Har ikke noe liv

[Gjest Tirkes]

Er du stø i engelsk, så kan kanskje forumet til wrongplanet.net være en liten støtte for deg... Forum for og av autistiske på forskjellige deler av skalaen, samt pårørende.

[Gjest Lise]

Folk er forskjellige.

Og det er ingen lov som sier at dagens konstruerte samfunn er det ultimate. Jeg synes nesten litt synd på de menneskene som følger samfunnet og samtidig er krasse mot dem som har falt ut, for livet er så mye mer enn oppfatningen i den samfunnsboblem som kulturen vår har skapt og lært oss. Noe kanskje Superbad burde lære seg?

Livet er så mye større enn det du viser her at du forstår.

I et annet samfunn kunne jeg nok klart meg ganske bra.

[AnonymBruker]

Har hatt det litt sånn jeg også. Ikke helt ferdig ennå heller. Jeg begynte også å trene, og det fikk meg egentlig igang igjen. Hva trener du da? Hvis det er snakk om individuell trening får du kanskje ikke helt kontakten med andre - noe som også er litt vitsen? Samitidig er det lett å skippe treninger for ingen andre merker det liksom.

Jeg begynte med Taekwon-Do. Det synes jeg er kjempestas! Det er god trening, samtidig med at jeg treffer andre. Vi har felles fester og finner på mye artig. Det som også er stas er at du blir dyttet litt avgårde i og med at du må trene for å stå på gradering ("eksamen") med noen måneders mellomrom. Det blir et godt samhold blant de på ditt parti, og du føler tilhørighet. Sånt hjelper alltid på for de som har det sånn som du har det nå. Det gjorde ihvertfall susen for meg. Kom deg avgårde

[Gjest Linda]

Kjør på Gjest_Lise, for sånn skal du ikke finne deg i at noen snakker til deg. Litt rart å lese innlegget ditt, for det er akkurat som å lese om meg, bortsett fra at jeg har gått en del i terapi, og at jeg er fire år eldre enn deg. Har selv vært sykemeldt siden januar 2006, men er på vei tilbake til samfunnet nå. Du sier du liker å skrive og vil skrive bok, jeg har samme mål, i tillegg til å reise rundt å holde foredrag om psykisk helse. Har derfor studert litt sosiologi, tatt opp norsk dét siste året. Tar nå et skrivekurs via NKS Nettstudier, tok også sosiologien her. Norsk som privatist. Vet derfor dét går an å få dét til, selv om man ikke orker å møte mennesker eller ikke har rutinene inne. En modul i sosiologi, ca 1/4 studieår, eller femten studiepoeng, har du atten måneder på. GOD tid med andre ord! Gå inn og undersøk, kanskje du finner noe du liker? Ellers har jeg selv hatt LITE utbytte av psykolog, ettersom jeg har lest hele psykologipensum selv (bare som hobby;-) og både kjenner og skjønner meg selv. Ofte langt bedre enn psykiatrien. Har derimot funnet noe som blir kalt Losen innenfor nav nyttig, hvor du får én person som følger deg opp ukentlig og pusher deg litt, men samtidig respekterer dine grenser og behov. Vet ikke hva du har opplevd i din barndom, men vet såpass som at du ikke er en kvise på samfunnets rompe, at du mest sannsynlig har en MEGET god grunn til å ikke klare å delta i samfunnet, OG så vet jeg at du har MASSE ressurser! Har begynt å se meg selv på en helt ny måte, så vet hvor du er nå og at dét også finnes en vei ut. Dét andre kanskje ser på som latskap, eller snylting, er en handlingslammelse som sitter så hardt i kroppen at dét kan ta år å løsrive seg. Ingen ØNSKER å sitte på baken og ikke bidra, ettersom dét ikke finnes noe mer deprimerende i livet. Ikke har man noe særlig å rutte med heller! Har selv tolv hundre igjen i uken når husleie og strøm er betalt, og dét skal gå til ALT, mat, medisiner, klær, sosialt liv, telefon osv. Så tro meg, finnes dét noen som virkelig tror at noen ønsker å være sykemeldt, har de store hull i sin kunnskap ang. trygdedes levetilstand. Vet som sagt ikke hva du har opplevd, men VET at du har en svært god grunn til å være i den situasjonen du er i. Lykke til videre med alt! Og én ting til, hadde selv en periode på over fire år hvor jeg kun traff mennesker på fest. Alkoholen gjorde meg tryggere, men siden jeg ikke ønsket å utvikle avhengighet, isolerte jeg meg fem-seks dager hver uke. Ensomt og vondt. Har dét siste året klart å møte venninner på kino og kafé, men kan fortsatt synes dét er vanskelig. Vet, igjen, ikke hva du har opplevd, men siden jeg er incestutsatt har jeg funnet mye hjelp i å kunne ringe incestsenteret og dét rare er at vi sjelden snakker om overgrep, mer situasjonen min her og nå. Se om ikke du også kan finne en støttetelefon som hjelper deg. Å bare høre en stemme hver dag gjør mye. Håper du har fått noe nyttig ut av dette og vit du er IKKE alene om dette.

