Har ikke noe liv

[Gjest Lise]

Hverdagen min består av: Ingenting. Verken jobb eller hobbyer. Hvorfor jeg ikke jobber er en lang og komplisert historie. Jeg klarer lenger ikke å forklare det for meg selv. Men kort sagt har det med psyken og gjøre. Jeg er veldig merkelig og føler at jeg ikke passer inn i samfunnet.

Jeg gjør absolutt ingenting fornuftig i hverdagen, verken for meg selv eller andre. Er så vidt jeg gidder gjøre husarbeid.

Er til tider dypt deprimert og noen ganger gidder jeg ikke stå opp av senga. Depresjoner og berg og dal-humør har jeg hatt siden tenårene.

Sitter ofte oppe om nettene med datamaskinen. Når jeg tenker meg om, vet jeg egentlig ikke hva jeg gjør på dataen en gang. Facebook og masse tull, bare.

Jeg er nesten aldri sosial. Liker å være alene. Foruten om i helgene når det er fest og alkohol. Ellers sitter jeg bare hjemme. Og gjør ingenting.

Jeg har ikke gjort noe fornuftig etter jeg falt ut av videregående i 1999. Jeg er 81-modell og har jobbet 4 mnd. i hele mitt liv, foruten om en attføringsjobb som varte i 4 år. Det er 5 år siden jeg har jobbet. Jeg trives ikke i jobb, for jeg er ikke flink til å følge andres rutiner.

Jeg tror det er meeeeget langt mellom hver person som er sånn som meg. Jeg vet vertfall ikke om noen i hele verden som er slik.

Folk rundt meg jobber og har liv. Jeg har ikke det og jeg føler meg fastlåst til å klare gjøre noe med det.

Mitt største problem foruten om fritidsproblemene er overvekt. Ikke mye det er snakk om - 10-15 kilo, og det meste sitter på magen (og innsiden av lårene) pga en tid jeg spiste meg for mett. Er slutta med det nå, men problemet er jo at jeg ikke spiser og sover regelmessig, så derfor går jeg ikke ned i vekt. Selv om jeg trener flere ganger i uka, og spiser sunt og sukkerfritt. At jeg ikke passer klær ødelegger psyken min enda mer. Klarer ikke akseptere kroppen min, og tydeligvis ikke gjøre noe med den heller. Varme sommerdager er ekstra deprimerende, for jeg har kanskje lyst å menge meg litt med folk, men jeg har ingenting å ha på meg. Og å bade offentlig kan jeg bare glemme.

Jeg behøver seriøst hjelp. Jeg klarer ikke å lage meg egne rutiner. Alt var lettere da jeg bodde hjemme hos mamma & pappa. Gikk skole. For da var jeg liksom NØDT å følge samfunnets døgnrytme. Nå er jeg overlatt til meg selv og jeg klarer ikke skape en mening i mitt eget liv.

Noen som har erfaringer med slike problemer? (Forbauser meg ikke om dere ikke kjenner noen som er sånn!) Går det an å dra på sånn helsefarm for å få et push i ryggen til døgnrytme og sånn? Noen tips?

Det eneste fornuftige jeg har gjort for meg selv i hele mitt liv, er at jeg klarte å begynne å trene for 1 år siden.

Ellers er jeg en handlingslammet person med masse tanker i hodet.

Jeg kan absolutt ingenting. Foruten om å tenke.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg tror du trenger å snakke med en psykolog eller fastlege om dette - de kan hjelpe deg med å komme igang igjen, og hjelpe deg til å finne en måte som passer for deg.

[Superbad]

Ta deg sammen.

Endret 9. juli 2011 av Kråkesaks

[Gjest Lise]

Lurer på om jeg skal skrive ut dette brevet og gi det til en lege... Noen må jo ha vett på slike problemer.

[Gjest Thefainter]

Uff da

Har du tenkt på å gå til en psykolog? Jeg vil tro det kan hjelpe deg en del å snakke ut om alle tankene dine til noen.

