Gravid, snart termin

[BellaRose]

Hei..Jeg er ei jente på 27 år som har vært sammen med samboeren i snart 5 år. Jeg har en sønn på snart 6 år fra et tidligere forhold, men for han er samboeren pappa, han kjenner ikke sin biologiske far. Han vet om han, men ikke mer enn det. Samboeren har to gutter fra et tidligere forhold på 7 og snart 10 år. Så fikk vi en datter sammen som snart er 3 år. Og nå venter vi vårt andre barn sammen om bare noen dager/uker..Om noen har slibrige kommentarer om vår "produktivitet" så er jeg ikke interessert! Hørt det før, bryr meg minst. Problemet er at vi ikke kommer så godt overens..Jeg stiller ikke opp for hans barn på den måten han gjerne vil, og han skjønner ikke hvor mye jeg faktisk har i dag. Han jobber 3-skift, så jeg har mye mer av ansvaret for mine barn enn han. Så forventer han at jeg skal klare å yte like mye når hans barn er her også, fordi HAN blir sliten! Han karakteriserer barna og sier f.eks: "Nå får du ta den guttungen din for han er så rampete! Det er ikke mine som holder på!" Da blir jeg utrolig frustrert, for hva om han hører dette?? Han ser jo på den mannen som sin egen far og har kalt han pappa siden han begynte å snakke.. Man vet heller aldri når barna plutselig skal flytte inn hos oss, det er ganske ustabilt sånn sett også.. Og jeg har sagt klart ifra at jeg ikke klarer mer ansvar alene, siden han jobber skift. Jeg får snart 3 barn å styre med, og synes jeg har nok med det. Jeg står opp med mine barn, kler på dem, gir dem frokost, kjører og henter dem i barnehagen og står for alt av mathandling. Hver dag! Også gjør jeg ikke nok?? Er det flere som synes jeg ikke gjør nok? Vil gjerne vite om det er jeg som er vanskelig her skjønner dere..Det er mye krangling og sure miner her på grunn av "dine, mine og våre". Han skal på en måte ta hevn på meg på grunn av at jeg ikke kan ta meg av hans gutter i tillegg til alt annet, og det går utover sønnen min, som er den eneste her som ikke er hans biologiske barn...

[AnonymBruker]

Uansett om du bryr deg mindre så burde dere slutta å produsere barn for lenge siden når dere engang ikke klarer å ta dere av de barna dere hadde fra før.

Jeg syns det virker som om du forventer at din samboer skal ta seg av ditt barn, mens du skal slippe å ta seg av hans... hvilken oppførsel er det???

Du skal også være klar over at det er slitsomt å jobbe skift. Ja, man har fri når ikke andre har fri, men kroppen skal også omstille seg etter skiftene, å det er belastende.

Jeg vet ikke helt hvor du vil med innlegget ditt, men for barna deres kan det umulig være en heldig familiesituasjon å leve i, både dine og hans...

[BellaRose]

Hei du. Først og fremst vil jeg si at det er utrolig respektløst å starte med det du nettopp gjør. Jeg klarer å ta meg av mine barn! Jeg sitter ikke her og ber om råd angående prevensjon! Det toget har gått og barna er her, sånn er det bare! Det er jo han som vil at jeg skal ta meg av fler, ikke omvendt! Tror du må lære deg å lese jeg..Alt jeg vil er at han skal være her for sine barn slik som jeg er nødt til for mine. Jeg holder på å ta utdannelse så jeg skal få meg jobb, for jeg kan ikke jobbe skift på grunn av barna! Det handler om å ofre seg og ta ansvar. Dette er uansett komplisert, og du vil nok aldri forstå. Så jeg får bare ta det du sier med en klype salt til syvende og sist, for du vet jo ikke hva du snakker om..Og jeg skrev dette innlegget for å lette på trykket, og få ut hva jeg føler, det var alt.

[Tullamore Dew]

Ekstremt smålig av den mannen å angripe deg via barnet ditt, den eneste det går utover er sønnen din dersom han en gang hører samboeren si "han er din, ikke min". Jeg vil tro han vil føle seg ekstremt fraskyvet den han ser på som sin farsfigur, den han vil etterligne og bli som.

Dessuten så er dere en familie, en enhet, alle barna er vel like velkommen når de først er tilstede i hjemmet deres. Han burde avlaste deg litt når han ser at du ikke har energi og krefter. Skal han være en voksen og ansvarlig i hjemmet, så må han sette litt grenser og hjelpe til med oppdragelsen. Reglene i hjemmet burde gjelde alle barn som er der, så enkelt er det.

Må legge til at det er jo forskjell på at ts sin samboer stiller opp for hennes barn når de bor sammen hele veien, og det at samboers barn kommer innom på samvær. Du sier ikke noe om hvordan han vil at du skal stille opp for barna, kan du fortelle litt om det? Vil han at du nærmest skal være deres mor når de er der eller?

Endret 3. juli 2011 av Tullamore Dew

[AnonymBruker]

Men du skjønner vel at du ikke kan forvente av mannen at han skal ta til seg ditt barn som sitt eget, mens du skal få slippe unna hans barn???

