ekteskap og fasade

[Carrot]

Har noen spurt TS om hun er ulykkelig?

Jeg mener, jeg leste at hun ikke har de romantiske følelsene for sin mann, men jeg har ikke lest at hun er ulykkelig tror jeg? Er det ikke en forskjell på å leve et "helt greit liv" om enn uten "den store kjærligheten" og det å være direkte ulykkelig?

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er ulykkelig.

Jeg har dager som er bra, men jeg er ulykkelig fordi vi finner ikke sammen,

vi sover ikke sammen, vi lever ikke et ekteskap sammen, vi lever separate liv,

liv jeg ikke ønsker noen.

Men jeg elsker han, men vi får det ikke til, kanskje er det ikke sånn vanligvis, men sånn er det for meg,

jeg elsker min mann så høyt at jeg ikke vil ødelegge det lille som er igjen mellom oss.

Jeg vil alltid elske han, i min ensomhet.

[SkalNED]

Barna dine er glad i deg. De vil ikke at du skal ha det vondt. Ta oppgjøret nå,så er det overstått - og de slipper å få sjokk som voksne.

Så klart - ingen vil at foreldrene skal ha det vondt - og du høres ut som om du er på vei inn i en depresjon.

Og hva vil du egt vise barna med eksempelets makt? At det viktigste i et ekteskap ikke er ærlighet og kjærlighet,men å bli for enhver pris?

Du er redd for å gå - det er forståelig.Men hvis du har det så ille at du ville gått uten barna - da bør du gå uansett,for da har du det jævlig.

[Gjest Gjest]

Hei!

Ja jeg har det ille i min egen sorg, men min mann vil leve dette livet...

Jeg er redd for å skade barna mine,

men jeg er glad det fins stemmer her inne som sier noe, for det gjør meg mindre ensom.

Jeg er så ensom, jeg ser huset og hører menneskers ord, jeg hater min fine bil for den er nesten synonymt for enkelte med lykke, den står der bare og lyver, lyver fordi jeg har materielt det jeg trenger, men jeg er ikke glad likevel.

Jeg kan ikke klage på noe, nei ikke materielt, men jeg er ensom og akkurat det er verre enn dårlig økonomi, det kommer aldri glede inn på noen konto, det tenker ikke mennesker på.

Jeg har lyst til å flytte, flytte inn i en liten leilighet, leie en, lese, besøke huset og min mann, men slippe å gå her og smile og lyve.

Takk for svar.

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest hele tråden og også TS innlegg. Du bruker dramatiske ord, det er rene romanen å lese! Du har det ille, GÅ! Dine barn takler skilsmisse, tusenvis av andre "overlever" og blir "folk". Alt avhenger av at dere (DU) er sterk for dem, og det virker du ikke nå. SÅ ta deg sammen, ta grep om livet ditt og livet til ungene dine og FLYTT.

Jeg snakker av erfaring - medlidenhet og trøst fra andre monner en liten stund, men så holder ikke det lenger heller!!!!

Vil gi deg en klem, samtidig som jeg "gir deg et spark bak"

[Gjest lell]

Denne tråden kom som bestilt til meg. Har det på samme måte. 2 barn. Det jeg tenker mest på er at jeg VET jo hvordan ting er NÅ. Selv om det går veldig dårlig, så VET jeg ihvertfall hva jeg har. Tenker på at man vet jo aldri hva som skjer når man bryter med mannen. Tenk om man angrer fryktelig og livet blir faktisk verre aleina. Tenk om barna reagerer fryktelig og man får høre at man er en fæl person som gjør sånt mot barna osv.. Tenk om man sitter igjen 1 år senere og sku ønske man prøvde litt til... Jeg hadde bestemt meg for at barna kommer først og at det beste for dem er så klart å ha oss sammen, jeg tenkte at nei det vil jeg ikke gjøre mot mine kjære barn, jeg vil dem jo alt godt i verden, og de har det godt nu.. Men hver gang min mann kaller meg ting, stikker av en hel helg, og sånt så tenker jeg at nok er nokk... men det er så jævla vanskelig å ta den belutninga!!!!!!!!!!!

[Gjest Annaires]

Er du ulykkelig så går du. Ingen barn har det bra når de lever sammen med en mor som aldri er glad, som aldri har det bra.

Og du skal jo ha det bra du også. Man har kun et liv. Fryktelig dumt å leve ulykkelig i 15. år pga man ikke vil at barna skal oppleve skillsmisse.

Nei, ta vare på deg selv, og ta vare på livet ditt. Du får bare leve en gang. Ingen vits å leke martyr. Ungene dine kommer ikke til å takke deg for det.

[Carrot]

Vet du TS, DU og bare du er ansvarlig for din lykke og ditt liv - hva tror du barna dine vil si som voksne når de finner ut at du var ulykkelig hele deres oppvekst, at deres bilde av to foreldre som hadde alt var et skuespill?

Min eks opplevde dette, både han og hans to brødre har ie ttertid vært helt klare på at de bare visste at ikke alt var som det skulle, men når de etterhvert stilte spørsmål og ble avvist slo de seg til ro med at det de trodde og følte ikke stemte - når så dagen kom og det viste seg at det de trodde de hadde senset var riktig, og at de hadde blitt løyet for tok det en del energi å jobbe seg igjennom, jeg tror kanskje for dem var det verre enn selve skilsmissen...

Kanskje noe å tenke på...?

Endret 25. juni 2011 av Carrot

[Camya]

Jeg er redd for å skade barna mine,

Hei TS. Jeg er nok ikke i stand til å sette meg inn i din situasjon, men jeg har vært på den "andre" siden - mine foreldre har levd separate liv siden jeg var 13-14 og gikk nylig fra hverandre. Min yngste bror var da 17.

Det at foreldrene mine ikke har kunnet samarbeide, kommunisere eller støtte hverandre har tært på hele familien. Når man lever i et ulykkelig ekteskap merker barna det fort, da mor/far f. eks gjerne har mindre overskudd og tålmodighet. De får ingen gode rollemodeller på et sunt og lykkelig forhold, og kan slite med dette i etterkant. Selv ønsket jeg lenge at foreldrene mine skulle skilles fordi jeg ikke orket den konstant spente stemningen hjemme, det å hele tiden måtte forholde meg til to ulike meninger, og til og med måtte "megle" og være mellommann til tider.

Jeg vil oppfordre deg til å gjøre noe med saken NÅ. Ikke tro at dette er noe du kan skyve under teppet eller at det er til det beste for barna dine - det tror jeg virkelig ikke det er.

Mine foreldre gjorde noe med saken altfor sent. Nå sitter de der alene begge to, godt oppe i årene, og klager over alt de ikke fikk gjort, alt den andre hindret dem fra å gjøre, osv. Det gjør vondt og bekymrer både meg og mine søsken. Vi er glade i dem tross alt og ønsker jo at de skal ha det bra og være lykkelige. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å få dem til å innse dette tidligere (tok jo det faktisk opp da jeg var yngre, om at jeg syntes de burde skille seg), men det er ingenting jeg kan gjøre med det nå.

Alternativt må du oppsøke en familierådgiver, for dette er en situasjon som kan bli årsak til mye anger, bitterhet og splittelse.

Lykke til.