Jeg klarer ikke tilgi min mor

[Gjest TS]

Takk for mange svar

Min mor er desverre en av de som ikke responderer så bra på behandling, hun mener også at hun ikke trenger det og slutter etter en stund. Jeg har vurdert å snakke med noen selv for å sortere tankene litt, det er ikke sunt å gå rundt med denne bitterheten. Vet bare ikke helt hvor jeg skal henvende meg..

Det verste at at hun nekter å innse at jeg ikke ønsker så mye kontakt. Da tror hun det er mannen min som bestemmer over meg og kan finne på å ringe til ham og skjelle ham ut. Hun har kalt ham psykopat og mishandler på telefonen, noe som er totalt motsatt av sannheten. Det er helt latterlig.

[kirstiJ]

Liten forståelse?

Vis meg de tilfellene som har en lykkelig utgang for menneskene rundt den psykisk syke.

Tror du vil slite med å finne de.

Her er det bare snakk om å være virkelighetsorientert.

Hmmm.. Tror nok jeg er mer virkelighetsorientert enn deg. Jeg kjenner ei som lever med bipolar lidelse, hun er advokat og har mann og to barn og de er en lykkelig og veltilpasset familie.

[AnonymBruker]

Men hånd i hånd med sinnet går dessverre også den dårlige samvittigheten.. hun er jo syk stakkars..men hva med min egen psykiske helse, teller ikke den?

Noen ganger må man bare kutte kontakten for å redde seg selv, det er ikke noe annet valg!

Men dette må ikke være en lett avgjørelse, fordi det kan være for livet (selv om meningen er at det kun skal være for en begrenset periode)

Det er bare du som kan avgjøre om dette er riktig for deg.

Om du velger å kutte kontakten, så vil du få dårlig samvittighet, og belastningen rundt bruddet vil kanskje tære like mye på deg, som din mor gjør i dag!

Når det har gått en tid, vil du kanskje ha "glemt" hvordan det var, og hvorfor du valgte å kutte, og du vil begynne å tvile på at du tok riktig avgjørelse.

Da vil du kanskje begynne å leke med tanken på å prøve på nytt igjen, ta forsiktig kontakt, for så å bryte igjen noen uker eller måneder senere, fordi du igjen husker hvordan det egentlig var.

Og hvis det skjer noe med din mor i løpet av den tiden dere ikke har kontakt, vil du kanskje også slite med skyldfølelse og tvilstanker.

Du vil muligens klandre deg selv.

Og hvis hun går bort, vil du mest sannsynlig oppleve at andre ikke forstår din sorg, at de ikke forstår hvorfor du måtte ta det valget du tok, og at du må forklare deg og din sorg til andre, i tillegg til skyldfølelsen og tvilstankene du også kan oppleve.

Det er tøft å bryte med en forelder, og det skal det også være, men av og til er det også det riktige å gjøre.

Men som sagt, om det er riktig for deg, og om du er villig til å takle konsekvensene av bruddet, kan bare du avgjøre.

[Gjest BettyBoop28]

TS du nevner du har dårlig samvittighet pga moren din. Det er vel akkurat det hun forsøker å oppnå?

[Gjest TS]

TS du nevner du har dårlig samvittighet pga moren din. Det er vel akkurat det hun forsøker å oppnå?

Du har nok rett i det ja.

[Gjest BettyBoop28]

Du har nok rett i det ja.

Derav ennå større grunn til å kutte kontakten. Du får konfrontere henne og si NØYAKTIG hva du mener om henne og bare kutte tvert av.

[The Kitten]

Eventuelt kan du skrive et brev til henne, men da er det en fare for at hun ikke leser det.

[Gjest TS]

Noen ganger må man bare kutte kontakten for å redde seg selv, det er ikke noe annet valg!

Men dette må ikke være en lett avgjørelse, fordi det kan være for livet (selv om meningen er at det kun skal være for en begrenset periode)

Det er bare du som kan avgjøre om dette er riktig for deg.

Om du velger å kutte kontakten, så vil du få dårlig samvittighet, og belastningen rundt bruddet vil kanskje tære like mye på deg, som din mor gjør i dag!

Når det har gått en tid, vil du kanskje ha "glemt" hvordan det var, og hvorfor du valgte å kutte, og du vil begynne å tvile på at du tok riktig avgjørelse.

Da vil du kanskje begynne å leke med tanken på å prøve på nytt igjen, ta forsiktig kontakt, for så å bryte igjen noen uker eller måneder senere, fordi du igjen husker hvordan det egentlig var.

Og hvis det skjer noe med din mor i løpet av den tiden dere ikke har kontakt, vil du kanskje også slite med skyldfølelse og tvilstanker.

Du vil muligens klandre deg selv.

