Mister interessen og motivasjon-blir rastløs

[TheGhostGirl]

Jeg skjønner ikke hva det er som er greia med å bli så innmari rastløs og umotivert til å være i et forhold. Nå har jeg og samboer vært sammen i 10 mnd, og allerede er jeg lei. Vil ha noe annet, noen andre. Kjeder meg, vil ut å ha det gøy. Treffe andre, og da spesielt en person..

Hvorfor kan jeg ikke bare snart klare å slå meg til ro med det jeg har? Har vært slik hver gang!

Jeg begynner å finne irriterende ting på han, vi koser oss ikke noe sammen lengre, gjør ikke ting sammen.. Kjeder oss rett og slett!

Er det noen som har lignede erfaringer eller bare noen innspill på hva det er som gjør at jeg ikke kan slå meg til ro og være fornøyd med det jeg har?

[Gjest tronder]

Jeg skjønner ikke hva det er som er greia med å bli så innmari rastløs og umotivert til å være i et forhold. Nå har jeg og samboer vært sammen i 10 mnd, og allerede er jeg lei. Vil ha noe annet, noen andre. Kjeder meg, vil ut å ha det gøy. Treffe andre, og da spesielt en person..

Hvorfor kan jeg ikke bare snart klare å slå meg til ro med det jeg har? Har vært slik hver gang!

Jeg begynner å finne irriterende ting på han, vi koser oss ikke noe sammen lengre, gjør ikke ting sammen.. Kjeder oss rett og slett!

Er det noen som har lignede erfaringer eller bare noen innspill på hva det er som gjør at jeg ikke kan slå meg til ro og være fornøyd med det jeg har?

Du vil ha en du ikke har fått enda, derfor ser du på han du har nå som ikke tilstrekkelig

[TheGhostGirl]

Ja, ser den. Men det skjer hver gang, skikkelig irriterende! Prøver å skjerpe meg, men får det ikke til!

[TheGhostGirl]

Ja, ser den. Men det skjer hver gang, skikkelig irriterende! Prøver å skjerpe meg, men får det ikke til!

[per78]

Er du veldig ung?

[altflyter]

Da er nok ikke han den for deg. jeg kan godt bli irritert på samboeren min, men jeg er uendelig glad i ham og tror aldri jeg kommer til å bli lei ham. Finn deg en annen

[Tears.of.the.Sun]

Hvis dette er et problem som oppstår i hvert eneste forhold du er i, kan det tyde på at du er for umoden og ung til å slå deg til ro med èn person. Kanskje du rett og slett trenger å vokse opp litt, utforske deg selv og andre først før du kan ha et langvarig forhold.

[Gjest Katten.]

Man kan ikke tvinge seg selv til å ville slå seg til ro. Det kommer nok med tiden. Forhåpentligvis.

[TheGhostGirl]

23, er vell ikke veldig ungt. Men skal være sakt at jeg har vært syk i mange år så jeg har gått glipp av mye i ungdomsåra. Mulig det er at nå når jeg er frisk igjen vil oppleve mer og ikke ha for mange forpliktelser. Men jeg vil jo slå meg til ro, ha det trygt og stabilt, godt og fast. Men så blir jeg utålmodig igjen.

[Gjest Katten.]

Ung til sinns kan man være uavhengig alder.

[TheGhostGirl]

Absolutt!

[Gjest Cuntzilla]

Jeg kjenner meg igjen, lider litt av det samme.

Du skal få et altfor langt innspill av meg som sikkert er helt vanvittig gørr å lese gjennom for andre, men kan være interessant for deg som sitter og grubler på dette

Jeg har egentlig alltid vært veldig bevisst på at jeg sliter med å slå meg til ro eller hva man skal si, så jeg har unngått det og holdt forhold casual og kortvarige. Men jeg tenker jo ikke at dette er noe som vil vedvare livet ut, og gikk også (egentlig for første gang i mitt liv) inn i et virkelig seriøst forhold i fjor. Etter 10-11 mnd kom de tankene du har. Noen måneder senere var det slutt, og jeg funderte mye på om det var fordi forholdet hadde sin utløpsdato eller om det faktisk bare er meg det er noe "galt" med, at jeg er altfor rastløs og alltid går lei uansett. Nå vet jeg at det var riktig å gjøre det slutt, jeg dreit meg altså ikke ut bare fordi jeg har en tåpelig forpliktelsesangst. Vi to var faktisk bare ikke meant to be og sånn var den saken.

Det kan fort være at det bare er så enkelt i ditt tilfelle også. Du mister interessen etter forelskelsesfasen fordi de ikke var helt riktige for deg i utgangspunktet. Mange mener man skal jobbe for det, takle at hverdagen kommer, at sommerfuglene i magen forsvinner, at andre menn kan virke spennende og komme seg over den kneika fra nyforelskede til ordentlig par. Det er jo noe i det, man skal ikke løpe ved den første bittelille hump i veien. Samtidig så skal man også ha styrke til å klare å avslutte noe med en man tross alt er glad i og deler mye fint med om det faktisk ikke føles helt riktig å bli i forholdet. Jeg er lykkeligere som singel enn i et forhold som ikke er optimalt, og da blir det altså slik at jeg velger det. Før i tiden var jeg lykkeligere som singel enn i et forhold, punktum. Kanskje du er på det stadiet? Jeg har som sagt alltid vært veldig bevisst på det da, så jeg lot ikke ting løpe så langt som 10 måneder når jeg egentlig visste - selv i en forelskelsesrus - at dagen hvor jeg ble lei ville komme, og den ville komme raskt.

