aldri har hatt det så bra med en kjæreste som det jeg hadde med ham (det mente jeg også før det ble slutt så det er ikke følelsene som styrer det). Og jeg vil ikke ha familie helt enda, men jeg vil ha en familie med ham en gang i framtida. Jeg hadde gledet meg til å en eller annen gang kunne gifte meg med ham, eller se han med en sønn eller datter i armene.

Vet ikke hva jeg ønsker å oppnå med dette, men måtte bare få ut litt følelser og tanker. Hvis noen har noen gode tips for å komme meg videre (ikke at jeg føler meg helt klar for det heller), så tas det i mot med en stor takk!

Vet akkurat hvordan du har det.. Jeg har opplevd det samme, bare at her er det motsatt. jeg har vært nedfor og ofte i dårlig humør og lei meg pga ting på jobben og økonomi osv.

Hun kom i Desember og fortalte at hun hadde mistet så mye følelser for meg og at ho ikke ville mer. Bedre ble det ikke av at hun også brukte grunn at hun forelsket seg i en fyr ho datet for 6 år siden.. Jeg sliter fortsatt med dager hvor jeg tenker og får dårlig samvittighet for feilene jeg har gjort i det her forholdet. Blir ikke bedre av at vi har en datter sammen også..

Men det jeg har gjort er å snakke med foreldrene mine når jeg har det tungt og også pratet med en god venn jeg har om bruddet, jeg har også vært ute å bowlet med ei god venninne og vi har funnet på masse, pratet masse, hun opplevde det samme som meg i fjor sommer. Har også brukt en del tid hos en terapaut som har fått meg til å endre litt synet på ting og tang.. Hjulpet en del det.. Er ikke festemenneske så byn og fester har jeg ikke store interressen for dessverre.. men men.. Jeg er også heldig som har datteren min, vi finner på mye fint sammen og da tenker jeg på noe annet også og får koblet av litt..

Merker etter 2 måneder jeg har bodd fra henne at jeg er i mye bedre humør og bedre form enn jeg var når ho og jeg var sammen, kan lissom gjøre som jeg vil og komme og gå når jeg vil. Dessuten har jeg hørt fra de forskjellige rundt om ting som jeg ikke har sett når vi var i forhold.. :/

Men brudd er ikke enkelt, og det er ikke bare å komme seg over det, spesielt når man som meg vet hva man har gjort feil og ønsker å gjøre opp for seg, men ho ikke vil.. :-/ Så hvis det er noen som har noen tips, så tar jeg dem gjerne i mot sjøl også..

[yasmin32]

Det har nå gått en måned siden min kjære samboer gjennom et halvt år slo opp med meg. Nå i ettertid ser jeg kanskje at han ikke var like kjærlig som i starten, men han hadde nettopp startet i ny jobb og jeg tenkte dermed at han bare var sliten. Årsaken til bruddet var at han mente han hadde mistet følelsene og det var helt udiskutabelt å skulle forsøke å få fram følelsene igjen.

Like før det ble slutt hadde jeg kjøpt meg en leilighet som jeg nå denne uken har flyttet inn i. De tre foregående ukene bodde jeg hos min Pappa. Det har altså gått fire uker og jeg sitter her nå og strigråter helt alene i leiligheten. Jeg har ikke kommet noe videre, det til tross for at jeg har forsøkt å være så sosial som mulig for å ha annet å tenke på.

Matlysten kommer og går. Det verste av alt er derimot den evigvarende klumpen både i halsen og magen, den som gnager på meg dag ut og dag inn og gjør at det er vanskelig å få sove om natten. Den som gjør at det ikke finnes glede i livet mitt og som konstant minner meg på hvr ulykkelig jeg selv er.

Jeg forsøker å glede meg over andres gleder, men når jeg i går fikk vite at ei god venninne av meg er gravid for første gang kunne jeg likevel ikke virkelig glede meg over det og følte at jeg bare er lengre vekk fra å være lykkelig enn jeg noengang har vært (ikke at jeg er verpesjuk nå og at det er derfor jeg syns det er trist at det er slutt). Føler jeg er på et sted der i livet der jeg er direkte ulykkelig, mens alle andre går rundt og har det fantastisk flott med hverandre og stifter familie osv.

Vet at jeg på sikt kommer meg gjennom dette, men føler bare at veien dit er så alt for lang. Jeg føler meg jo ikke noe bedre nå enn jeg gjorde for en måned siden. Innbiller meg at jeg kanskje hadde følt meg bedre om jeg hadde fått en ordentlig grunn, jeg kjøper ikke helt den at følelsene bare forsvant - ikke fra ham.

