kjefting på barn

[Gjest ano]

jeg blir bra sjokkert hvordan voksne kjefter og smeller på barna sine.skjønner søren ikke at det er mulig engang jeg.barn må da få lov til og feile uten at den skal få kjeft og bli hylt til.blir rett og slett forbanna.jeg tenker små barn på 2 år og fram noenår.ikke tenåringer som veldig godt vet hva dem driver med.ikke at det betyr at en skal hyle til dem heller.

hvorfor kan ikke folk prate rolig til barna og la dem få en sjans eller to før det braker løs?

trodde folk visste at det ville gjøre barn veldig usikre.

et eksempel:var på stranda engang og en gutt på ca 6 år hadde brent seg på brnannmanet.i steden for og trøste ungen kjefter ho på han og ber han slutte og gråte.fatter faen ikke at det er mulig og bli så hjerteløs engang jeg.tror folk glemmer de har vært der selv engang!

[Gjest Kathpus]

Det er ikke alltid nødvendig å hyle til dem, men det er viktig å si i fra på en alvorlig og bestemt måte at dette ikke er lov, eller noe slikt.

Når det kommer til skader av barn osv. så er det viktig at man trøster. For barna får en lærepenge selv når dem skader seg. Da gjør dem ikke det mer.

[Kylling]

Kjefting på barn er uakseptabelt, men det er lov å snakke bestemt og strengt til et barn som har tråkket over en grense (uten å nødvendigvis heve stemmen!). Må skille de to tingene der. Kjefting og smelling føles utrolig vondt. Barn er små mennesker som fortjener like mye, om ikke mer, respekt som voksne.

[Gjest Rosemor]

et eksempel:var på stranda engang og en gutt på ca 6 år hadde brent seg på brnannmanet.i steden for og trøste ungen kjefter ho på han og ber han slutte og gråte.fatter faen ikke at det er mulig og bli så hjerteløs engang jeg.tror folk glemmer de har vært der selv engang!

På generelt grunnlag er jeg veldig enig med deg, kjefting er unødvendig og respektløst, og bør ikke forekomme i et barns hverdag.

Men, jeg synes likevel det blir feil å anta at denne moren kjeftet fordi hun var hjerteløs, selv om vi som ser på fra utsiden ser at situasjonen kunne vært løst på en annen og bedre måte.

Ingen av oss er feilfri, og de færreste av oss reagerer rasjonelt og korrekt til enhver tid.

Jeg er personlig av den formening at sinne vanligvis er et uttrykk for en annen følelse, som f.eks redsel, hjelpesløshet, fortvilelse, selvbebreidelse mm,

Selv om de fleste av oss klarer å la være å uttrykke de andre følelsene gjennom sinne i hverdagen, kan vi i stressituasjoner "miste hodet", og bruke sinne som en uttrykksform.

Jeg har kjeftet på barna mine, mannen min, foreldre, og venninner i situasjoner der jeg vet jeg burde ha reagert på en annen måte, og jeg har også mottatt kjeft fra barna mine, mannen min, foreldre, og venninner i situasjoner der de kunne taklet ting på en annen måte.

Som oftest har dette vært situasjoner der sterk redsel har vært involvert.

Da er det godt at vi kan snakke om det etterpå, når hjertet har kommet ned fra halsen, magen har funnet sin rette plass, og redselen har veket plass for lettelse.

PS: Når jeg leser innlegget mitt nå, ser det ut til at jeg kjefter hele tiden... det gjør jeg altså ikke.

Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har kjeftet på barna mine, og alle gangene har det vært fordi jeg ble redd fordi de har gjort noe som satte dem i livsfare.

Endret 18. juli 2011 av Rosemor

[Gjest bertelina]

nei ho trenger ikke og være hjerteløs for det.men kan si at det var veldig mange som reagerte på stranda den dagen.og når et barn har vondt kjefter man uansett ikke.da burde ho heller holdt rundt han og trøsta han.men det skjedde ikke.kom til og med ei dame bort og ga mor en krem ho kunne smøre på.

men har lagt merke sjenerelt sett også at kjefting er noe de bruker for mye.de har satt ungene til verden får de ta med det som følger også.jeg kjefter veldig veldig lite.orker ikke.men jeg snakker bestemt og tydelignår jeg må.

