Har ikke noe liv

[Rosmarin]

Jeg vil tro du trenger rutiner i hverdagen, og noen som stiller krav og forventer noe av deg.

Det at du er så deprimert er nok mye av årsaken til at du ikke får til å gjøre noe med det.

Ut ifra hvordan du formulerer deg, vil jeg anbefale å oppsøke noen å snakke om problemene med.

Har du dårlig kjemi med behandler, kan man få en annen. Det høres absolutt ut som om dette er noe som er for mye for deg å takle helt alene. Husk at det er ikke et svakshetstegn å be om hjelp når man har det vanskelig og ikke takler livet.

Skal du komme noen vei, er du nødt til å ta første skritt på veien for å komme videre, og at du har begynt å trene er et godt skritt på veien.

[FantasDick]

Historien din er ganske lik min, så jeg kjenner meg godt igjen! Jeg har vært i psykiatrien og depressiv uten noe liv i mange år. et siste året har jeg imidlertid ikke vært helt nede i kjelleren og nå er jeg drittlei av dette livet! Jeg har søkt skoleplass (har kommet inn! ) og skal endelig begynne på veien til en utdannelse! Livet mitt kommer til å få en helomvending og jeg er vettskremt av tanken, men gleder meg også, fordi jeg føler meg veldig klar! Samboeren min gjennom 5 år har vært verdens beste støtte og mann, og jeg synes han er utrolig som har holdt ut meg og dette helvetet av en "sykdom". All kred til han!

Om dette skillet mellom barn/voksen; jeg tror jeg sliter med dette. Jeg ble tidlig voksen (ble kastet ut som 16-åring) og har slitt hardt for å få endene til å møtes. Etterhvert sa det stopp, jeg ble deprimert, droppet ut av skolen, lot livet seile sin egen sjø.. I mange år. Nå føler jeg at jeg ikke klarer noe på egenhånd, trenger noen å hjelpe meg, støtte, pushe. Føler meg enda som en 16-18-åring, men jeg har blitt 25 år. På tide å leve igjen!

[Gjest Gjest]

Få hjelp av noen som kan pushe deg på dine premisser, altså at du ber dem om å hjelpe å motivere deg og gi deg et spark bak når du trenger det.

Ellers kunne det være noe å reise utenlands for å oppleve noe nytt? Da blir du også tvunget til å klare deg selv og dra deg selv i gang litt. Gjerne til et sted der ikke alt er tilrettelagt for turisme og helst i sammenheng med noe slags aktivitet du kan gjøre. Da får du litt vaneendring og nytt perspektiv på ting. Koster litt men mye bedre enn å alltid svi av pengene på helgefesting.

[Gjest AnonymGæren]

Ta deg sammen.

Det er akkurat sånne som deg som ødelegger for folk!

Jeg har hørt det er hele livet, og jeg har blitt en helt herpa person.

[Gjest Lise]

En viss ta-deg-sammen-faktor er absolutt på sin plass her i og med at du sier at du er lei av psykiatrien. Fastlegen kommer jo til å henvise deg til noen, så det å begynne med den innstillingen er katastrofalt, hvor forventer du da å få hjelpen fra?

I tillegg bruker du utrolig mye plass på å insistere på hvor annerledes du er. Det blir brukt som en krykke på at du ikke kan gjøre ting som 'vi andre' gjør fordi vi må. Du trenger absolutt behandling og hjelp, men det er ikke et ideelt utgangspunkt at du er så innmari forskjellig fra resten av mølja. Ta deg en tur innom et psykiatrisk akuttmottak og du ser at verden er ikke 'deg' vs 'resten'.

Og ja, selvsagt reagerer man på at du fint kan gå ut og feste i helgene, men at med en gang det blir mandag morgen så fungerer du ikke lenger.

Det ble skrevet mye her, og jeg tenker høyt innimellom. Om du har lest alt (som jeg forstår at du ikke har gjort, så har jeg også skrevet at det kan hende at det fungerer i dag, selv om jeg ble lei den gang. Så det du skriver her passer bare ikke til meg. Sånn går det når man ikke følger med på hele samtalen.