[Gjest Lise]

Jeg begynte med Taekwon-Do. Det synes jeg er kjempestas! Det er god trening, samtidig med at jeg treffer andre. Vi har felles fester og finner på mye artig.

Har alltid hatt lyst til å begynne på det. Men bor på et lite sted og her er ingenting sånt. :\ De har vel i nabokommunen, kan vel alltids få sjekket når de starter opp for nybegynnere.

Trener alene, 3-4 ganger i uken på treningssenter. Men er vel noe annet når man deltar i grupper og får stifte bekjentskaper.

[Gjest Illiya]

Hverdagen min består av: Ingenting. Verken jobb eller hobbyer. Hvorfor jeg ikke jobber er en lang og komplisert historie. Jeg klarer lenger ikke å forklare det for meg selv. Men kort sagt har det med psyken og gjøre. Jeg er veldig merkelig og føler at jeg ikke passer inn i samfunnet.

Jeg gjør absolutt ingenting fornuftig i hverdagen, verken for meg selv eller andre. Er så vidt jeg gidder gjøre husarbeid.

Er til tider dypt deprimert og noen ganger gidder jeg ikke stå opp av senga. Depresjoner og berg og dal-humør har jeg hatt siden tenårene.

Sitter ofte oppe om nettene med datamaskinen. Når jeg tenker meg om, vet jeg egentlig ikke hva jeg gjør på dataen en gang. Facebook og masse tull, bare.

Jeg er nesten aldri sosial. Liker å være alene. Foruten om i helgene når det er fest og alkohol. Ellers sitter jeg bare hjemme. Og gjør ingenting.

Jeg har ikke gjort noe fornuftig etter jeg falt ut av videregående i 1999. Jeg er 81-modell og har jobbet 4 mnd. i hele mitt liv, foruten om en attføringsjobb som varte i 4 år. Det er 5 år siden jeg har jobbet. Jeg trives ikke i jobb, for jeg er ikke flink til å følge andres rutiner.

Jeg tror det er meeeeget langt mellom hver person som er sånn som meg. Jeg vet vertfall ikke om noen i hele verden som er slik.

Folk rundt meg jobber og har liv. Jeg har ikke det og jeg føler meg fastlåst til å klare gjøre noe med det.

Mitt største problem foruten om fritidsproblemene er overvekt. Ikke mye det er snakk om - 10-15 kilo, og det meste sitter på magen (og innsiden av lårene) pga en tid jeg spiste meg for mett. Er slutta med det nå, men problemet er jo at jeg ikke spiser og sover regelmessig, så derfor går jeg ikke ned i vekt. Selv om jeg trener flere ganger i uka, og spiser sunt og sukkerfritt. At jeg ikke passer klær ødelegger psyken min enda mer. Klarer ikke akseptere kroppen min, og tydeligvis ikke gjøre noe med den heller. Varme sommerdager er ekstra deprimerende, for jeg har kanskje lyst å menge meg litt med folk, men jeg har ingenting å ha på meg. Og å bade offentlig kan jeg bare glemme.