Men nå vet jeg at selv om jeg feilet i mitt første virkelig hederlige forsøk så er jeg faktisk klar for et langvarig forhold. For min del tror jeg det må innebære et åpent forhold, uten at jeg skal si meg 100% sikker på det. Det er ikke fordi jeg er så vanvittig glad i å pule rundt, men fordi jeg mistrives når dører lukkes. Den delen av et forhold tærer sakte men sikkert på meg innenfra. At du søker litt ut til andre personer kan også være et symptom på det samme. Kanskje den andre personen ikke er noen du ville vært spesielt interessert i om du var singel, men når du er i et forhold så gnager det på deg at du ikke har friheten til å ta et valg angående han, for det valget er tatt allerede, døren er lukket og låst.

Men det kan også bare være et symptom på at den du er sammen med er feil for deg. Faller du fort for folk og går kjapt inn i forhold? Det må jo være den mest klassiske feilen, selvsagt er ikke alle du møter og blir betatt av de riktige for deg, og om du er velsignet med evnen til å gå helhjertet inn i slikt hele tiden og samtidig genet for å bli rastløs og lei når forelskelsesrus er over så er jo det en helt fatal kombo.

Grovt sett er det altså to alternativer, a) du er ikke klar for et forhold generelt eller b) du har vært sammen med feil folk, eller med andre ord ikke møtt den rette. Problemet er at det er en haug med gråsoner midt i dette, hvordan vet man sikkert at det er det ene og ikke det andre. Det er vel bare opp til deg å finne ut av. Selv er jeg moden for et forhold, men mangler den rette. Og har gjennom erfaring bygd meg opp ganske sterke formeninger om hvem dette skal være, så nåløyet er ekstremt trangt - men sånn må det være, for hvis ikke ender forholdet helt garantert og det relativt fort og av nøyaktig de grunnene du skisserer. Da er det jo ikke vits i å starte engang.

Men du - sitter du og er dritlei av et forhold og en fyr så er det jo egentlig en enkel avgjørelse enten det er av den ene eller den andre årsaken. Skal man fortsette med noe man mistrives med bare fordi man er redd det er ens egen "feil" og at man egentlig burde være fornøyd? Neppe. Men du bør finne ut av denne rastløsheten for fremtidige forhold og lykke.

Kanskje den rette for deg er litt det samme jeg har tenkt meg. Selv om jeg er glad i den delen av et forhold som innebærer å bare ligge i en sofa og se møkkafilmer og lage noe god mat, så kan jeg ikke gjøre dette for mange helger. Jeg må ha en mann som stadig utfordrer meg, viser meg nye ting, tar meg med ut på eventyr. Som kan fortelle meg nye ting, ikke samme historie to ganger. Som jeg må oppleve mye sammen med, men som også må oppleve mye på egen hånd og bringe tilbake til meg. Dette visste jeg jo fra før, men jeg visste ikke helt graden av det.

Ble mye usammenhengende blablabla her. Det er sent, jeg har alkohol i blodet og jeg har jo fundert over dette her i minst 7 år så det er nok tanker å ta av oppi hodet her. Men håper noe gir noe mening, selv om du jo må finne svarene helt selv. Og tid og erfaringer hjelper nok mer enn noe annet, man modnes jo og endrer seg, det har jo jeg gjort. Om 5 år drømmer jeg kanskje om bryllup og barn, hvem vet

[TheGhostGirl]

Jøsses, det var jo som å lese om meg! Godt å høre at vi er fler i sammen båt

Kan nok fort falle for folk ja, men er ikke rask på å gå inn i forhold.

Jeg er pissredd for å gjøre feil ved å bryte opp med han, tenk om det bare er noe forbigående tull jeg innbiller meg.

Men det skjer jo hver gang, så det er sikkert ikke det. Jeg lengter etter noe annet, kjeder meg glugg ihjel her jeg sitter!

Tenker også at et åpent forhold er noe som kunne passet meg bra, for jeg blir som du skriver, veldig utilpass når jeg føler ting rundt meg blir en vane og jeg blir ''låst inne''.

Er veldig spontan og liker eventyr, om du skjønner. Er ikke nødvendigvis den delen hvor man puler rundt som frister, men jakten. Følelsen av å være fri og frank og bare kose seg som man selv vil.

Men så sitter jeg samtidig med den følelsen at jeg vil slå meg til ro og etterhvert etablere meg.

Men hvor finner man denne mannen som man så sårt leter etter, den som ikke er av det kjedelige, vanedyret som ikke gir forholdet noe spennende og gøy? Den som kan være den man kan dra på eventyr med, rase og ha det gøy, men på samme tid en man kan sette seg ned med i sofaen en kveld og bare slappe av å kose seg.

Kanskje vi skal slå oss sammen i vår vei mot det som mange ganger virker uoppnåelig? Man kan jo ikke få både i pose og sekk.

Takk for svaret ditt, deilig å høre at det er flere som meg

[Gjest Cuntzilla]

Det er nok enda flere som oss

Spesielt når man er ung så er det nok veldig vanlig både å være rastløs og å kysse noen frosker. Men det er ikke gitt at man vokser rastløsheten av seg heller, alle folk gror jo ikke inn i samme kakeform i livet. Hos meg har den vel bare blitt større jo mer moden jeg har blitt.

Tror alltid jeg vil være en søkende sjel, trikset er muligens å finne en annen søkende sjel! Spørs om minus og minus blir pluss da