Og hvis hun går bort, vil du mest sannsynlig oppleve at andre ikke forstår din sorg, at de ikke forstår hvorfor du måtte ta det valget du tok, og at du må forklare deg og din sorg til andre, i tillegg til skyldfølelsen og tvilstankene du også kan oppleve.

Det er tøft å bryte med en forelder, og det skal det også være, men av og til er det også det riktige å gjøre.

Men som sagt, om det er riktig for deg, og om du er villig til å takle konsekvensene av bruddet, kan bare du avgjøre.

Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg ønsker. Burde nok hatt hjelp av en profesjonell til å sortere tanker og følelser og vite hvordan jeg skal forholde meg til henne. Hun har jo gode sider og gode dager også, men jeg vet jo aldri når neste utbrudd vil komme..følelsene mine for henne er veldig blandede. Noen dager synes jeg synd på henne, mens andre dager er jeg bare sint. Skulle ønske jeg hadde en normal mor

[Gjest TS]

Det er nesten umulig å konfrontere henne, for endel av sykdommen hennes innebærer at hun vrir om på alt som blir sagt og gjort. Hun lever rett og slett i sin egen verden. Har prøvd dette før, og da ble ting nesten enda verre. Fikk da høre at det var jeg som var gal som kunne påstå noe sånt og at jeg burde bli tvangsinnlagt.. Et brev hadde antakeligvis fått henne til å komme på døra her og skjelle oss ut. Hun "forfølger" folk, har blant annet en ekskjæreste som hun var sammen med for mange år siden som hun fremdeles sender meldinger til selv om han aldri svarer.

[Gjest BettyBoop28]

Det er nesten umulig å konfrontere henne, for endel av sykdommen hennes innebærer at hun vrir om på alt som blir sagt og gjort. Hun lever rett og slett i sin egen verden. Har prøvd dette før, og da ble ting nesten enda verre. Fikk da høre at det var jeg som var gal som kunne påstå noe sånt og at jeg burde bli tvangsinnlagt.. Et brev hadde antakeligvis fått henne til å komme på døra her og skjelle oss ut. Hun "forfølger" folk, har blant annet en ekskjæreste som hun var sammen med for mange år siden som hun fremdeles sender meldinger til selv om han aldri svarer.

Vær kort og konsis. Mamma jeg vil ikke ha deg i livet mitt mer. Done. Du trenger ikke si mer, og om hun fortsetter å mase, bytt tlf nr.

[The Kitten]

Jeg synes virkelig du burde snakke med en profesjonell om det.

[Gjest TS]

Jeg synes virkelig du burde snakke med en profesjonell om det.

Jeg burde nok det. Vet noen om en kan bestille time hos en familieterapeut alene?

[Pinkee]

Tror du trenger samtaler med en psykolog som kjenner til hva moren din lider av. For det du trenger er å lære deg å takle/tolke sykdommen hennes. Rett og slett lære deg å omgås moren din på en måte som ikke ødelegger hverken deg eller henne.

Ta kontakt med fastlegen din, å hør om du kan få henvendelse til psykolog, alt. bør du ta kontakt med en privatpraktiserende.

For i det lange løp er det sikkert bedre for deg å lære å takle moren din, enn å bryte med henne.

[Gjest TS]

Tror du trenger samtaler med en psykolog som kjenner til hva moren din lider av. For det du trenger er å lære deg å takle/tolke sykdommen hennes. Rett og slett lære deg å omgås moren din på en måte som ikke ødelegger hverken deg eller henne.

Ta kontakt med fastlegen din, å hør om du kan få henvendelse til psykolog, alt. bør du ta kontakt med en privatpraktiserende.

For i det lange løp er det sikkert bedre for deg å lære å takle moren din, enn å bryte med henne.

Du har nok rett i det. Jeg klarer jo tydeligvis ikke å håndtere dette alene.

[AnonymBruker]

Det er det jeg alltid har sagt; rot dere ikke bort i psykisk syke. Ikke meng dere med de. Det fører ikke annet enn vondt og komplikasjoner med det.

Å til dere som svarer i tråder der en er i et forhold til psykisk syk at de må være der for den syke og støtte h*n, skjønner dere ikke at en person utsletter seg selv og sliter seg ut ved å pleie et forhold til en psykisk syk?

Psykisk syke er ofte kun opptatt av meg, meg og atter meg...

Jeg hadde tatt beina på nakken og løpt om jeg rota meg borti en psykisk syk person.

Jeg skjønner at det ikke er så enkelt når den psykisk syke er forelderen din. Da er det ikke bare å kutte alle bånd.

Liten forståelse?

Vis meg de tilfellene som har en lykkelig utgang for menneskene rundt den psykisk syke.

Tror du vil slite med å finne de.