Om jeg tar kontakt med psykiatrien så gjør jeg det med motivasjon og troen på hjelp til selvhjelp.

Jeg ér "annerledes", men det betyr ikke at jeg er unik med min livsituasjon, tanker og oppfatninger av tilværelsen. Folk flest er bare ikke slik. Folk flest følger strømmen og gjør det de "skal".

Å gå på byen å drikke alkohol og snakke med kjentfolk kan ikke sammenlignes med å være i en jobb eller "get a grip" i hverdagen. For noe tull. For det mener dere ikke. Hvem er dere til å lage slike regler? At fordi jeg har det vondt og vanskelig ellers, så må jeg innfinne meg i å ikke kunne nyte livet? For en tåpelig svart-hvit-tankegang som ikke har noe å gjøre med hvordan virkeligheten fungerer i praksis.

Arbeidende og hverdags-sysselsatte folk gjør også hyggelige ting ved siden av jobben. Kom med et godt argument for at en som sliter med mine hverdagsproblemer ikke skulle kunne drikke vin og sosialisere seg. Kom igjen, nå. Dette kan bli interessant.

[Gjest Lise]

Zaphire: Flott! :-)

Vil takke mange for bra respons. Jeg angrer ikke på at jeg delte dette her, for jeg føler allerede at motivasjonsgnisten er tent. AT det finnes så mange folk som forstår, er hjelpende i seg selv.

Og at det finnes folk som ikke forstår, men skal motsi meg når jeg deler fortroligheter, gjør det også bedre, da jeg ser på slike uvitenheter og holdninger som en svakhet jeg er glad jeg ikke mangler.

Så tusen takk alle sammen.

Det første jeg skal gjøre er å lage meg en ukeplan og henge på kjøleskapet. F.eks. Torsdager kl. 13.00: Legge sammen klær. Det høres nok tåpelig ut for de som ikke har sånne problemer, men for meg vil slike ting ha en helt spesiell effekt.

[Gjest Lise]

Til innlegg nr. 41:

Takk for tipsene om bokollektiv og det andre du skrev. Men akkurat det hadde nok ikke vært noe for meg. Jeg bor i bolighus og har katt å ta vare på, -jeg kunne ikke tenkt meg å leve så nært innpå folk.

Dessuten, selv om man har Asperger og deler en del problematikk, så er det alt for mange områder man íkke klaffer på som gjør at jeg ikke nødvendigvis kan sammenlignes med andre aspergere "bare fordi vi har asperger".

Aspergere, som andre mennesker, er jo forskjellige.

Men kunne tenkt meg til å dratt på samlinger, hvor aspergere møttes å vekslet erfaringer. Men det er vanskelig. I samarbeid med psykiatrien prøvde jeg å arrangere slike møter. Vi annonserte i avisen, men INGEN meldte seg. Men jeg hadde vertfall initiativ. Det var et prosjekt jeg hadde utformet selv.

Den manglende interessen kommer nok av bl.a. av at Asperger enda er et ukjent "fenomen", og at de fleste som "har det" antageligvis ikke er klar over at de har det...

[Ego]

Blir litt glad av å se såpass mange gode og fornuftige svar her inne (Visse unntak såklart...)

Jeg er selv litt 'på kanten'. Eller som en kollega av meg så fint sa det: 'For et representativt utvalg er du ekstremverdien som ville blitt forkastet'.

Jeg eier ikke døgnrytme. Jeg har lært meg de sosiale kodene, men jeg skjønner dem som oftest ikke.

Foreløbig er jeg i 'normal' jobb - men det krever så mye av meg at jeg ikke har krefter til stort annet når arbeidet er unnagjort.

Jeg har en til tider enorm skapertrang som ikke får utløp, rett og slett fordi jeg må gi så mye av meg selv for å passe inn i 'normalen'. Eller rettere sagt, klare å holde balansen på grensen mellom 'normal' og det jeg egentlig er. Hva nå enn det måtte være.