[Tears.of.the.Sun]

Det er mange som ikke ser forskjellen mellom rolig alvorsprat og kjefting. Det er synd egentlig, da kjefting som regel har null effekt. Og hvis det har effekt er det fordi at barnet har frykt overfor den som kjefter, og det kan utvikle seg til noe langt større og verre i fremtiden.

Ergo, ikke kjeft på småbarna deres. Ta alvorsprater istedet.

[Festina lente]

Jeg kjefter på mine barn! Man kan legge mye forskjellig i begrepet "kjefte", og hvilken type kjeft jeg bruker, avhenger av hvilken situasjon som har oppstått.

Jeg synes det er veldig forståelig at foreldre som nettopp har hatt en "nær døden-opplevelse" med barn som har gått utover de regler som gjelder for å ivareta barnas sikkerhet, og slik stått i fare for å skade seg alvorlig, mister hodet og kjefter på ungene sine. Det kan jeg godt forstå, men da er det viktig å forklare barnet i etterkant at man kjefter fordi man blir redd, og at man er så inderlig glad i dem at man er kjemperedd for at de skal skade seg. Det tror jeg barn forstår.

Ellers så tror jeg ikke det har noen effekt å snakke kjempelenge og "belære" i en alvorlig tone hos barn heller. Jeg tror man må finne en gylden middelvei. Har selv sett at mitt yngste barn kobler ut hvis jeg skal forklare alt for mye. En kort og enkel forklaring, uten for mye dill og dall rundt er best for henne. Det andre barnet mitt derimot, han vil gjerne ha "langversjonen" og kan gjerne komme med kontrollspørsmål og trenger mye informasjon om hvorfor han f.eks ikke for lov til å gå ut rett før leggetid.

Barn er forskjellige, og trenger forskjellige måter og bli irettesatt på. Jeg synes det er kjempevanskelig å oppdra barn, men jeg er av den oppfatning av at jo mer konkrete rammer og grenser i hverdagen, jo mer harmoniske barn. Litt fleksibel må man selvsagt være som forelder, men sånn i bunn og grunn så irettesetter jeg ungene mine hvis de bryter grunnreglene som vi har her hjemme. Skjer det flere ganger på rad, hever jeg også stemmen - "kjefter". De har nok ikke tatt noen skade av det, i mine øyne i allefall. Jeg synes faktisk det er alt for lite irettesetting rundt omkring, og jeg kan bli oppriktig irritert noen ganger. Men så sier jeg til meg selv at det ikke er mine barn, og at jeg ikke må la meg provosere.

[AnonymBruker]

Jeg har blitt kjeftet mye på i min barndom. Alt fra uskyldige ting som å være uheldig å velte vannglasset til å alvorlige ting. Resultat er at jeg har vært fryktelig redd og utviklet angst. Nå i voksen alder går jeg i terapi en gang i uken for å bli frisk/friskere. Når man får kjeft for alt, så har man ikke lenger begrep om hva som er rett og galt. Man går hele tide på nåler for å ikke irritere mor eller far. Selv nå som jeg er voksen så sover jeg med lyset på om natta. Jeg er så husredd og mørkredd. Mitt barn skal aldri få oppleve å ha en sånn barndom.

[Gjest Thessie!]

Jeg har blitt kjeftet utrolig mye på da jeg var yngre. Pappa kunne stå å skrike i 10 min dersom jeg veltet et glass, eller andre småting. Dette førte selvfølgelig til at jeg forholdet vårt ikke var bra i det hele tatt, og jeg har mislikt han sterkt til tider. Da vi flyttet for et halvt år siden var jeg glad, jeg hadde håpet på det i evigheter fordi at jeg hadde levd i frykt for å gjøre noe galt. Jeg har lidd av sosial angst, som jeg tror har litt med det å gjøre, fordi jeg alltid har vært redd for hva andre skal synes og jeg er alltid livredd for å gjøre noe galt.

Så det er å snakke bestemt til barn er best, man kan selvfølgelig heve stemmen. Selvfølgelig er det lett å kjefte dersom man blir redd for barna, men det er ikke lurt å gjøre det til måten man oppdrar barna på.

