Gå til innhold

knust av kjærlighetssorg


afeio
 Del

Anbefalte innlegg

Det har nå gått en måned siden min kjære samboer gjennom et halvt år slo opp med meg. Nå i ettertid ser jeg kanskje at han ikke var like kjærlig som i starten, men han hadde nettopp startet i ny jobb og jeg tenkte dermed at han bare var sliten. Årsaken til bruddet var at han mente han hadde mistet følelsene og det var helt udiskutabelt å skulle forsøke å få fram følelsene igjen.

Like før det ble slutt hadde jeg kjøpt meg en leilighet som jeg nå denne uken har flyttet inn i. De tre foregående ukene bodde jeg hos min Pappa. Det har altså gått fire uker og jeg sitter her nå og strigråter helt alene i leiligheten. Jeg har ikke kommet noe videre, det til tross for at jeg har forsøkt å være så sosial som mulig for å ha annet å tenke på.

Matlysten kommer og går. Det verste av alt er derimot den evigvarende klumpen både i halsen og magen, den som gnager på meg dag ut og dag inn og gjør at det er vanskelig å få sove om natten. Den som gjør at det ikke finnes glede i livet mitt og som konstant minner meg på hvr ulykkelig jeg selv er.

Jeg forsøker å glede meg over andres gleder, men når jeg i går fikk vite at ei god venninne av meg er gravid for første gang kunne jeg likevel ikke virkelig glede meg over det og følte at jeg bare er lengre vekk fra å være lykkelig enn jeg noengang har vært (ikke at jeg er verpesjuk nå og at det er derfor jeg syns det er trist at det er slutt). Føler jeg er på et sted der i livet der jeg er direkte ulykkelig, mens alle andre går rundt og har det fantastisk flott med hverandre og stifter familie osv.

Vet at jeg på sikt kommer meg gjennom dette, men føler bare at veien dit er så alt for lang. Jeg føler meg jo ikke noe bedre nå enn jeg gjorde for en måned siden. Innbiller meg at jeg kanskje hadde følt meg bedre om jeg hadde fått en ordentlig grunn, jeg kjøper ikke helt den at følelsene bare forsvant - ikke fra ham.

Når vennene mine forsøker å trøste meg så nevner de alltid at jeg finner vel en annen etterhvert eller at jeg vil jo ikke stifte familie enda osv, jeg vet at alt er godt ment. De forstår ikke at jeg aldri har hatt det så bra med en kjæreste som det jeg hadde med ham (det mente jeg også før det ble slutt så det er ikke følelsene som styrer det). Og jeg vil ikke ha familie helt enda, men jeg vil ha en familie med ham en gang i framtida. Jeg hadde gledet meg til å en eller annen gang kunne gifte meg med ham, eller se han med en sønn eller datter i armene.

Vet ikke hva jeg ønsker å oppnå med dette, men måtte bare få ut litt følelser og tanker. Hvis noen har noen gode tips for å komme meg videre (ikke at jeg føler meg helt klar for det heller), så tas det i mot med en stor takk!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Denne tråden hadde kanskje passet seg bedre inn på Samliv & relasjoner eller Kropp og helse, siden du også sliter fysisk.

De fleste tråder på "vi som sørger" handler vel mer om slike ting som dødsfall, miste et barn, en forelder osv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 måneder senere...

De forstår ikke at jeg aldri har hatt det så bra med en kjæreste som det jeg hadde med ham (det mente jeg også før det ble slutt så det er ikke følelsene som styrer det). Og jeg vil ikke ha familie helt enda, men jeg vil ha en familie med ham en gang i framtida. Jeg hadde gledet meg til å en eller annen gang kunne gifte meg med ham, eller se han med en sønn eller datter i armene.

Årsaken til at du ikke kommer deg over bruddet, er at du holder fast på ønsket om å være sammen med ham. Så lenge du velger å tro at det kan bli deg og ham, så kommer følelsene dine for ham til å forbli sterke, og siden han ikke ønsker å være sammen med deg, så kommer du til å forbli ulykkelig.

