Jeg klarer ikke tilgi min mor

[Gjest Smiley]

Hei :-)

Lurer på hvordan det går med deg idag? Hvordan er forholdet med din mor? Og hvis du har klart å tilgi, hvordan klarte du det?

Har selv en mor som er ganske lik din, men hun har ikke hatt psykotiske tilfeller på ca 2 år nå.. Men er en del fra barndommen som dukker opp for tiden (er 24 år), som gjør meg så bitter.. Jeg blir så sint, og jeg vet at hvis hun bare hadde satt seg ned med meg og sagt "unnskyld", så hadde jeg klart å tilgi... Håper du har klart det, gi meg svar om så :-)

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor (depresjoner, angst og personlighetsforstyrrelse).

De som sier at den psykisk syke ikke setter spor etter seg vet ikke hva de snakker om! Så syke mennesker burde ikke få lov til å oppdra barn på egen hånd:(

Dere som har en psykisk sykdom som påvirker hverdagen i større grad bør virkelig tenke dere om før dere blir gravide.

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg har også en psykisk syk mor, som jeg alltid har spillt "psykiater" for. Jeg ble gravid og er faktisk selv ikke sånn veldig sterk psykisk, selv om mamma sier at jeg alltid har vært så sterk. Jeg har hatt panikk anfall siden jeg var 7 år, og hun har aldri visst noe.

Så nå har jeg sagt at jeg ikke klarer mer. Jeg klarer ikke være psykiater for henne, og nå MÅ DE, mine foreldre, ta vare på meg. JEg er gravid og sårbar og ikke sterk nok til å bære alle hennes syke tanker og bekymringer på skuldrene..for tror du ikke hun sa til meg at hun ville ta livet sitt, når jeg bare var en mnd på vei? Jeg krasjer emosjonelt hver gang vi legger på telefonen.

og hun sier "GREIT DA SKAL JEG IKKE SI NOEN TING MER"

OG jeg sier, det var ikke det jeg mente. Jeg trenger at du tar vare på meg og er mere positiv når du ringer. JEg takler ikke å høre om bare negativitet nå som jeg skal ha en liten baby..!

Er 7 mnd på vei..og mamma ringer meg nesten ikke lengre. Men hun går til psykiater og strikker til babyen..

Jeg vet så godt hvordan det er å ha en martyr mor. JEg har en bok som heter toxic parents. Kjøpte den for mange mange år siden..kansje jeg skal ta den frem igjen!

[Gjest QuoVadis]

Jeg har både tilgitt min mentalt syke mor. Kort fortalt hva jeg tilga: en oppvekst i frykt og beredskap for hva hun kunne finne på (var i tillegg rusmisbruker). Jevnlig psykiske trusler av verste sort, og noe fysisk utagering (som å stenge meg i en mørk kjeller og true meg med kniv). Frem til jeg var rundt 30 år var jeg aldri sint på henne, jeg synes bare synd på henne (foruten å tidvis være redd henne). Jeg kan ikke huske følelsen av å ha vært glad i henne, men jeg tror den var der frem til jeg var rundt 8 år. Mitt forhold til henne har vel heller vært preget av lojalitet og ansvar. Kanskje det er lettere å tilgi når du ikke har noe å tape?

Min historie har et etterord, som kanskje kan være til hjelp for deg som er sint, Smiley: Da jeg ble voksen ble min mor omsider lagt inn. Etterhvert klarte hun seg veldig bra uten medisiner, og for første gang følte jeg sinne. Jeg ble sint fordi det ble klart at hun hadde et valg, som hun delvis kan kontrollere. Nå bruker hun kun alkohol som rusmiddel, kun i helgene og hun klarer å la være hvis hun skal noe spesielt (som å passe barn!). Med alkoholen kommer derimot fremdeles jævelskapen fram. Så etter å ha holdt ut i nærmere 30 år ga jeg henne omsider et ultimatum (det måtte gjentas en del ganger gjennom 1-2 år). Ikke drikk. Hvis du må drikke så slå av telefonen og ikke ring meg i påvirket tilstand. Fortsetter du vil jeg ikke ha noe mer med deg å gjøre. Omtrent på samme tid opplevde jeg to traumer (ikke direkte relatert til min mor) tett på hverandre i en tid da jeg var ekstremt utbrent. Jeg sa til henne i klartekst at hvis du plager meg nå kan det være dråpen som gjør at jeg ikke orker mer. Hun fortsatte som før.

Det ble dråpen. Heldigvis ikke for mitt liv, men for den bittelille spiren av en livslag drøm underbevisstheten min næret om den moren jeg burde hatt Min mor kan ikke bedre. Hun har fått sine sjanser i bøtter og spann. Ergo kan jeg heller ikke gjøre noe mer fra eller til. Jeg møter henne i dag 3-4 ganger i året i forbindelse med barneselskaper/jul etc, og omgås henne høflig som en venn av familien. Jeg har ingen spesielle følelser for henne da, verken positivt eller negativt. Det kjennes bare nøytralt. 6-8 ganger i året ringer hun i fylla og legger igjen forferdelige ting på svareren min (eller sms), men jeg verken leser eller hører på det.

Det som er saken med tilgivelse i slike forhold, er at du må tilgi for DIN EGEN DEL. Ikke nødvendigvis for å fikse forholdet, men for å komme videre!