ekteskap og fasade

[AnonymBruker]

Nå opplevde jeg aldri krangling, foreldrene mine levde godt sammen og jeg trodde alt var bra.. og nå føler jeg at hele oppveksten min var basert på falskhet. Og jeg har utrolig dårlig samvittighet for min mor som har brukt 15 år av livet sitt på å være ulykkelig.

Det er utrolig mange skilsmissebarn som klarer seg helt fint, det som ødelegger er folk (voksne) rundt som gjør dem til ofre. Selvfølgelig, er det et dårlig forhold og samarbeid mellom foreldrene blir det hele jævlig, men det høres ikke ut som om det er problemet her.

Når dere har latt det gå så langt som det der er det lite å gjøre med forholdet, et forhold krever enormt mye arbeid, og det må settes av tid til det også, lik det barna får. Men det at du sier at du verner barna.. Jeg er uenig. Hilsen voksent skilsmissebarn.

[AnonymBruker]

Den profesjonelle må være en idiot, du bør bruke vettet.

Sorry ass, hvorfor ikke stå opp for deg selv, være et eksempel for barna sine?

[Gjest Purple Haze]

Ungene dine blir mer skadet av å leve i et sånn hjem som dere har, enn om de skulle få to foreldre som er lykkelige hver for seg. Du undervurderer ungene dine grovt om du tror de ikke merker noe.

[AnonymBruker]

Helt enig.

[Gjest Gjest]

hei!

Ja kanskje dere har rett.

Jeg er mer i villrede.

vet ikke, usikker, vil ikke skade dem osv...

Blir jo usikker når profesjonelle sier slikt.

Vil nok ikke angre på at jeg ikke skilte meg før, men vil angre om vi ikke avklarer forholdet mellom oss, vi kan bli enige om ting, gi hverandre den riktige friheten uansett om vi velger å bo sammen til barna blir 18, men ikke vet jeg,jeg er bare usikker.

[Multimamma]

Hei!

Jeg vil uansett aldri hate mannen min, for vi har mye bra sammen, blant annet barna.

Jeg syns det er tankevekkende det din 8 åring sa, takk for at du deler det.

Samt at man tydeligvis kan bli veldig lei seg om man er 22 år gammel også og det da skjer.

Jeg vil la min mann få alt, han kan ha huset og alt sammen, jeg vil bli glad bare jeg får være et sted i fred. Vi vil samarbeide bra og jeg vil evt. la han få barna, eller om de velger selv hvordan de vil ha det. Bare jeg slipper flere anklager og krav, i vertfall sånne som sårer og ikke stemmer.

Jeg vil alltid være glad i han, men det betyr ikke at jeg klarer mer å være gift med han.

Om han er glad i meg tror jeg, da han sier det, det er vel mer hvordan ting er mellom oss som jeg ikke greier mer.

Jeg må bare kommentere noe du skriver her, om at BF skal få barna eller at de velger selv hvordan de vil ha det. Du kan ikke gi barna dine det valget - det er for stort for dem. Husk de er lojale mot dere begge, de vil ikke klare å velge hvem de skal bo hos. Du kan dermed påføre dem enda mer sår og smerte. Du og BF må snakke om dette på tomannshånd før dere involverer barna. Ha alt klart, hvordan dere skal løse bosituasjon, samvær etc. Ting bør være forutsigbart og trygt og dere voksne må vise at dere fremdeles er venner - men ikke gi barna håp eller hint om at dere kanskje blir kjærester igjen. Det vil være mye verre for dem å forholde seg til, mer usikkert og de vil aldri klare å bearbeide sorgen ferdig og gå videre.

[AnonymBruker]

At en åtteåring sier noe sånt viser bare akkurat hvor sønderrivende en skilsmisse er for et barn. "Bedre med to glade hjem enn ett ulykkelig" er en av de riktig store floskler i verden, for det meste laget for å trøste foreldre med svart samvittighet. Joda, det finnes tilfeller hvor skilsmisser er det beste, men mange ganger kunne nok foreldrene heller søkt hjelp for å komme nærmere hverandre.

[AnonymBruker]

JOBB MINDRE OG ELSK MER. !!!

[AnonymBruker]

amen. verden er ikke hva det engang var.

[Gjest Michelle82]

Unger er ikke dumme. De merker at dere to ikke har det helt bra sammen til tross for deres forsøk på å skjule det. En viktig del av å være forelder er å være rollemodell og vise barna hvordan et sunt forhold skal være. Ved å opprettholde forholdet viser du barna en usunn modell på forhold mellom voksne.

