Hvor lenge er det vanlig å.....

[Gjest Anonymous]

Ve det k finnes fasitsvar. Mne jeg er lei meg hele tiden. Det har nå gått over et år.

Spesiellt under huggelige eventer, tenker jeg på det og begynne rå gråte. ødelger stemningen, og det ser nesten ut som jeg bare er ute ettet oppmerksomhet.

[Gjest Poirot]

Kanskje på tide å gå en sorggruppe eller å få annen profesjonell hjelp?

Nå vet jo ikke jeg hvem du tenker på eller hvordan personen gikk bort, men det kan jo også ha litt å si.

[ellapille]

Om det er like vondt hele tiden etter et år,så bør du søke hjelp.

Jeg gjorde det etter 14 mnd og har i dag fått hjelp igjennom 2 år.

Ofte så kan det komme opp ting som gjør at du ikke klarer å legge ting bake deg eller bearbeide sorgen skikkelig,og da må du heeles først.

Det er ikke skummelt eller ekkelt,det er så befriende skal jeg si deg.

Nå er det 3 år og 1 1/2 mnd siden mine tragedier inntraff,nå har jeg begynt å legge merke til at den personen som døde og alltid sto i fokus ikke gjør det lenger.

Jeg tenker fortsatt på broren min,men for det meste om kveldene.

Uansett hvor vondt det gjør,så er det ingen ting som bringer mennesker tilbake.

Det er et uomtvistelig faktum.

Jeg var redd for å sovne om kveldene jeg,for det betydde at jeg neste morgen skulle vokne og starte enda en ny dag med gråt,vondt i magen og konstant skyldfølelse for at jeg levde og ikke han.

Så det finnes ingen fasitsvar,men jeg råder deg til å søke hjelp,for du kan bli alvorlig syk av det,du kan få helt forvridde tanker om det mest normale her i livet.

Det er ingen skam å savne,gråte,ha vond drømmer,anfall,sint,sur,sove dårlig,ta lett til tårene,hårsår eller hva det skulle være.

Jeg innså etter 14 mnd at jeg trengte hjelp,for jeg ble alvorlig syk av tingene rundt meg. Jeg så ikke lenger barna mine,var fraværende, alt jeg pratet om var broren min som døde så tragisk og om min sorg,ingen hadde det så vondt som meg,ingen forsto meg,ingen gadd å sette seg inn i min situasjon. Jeg ble hatfull,sint og veldig sånn at jeg skulle hevne og bråke. Jeg ble rett og slett helt i ubalanse. Jeg gikk selv til legen og hun henviste meg videre. Siden da har sjela mi fått litt mer fred for hver dag som har gått.

Men savnet er der fortsatt,man glemmer aldri sine kjære,man bare lærer å leve med det,det blir ikke altoppslukene lenger.

[ehu]

Dersom du fungerer greit i hverdagen, men "bare" er lei deg så synes jeg ikke et år er så lenge. Nå vet jeg ikke hvem du har mistet, hvor nær personen sto deg, for det kan jo også ha noe å si.

Meg tok det nesten 4 år før jeg hadde en hel dag hvor jeg ikke tenkte på det. Det første året "eksisterte" jeg mer enn jeg levde. Deretter gikk det gradvis bedre år for år. Sorg tar tid, og det er ikke uvanlig at sorgprosessen kan ta 3-4 år dersom det var en person du var svært nært knyttet til.

Føler du at du trenger hjelp til å bearbeide ting, fungere bedre e.l. så ta evt kontakt med legen din. Han kan henvise deg til psykolog f.eks.

Men sorg er en naturlig prosess som tar tid.

[Dubb]

Jeg anbefaler deg å kontakte noen profesjonelle du kan prate med.

Å prate om sorgen er nesten den beste medisinen man kan ha.