Jeg behøver seriøst hjelp. Jeg klarer ikke å lage meg egne rutiner. Alt var lettere da jeg bodde hjemme hos mamma & pappa. Gikk skole. For da var jeg liksom NØDT å følge samfunnets døgnrytme. Nå er jeg overlatt til meg selv og jeg klarer ikke skape en mening i mitt eget liv.

Noen som har erfaringer med slike problemer? (Forbauser meg ikke om dere ikke kjenner noen som er sånn!) Går det an å dra på sånn helsefarm for å få et push i ryggen til døgnrytme og sånn? Noen tips?

Det eneste fornuftige jeg har gjort for meg selv i hele mitt liv, er at jeg klarte å begynne å trene for 1 år siden.

Ellers er jeg en handlingslammet person med masse tanker i hodet.

Jeg kan absolutt ingenting. Foruten om å tenke.

Det høres ut som du har falt av lasset i overgangen mellom barn/ungdom og det å bli voksen.

Du etterlyser stadig noen som kan "gi deg et puff" eller påvirke deg på andre måter til å få rutiner i livet ditt.

Dessverre er du underveis blitt voksen, og det er dermed du selv som må ta tak i livet ditt. Du er ikke lenger en ungdom som bor hjemme og MÅ gå på skolen og bidra hjemme. Du har ikke lenger en mor som forlanger ting av deg, eller krever at du kommer deg opp om morgenen. Det er fordi du er voksen, og det er forventet at du greier sånt selv.

Nå gjør du ikke det, og du har egentlig bare deg selv å skylde på. Ingen andre kan ta ansvar for at du kommer deg inn i et normalt liv og tar tak i deg selv.

Du kan begynne med å lage deg rutiner for å sove og spise regelmessig. Det er slett ikke så vanskelig, det er bare å gå og legge seg ved midnatt og stå opp neste morgen. Og dessuten lage seg faste tider for måltid. Dette er ikke vanskelig å ta tak i, det kommer kun an på viljen til å gjøre det. Så det trenger du strengt tatt ikke noe push fra andre for å få til, det handler kun om selvdisiplin.

Når du har fått skikk på døgnrytmen og matvanene, kan du ta tak i andre ting.

Sånn kommer du videre skritt for skritt.

Endret 9. juli 2011 av Illiya

[Gjest Lise]