Når du har innledet et forhold med en mann som har barn fra før så må du regne med å også innvolvere deg i hans barn på lik linje som du forventer at han skal være innvolvert i ditt barn.

Jeg sier igjen at dere bør slutte å reprodusere dere selv nå, dere har altfor mye annet å tenke på før dere i det hele tatt bør tenke på flere barn.

[AnonymBruker]

Ekstremt smålig av den mannen å angripe deg via barnet ditt, den eneste det går utover er sønnen din dersom han en gang hører samboeren si "han er din, ikke min". Jeg vil tro han vil føle seg ekstremt fraskyvet den han ser på som sin farsfigur, den han vil etterligne og bli som.

Dessuten så er dere en familie, en enhet, alle barna er vel like velkommen når de først er tilstede i hjemmet deres. Han burde avlaste deg litt når han ser at du ikke har energi og krefter. Skal han være en voksen og ansvarlig i hjemmet, så må han sette litt grenser og hjelpe til med oppdragelsen. Reglene i hjemmet burde gjelde alle barn som er der, så enkelt er det.

Må legge til at det er jo forskjell på at ts sin samboer stiller opp for hennes barn når de bor sammen hele veien, og det at samboers barn kommer innom på samvær. Du sier ikke noe om hvordan han vil at du skal stille opp for barna, kan du fortelle litt om det? Vil han at du nærmest skal være deres mor når de er der eller?

Er det bare mannen som skal ta hensyn og behandle alle barna likt?

Vet du hvordan det er å jobbe skift? Ganske slitsomt kan jeg fortelle deg. Kroppen skal omstilles, å hvis man f.eks jobber natt så betyr det at man må sove på dagen - mens de vanlige aktivitetene i huset foregår. Man får kanskje noen få timer oppe sammen med familie før man igjen må sove litt før jobb.

Å jobbe skift er ganske usosialt siden man er på jobb når andre har fri eller sover. Men den som jobber skift skal også sove.

[Tullamore Dew]

Er det bare mannen som skal ta hensyn og behandle alle barna likt?

Vet du hvordan det er å jobbe skift? Ganske slitsomt kan jeg fortelle deg. Kroppen skal omstilles, å hvis man f.eks jobber natt så betyr det at man må sove på dagen - mens de vanlige aktivitetene i huset foregår. Man får kanskje noen få timer oppe sammen med familie før man igjen må sove litt før jobb.

Å jobbe skift er ganske usosialt siden man er på jobb når andre har fri eller sover. Men den som jobber skift skal også sove.

Jeg snakker ut fra det at ts er hakket unna termin, det må da være tungt for henne å ta seg av to barn, passe hus og hjem, og så oppdra hans litt eldre gutter nå for tiden.

[AnonymBruker]

Jeg snakker ut fra det at ts er hakket unna termin, det må da være tungt for henne å ta seg av to barn, passe hus og hjem, og så oppdra hans litt eldre gutter nå for tiden.

Det er ingen sykdom å få barn. Å hvis ts ikke klarer å ta seg av de barna de allerede har så burde ihvertfall krana stenges igjen for flere barn.

[Tullamore Dew]

Det er ingen sykdom å få barn. Å hvis ts ikke klarer å ta seg av de barna de allerede har så burde ihvertfall krana stenges igjen for flere barn.

Nei, det er ingen sykdom å gå gravid, men for noen er det tyngre enn andre.

[AnonymBruker]

Nei, det er ingen sykdom å gå gravid, men for noen er det tyngre enn andre.

Det er nå så, men jeg synse faktisk at det også skal tas hensyn til mannens skiftarbeid som også er veldig slitsomt, å ikke bare kritisere han...

Ts og mannen burde løse familiesituasjonen på en annen og mer voksen måte enn å hakke på hverandre.

[BellaRose]

Utrolig mange her som angriper uten å vite hva de snakker om egentlig..Her setter jeg meg ned å skriver ned hva jeg sliter med og får så mange negative svar. Takk skal dere ha.. Og PS: Mannen min sover når han vil. Som sagt så er det jeg som sørger for alt her om morgenen. Det eneste jeg vil er at han skal stå opp sammen med oss når hans barn også er her. Hvis alle svar heretter skal være angrep mot meg, så gir jeg blaffen..Beklager at mitt innlegg fant dine øyne

[The Kitten]

Hvis du ikke tåler negativ respons, så må du la være å spørre om råd på et forum.

[AnonymBruker]

Utrolig mange her som angriper uten å vite hva de snakker om egentlig..Her setter jeg meg ned å skriver ned hva jeg sliter med og får så mange negative svar. Takk skal dere ha.. Og PS: Mannen min sover når han vil. Som sagt så er det jeg som sørger for alt her om morgenen. Det eneste jeg vil er at han skal stå opp sammen med oss når hans barn også er her. Hvis alle svar heretter skal være angrep mot meg, så gir jeg blaffen..Beklager at mitt innlegg fant dine øyne

Når jeg kommer hjem fra nattskift så må jeg legge meg med en gang. Får jeg ikke gjort det er det umulig å sovne. Dette fordi at kroppen vår er laget for å sove om natten og ikke på dagen.