Når vennene mine forsøker å trøste meg så nevner de alltid at jeg finner vel en annen etterhvert eller at jeg vil jo ikke stifte familie enda osv, jeg vet at alt er godt ment. De forstår ikke at jeg aldri har hatt det så bra med en kjæreste som det jeg hadde med ham (det mente jeg også før det ble slutt så det er ikke følelsene som styrer det). Og jeg vil ikke ha familie helt enda, men jeg vil ha en familie med ham en gang i framtida. Jeg hadde gledet meg til å en eller annen gang kunne gifte meg med ham, eller se han med en sønn eller datter i armene.

Vet ikke hva jeg ønsker å oppnå med dette, men måtte bare få ut litt følelser og tanker. Hvis noen har noen gode tips for å komme meg videre (ikke at jeg føler meg helt klar for det heller), så tas det i mot med en stor takk!

hei.

ser dette ble skrevet for lang tid tilbake, hvordan går det med deg nå ??? jeg i den samme situvasjon som du var i. HELT JÆVLIG. og jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. jeg savner min x så mye og det er han jeg vil ha. hadde vært fint og høre hvordan du har det nå. les gjerne mine inlegg, står mer der.

klem

[AnonymBruker]

Møkka kjærlighetssorg! Det gjør jo gjerne ekstra vondt fordi man selv var i skyer å så for seg at vi skulle ditt og datt. Det var oss, ikke jeg. Når man sitter der i en illusjon om at alt er fint og flott, og iløpet av 3 ord så rases hele det bildet man har sett for seg.

Jeg blir sittende å analysere alt jeg har gjort, spør meg selv hvor jeg kunne gjort noe annerledes, hva gikk galt? Hvor på veien datt han av, imens jeg fortsatt var med?

Dette spør jeg meg om også.

Jeg vil heller ikke være i denne båten, jeg vil bare ut av den, og vil at alt skal bli bra igjen.

Jeg elsket ham så høyt. Det skulle jo være oss ... Herregud, som jeg savner "oss".

I tillegg er jeg gravid med barnet hans, og jeg klarer ikke glede meg over det lenger ...

Føler virkelig ikke at jeg "fortjente" dette nå, for jeg har vært ute så mange vinternetter før i mitt liv ... nå trodde jeg endelig at det var min tur til å få det godt.

[afeio]

hei.

ser dette ble skrevet for lang tid tilbake, hvordan går det med deg nå ??? jeg i den samme situvasjon som du var i. HELT JÆVLIG. og jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. jeg savner min x så mye og det er han jeg vil ha. hadde vært fint og høre hvordan du har det nå. les gjerne mine inlegg, står mer der.

klem

Hei, er vel på tide at jeg forteller hvordan dette har gått videre. Det tok ikke lange tiden før han fikk seg ny kjæreste, og han viste seg å oppføre seg som en totalt drittsekk i tiden videre. Det hjalp meg til å tenke at jeg i hvert fall ikke skulle tilbake til ham. Familien hans og jeg skulle vært på en liten tur utenlands i september, men når det ble slutt satt jeg igjen som eneste som skulle dra (naturlig nok, var jeg som hadde tatt initiativet til turen). Jeg valgte å dra alene og nyte disse fridagene. Shoppet det jeg kunne og ble kjent med nye mennesker. Når jeg kom hjem igjen hadde jeg allerede litt mer energi. Hjalp også veldig å fjerne han fra facebook. Det tok lang tid, men like før jul anså jeg meg selv som ferdig med ham. Det stikker fremdeles i meg når jeg ser han, men det tror jeg har mer å gjøre med følelsen av sviket og at jeg fremdeles er ganske såret.

Jeg har kommet styrket ut av dette og er igjen tilbake til der jeg var før vi ble sammen, altså at singellivet er fantastisk. Har blitt veldig forsiktig i forhold til nye gutter og legger merke til at hele denne opplevelsen har ført til at et nytt forhold er uinteressant på en veldig lang stund.

[JonAS]

Det har nå gått en måned siden min kjære samboer gjennom et halvt år slo opp med meg. Nå i ettertid ser jeg kanskje at han ikke var like kjærlig som i starten, men han hadde nettopp startet i ny jobb og jeg tenkte dermed at han bare var sliten. Årsaken til bruddet var at han mente han hadde mistet følelsene og det var helt udiskutabelt å skulle forsøke å få fram følelsene igjen.

Like før det ble slutt hadde jeg kjøpt meg en leilighet som jeg nå denne uken har flyttet inn i. De tre foregående ukene bodde jeg hos min Pappa. Det har altså gått fire uker og jeg sitter her nå og strigråter helt alene i leiligheten. Jeg har ikke kommet noe videre, det til tross for at jeg har forsøkt å være så sosial som mulig for å ha annet å tenke på.