Det er opp til deg om du skal bli lykkelig igjen. Du kan velge å innse at det blir ikke deg og ham, for det er over. Han er ikke glad i deg lenger. Når du innser det, så vil følelsene dine gi seg, men du er nødt til å ville innse fakta. Først da vil følelsene dine for ham begynne å dø.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne tråden hadde kanskje passet seg bedre inn på Samliv & relasjoner eller Kropp og helse, siden du også sliter fysisk.

De fleste tråder på "vi som sørger" handler vel mer om slike ting som dødsfall, miste et barn, en forelder osv...

Hallo, du har ingen rett i det hele tatt til å si noe slikt, hvor uempatisk og lite reflektert går det an å bli????

Kjærlighetsorg er en vond sorg, så vond at det kan smerte i sjelen hos ett menneske, det skal man ta på alvor.

Til ts: Jeg har erfaring med dyp kjærlighetsorg, gikk ned 8 kg på en måned og mast livsgnist, det eneste som hjalp meg var TID, det tok meg 8 år og bli kvitt sorgen helt.

Sørg for å få i deg nok mat, gjør noe som er meningsfullt for deg, samtidig skal du gi deg selv tid til og sørge, må du gråte så gjør det-men pass på deg selv og merk deg fremskritt.

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har erfaring med dyp kjærlighetsorg, gikk ned 8 kg på en måned og mast livsgnist, det eneste som hjalp meg var TID, det tok meg 8 år og bli kvitt sorgen helt.

Hvordan ble du kvitt sorgen, og hvorfor tok det deg åtte år?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan ble du kvitt sorgen, og hvorfor tok det deg åtte år?

Fordi jeg oppriktig elsket han.

Eneste menneske jeg har møtt jeg ser meg selv i, dessverre er vi likevel for forskjellige.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg ble kvitt sorgen fordi jeg ble mer voksen, kunnskapsrik og setter høye krav for hva jeg ser etter i en mann,han har for lite ambisjoner, for lite respekt for kvinner og liker helst å reise verden rundt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble kvitt sorgen fordi jeg ble mer voksen, kunnskapsrik og setter høye krav for hva jeg ser etter i en mann,han har for lite ambisjoner, for lite respekt for kvinner og liker helst å reise verden rundt.

Men, jeg har opplevd å elske og det var verdt det, tenker på han hver dag, men en sorg er det ikke lenger. Heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sliter også med kjærlighetssorg.... Og er drittlei av å høre "du må ikke gråte, du må se fremover, det finnes noen bedre der ute" osv... Hjelper ikke en dritt.

Kjæresten (unnskyld, eksen) er fra Brasil, så jeg flyttet ned hit for å være med han. Jeg har aldri elsket noen så høyt før. Vi planla alt, bryllup, familie osv. Vi kjøpte til og med leilighet sammen (som ikke er ferdig bygget enda). Han er drømmeprinsen, råkjekk, og hjertekirurg <3

Men liekevel klarte jeg å ødelegge alt. Jeg var så usikker på om jeg kom til å bli lykkelig i Brasil. Tanken på å bo her nede for alltid. Borte fra familie og venner, annet klima, annet språk, annen mat. Jeg var voldsomt usikker. Og så en dag når vi krangla, så rant det over for meg og jeg slo opp kun fordi jeg var sinna på han og følte at han ikke tok hensyn til at jeg faktisk var veldig langt hjemmefra.

Jeg angret umiddelbart, og krøp tilbake til han. Tenkte nøye gjennom det, og innså at han er den jeg vil gifte meg med, og jeg vil virkelig bo i Brasil resten av livet. Han tok meg tilbake, og tilgav meg (jeg slo opp dagen før bursdagen hans, så det var tøft for han), og sa at han elsket meg like høyt som før.

Så dro jeg tilbake til Norge for å jobbe i 3 måneder. Hadde billett tilbake til Brasil. 2 uker før jeg skulle dra tilbake, slo han opp. Han sa at han aldri kom seg etter at jeg slo opp med han. At han mistet alt håp og ale følelser for meg. Jeg fikk ikke endret billetten, skal videre til USA direkte fra Brasil nå i januar, så jeg ble nødt til å dra hit likevel. Og bo hos familien hans. I samme hus som han.