Kommer jeg fra kveldsvakt så må jeg "lande" litt før jeg kan gå å legge meg. Man går jo ikke å legger seg rett etter jobb på dagtid... å kroppen trenger tid til å lande før man legger seg. Da kan det bli ganske sent før jeg får lagt meg, å vanskeligere å komme opp til kl 06.00 - 08.00.

Er det så vanskelig å ta hensyn til mannen og hans skiftarbeid?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at situasjonen din er vanskelig, Tittitt! Jeg syns også at han burde ta litt mer ansvar for barna, men jeg syns også at dere burde sette dere ned og ha en rolig, saklig prat om hvordan dere har det sammen.

Hvorfor har det blitt som det har blitt?

Hvordan opplever barna det?

Hvordan kan vi løse dette på en god måte?

Her er det viktig å holde seg rolig og saklige, og ikke gjøre det til en krangel. Hvis dere begynner å krangle, låser diskusjonen seg og man kommer ingen vei. Dere kan få hver deres tur til å fortelle hvordan dere opplever og føler det, hvor ingen avbryter hverandre. På den måten får dere forklart dere og sett det fra begges side uten beskyldninger og at man går i forsvarsposisjon. Når dere har snakket sammen om hvordan dere opplever det, kan dere ta fatt på oppgaven å finne en god løsning på problemet.

Er det egentlig riktig å forskjellsbehandle barna, når det er en god blanding av "dine, mine og våre"? Jeg tror det mest riktige er at begge tar del i oppdragelsen av barna begge bor sammen med til daglig (dvs. deres to felles barn og din eldste). Ettersom barna hans har en mor som oppdrar dem fra før, syns jeg det burde være fars ansvar når de er hos dere, mens du er stemoren som gjør det hyggelig å være der, men opplyser pent hvilke regler som gjelder hjemme hos dere.

[Nuttery]

La meg gjette: hvis alle disse barna var dine biologiske barn hadde det vært helt greit?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at situasjonen din er vanskelig, Tittitt! Jeg syns også at han burde ta litt mer ansvar for barna, men jeg syns også at dere burde sette dere ned og ha en rolig, saklig prat om hvordan dere har det sammen.

Hvorfor har det blitt som det har blitt?

Hvordan opplever barna det?

Hvordan kan vi løse dette på en god måte?

Her er det viktig å holde seg rolig og saklige, og ikke gjøre det til en krangel. Hvis dere begynner å krangle, låser diskusjonen seg og man kommer ingen vei. Dere kan få hver deres tur til å fortelle hvordan dere opplever og føler det, hvor ingen avbryter hverandre. På den måten får dere forklart dere og sett det fra begges side uten beskyldninger og at man går i forsvarsposisjon. Når dere har snakket sammen om hvordan dere opplever det, kan dere ta fatt på oppgaven å finne en god løsning på problemet.

Er det egentlig riktig å forskjellsbehandle barna, når det er en god blanding av "dine, mine og våre"? Jeg tror det mest riktige er at begge tar del i oppdragelsen av barna begge bor sammen med til daglig (dvs. deres to felles barn og din eldste). Ettersom barna hans har en mor som oppdrar dem fra før, syns jeg det burde være fars ansvar når de er hos dere, mens du er stemoren som gjør det hyggelig å være der, men opplyser pent hvilke regler som gjelder hjemme hos dere.

Tror du ts har ork til å gjøre det hyggelig å være hos dem? Stakkars hun er jo så sliten... det burde jo være mannen som også sørger for at det er hyggelig hos dem...

[Gjest Zizzi]

La meg gjette: hvis alle disse barna var dine biologiske barn hadde det vært helt greit?

Dette lurte jeg å på.

Endret 3. juli 2011 av Zizzi

[Gjest Michelle82]

Tror dere ville ha god nytte av familievernkontoret hvor dere kan få snakket ut om livs situasjonen med en upartisk tredjepart. Familievernkontoret er gratis.

[AnonymBruker]

Tror du ts har ork til å gjøre det hyggelig å være hos dem? Stakkars hun er jo så sliten... det burde jo være mannen som også sørger for at det er hyggelig hos dem...

Det er sant. Jeg mente bare at hun skulle være stemoren som det var greit å være hos, ikke en som tilrettelegger spesielt. Hun trenger ikke stulle og stelle med dem, men en sjuåring trenger jo litt rettledning og oppmerksomhet! Det går jo an å være i stua sammen mens de leker i et hjørne uten at hun aktivt tar del, og det går fint an å skjære opp et par brødskiver.

[Gjest Gjest]

syns som mangen andre her at du rett og slett har tatt vann over hode for lenge siden å få barn med en som ikke stiller opp.men du sliller da ikke opp du heller.

du skriver heller ikke hvor ofte hans barn er hos dere.