Matlysten kommer og går. Det verste av alt er derimot den evigvarende klumpen både i halsen og magen, den som gnager på meg dag ut og dag inn og gjør at det er vanskelig å få sove om natten. Den som gjør at det ikke finnes glede i livet mitt og som konstant minner meg på hvr ulykkelig jeg selv er.

Jeg forsøker å glede meg over andres gleder, men når jeg i går fikk vite at ei god venninne av meg er gravid for første gang kunne jeg likevel ikke virkelig glede meg over det og følte at jeg bare er lengre vekk fra å være lykkelig enn jeg noengang har vært (ikke at jeg er verpesjuk nå og at det er derfor jeg syns det er trist at det er slutt). Føler jeg er på et sted der i livet der jeg er direkte ulykkelig, mens alle andre går rundt og har det fantastisk flott med hverandre og stifter familie osv.

Vet at jeg på sikt kommer meg gjennom dette, men føler bare at veien dit er så alt for lang. Jeg føler meg jo ikke noe bedre nå enn jeg gjorde for en måned siden. Innbiller meg at jeg kanskje hadde følt meg bedre om jeg hadde fått en ordentlig grunn, jeg kjøper ikke helt den at følelsene bare forsvant - ikke fra ham.

Når vennene mine forsøker å trøste meg så nevner de alltid at jeg finner vel en annen etterhvert eller at jeg vil jo ikke stifte familie enda osv, jeg vet at alt er godt ment. De forstår ikke at jeg aldri har hatt det så bra med en kjæreste som det jeg hadde med ham (det mente jeg også før det ble slutt så det er ikke følelsene som styrer det). Og jeg vil ikke ha familie helt enda, men jeg vil ha en familie med ham en gang i framtida. Jeg hadde gledet meg til å en eller annen gang kunne gifte meg med ham, eller se han med en sønn eller datter i armene.

Vet ikke hva jeg ønsker å oppnå med dette, men måtte bare få ut litt følelser og tanker. Hvis noen har noen gode tips for å komme meg videre (ikke at jeg føler meg helt klar for det heller), så tas det i mot med en stor takk!

Vet akkurat hvordan du har det, ting er dessverre sånn at kjærlighetssorg tar tid. Min ekskone valgte å gå fra meg i Desember (snart 5 måneder siden), og sa samme grunn som din: Mistet følelsene. Hun er nå på dater'n med andre gutter og lever livet, mens jeg sitter og prøver å komme videre.

Pleier å bruke trening når jeg har tunge dager og være med venner for å finne på noe, da blir humøret straks mye bedre når man har gjort noe nyttig noe :-) Men sender deg en gooood klem og husk du er ikke alene

[AnonymBruker]

Er vel min tur å skrive her nå.

8 måneder fikk jeg med deg. 8 fine måneder. Avstanden var en utfordring, men vi var jo enig om at vi skulle klare det bare vi så hverandre en helg i måneden.

Daglige telefonsamtaler og tusenvis av sms.. Du ble raskt en del av livet mitt. En del av hjertet mitt. En kjæreste og bestevenn. Du lo av de syke vitsene mine. Det var det vi brukte dagene til. Le, flørte og bli mer og mer sammensveiset.

Jeg reiste ned til deg, møtte dine venner og familie. De er alle sammen så snille, og de likte meg.

Så var det de månedlige besøkende, ventetiden. De gode samtalene mens vi ventet. Du gav meg roser. Du ringte meg hver dag du var ferdig på jobb.

Så kom vel hverdagen. Eksamener. Jobb. Du ble mer og mer borte fra meg. Trakk deg unna. Hvor ble det av det gode? Ting var ikke som det en gang var. Du kom på besøk til meg. Du holdt rundt meg når du sov. Jeg strøk deg over den nakne kroppen din og det lange mørke håret, og tenkte: Dette er siste gang jeg får se deg.

Jeg var forberdet. Du ringte meg. Klump i halsen. Du sa du ikke hadde de rette følelsene, ikke kunne elske meg. Du ville ha meg i livet ditt som en venn.

Jeg kan ikke bare være en venn. Jeg må være sterk og bryte kontakten, så jeg kommer meg vidre, selv om det knuser deg. Og knuser meg.

Det knuser meg at jeg aldri får se deg igjen. Får aldri se inn i de brune øynene dine igjen å kysse deg.