[AnonymBruker]

Jeg vil heller ha en lykkelig mamma og en lykkelig pappa, enn å bo i et falskt hjem.

Foreldrene mine skilte seg når jeg var 11 og broren min var 7. De levde et anstrengt forhold, og de var aldri kjærlige mot hverandre ... det syns jeg var trist og se.

Plutselig pakket pappa kofferten og gikk, og jeg skjønte hva som skjedde.

Etter mye mas og kav roet ting seg, og pappa ble lykkelig igjen, og mamma ble lykkelig igjen.

Mamma bodde i huset og ble etterhvert sammen med en drittsekk.

Pappa kjøpte tilbake barndomshjemmet sitt, og gjorde akkurat som han ville. Han er fortsatt singel, men han er glad, og jeg liker meg godt der.

Broren min flyttet til pappa fordi mammas kjærste var så slem mot han.

Mot meg er han ikke så slem, men litt ...

Det er ditt liv, så skill deg og møt en ny om du vil, for en dag er du for gammel.

Barna dine får etterhvert sine egne liv, og da sitter du der alene med en mann du ikke elsker ...

[Gjest Gjest]

Ingen som takker deg for at du er "martyr" i ditt eget ekteskap.

Hvelken glede har dine barn av deg om du blir så deprimert at du ikke orker å følge barna på aktiviteter??

Aldri smiler eller viser glede over at livet er fantastisk å leve??

[sunflower87]

Vet du, jeg kjenner at jeg blir litt "trekt" som vi sier her på vestlandet. Jeg forstår godt at du sliter, det er kjempetøft å være så ensom i et forhold/ekteskap. Jeg forstår at du tenker på barna og bare ønsker det beste for dem. Men vet du hva? Du gjør dem ingen tjeneste ved å bli i ekteskapet. Nå har du fått mange gode tips her, både hva du bør gjøre hvis du blir eller hvis du velger å gå. Etter hva jeg leser er det nå på tide å ta et valg. Og når valget er tatt kan du ikke plage deg selv med å se tilbake på hvordan ting kunne vært.

Dersom du velger å bli så trenger du noen å snakke med. Depresjoner har en tendens til å bli verre når du ikke gjør noe med det. Dersom du velger å bli må du finne ut hvordan du kan endre situasjonen slik at du får det best mulig frem til den dagen du synes du kan gå fra mannen din. barna dine fortjener den beste mammaen de kan få, og hun får de ikke så lenge du har det så tungt som det virker som du har det. Ikke minst må du gro litt mer ryggrad mht det at mannen din anklager deg for forskjellige ting.

Dersom du velger å gå er det faktisk helt greit det også. Det vil nok være tøft for barna akkurat nå, men dersom du og mannen din klarer å gjøre dette på en ryddig og ren måte så reduseres "skadeomfanget". Ta gjerne kontakt med familievernkontoret o.l og hør med dem hvordan dere på best mulig måte skal gå frem. Dersom vi skal ta utgangspunkt i det du sier om at du ikke vil skade barna, så vil jeg påstå at dereskader dem mer ved å være i den situasjonen dere er i nå. Verken du eller din mann klarer å være så gode foreldre som barna fortjener når dere ikke er lykkelige.

Jeg ønsker deg masse lykke til TS, uansett hvilket valg du tar. Og husk at det er ikke bare barna som fortjener de beste foreldrene de kan få, DU fortjener også det beste livet du kan ha. Men det er kun opp til deg om du får det

[Gjest Gjest]

Har dere vært hos en kyndig samlivsteraput, eller har dere forsøkt flere? Det virker som du ønsker at det skal ordne seg, men har gitt opp?

[Gjest Harriet]

Ungene dine blir mer skadet av å leve i et sånn hjem som dere har, enn om de skulle få to foreldre som er lykkelige hver for seg. Du undervurderer ungene dine grovt om du tror de ikke merker noe.

Jeg har lest det motsatte. Og i denne artikkelen så sies det at de fleste barn ønsker at foreldrene holder sammen og at det skal store store problemer og konflikter til for at barna ønsker at foreldrene skal skilles.

Hva barn lærer av foreldrenes forhold er forskjellig fra person til person. Mange barn av skilte foreldre har en større tendens til å skilles selv enn de som er oppvokst i et hjem uten skilsmisse.

[Gjest anonym]

Hei. har ikke lest alle innleggene. Jeg er et "barn" i denne sitvasjonen. Er snart 20 år, har en bror som er 8 år mindre enn meg. Mine foreldre er ikke skilt men de er ikke kjærester heller, når jeg var liten, og et par år etter broren min ble født var de det. Husker så godt hvordan det var, jeg knuses innvenndig når jeg tenker på at broren min alldri har sett den glade sammen. Har i mange år visst inne meg at de ikke er så glade i hverandre men ville ikke innrømme det for meg selv. De krangla enndel og spesielt mor var veldig krass mor far.