Å hele tiden skulle tilpasse seg andres forventninger og krav er enormt krevende. Psyken blir hele tiden utfordret, grensene tøyet, og selve 'jeg-et' drukner i det hele. Til et visst punkt, der psyken gjør opprør - og nekter deg å fortsette skuespillet. Da spiller det ingen rolle om du rent fysisk er istand til å bevege deg, for signalene om å gjøre det blir aldri sendt ut i kroppen. Folk får kalle det latskap om de vil, men det er ikke latskap når man bruker en time på å forsøke å ta på seg skoene, mens kroppen knyter seg i kramper straks man på ny tenker tanken på å røre seg.

Jeg tror det finnes mange som deg, TS, som oss.

Jeg tror mange av dem har presset seg selv så langt at de ikke lenger tenker over hvordan det faktisk føles å leve som de gjør.

Jeg tror også de fleste av oss har muligheten til å leve gode liv - tjene egne penger og ha gleden av å kunne stirre de mest fanatiske A4-menneskene i øynene og vise dem at livet kan leves på en annen måte.

Vi må bare finne den løsningen som passer best for oss. Om det er rette utdanningen, bosted, arbeidstider eller levestandard som må endres, så finnes det alltid muligheter.

Alle trenger ikke - og skal ikke - være A4.

Det tok meg tid å akseptere dette, å gi opp bekymringene om hvordan folk rundt meg ser på de endringene jeg sakte men sikkert gjennomfører, men jeg er sikker på at det til sist vil gi meg et liv som er utrolig mye bedre enn hva et påtvunget A4-liv noensinne kunne blitt.

[Gjest Lise]

Ego: Kjenner meg så igjen og er så enig.

Føler også at jeg har en skaperkraft jeg ikke får brukt. Den har liksom bare kommet skjevt ut fordi jeg ikke passet inn fra starten av.

Vi skulle bodd på andre planeter, kanskje det er bedre det. :P

Men man finner nok sine veier til slutt. Først tar det tid å akseptere at man er som man er.

Jeg vil mye heller være den jeg er enn et A4-menneske som reiser på togskinner som andre har bygd. Og som ikke forstår at det finnes nyanser av verden og væremåter utenfor deres egen.

[Ethereal]

Som mange andre her har sagt så er det bare du som kan gjøre noe med situasjonen din. Likevel er du såpass langt nede, at dette føles umulig.

Du trenger helt klart hjelp, og første steg er å kontakte legen din. Forklar situasjonen din, si at du ikke har fått god nok hjelp innenfor psykiatrien, og hør om det er et sted hvor du kan dra for å lære rutiner. Søk på internett selv, og gjør research. Det er bare tull at psykiatrien ikke kan hjelpe deg. Problemet er at du ikke har fått den hjelpen du trenger. Det finnes mange dyktige mennesker der ute som jeg er helt sikker på at kan hjelpe deg. Krev å få den hjelpen du trenger.

Vær også forsiktig med alkohol. Det er ikke noe jeg sier fordi jeg ikke ønsker at skattepengene mine skal gå med til din rus. Men det er fakta at alkohol og andre rusmidler kan virke negativt når man allerede har problemer, og forsterke problemet. Du må gjerne dra ut, men prøv å kutte ned på alkoholen, i det minste til du er helt sikker på at det ikke påvirker din tilstand på noen som helst måte.

[Gjest Lise]

E: Er enig i det du sier.

Ang. alkohol:

Men jeg sitter jo ikke å dynker sorger i alkohol, er det det du mener?

Jeg liker bare å drikke vin for gøy som mange andre unge og gamle gjør.

[Lillemeg25]

Superbad: Det er nok heller du som skal ta deg sammen! Kraftig. Helt utrolig at noen kan komme med slike kommentarer når noen spør om råd. Virkelig unødvendig.

[Gjest Gjest]

Zaphire: Flott! :-)

Vil takke mange for bra respons. Jeg angrer ikke på at jeg delte dette her, for jeg føler allerede at motivasjonsgnisten er tent. AT det finnes så mange folk som forstår, er hjelpende i seg selv.