Her er det bare snakk om å være virkelighetsorientert.

da kan jeg nevne vinninna mi, ex-kjæresten hennes var bipolar, en av de beste mennesken hun hadde møtt. hun gikk inn i forholdet med dårlig selvtillit, men etter noen måneder hadde det endra seg. den bipolare kjæresten hadde fått henne til å tro på seg selv og skjønne sin verdi. enda har vennina mi en trygghet og selvsikkerhet man kan drømme om.

[AnonymBruker]

Takk for mange svar

Min mor er desverre en av de som ikke responderer så bra på behandling, hun mener også at hun ikke trenger det og slutter etter en stund. Jeg har vurdert å snakke med noen selv for å sortere tankene litt, det er ikke sunt å gå rundt med denne bitterheten. Vet bare ikke helt hvor jeg skal henvende meg..

Det verste at at hun nekter å innse at jeg ikke ønsker så mye kontakt. Da tror hun det er mannen min som bestemmer over meg og kan finne på å ringe til ham og skjelle ham ut. Hun har kalt ham psykopat og mishandler på telefonen, noe som er totalt motsatt av sannheten. Det er helt latterlig.

Jeg er ganske sikker på at hun forstår at du ikke vil ha kontakt. Hun prøver bare å trenge ut av bevisstheten fordi hun er livredd for å miste deg, og det er muligens hennes måte å oppføre seg på under en sinnslidelse.

Har du sliti med din mor under hele oppveksten?

[Captcha]

Du har nok rett i det. Jeg klarer jo tydeligvis ikke å håndtere dette alene.

Når din mor har sykepleier hjem til seg betyr det i forhold til det jeg vet at hun har en tyngre, psykiatrisk diagnose.

Noen oppfordrer deg her til å fortelle henne akkurat hva du mener, men jeg tror ikke det er veien og gå, siden moren aldri vil være i stand til å oppfatte annet enn egne behov i enhver situasjon, dermed vil TS alltid komme "tapenede" ut av en konfrontasjon.

Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv og din familie er å snakke med fagfolk om dette, folk som vet mye om hvor vanvittig det er å ha en psykisk syk mor.

En psykolog, psykiater og sosionom kan alle være familieterapeuter i tillegg, så dit kan du gå alene.

Endret 18. juli 2011 av Captcha

[Gjest TS]

Jeg er ganske sikker på at hun forstår at du ikke vil ha kontakt. Hun prøver bare å trenge ut av bevisstheten fordi hun er livredd for å miste deg, og det er muligens hennes måte å oppføre seg på under en sinnslidelse.

Har du sliti med din mor under hele oppveksten?

Siden jeg var tenåring. Hun holdt sykdommen i sjakk og var "normal" frem til det skjedde endel ting i livet hennes på denne tida.

[Gjest TS]

Når din mor har sykepleier hjem til seg betyr det i forhold til det jeg vet at hun har en tyngre, psykiatrisk diagnose.

Noen oppfordrer deg her til å fortelle henne akkurat hva du mener, men jeg tror ikke det er veien og gå, siden moren aldri vil være i stand til å oppfatte annet enn egne behov i enhver situasjon, dermed vil TS alltid komme "tapenede" ut av en konfrontasjon.

Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv og din familie er å snakke med fagfolk om dette, folk som vet mye om hvor vanvittig det er å ha en psykisk syk mor.

En psykolog, psykiater og sosionom kan alle være familieterapeuter i tillegg, så dit kan du gå alene.

Det stemmer at hun har en alvorlig diagnose. Nettopp derfor er det nesten umulig å konfrontere henne, det virker heller mot sin hensikt. Takk for svaret

[jessica90]

Den der kan jeg sette i samme situsajon, men det var min far alvorlig syk og kommer aldri til å bli frisk,skilt,ingen familie( uten meg,datra mi og min søster, min søster vil ikke ha kontakt med ham) og psykisk problemer.

det du gjør er :

Du sier tydelig fra til henne at nok er nok...Hvis hun ikke gjør det

tar du og sier: at du ikke vil ha kontakt med henne nor hun oppfører son.

Ta og igonere henne og etter en stund ser du om hun har roet seg ned.

Hvis ikke la hun være der til hun skjønne virkelig virkelig hva hun har gjort.

His det heller ikke funker sier du: hun får ikke se sine barne barn.

Pleier å funke den siste. (kjør den hareste måten , som hun gjorde mot deg)

(jeg vet å være snil, familie terapi, psykolog med far og dater funket ikke)

Jeg lover deg jeg ble psykis skadet sjøl på grunn av min far sin oppførsel. Etter jeg banket på boret og sa nok er nok. Funket det.

Min far forandret seg 80 prosent etter det og par månder 96 prosent.