Når den døde ikke snakkes om lengre.

[AnonymBruker]

Jeg mistet nylig et nært familiemedlem i kreft. Sykdommen tok en brå og uventet vending, og h*n døde etter få dager. Familien var samlet rundt sengen da h*n sovnet inn. Alle vi som var tilstede, gråt hjerteskjærende da det skjedde. Vi mistet alle en vi var umåtelig glad i.

Men det jeg imidlertid synes er litt rart, er at de andre i familien ser ut til å ha "glemt" den avdøde allerede. H*n er plutselig ikke noe tema lengre! Alle de andre har vendt tilbake til hverdagen, og det ser ut til at livet har blitt som før for dem. Det er tross alt ikke lenge siden dødsfallet skjedde, så jeg synes det er litt rart. Har de virkelig ikke behov for å snakke om h*n lengre? Jeg vet at de sørget da h*n døde, men hvordan klarer de å distansere seg fra det etter så kort tid? Selv har jeg fortsatt behov for å snakke om h*n, både om den siste tiden og om alle de gode minnene. Jeg har behov for det, og samtidig synes jeg det er viktig og riktig i respekt for den avdøde, som var et tvers igjennom godt menneske.

I begynnelsen snakket vi mye, men etter begravelsen dabbet det fort av. Jeg synes det er så trist, for vi har alle flust med minner å snakke om. Men hver gang jeg nevner vedkommende, svarer de svevende og begynner å snakke om noe annet. De andre er tross alt i like nær familie til avdøde som jeg er.

Er det flere her som har opplevd det samme? Hvordan reagerte du på det? Noen som har noen ideer om hvorfor noen reagerer med denne distanserte holdningen til den avdøde?

[AnonymBruker]

Sorg kan takles på så mange måter. De sørger ikke mindre av å ikke snakke om h*n, men annerledes enn deg.

[emilja]

Det er nok bare deres måte å takle sorgen på. Etter at vi mistet noen kjære unngikk jeg alltid samtaler om dem for det var så tungt å jeg ville ikke innse at jeg hadde mistet de. Det er fortsatt litt sånn etter et par år for meg. Så det kan ta lang tid før det går over så du må bare respektere deres måte å sørge på så begynner de nok å prate om det når de er klar for det!

[Gjest Regza]

Når mine foreldre døde når jeg var 20 så distanserte jeg meg. Hadde ingen interesse av å snakke om det med noen, jeg måtte rett og slett legge det til side for å i det hele tatt kunne takle hverdagen.

Noen takler ting ved å snakke om det, mens andre igjen sørger litt og litt til det går over av seg selv.

[AnonymBruker]

Det er nok bare deres måte å takle sorgen på. Etter at vi mistet noen kjære unngikk jeg alltid samtaler om dem for det var så tungt å jeg ville ikke innse at jeg hadde mistet de. Det er fortsatt litt sånn etter et par år for meg. Så det kan ta lang tid før det går over så du må bare respektere deres måte å sørge på så begynner de nok å prate om det når de er klar for det!

Jeg har forståelse for at noen kan reagere slik. Men det kunne jo vært en fordel om de informerte meg litt om at de synes det er for vanskelig å snakke om det. Da hadde jeg i allefall forstått hvorfor de er så unnvikende. Det ville også gjort min sorg enklere å bære å vite at h*n fortsatt er i deres tanker og at h*n er savnet. Når de ikke sier noe, lager man seg jo ulike tanker om hva det skyldes.

Men samtidig bør jo de også forstå at jeg har behov for å snakke. Ikke nødvendigvis om den siste vonde tiden, men om alle minnene. Jeg sørger jo også, og jeg føler at avdødes minne blir mer levende når h*n snakkes om.

[AnonymBruker]

hvorfor skal alt gå på hva du synes og tenker? Kunne informert deg? hvorfor? De takler det på en annen måte. Skal de legge sin sorg tilrette for deg ? Egoistisk.

[Gjest Thessie!]

Jeg har forståelse for at noen kan reagere slik. Men det kunne jo vært en fordel om de informerte meg litt om at de synes det er for vanskelig å snakke om det. Da hadde jeg i allefall forstått hvorfor de er så unnvikende. Det ville også gjort min sorg enklere å bære å vite at h*n fortsatt er i deres tanker og at h*n er savnet. Når de ikke sier noe, lager man seg jo ulike tanker om hva det skyldes.

Men samtidig bør jo de også forstå at jeg har behov for å snakke. Ikke nødvendigvis om den siste vonde tiden, men om alle minnene. Jeg sørger jo også, og jeg føler at avdødes minne blir mer levende når h*n snakkes om.

Du kan jo informere dem om at du ønsker å snakke om h*n. Men ikke forvent at de vil det, men kanskje de da forklarer grunnen til at de ikke snakker om h*n. Men dersom du har et stort behov for å snakke kan du kanskje snakke med en god venninne eller noe? Det blir jo ikke det samme siden de ikke har opplevd minnene du har, men familien din kan jo heller ikke tvinges til å snakke om h*n. Da får du dele og kanskje lette littegrann på sorgen.

[AnonymBruker]

Men det kunne jo vært en fordel om de informerte meg litt om at de synes det er for vanskelig å snakke om det. Da hadde jeg i allefall forstått hvorfor de er så unnvikende. Det ville også gjort min sorg enklere å bære å vite at h*n fortsatt er i deres tanker og at h*n er savnet. Når de ikke sier noe, lager man seg jo ulike tanker om hva det skyldes.

Men samtidig bør jo de også forstå at jeg har behov for å snakke.

Du kan jo spørre hvorfor de ikke snakker om han? Og du kan si at du har behov for å snakke. Det er jo helt feil å tenke at de bør fortelle deg årsaken til at de ikke vil snakke og at de bør forstå at du har behov for å snakke... Kanskje de tenker at du bør forstå at de ikke har behov for å snakke.

Da en i min familie døde snakket jeg mye om han den aller første tiden. Så bråstoppet jeg nesten. Det ble for vanskelig. Det gikk lang tid før jeg begynte å snakke om han igjen.

[SummerJoy]

Jeg klarer nesten ikke snakke om min far som døde da jeg var 23 år gammel, for det er for vondt rett og slett. Jeg må bare skyve det tilside for å takle det.