Bra at du begynte å trene, og forsatt med det (mange slutter etter noen ganger). Det hjelper på psyken å bruke kroppen

Er det ingenting du har lyst til? For å kunne noe så må man øve, og for å øve så må man begynne med noe, så du kunne jo prøve å tenke på noen du har lyst til å prøve?

Ta deg sammen.

Det er helt unødvendig å være stygg i kjeften til noen som ber om råd

Endret 9. juli 2011 av Kråkesaks

[Gjest Lise]

Superbad: Om en venn kom å betrodde seg til deg, slik jeg gjør nå. - Er det det svaret du har gitt han? Hvor er medfølelsen din og forståelsen for at andre ikke er som deg hen. ?

Du svarer vel slik fordi identiteten din er gjemt her, for om du villet svart slik oppi trynet til folk er du mer enn bare en kvise...

En ting har jeg innabords, og det er styrke til å heve meg over slike padder som deg. For SLIK oppførsel har nemlig ikke samfunnet bruk for. Regnet med at jeg kom til å få slike tåpe-svar, så jeg tar deg godt i mot og sier værsegod neste.

Gå å se deg i speilet du, og skjemmes. :o) Ikke vondt ment, da. Du har vel dine lyspunkt du også.

[Gjest Tirkes]

Uff.

Er en ond sirkel og et slik kan jeg tenke meg. Vet ikke hva jeg skal gi for råd, men å snakke med fastlegen og ta det videre derfra, er definitivt en idé.

Tror kanskje du trenger å tvinge inn noen rutiner igjen. Evt gjennom at du selv strukturerer dagen din, eller kanskje begynner med noe frivillighetsarbeid. Røde Kors har noen flotte ungdomsmiljøer, man lærer førstehjelp, får være med på helger med "krisescenarioer" og får svart samvitthet når man ikke møter opp. Ikke en jobb sånn sett, men noe man må møte opp til, gi en grunn til å stille vekkerklokka i blant. Kanskje også typ støttekontakt for kommunen?

Vet jo ikke hva en psykolog vil råde deg til, den utdannelsen mangler jeg. Men mens du venter på henvisning så ta litt tak i problemet, og start med små skritt - jeg tror du er klar for forandring og ønsker forandring, ellers ville du ikke skrevet denne posten med en så fortvilt undertone, tror jeg...

Håpe du får noen mer gode råd her inne og at ting litt etter hvert ordner seg for deg.

[Gjest Lise]

Uff da

Har du tenkt på å gå til en psykolog? Jeg vil tro det kan hjelpe deg en del å snakke ut om alle tankene dine til noen.

Bra at du begynte å trene, og forsatt med det (mange slutter etter noen ganger). Det hjelper på psyken å bruke kroppen

Er det ingenting du har lyst til? For å kunne noe så må man øve, og for å øve så må man begynne med noe, så du kunne jo prøve å tenke på noen du har lyst til å prøve?

En psykolog vil jo bare si det jeg vet fra før. Lag deg egne rutiner, etc. Jeg trenger noen som drar i spakene for meg. Derfor jeg tenkte å reise bort på et opplegg.

Jeg har lyst til mye rart. Bake og gi bort, strikke og gi bort, skrive bøker. Skriver veldig mye, men det blir liksom aldri noe seriøst av det. Begynte å strikke lester for en stund siden, en tante lærte meg, men så ble det lagt på is fordi etter jeg måtte rekke opp alt da jeg kom hjem å skulle gjøre det på egen hånd.. Men skal ta det opp igjen. Holder og på med en bok som psykiatrien / div. forlag var interessert i å gi ut. Men går bare lenger å lenger tid mellom hver gang jeg skriver på den...

Jeg er bare helt på trynet. Duger ikke til noe.

Jeg har mye jeg liker eller skulle ønske jeg kunne, men er så handlingslammet. Vet ikke hva som holder tilbake.

Tirkes: Røde Kors er jeg ikke interessert i. Liker ikke sånn type arbeid. Jeg er med i Frivillighetssentralen. Og jeg har meldt meg for å være besøksvenn og samtalepartner. Men hører ingenting i fra dem... Må vel ringe dem snart, for er noen år siden jeg meldte meg opp. Men jeg holder tilbake, fordi jeg er redd jeg ikke skal klare dukke opp til avtalene, fordi jeg aldri vet når jeg sover eller får sove. Døgnrytmen må være på plass først.

