Mange venner, men ingen bestevenner

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg blir oppgitt over meg selv noen ganger. Mens alt i livet egentlig er bra, finner jeg alltids noe å bekymre meg over. Det virker som jeg ikke klarer å ha den gode følelsen, men må være trist eller bekymret over et eller annet. Noen som har det sånn?

Jeg lurer på om det går an å "tenke mindre" hvis dere skjønner. Ikke ta alt så ille opp. Noe som alltid har plaget meg, er at jeg ikke har hatt så lett for å få nye venner. Og jeg har jobbet med dette. Nå har jeg mange gode venner, men føler at ingen er bestevenn med meg. Alle venninnene mine har andre venner som er viktigere. Det resulterer i at når jeg er med de, så hører jeg alltid om alt de har gjort/gjør med de andre vennene. Dette sårer litt. Jeg tenker at jeg kommer aldri til å bli forlover eller fadder f.eks.

Er dette bare noe jeg finner opp, eller kan det være at jeg ikke er en "bestevenninne-emne"?

Eller tenker jeg rett og slett for mye...

[AnonymBruker]

Vet akkurat hvordan du har det, har samme greia selv.

[gla'jente]

Kjenner meg litt for godt igjen der ja.. Samtidig blir jeg så oppgitt over folk som har gode venninner/venner og ser ut til å ta de forgitt.

[makkapakka]

sånn har jeg det og. Mangler den såkalte bestevenninna. Har alltid lett for å komme i kontakt med folk og få være med i gjenger, men føler ikke at jeg får den bestevenninna, ofte endt opp med å ha bestekompiser istedenfor, til de prøver seg. Har også følelsen at jeg ikke er i gjenger heller, blir bare invitert med når det passer seg.

[Brøleape]

Samme her. Har både venner og kollegaer som jeg liker godt, men altså ingen bestevenninne. Da jeg var yngre og gikk på barneskolen og ungdomsskolen hadde jeg et par bestevenninner, men med tiden finner man ut hvilke verdier man holder og disse vennene hadde ikke de samme verdiene som meg. Jeg følte til slutt at vårt vennskap ikke ga meg noe.

I dag klarer jeg fremdeles ikke å finne noen som virkelig forstår meg eller som jeg kan snakke med om alt. Jeg må desverre innrømme at jeg er blitt både tilbaketrukket og "kjedelig" med årene, men dette er et valg jeg har tatt bevisst. Nå bruker jeg mer tid på familie, kjæresten, jobb og skole. Jeg savner i grunn ikke det å ha en bestevenninne, og årsaken til dette er nok at jeg er mer sikker på meg selv og hva jeg vil i livet. Da jeg var yngre var det godt å ha en bestevenninne for å bekrefte meg selv og mine tanker, men i dag trenger jeg ikke denne bekreftelsen.

Jeg tror ikke at det er nødvendig å ha en bestevenn, men det er nok veldig godt å ha noen personer rundt seg som man kan gå til hvis man opplever noe vanskelig (eller bra ) i livet.

[AnonymBruker]

Takk for svar! Ja, det er nok noe i det du sier Brøleape. Jeg hadde kanskje strevd mer for å få bestevenninner hvis jeg virkelig hadde hatt behov for det. Har jo samboeren min og han er jo forsåvidt bestevennen min. Men blir litt lei meg når jeg hører gjennom andre venner at venner kommer til byen, også besøker de andre og kanskje de forresten stikker innom meg hvis de får tid liksom...hvis dere skjønner.

Sant det gla'jente; jeg ser mange som tar for gitt at de har bestevenner. Virker som det er så enkelt for noen å skaffe seg venner, og disse tenker nok ikke så mye over hvor heldige de er som vi hadde gjort...