Kjør på Gjest_Lise, for sånn skal du ikke finne deg i at noen snakker til deg. Litt rart å lese innlegget ditt, for det er akkurat som å lese om meg, bortsett fra at jeg har gått en del i terapi, og at jeg er fire år eldre enn deg. Har selv vært sykemeldt siden januar 2006, men er på vei tilbake til samfunnet nå. Du sier du liker å skrive og vil skrive bok, jeg har samme mål, i tillegg til å reise rundt å holde foredrag om psykisk helse. Har derfor studert litt sosiologi, tatt opp norsk dét siste året. Tar nå et skrivekurs via NKS Nettstudier, tok også sosiologien her. Norsk som privatist. Vet derfor dét går an å få dét til, selv om man ikke orker å møte mennesker eller ikke har rutinene inne. En modul i sosiologi, ca 1/4 studieår, eller femten studiepoeng, har du atten måneder på. GOD tid med andre ord! Gå inn og undersøk, kanskje du finner noe du liker? Ellers har jeg selv hatt LITE utbytte av psykolog, ettersom jeg har lest hele psykologipensum selv (bare som hobby;-) og både kjenner og skjønner meg selv. Ofte langt bedre enn psykiatrien. Har derimot funnet noe som blir kalt Losen innenfor nav nyttig, hvor du får én person som følger deg opp ukentlig og pusher deg litt, men samtidig respekterer dine grenser og behov. Vet ikke hva du har opplevd i din barndom, men vet såpass som at du ikke er en kvise på samfunnets rompe, at du mest sannsynlig har en MEGET god grunn til å ikke klare å delta i samfunnet, OG så vet jeg at du har MASSE ressurser! Har begynt å se meg selv på en helt ny måte, så vet hvor du er nå og at dét også finnes en vei ut. Dét andre kanskje ser på som latskap, eller snylting, er en handlingslammelse som sitter så hardt i kroppen at dét kan ta år å løsrive seg. Ingen ØNSKER å sitte på baken og ikke bidra, ettersom dét ikke finnes noe mer deprimerende i livet. Ikke har man noe særlig å rutte med heller! Har selv tolv hundre igjen i uken når husleie og strøm er betalt, og dét skal gå til ALT, mat, medisiner, klær, sosialt liv, telefon osv. Så tro meg, finnes dét noen som virkelig tror at noen ønsker å være sykemeldt, har de store hull i sin kunnskap ang. trygdedes levetilstand. Vet som sagt ikke hva du har opplevd, men VET at du har en svært god grunn til å være i den situasjonen du er i. Lykke til videre med alt! Og én ting til, hadde selv en periode på over fire år hvor jeg kun traff mennesker på fest. Alkoholen gjorde meg tryggere, men siden jeg ikke ønsket å utvikle avhengighet, isolerte jeg meg fem-seks dager hver uke. Ensomt og vondt. Har dét siste året klart å møte venninner på kino og kafé, men kan fortsatt synes dét er vanskelig. Vet, igjen, ikke hva du har opplevd, men siden jeg er incestutsatt har jeg funnet mye hjelp i å kunne ringe incestsenteret og dét rare er at vi sjelden snakker om overgrep, mer situasjonen min her og nå. Se om ikke du også kan finne en støttetelefon som hjelper deg. Å bare høre en stemme hver dag gjør mye. Håper du har fått noe nyttig ut av dette og vit du er IKKE alene om dette.

Kjære Linda.

Så fint at du har tatt disse studiene og at ting begynner å ordne seg for deg! ) Har vært mye på NKS/NKI sine sider, og jeg kan sitte i mange timer og lese og drømme. Ender alltid med at jeg går deprimert ut derifra...

Liker sosiologi, men jeg må ha generell studiekomp. Prøvde å ta det som privatist for noen år siden, men falt bare ut. Den eldre historien er ikke noe artig å lese. Liker historie, men der er for mye uinteressante detaljer og oppmerksomheten svikter fort. Så vet ikke om jeg vil klare ta den studiekompetansen.

Det er akkurat det, at personer som pusher meg klarer jeg ikke forholde meg til. Ble så lei av å ha NAV og psykiatrien i ryggen, som forventer noe av meg og som jeg må leve opp til. ....Men kan jo hende det vil ha en annen innvirkning nå?

Så fint innlegg du skrev.

Takk.

[Gjest Lise]

Illya:

Ja VET! Og det er jo egentlig ganske enkelt, men hvorfor klarer jeg det ikke? Dårlig selvdisiplin?

Og er helt enig i det du sier om at det er overgangen fra barn til voksen som er greia. Det å ta vare på seg selv og ikke være hos foreldre lenger.

Du har så rett så rett.

[AnonymBruker]

Jeg får hjelp til denne overgangen av psykriateren min. Jeg gjør jobben, men hun veileder meg.

Kanskje du skal prøve en annen behandler? Min pusher meg ikke mer enn nødvendig, og jeg føler ikke press til å prestere noe som helst, hvilket jeg vanligvis gjør i alle situasjoner.

[Gjest Lise]

Har ingen behandler for øyeblikket. Sist jeg hadde noen var det "Habiliteringsteamet". De prøvde å konstruere noe for meg. Men jeg følte meg bare helt LOST.