Takk for fine ord fra dere. Jeg vet det er bare meg selv som kan fikse dette, men jeg klarer det bare ikke.

[Superbad]

Gjest_Lise:

Du spurte om råd. Jeg gav deg råd, og jeg har all rett til å fortelle deg hva jeg mener da det er mine skattepenger som holder deg i live. Jeg kan ikke se at du har noen grunn til å beklage deg eller ikke få ræva di opp av sofaen. Hvorfor kan du feste og ruse deg når du ikke kan jobbe? Og "Jeg trives ikke i jobb, for jeg er ikke flink til å følge andres rutiner." ??! WTF?

Samfunnssnylter er hva du er.

[Gjest Fable]

Nå har ikke superbad den beste måten å uttrykke det på, men basen av hva han sier er det noe i.

Det er de færreste som VIL gå på -hver- eneste dag, stå opp grytidlig på morran og holde seg på jobb i 8 timer av dagen. Jeg vil hvertfall ikke det, syns ikke det er noe moro i det hele tatt. Men noen ting må man bare gjøre.

Jeg er heller ikke noe sosial, og jeg eier ikke døgnrytme, og opptil flere ganger i uka så må jeg på jobb selv om jeg ikke har klart å sove. Og jeg føler meg helt kake etterpå.

Jeg har også levd i ett lite "limbo" der jeg ikke jobbet, ikke studerte, gjorde ikke en dritt, kunne gå uker før jeg var ute av huset. Og unnskyldningen om at man må jo bare klare det og det før man begynner å jobbe. Men det må man bare legge fra seg, bite tenna sammen og komme seg ut og lete etter en jobb.

Kjipt? Definitivt. Men selvtilliten blir så utrulig mye bedre når man tjener sine egne penger, man snylter ikke på andre fordi man i bunn og grunn er giddalaus.

Kom deg inn i psykiatrien, få behandling, selv om de bare gir deg samme leksa om at du må legge inn rutiner. Kanskje du bare må få det hamra inn i hodet nok ganger før du faktisk klarer å få fingeren ut på egenhånd, for når alt kommer til alt, så ligger ALT på deg. Ikke på psykologen, ikke på legen, ikke på jobben, familien, naboen eller venner. Bare deg.

[Gjest Lise]

Superidiot:

Klar du har rett til å ytre det du mener og tenker, noe jeg også har ang. hva jeg synes om uttalelsen din.

Har du erfaring med psykiske problemer? Dype depresjoner? Eller forståelsen av hvor komplisert et menneskesinn kan være? Skal skattepengene dine bare gå til folk som sliter fysisk?

Din mening teller ikke for meg, fordi du oppfører deg som et uhyre, og dem rekker dessverre ikke opp til skosålen min en gang. Du må nok ha mere innabords for å nå hodet mitt slik du ønsker å nå det....

Jeg har opplevd så mye psykisk nedbrutthet og idiotiske oppførsler i form av psykisk og fysisk vold at jeg er herdet for å ta meg nær av en sånn potet som deg.

Bare fortsett å skriv, fritidsproblemer som jeg har, så finner jeg det bare underholdende.

Er glad det vertfall finnes noen jeg er bedre enn og som kan øke selvfølelsen min. Takk.

[Gjest Lise]

Gjest_Lise:

Du spurte om råd. Jeg gav deg råd

Samfunnssnylter er hva du er.

Nei, du gav meg ikke råd. Du viste bare hvor lite forståelsesfull du er, .

Vitsen med det var?

Endret 9. juli 2011 av Kråkesaks

[Gjest Lise]

Det er de færreste som VIL gå på -hver- eneste dag, stå opp grytidlig på morran og holde seg på jobb i 8 timer av dagen. Jeg vil hvertfall ikke det, syns ikke det er noe moro i det hele tatt. Men noen ting må man bare gjøre.