[Gjest anonym]

Jeg har blitt kjeftet mye på i min barndom. Alt fra uskyldige ting som å være uheldig å velte vannglasset til å alvorlige ting. Resultat er at jeg har vært fryktelig redd og utviklet angst. Nå i voksen alder går jeg i terapi en gang i uken for å bli frisk/friskere. Når man får kjeft for alt, så har man ikke lenger begrep om hva som er rett og galt. Man går hele tide på nåler for å ikke irritere mor eller far. Selv nå som jeg er voksen så sover jeg med lyset på om natta. Jeg er så husredd og mørkredd. Mitt barn skal aldri få oppleve å ha en sånn barndom.

jeg er helt enig i det du skriver.ser det er mange som sliter psykisk pga mye kjefting i barndommen.hva er pointet.er det så jævlig morro og kjefte og kanskje ødelegge enns egne barn pga det.om man prater ordentlig til barna fra dem er små.og heller la dem få konsekvenser,så redder det nok mange barn.sier ikke at en aldri skal kjefte.men det er ikke det første man gjør.selv vi voksne feiler osv.tror ikke det hadde vært så morro og bli kjefta ut pga sånt.med mer en ikke gjør ting bare for og være kvalm å sånn.

[AnonymBruker]

Det er mange som ikke ser forskjellen mellom rolig alvorsprat og kjefting. Det er synd egentlig, da kjefting som regel har null effekt. Og hvis det har effekt er det fordi at barnet har frykt overfor den som kjefter, og det kan utvikle seg til noe langt større og verre i fremtiden.

Ergo, ikke kjeft på småbarna deres. Ta alvorsprater istedet.

tror ikke det er effekten av kjeftingen som står i hode på foreldre som kjefter av å til. å kjefte for småting er ikke bra, men om mor (eller far) "flipper" i en situasjon hvor ting kan bli farlig synes jeg ikke mor skal ha dårlig samvittighet for at hun får ut følelsene sine. hun er et menneske, å så lenge barnet blir fortalt hvorfor og at det ikke har gjordt noe galt synes jeg det er greit!

[Carrot]

Jeg har i grunnen alltid ment at foreldre / voksne som kjefter er et bevis på at de har mistet kontrollen på situasjonen uavhengig av om barnet fortjener skjenn eller ikke. Det er stor forskjell på å irettesette et barn med det å kjefte på det slik jeg ser det. Og det er den voksnes ansvar å beholde fatningen selv om de blir redd, frustrert, sint etc overfor barn uansett alder på barnet, men ekstra viktig når barna er små.

Jeg sier ikke man kan miste kontrollen, men jeg syns man skal etterstrebe IKKE å miste den.

[Gjest Okusan]

Det som er aller tristest, er når foreldre kjefter så mye at det går automatikk i det. At de kjefter på autopilot uten å høre det selv en gang.

Det er ubehagelig å være vitne til, og det blir jo enda verre av at det ikke har effekt overhodet.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest Ruccola]

Min mor kjefter for alt, uten å vere klar over at hun i det hele tatt gjør det

Hååååper å klare å unngå å havne i denne fallgropen jeg også nå når jeg får egne barn!

Så vil jeg bare fortelle om min venninne og hva hun gjorde en gang som fikk meg til å miste haken i gulvet

Jeg var hos dem, og vi hadde vert på butikken og handlet. Hennes datter på 9 år ville hjelpe henne å sette varene i kjøleskapet.

Hun mistet grepet på smørpakken, og den falt i gulvet og smørlokket ble knust. Moren reagerte på seukundet, og skjelte og smelte om at "Å Den pakken var helt ny - du skal da alltid ødelegge alt for meg!" Hun var raende!

Jeg satt inne i sofaen og var så sjokkert at jeg ikke klarte å si noenting!

Kjære vene, det var jo et uhell, og jenta ville jo bare vere god å hjelpe til! Og det var BARE en smørpakke!

Angrer sånn i dag på at jeg ikke sa noe, for er så redd for hva sånne opplevelser skal gjøre med selvtilliten til jenta

Hvorfor er det "lov" å vere respektløs til barn, men man skal ikke vere det til voksne.....?