[Gjest Linda]

Bare hyggelig:-) "Pusher" var feil ordvalg, kan ikke fordra å bli dét selv, blir helt lammet og kvalm av dét. Føles nesten som et nytt overgrep! Mente derimot å bruke ordet "motivere", og dét føler jeg de gjør på Losen og støttetelefonen. Alt annet innenfor nav og psykiatrien har også opplevdes håpløst for meg. Jeg trengte forresten ikke ha generell studiekompetanse for å studere sosiologi via NKS, kun realkompetanse. Kan også komme inn på sosiologi på universitetet på realkompetanse, eneste du trenger er norsk (derfor jeg har tatt dét, men sto kun på nynorsk og norsk skriftlig, så må gå opp til muntlig omigjen). Liker du ikke historie blir nok dette vanskelig, ettersom du må kunne hovedtrekkene i Europeisk litteraturhistorie= STORT pensum:-/ Men da har du alltids NKS som sagt:-) Hyggelig for meg å få litt lyd fra en i samme situasjon, blir litt ensom oppi hodet mitt av og til. Har ikke asberger eller adhd, men mine senvirkninger ligner veldig på begge disse lidelsene, så kjenner meg som sagt veldig igjen i deg!

[AnonymBruker]

Har alltid hatt lyst til å begynne på det. Men bor på et lite sted og her er ingenting sånt. :\ De har vel i nabokommunen, kan vel alltids få sjekket når de starter opp for nybegynnere.

Trener alene, 3-4 ganger i uken på treningssenter. Men er vel noe annet når man deltar i grupper og får stifte bekjentskaper.

Her hvor jeg bor kan man begynne hele året, men vanligvis er det ofte et hovedopptak etter sommeren (august) og i januar. Det passer jo bra sånn sett da Blir mye artigere når man får kontakt med andre og man kan hjelpe hverandre med ulike øvelser. Jeg vet at hadde jeg vært medlem på Sats eller noe så ville jeg gruet meg til hver gang, mens nå ser jeg fram til hver eneste trening

[Giacomo_P]

Kjære Lise

Det ser ut til at du har havnet i en ond cirkel som det er vanskelig å bryte ut av. Jeg synes du skal ta en prat med fastlegen din. Du kan gjerne skrive ut åbningsinnlegget ditt, slik at du slipper å sitte og stotre frem hva problemet er. Jeg skjønner at du har hatt begrenset utbytte av psykologtjenester tidligere, men jeg tror du bør fortsette med dette. Men du skal ikke gå til den samme psykologen.

Det er godt mulig at fastlegen din kan være behjelpelig med å få deg inn i en institusjon eller et rekreasjonssted. Dette kan være et fint springbrett for å få litt avstand til en hverdag som ikke fungerer, samt hjelpe deg å bryte dårlige rutiner og planlegge din nye hverdag. Jeg har en venn som slet med noe lignende for en del år siden, og han fikk være dagpasient på en psykiatrisk enhet. Hans første reaksjon efter en ukes tid, var at han plutselig forstod hvor frisk han egentlig var. Ditt problem høres ikke ut som tung psykiatri, og jeg tror du kunne få stort utbytte av en korttids innleggelse.

I din hverdag, vil jeg anbefale at du begynner å sette deg kortsiktige mål, som du i første rekke tvinger deg til å gjennomføre. Det er en fordel om en del av disse innebærer noe sosialt utenfor hjemmet. F. eks. kan du begynne å besøke familie eller venner på en regelmessig basis (hvis du har et ok forhold til dem), gå en tur på minst en halv time hver dag, besøk et museum eller et galleri. Sett gjerne opp konkrete tidspunkter for dette, gjerne litt tidligmpå dagen. Finn en bok du har lyst til å lese, og bestem deg for en tidsfrist for når den skal være ferdig lest. Praktiske oppgaver kan også være bra. Når vasket du f. eks. kjôkkengardinene sist? Kjedelig men nyttig. Gjør det f. eks. neste fredag kl. 11.27.