Bare deg.

Mange vil gå på jobb. For det gir dem mening og sysselsetting. Men forstår at det er mange som ikke vil, selvsagt. De må bare, for sånn er det bare. Men psyken til mennesker fungerer ikke på samme måte. Det er mange årsaker for at folk ikke jobber pga psyken og personligheten. Det er så enkelt for utenforstående å kalle det "latskap", men om dere vil eller ikke, så er det nok mer komplisert enn som så. Det er så lett og stå på A4-rullebandet og peke og mene om de som svever på siden.

Å sitte slik jeg gjør dag ut og dag inn føles IKKE som en ferie, det skal jeg være den første til å skrive under på.

Det er grunner for at det er blitt som det er blitt, og jeg skulle ønske situasjonen var annerledes. Før hadde jeg drømmer og ambisjoner. Jeg har ikke det lenger. Jeg verken er eller vil være A4. ....Men jeg håper jeg klarer å falle inn på den rette banen snart, som det er meningen at jeg skal være på. Akkurat nå farer jeg bare å svever og har ikke funnet min plass.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for krenkelser.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest Fable]

Jeg skjønner godt hva du mener, og psyken min har aldri vært ok den heller.

Jeg er schizofren og den enkleste sosiale sammenhengen kan være ett rent helvete.

Som du ser så har jeg ikke skrevet at du er lat en eneste gang, for jeg skjønner at det ikke er latskap det gjelder. Du sliter og det er ingen tvil om det.

Og siden du faktisk legger ut en innlegg her, så tolker jeg det dithen at du virkelig -vil- gjøre noe med det.

Men det er ingen her som kan ta det steget for deg, det må du gjøre selv =)

Det er ikke ment som kritikk...

[Superbad]

Virkelig, ta deg sammen.

Endret 9. juli 2011 av Kråkesaks

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for krenkelse.

Kråkesaks, moderator.

[Dragonfly84]

Jeg har selv hatt dårlige opplevelser med psykologer, og tenkt at det ikke er noe poeng å prøve en gang til, for det har jo ikke hjulpet før. Men så prøvde jeg en gang til, og nå har jeg funnet en flott psykolog som hjelper meg å se ting fra et annet perspektiv, og jeg føler meg bedre etter å ha prata med henne. Og hos en psykolog får du også følelsen av at du ikke er alene med tankene dine eller den eneste i verden som har sånne tanker, og bare det hjelper veldig.

Ville bare si at det kan hjelpe med psykolog selv om du ikke tror det vil hjelpe

[Gjest Lise]

Kom deg inn i psykiatrien, få behandling

Huff, frister ikke. Har vært i psykiatrien i mange år. Til slutt slutta jeg bare å være der for jeg vil bare være i fred. Det er dilling dalling hit og dit, att og fram, og ingen løsninger. (Sikkert fordi at løsningen må jeg finne på selv.)

Men kanskje jeg må ta det opp på nytt. Jeg vil i hvertfall gå til en lege å fortelle tingene slik jeg har fortalt det her. Er verd forsøket.

Takk til alle som har svart ordentlig. Leser alt selv om jeg ikke siterer alle.

[Gjest Lise]

Jeg skjønner godt hva du mener, og psyken min har aldri vært ok den heller.

Jeg er schizofren og den enkleste sosiale sammenhengen kan være ett rent helvete.

Som du ser så har jeg ikke skrevet at du er lat en eneste gang, for jeg skjønner at det ikke er latskap det gjelder. Du sliter og det er ingen tvil om det.

Og siden du faktisk legger ut en innlegg her, så tolker jeg det dithen at du virkelig -vil- gjøre noe med det.

Men det er ingen her som kan ta det steget for deg, det må du gjøre selv =)

Takk. Jeg fikk diagnosen "Asperger Syndrom" i tyveårsalderen. For de som ikke vet hva det er, så er det en autistisk diagnose. Det er normalt at "asperger-personligheter" faller ut av samfunnet og er "annerledes".

Dragonfly: Så bra at det hjalp denne gangen! :-)))