Og at det finnes folk som ikke forstår, men skal motsi meg når jeg deler fortroligheter, gjør det også bedre, da jeg ser på slike uvitenheter og holdninger som en svakhet jeg er glad jeg ikke mangler.

Så tusen takk alle sammen.

Det første jeg skal gjøre er å lage meg en ukeplan og henge på kjøleskapet. F.eks. Torsdager kl. 13.00: Legge sammen klær. Det høres nok tåpelig ut for de som ikke har sånne problemer, men for meg vil slike ting ha en helt spesiell effekt.

Jeg vet ikke om du er klar over det, men det finnes diverse hjelpemiddler du kan få til å strukturere hverdagen din. Det kan være seg tavle med bilder eller tekst som du bruker som timeplan osv. Dette vet autismeforeningen om.

[Gjest Månestøv]

Oi... er det meg som har skrevet dette innlegget?

Har ikke så mye fornuftig å si bortsett fra at jeg vil følge med her, og så vil jeg sende deg en Du er ikke alene!

[Gjest Lise]

Jeg vet ikke om du er klar over det, men det finnes diverse hjelpemiddler du kan få til å strukturere hverdagen din. Det kan være seg tavle med bilder eller tekst som du bruker som timeplan osv. Dette vet autismeforeningen om.

Takk for tipset. Men en ukeplan skal jeg nok få til selv.

Månestøv: Mener du det? Så det er ikke bare jeg som sitter å sturer, altså. :o Klem

[Gjest Månestøv]

Nei, du er nok ikke alene der. Har også i tillegg blitt ganske lei psykiatrien, etter utallige mislykkede forsøk. Men nå skal jeg prøve igjen til høsten, og håper jeg etter hvert kan få det livet jeg drømmer om. Det at man møter slike holdninger som mange her på forumet utviser hjelper ikke stort heller, selv om jeg kan skjønne at det er vanskelig og forstå. Jeg skal krysse fingrene for oss begge to, og at vi mot neste sommer, forhåpentligvis, ser lys i tunnelen en plass.

[Bonito]

Hei hei.

Så bra å se at du har fått litt inspirasjon av tråden din. Jeg har ikke asperger så der er jeg grønn, men har slitt med depresjoner de siste 12 årene. Har aldri greid å fungere optimalt i jobb eller ellers fordi jeg har blitt "invalidisert" i mnd av gangen. Har også vært inn og ut av psykiatrien, blitt satt på piller osv osv uten at det hjalp. Men etter jeg kom til en ny psykiater for 2 år siden har det snudd. Hun var utrolig løsningsorientert, noe som var veldig til hjelp. Og hun var også den første som nøstet frem hva som feilte meg. Og hun sendte meg på depresjonskurs. Nå har jeg jobbet på samme sted i 1,5 år, ikke fullt riktignok, men uten å være mer syk enn andre. Jeg klarer meg mye bedre i hverdagen og har blitt vesentlig flinkere til å holde de tunge periodene til ett minimum. Min historie er jo ikke den samme som din, men det jeg vil frem til er at det ER mulig. Man må bare ta ett skritt av gangen, uansett hvor lite det skrittet nå måtte syntes for andre.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at den vanlige psykoterapien ikke er noe for deg, men har du forsøkt kognitiv terapi? Den er mye mer løsnings - og handlingsorientert ved hjelp av f.eks. hjemmeoppgaver enn den vanlige psykiatrien.

Tror også det er lurt å ta kontakt med Autismeforeningen, de kan gi deg råd og støtte og mange er i lignende situasjon. http://www.autismeforeningen.no/

Husk at det i bunn og grunn kun er du som kan gjøre noe med din egen situasjon.

[AnonymBruker]

Hverdagen min består av: Ingenting. Verken jobb eller hobbyer. Hvorfor jeg ikke jobber er en lang og komplisert historie. Jeg klarer lenger ikke å forklare det for meg selv. Men kort sagt har det med psyken og gjøre. Jeg er veldig merkelig og føler at jeg ikke passer inn i samfunnet.