Til å begynne med, vil sikkert slike planer virke kjedelige og uoverkommelige. Men klarer du å gjennomføre dem, vil det føles godt, og du vil kunne etablere noen enkle rutiner. På sikt vil du kanskje klare å ta ansvar for en liten jobb.

Jeg ville vært forsiktig med alkohol, da dette kan forsterke depresjon og tiltaksløshet.

Og til sist, vær åben overfor venner og familie om ditt problem. Kanskje vil noen komme og besøke deg, invitere deg til middag, og kanskje hjelpe til å dytte deg litt i riktig retning. Å ha et forståelsesfullt menneske som ikke er redd for å stille noen mindre krav til deg, er verdifullt. Sørg for at du alltid har noen du kanringe til når du har behov for det.

Veien tilbake kommer til å være tøff, men du kan klare det med motivasjon og endringsvilje. Det er ingen skam å søke profesjonell hjelp, og kan du få en korttidsplass et eller annet sted, kan du få hjelp til å planlegge din nye hverdag.

Jeg håber du finner en løsning, og en vei ut av dette. Lykke til.

[Giacomo_P]

Gjest_Lise:

Du spurte om råd. Jeg gav deg råd, og jeg har all rett til å fortelle deg hva jeg mener da det er mine skattepenger som holder deg i live. Jeg kan ikke se at du har noen grunn til å beklage deg eller ikke få ræva di opp av sofaen. Hvorfor kan du feste og ruse deg når du ikke kan jobbe? Og "Jeg trives ikke i jobb, for jeg er ikke flink til å følge andres rutiner." ??! WTF?

Samfunnssnylter er hva du er.

Dette er uakseptabel adferd fra din side, og har ingen ting her å gjøre.

Det er helt tydelig at TS har et alvorlig problem, og trenger støtte og forståelse for å komme videre. Hvis man bare kunne ta seg sammen, hadde ikke depresjoner, angst og andre psykologiske lidelsermfaktisk vært diagnoser.

Mener du at vi skal sende alle som sliter med slikt på veiarbeid, eller lignende, slik at de kunne "ta seg sammen"?

Du har misforstått hva psykiske lidelser er. For noen pasienter er det nok lurt å stille noen krav, men din agenda er fullstendig uakseptabel. TS ber om hjelp i en vanskelig situasjon, og trenger ikke å bli sjikanert. Du bidrager bare til å forsterke problemet.

[Gjest Lise]

Giacomo:

Takk for masse smarte og oppløftende ord.

Timeplan har jeg tenkt på før. Men det nytter ikke med tanken. Jeg må gjøre det. Er bare å ta seg selv i nakken og ikke bli sittende fast i sirup.

Linda: Godt å ha noen å kjenne seg igjen i. Det er ikke alle som forstår slike livssituasjoner. Folk man kan prate med om ting som dette vokser ikke på trær.

Tom: Håper du finner deg kjæreste, da. Vet at kjæreste og/el gode venner kan være veldig motiverende.

Jeg har til og med kjæreste/samboer, og jeg forstår ikke at han gidder å være sammen med meg en gang. Han pusher meg ikke, for han vet jeg ikke liker det og vil være i fred. Men det hender så klart han nevner det, oppgitt..... Huff...så snill han egentlig er som gidder bruke tid på en sånn dustejente.

Noen nevnte LOS. Leser om LOS på NAV sine sider, virker interessant.

[Giacomo_P]

Giacomo:

Takk for masse smarte og oppløftende ord.

Timeplan har jeg tenkt på før. Men det nytter ikke med tanken. Jeg må gjøre det. Er bare å ta seg selv i nakken og ikke bli sittende fast i sirup.

Hyggelig å høre at du fant noe fornuft i mine skriblerier.

Kanskje det er lurt å legge en felle for seg selv, gjennom å be noen om å mase litt på deg om dette, slik at du får et icentiv til å faktisk gjøre noe med det? Som sagt, hvis det var så enkelt som å bare ta seg sammen, så ville alle psykologer vært arbeidsledige.