Du tror jeg er sterk. Jeg har ikke tatt kontakt med deg. Ikke kommer jeg til å gjøre det heller. Du ser meg gå vidre i livet mitt. Jeg er glad utenpå, men inni meg dør jeg. Du føler ikke noe for meg lengre. Det vi har er borte.

Du har tatt av deg smykket jeg gav deg. Husker du hvor glad du ble da du fikk det? Husker du da vi hadde sex flere timer for dagen? Husker du at du aldri fikk nok av meg? Nå finner du deg nok snart noen andre.

Hvordan kan jeg være venn med deg og se noen andre ha jenta mi? Jeg har alltid vært snill med deg, og vært der for deg. Nå må jeg finne meg selv.

Jeg må gå vidre med livet mitt. Får ikke sove, får ikke spise. Tenker på deg hele tiden. Men du vil aldri se meg gråte over deg.

Tenker også at det var til det beste. Kanskje er det noen der ute for meg? Kanskje jeg kan bli glad i noen andre igjen? Men hvor finner jeg ei som deg? Du vil alltid ha en del av hjertet mitt.. en del av meg vil alltid være glad i deg. Men det er over nå. Jeg må lukke denne døren og åpne ei ny.

[AnonymBruker]

Jeg skulle aldri ha rotet meg i denne tråden, sitter med kjærlighetssorg selv og ville søke trøst på nett, men dette ble for sterkt:(

Nå skal jeg gå tilbake til senga mi, gråte og forhåpentligvis få sove snart. Kjærlighetssorg er en sorg, ingen skal komme her og si noe annet.

[AnonymBruker]

Hei

Det er jo ei stund siden denne tråden startet. Men jeg vil allikevel svare på denne nettopp fordi det kanskje er flere som leser, som jeg kan hjelpe.

Min situasjon er slik at min mann ikke orket mere. Vi hadde slitt med litt forskjellig det siste året. En del diskusjoner om at jeg måtte forandre meg for at ekteskapet skulle fungere. Vi hadde vært gift i 15 år. Jeg skal ikke fordele skyld her fordi jeg er av den oppfattning om at man er "to for å danse tango". Jeg sitter tilbake å ser på flere ting jeg burde ha gjort annerledes. Men skal ikke glemme at det var flere ting han også kunne ha endret.

Det som jeg synes er bittert er at han ikke ville forsøke å få profesjonell hjelp. Hvorfor skal det være så vanskelig å be om hjelp til å løse en slik floke? Det var ikke snakk om utroskap eller noe, bare det at vi var forskjellig og klarte ikke å kommunisere godt sammen. Vi har tre barn sammen som jeg mente vi skulle sloss for.

Men så vil jeg fortelle hvordan det gikk med meg. Den første måneden var helt meningsløs. Tenkte på mannen min hele tiden. Dårlig matlyst og måtte virkelig ta meg sammen for å fungere.

Så tenkte jeg videre at nå hadde jeg forsøkt plan A for å få han tilbake, noe som ikke fungerte. Plan A var å fortelle hvor mye jeg ville at det skulle være oss, jeg elsket han osv.

Plan B kom jeg på slik at jeg våknet opp en dag og tenkte at jeg er ikke en slik deprimerende person. Jeg vil ha sol og lykke i livet mitt! Jeg hadde fått nok av å føle meg elendig. Jeg hadde ennå ett dypt ønske om at han skulle komme tilbake. Men siden Plan A ikke fungerte-ble neste motsatt effekt, så ville jeg se om jeg kunne få han tilbake med å vise han at livet mitt er gått videre.

Jeg startet med å trene-hver dag gikk jeg turer. Fikk bedre energi og ble gladere. Jeg hørte på den musikken som fikk meg i godt humør. OG jeg lot meg ikke være tilgjengelig for han hele tiden. Har han på FB ennå, men har blokkert han slik at jeg ikke ser oppdateringene hans eller hans venners oppdateringer.

Nå er jeg kommet dithen at jeg er ikke sikker på om jeg vil ha han tilbake. Jeg har blitt så mye gladere og trives med meg selv. Orker jeg å gå tilbake til det gammle? Han ønsker jo fortsatt ikke partherapi.

Det er noen dager jeg føler meg elendig men de er heldig vis få. Jeg har godtatt at han ikke vil lengere og jeg har innsett at livet mitt skal gå videre.

Jeg har gode venner og jeg liker uskyldig flørt. Det er deilig å vite at man er ettertraktet. Men jeg har ben i nesen og vet hva jeg vil -og det er å ha "sol og glede"

Så til dere som har kjærlighetsorg: Det er viktig å gå igjennom sorgens faser. Det er da man kommer seg videre!

Anonym poster: 09cab3beb6b5eeeee70bd93fc25ffef3