Jeg gjør absolutt ingenting fornuftig i hverdagen, verken for meg selv eller andre. Er så vidt jeg gidder gjøre husarbeid.

Er til tider dypt deprimert og noen ganger gidder jeg ikke stå opp av senga. Depresjoner og berg og dal-humør har jeg hatt siden tenårene.

Sitter ofte oppe om nettene med datamaskinen. Når jeg tenker meg om, vet jeg egentlig ikke hva jeg gjør på dataen en gang. Facebook og masse tull, bare.

Jeg er nesten aldri sosial. Liker å være alene. Foruten om i helgene når det er fest og alkohol. Ellers sitter jeg bare hjemme. Og gjør ingenting.

Jeg har ikke gjort noe fornuftig etter jeg falt ut av videregående i 1999. Jeg er 81-modell og har jobbet 4 mnd. i hele mitt liv, foruten om en attføringsjobb som varte i 4 år. Det er 5 år siden jeg har jobbet. Jeg trives ikke i jobb, for jeg er ikke flink til å følge andres rutiner.

Jeg tror det er meeeeget langt mellom hver person som er sånn som meg. Jeg vet vertfall ikke om noen i hele verden som er slik.

Folk rundt meg jobber og har liv. Jeg har ikke det og jeg føler meg fastlåst til å klare gjøre noe med det.

Mitt største problem foruten om fritidsproblemene er overvekt. Ikke mye det er snakk om - 10-15 kilo, og det meste sitter på magen (og innsiden av lårene) pga en tid jeg spiste meg for mett. Er slutta med det nå, men problemet er jo at jeg ikke spiser og sover regelmessig, så derfor går jeg ikke ned i vekt. Selv om jeg trener flere ganger i uka, og spiser sunt og sukkerfritt. At jeg ikke passer klær ødelegger psyken min enda mer. Klarer ikke akseptere kroppen min, og tydeligvis ikke gjøre noe med den heller. Varme sommerdager er ekstra deprimerende, for jeg har kanskje lyst å menge meg litt med folk, men jeg har ingenting å ha på meg. Og å bade offentlig kan jeg bare glemme.

Jeg behøver seriøst hjelp. Jeg klarer ikke å lage meg egne rutiner. Alt var lettere da jeg bodde hjemme hos mamma & pappa. Gikk skole. For da var jeg liksom NØDT å følge samfunnets døgnrytme. Nå er jeg overlatt til meg selv og jeg klarer ikke skape en mening i mitt eget liv.

Noen som har erfaringer med slike problemer? (Forbauser meg ikke om dere ikke kjenner noen som er sånn!) Går det an å dra på sånn helsefarm for å få et push i ryggen til døgnrytme og sånn? Noen tips?

Det eneste fornuftige jeg har gjort for meg selv i hele mitt liv, er at jeg klarte å begynne å trene for 1 år siden.

Ellers er jeg en handlingslammet person med masse tanker i hodet.

Jeg kan absolutt ingenting. Foruten om å tenke.

Jøss. Jeg ble nesten litt redd da jeg leste innlegget ditt. Jeg heter også Lise, jeg har det akkurat likedan, bortsett fra at jeg ikke har overvekt, men jeg går nedover i undervekt i stedet.. Ja, og så er jeg 82-modell.

Jeg gikk til psykolog for en god del år tilbake, men da jeg spurte på nytt nå i januar i år, så fikk jeg beskjed om at det ikke var nødvendig

[AnonymBruker]

Hei trådstarter :)Jeg ville bare si at jeg vet akkurat hvordan du har det. Bortsett fra det har jeg ikke noe fornuftig å komme med, vet ikke om psykolog er veien å gå. Følg hjertet ditt. Kanskje lengter du til et annet sted? Reis bort, ikke føl skam for at du ikke utnytter dagene. Du ønsker å være i fred, slipep å være sosial. Kos deg heller med det, ikke bry deg om hva samfunnet forventer. Du kan ikke tvinge deg selv til å passe inn.

TG