Og superbad skal du ikke bry deg om. Den slags ufinheter skal vi nok vite å reagere på. Det vil alltid finnes slike tølpere.

[Glynis]

En viss ta-deg-sammen-faktor er absolutt på sin plass her i og med at du sier at du er lei av psykiatrien. Fastlegen kommer jo til å henvise deg til noen, så det å begynne med den innstillingen er katastrofalt, hvor forventer du da å få hjelpen fra?

I tillegg bruker du utrolig mye plass på å insistere på hvor annerledes du er. Det blir brukt som en krykke på at du ikke kan gjøre ting som 'vi andre' gjør fordi vi må. Du trenger absolutt behandling og hjelp, men det er ikke et ideelt utgangspunkt at du er så innmari forskjellig fra resten av mølja. Ta deg en tur innom et psykiatrisk akuttmottak og du ser at verden er ikke 'deg' vs 'resten'.

Og ja, selvsagt reagerer man på at du fint kan gå ut og feste i helgene, men at med en gang det blir mandag morgen så fungerer du ikke lenger.

[Belvera]

Ta deg sammen.

Har man såpass massive problemer trenger man ikke høre at man skal ta seg sammen

[Belvera]

Superidiot:

Klar du har rett til å ytre det du mener og tenker, noe jeg også har ang. hva jeg synes om uttalelsen din.

Har du erfaring med psykiske problemer? Dype depresjoner? Eller forståelsen av hvor komplisert et menneskesinn kan være? Skal skattepengene dine bare gå til folk som sliter fysisk?

Din mening teller ikke for meg, fordi du oppfører deg som et uhyre, og dem rekker dessverre ikke opp til skosålen min en gang. Du må nok ha mere innabords for å nå hodet mitt slik du ønsker å nå det....

Jeg har opplevd så mye psykisk nedbrutthet og idiotiske oppførsler i form av psykisk og fysisk vold at jeg er herdet for å ta meg nær av en sånn potet som deg.

Bare fortsett å skriv, fritidsproblemer som jeg har, så finner jeg det bare underholdende.

Er glad det vertfall finnes noen jeg er bedre enn og som kan øke selvfølelsen min. Takk.

Jeg holder med deg helt og holdent. Det får være måte på hva man skal finne seg i av dumme kommentarer! Stå på videre! Oppsøk psykolog og lege...det finnes hjelp å få...og lys i tunnelen! Lykke til!

[AnonymBruker]

Takk. Jeg fikk diagnosen "Asperger Syndrom" i tyveårsalderen. For de som ikke vet hva det er, så er det en autistisk diagnose. Det er normalt at "asperger-personligheter" faller ut av samfunnet og er "annerledes".

Dragonfly: Så bra at det hjalp denne gangen! :-)))

Med Aspergers så har du absolutt utfordringer. Det høres ut som du trenger noen som kan hjelpe deg med å styre skuta som lager en plan for hverdagen og som støtter deg i å gjennomføre den. Jeg leser det som om du kunne trengt å bo i et bo-tun eller kollektiv med likesinnede og hvor det var tydelige grenser og oppgaver.

I Sverige finnes det forøvrig egen bedrift som kun ansetter folk med Aspergers fordi mange av de har helt unike egenskaper som samfunnet trenger.

Min fetter har Aspergers og selv om mange med AS greier seg selv, så har man også de som har det slik som deg og da trenger du trygge rammer og tydelige krav og hjelp til hverdagen.

Jeg forstår at du har det vanskelig og at du ikke vil ha det slik du har det i dag og anbefaler deg å kontakte autismeforeningen for å få råd om hvor du kan henvende deg eller få hjelp til dette.

http://www.autismeforeningen.no/index.php?option=com_content&view=category&layout=blog&id=132&Itemid=354

Lenken går til ressursgruppen for de med AS syndrom.