Foreldrene hans behandler meg som sin egen datter, og jeg er veldig glad i dem. Men det er likevel ubeskrivelig vondt å bo her, se ham hver dag, og minne meg selv på at han ikke er kjæresten min lenger.

Nå er det heldigvis bare en uke igjen til jeg drar til USA. Om jeg klarer å overleve en uke til.

Det gjør så vondt. Hvorfor vil han ikke ha meg lenger? Hvorfor kan han ikke tilgi meg, og gi meg en ny sjanse?

Hvordan kan jeg noengang tilgi meg selv for det jeg gjorde? :tristbla::grine:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke bidra noe særlig, da jeg sitter omtrent i samme suppa som en del andre her, det har gått 1.5 år siden min største kjærlighet plutselig en dag sa han ikke ville mer. Kjenner meg veldig igjen i TS innlegg, og ville bare si at du er ikke den eneste! :klemmer:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest True Khaleesi

Jeg vet hvordan du har det :klemmer:

Sliter selv.. Jeg elsker han så utrolig høyt og det gjør uendelig vondt at han ikke elsker meg tilbake.

Jeg har ingen råd eller tips, men vi er flere som sliter. Og kjærlighetssorg er en høyst reell sorg. Ikke hør på de som sier at du ikke har "rett" til å sørge!

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

:klemmer:

Jeg håper virkelig dere slipper å sørge i åtte år alle sammen!

Føler med dere, virkelig :)

Har ingen kjærlighetssorg å dele med dere, men jeg har en frykt for å ikke bli lykkelig igjen, som spiser meg opp. Det er slitsomt å ikke finne den bryteren som bare skrur av følelsene :sukk:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anuket

Jeg vil bare gi deg en :hug: Jeg er og midt i denne sørge prosessen...og jeg veksler mellom å føle meg helt ok, til å føle meg tom for så i det neste øyeblikket begynne å grine.

Jeg elsker ham virkelig, og det gjør så vondt å vite at man ikke er sammen lenger :tristbla:

Du har rett til å sørge som True Khaleesi sier!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjærlighetssorg er noe av det verste som finnes! Det er helt forferdelig.

Etter over et år med kjærlighetssorg, så begynner jeg endelig å komme over eksen som jeg elsket overalt på jord. Jeg ble brutalt dumpet av han da han sier han har fått følelser for en annen jente og har møtt henne flere ganger bak min rygg. Han dumper meg og blir sammen med henne. Jeg flytter ut og bare 2-3 uker etter han slo opp, så flyttet hun inn i vår leilighet som vi bodde sammen i over 2 år. Det var helt for jævlig å tenke på at han sov sammen med en annen jente i vår seng. Jeg hadde bare lyst til å legge meg ned å dø!

Kjærlighetssorg kan ta lang tid å komme over og jeg er ikke helt over han enda, men jeg går hvert fall ikke å tenker på han 24/7 og griner hver gang jeg skal legge meg. Det har vært et veldig tøft år med mye tårer og ensomhet. Jeg er glad jeg føler meg bedre og ser ting litt lysere nå. Før var alt bare helt mørkt.

Ts. Jeg har ikke så mange gode råd, men gi det tid. Det blir bedre :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje en liten trøst at det er flere av oss i samma båt... :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje en liten trøst at det er flere av oss i samma båt... :tristbla:

Det er definitivt flere av oss, men jeg vil ikke være i den båten..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er definitivt flere av oss, men jeg vil ikke være i den båten..

Tro meg, det vil ikke jeg heller.

Prøver plukke opp biter av selvrespekten min og fikse litt av selvbildet mitt samtidig. Det tar lang tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv der og føler meg så utrolig tom:(. Jeg ser ikke framtiden og prøver å komme meg fra time til time. Aldri hatt det så vondt før og jeg har vært gjennom mye. Brudekjolen jeg har hengende i skapet har jg bare lyst til å klippe i stykker. :(. Om fire månder så hadde jg blitt han fru. Men det er over og jeg føler at jeg går på veggen. Han var min bestevenn og mitt alt. Nå er det Ingenting igjen. Jeg kjennes helt tom på innsiden.:(.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...