[Carrot]

det er "lov" fordi ingen de ser på som likeverdige mennesker motsier dem når det skjer..

[Gjest Rosemor]

Min mor kjefter for alt, uten å vere klar over at hun i det hele tatt gjør det

Hååååper å klare å unngå å havne i denne fallgropen jeg også nå når jeg får egne barn!

Det kan du bestemme selv, dersom du er bevisst på det.

Jeg er oppvokst med en far som kjeftet på alt og alle hver gang noe gikk ham i mot, og det var ofte!

Jeg valgte å se på dette som en lærdom på hvordan jeg ikke skulle være mot mine medmennesker.

Som du ser av mitt tidligere innlegg, har jeg ikke klart å håndheve dette 100%, men de gangene jeg har kjeftet, har jeg, som jeg også skrev, snakket med dem jeg har kjeftet på i etterkant.

Da har jeg beklaget at jeg kjeftet, forklart at jeg ble så redd, og at kjeftingen var et resultat av det.

Min bror derimot valgte å se på vår oppvekst som en mal på hvordan ting skal være, og akkurat som min far kjefter han på alt og alle når vi ikke er enige med ham.

Alle rundt ham er så vant til dette, at de ikke lenger bryr seg om at han kjefter.

Men når han derimot senker stemmen... da vet de at han mener alvor, og barna hans blir reddere når han senker stemmen, enn når han kjefter.

Det er mange måter å kjefte på, og hvordan mennesker reagerer på kjeft er individuelt.

Jeg har som sagt tatt et aktivt valgt om ikke å kjefte, jeg synes det er unødvendig og respektløst.

Men jeg synes det er like ille at barn blir redde når forelderen senker stemmen, som det er at de blir redde når forelderen hever stemmen.

Redsel er ikke en god barneoppdrager uansett hva som utløser redselen.

[AnonymBruker]

Personlig syns jeg mennesker som kjefter hele tiden er travle og jeg utviklet i barndommen et slags filter mot slike, jeg regelrett lukker ørene og slutter lytte..

[Carrot]

@ rosemor - min mor kjefter, alltid - hun snakker på en kjeftende måte, hele tiden... Det er slitsomt - problemet er at hun ikke senker stemmen når det er noe - hun hever den og roper i tillegg...

Både jeg og min bror er stikk motsatt, vi har tatt etter far som aldri hever stemmen eller kjefter, samtidig som jeg erfarte at jeg lyttet mer til han i oppveksten enn henne..

Voksne som kjefter har tapt i mine øyne.

[Gjest Rosemor]

@ rosemor - min mor kjefter, alltid - hun snakker på en kjeftende måte, hele tiden... Det er slitsomt - problemet er at hun ikke senker stemmen når det er noe - hun hever den og roper i tillegg...

Både jeg og min bror er stikk motsatt, vi har tatt etter far som aldri hever stemmen eller kjefter, samtidig som jeg erfarte at jeg lyttet mer til han i oppveksten enn henne..

Voksne som kjefter har tapt i mine øyne.

Jeg klarer ikke helt se relevansen mellom ditt svar til meg, og hva jeg skrev i mine innlegg, og enten har du misforstått hva jeg skrev, eller så misforstår jeg deg.

Som jeg skrev, det å kjefte er unødvendig og respektløst, og bør ikke være en del av et barns (eller en voksens) hverdag, men det er like ille å skremme barna ved å være "stille truende".

Men, "Voksne som kjefter har tapt" sier du.

Vel, jeg beundrer helt ærlig det mennesket som klarer å opptre "feilfritt", rasjonelt og korrekt til enhver tid, i enhver situasjon.

Min mening er at det er menneskelig å feile, men du "taper" i det øyeblikket du ikke innrømmer feilen, og heller ikke beklager feilen til dem det har gått ut over.

Jeg mener selv at jeg ikke "tapte" da jeg mistet hodet og kjeftet på mine barn.

"Tapt" hadde jeg gjort dersom jeg ikke innså at jeg kunne ha reagert på en annen og bedre måte, og om jeg ikke i etterkant beklaget at jeg kjeftet.

Endret 18. juli 2011 av Rosemor