For ca 1 år siden henta jeg dem på fest, de var ikke edru, men ikke helt fulle heller. Alt ble bare feil på turen hjem og hjemme ble det et helvette. Vil ikke gå mer inn på det, men det er den verte natta i mitt liv. Fikk høre mine foreldre si ting til hverandre som jeg ikke unner noen barn å høre. Hadde det ikke vært for kjæresten min som heldigvis var der vet jeg ikke hva jeg hedde gjort.

Fikk vite dagen etterpå at de bara var sammen for oss barna.

Mitt syn på livet og kjærlighten blir aldri det samme. De er fortsatt gift pga min bror, jeg orka ikke bo hjemme mer og er flytta ut. Har så vanvittig vont av dem fordi jeg vet de ikke har det godt, og da klarer ikke jeg bli ferdig med det. Ligger oft våken på nettene og gråter pga dette. Er også usikker i forhold til å få barn og gifte meg pga mor og far.

En veninne av meg tok mora i utroskap ca på samme tid, de gikk fra hverandre og hun har kommet mye mer over det enn meg, siden det hadde en slutt som hun kunne forsone seg med.

Veldig bra at dere "holder ut" for barna, men ikke sprekk! Barna vet garantert at dere ikke er "kjærester" så enten må dere finne sammen eller skille dere.

Jeg skulle gitt ALT i hele verden for at mor og far kunne fått det som da jeg var liten. Vil ikke at mine barn skal få skillte besteforeldre.

Vær så snill å snakk med mannen din å prøv å finne tilbake, ellers er det bedre å gå hver for seg og la barna komme i gang med sorgen og "komme over den".

Barna er like glad i dere som ett foreldrePAR når de er 20 som når de var 10.

[Gjest Gjest]

Hei!

Ja jeg vil det skal ordne seg, men jeg har gitt opp.

Jeg har det så dårlig, at jeg ikke vet å leve dagene,

Men jeg baker, og sminker meg, og finner frem ting til barna, leser for dem, faller bort i egne tanker og jeg tenker jeg er i vertfall så lei meg som jeg aldri har vært.

Jeg venter bare på at sorgen skal slippe litt taket.

[Gjest Gjest]

Hei igjen!

Ja jeg har også lest at barna heller vil at foreldre skal bli i sine ekteskap, selv om de ikke er lidenskapelige og lykkelige slik man ser på filmer.

Vårt er stille, vi er høflige og korrekte med hverandre, men jeg er helt tynget av sorg.

Likevel i denne fasen vil jeg bare at sorgen skal slippe taket, alt kjennes lettere når jeg er alene, men straks vi er sammen, går vi ofte på hvert vårt rom/del av huset. Men vi samarbeider bra, krangler aldri, sier ikke stygge ord, men vi er som to fremmede som høflig gjør en jobb sammen.

Det er nettopp det som er så vondt. Min datter spurte meg en dag hva det var med meg, og jeg sa, jeg er sliten, noe jeg jo er, jeg smilte til henne og sa at det ville gå over. Men så tenkte jeg, det håper jeg, for jeg klarer ikke nå å spille glad, jeg er bare så lei meg.

Men mannen min får det til, slik er man vel bare forskjellig.

Takk for svar, jeg skjønner valget må bli mitt, det er ikke lett, jeg tror ikke jeg går enda, men treffer min mann noen så blir det jo enklere.

Kanskje venter jeg da til barna er 18-20 år, jeg tror den sorgen jeg går rundt med nå, snart må slippe taket. Ja jeg har noen å snakke med, men jeg ønsker ikke lenger parterapi da jeg bare får så mye skylden for ting og jeg orker ikke mer, er for sliten, vil bare ikke snakke mer.

Jeg tenker også at det er vel et eksempel det også, å holde ut i sorg og smerte, det er vel ikke så tidsriktig, og hva som er riktig vet jeg ikke, men det kjennes helt ulevelig livet nå om dagene.

[Gjest Harriet]

Hei igjen!

Ja jeg har også lest at barna heller vil at foreldre skal bli i sine ekteskap, selv om de ikke er lidenskapelige og lykkelige slik man ser på filmer.

Vårt er stille, vi er høflige og korrekte med hverandre, men jeg er helt tynget av sorg.

Likevel i denne fasen vil jeg bare at sorgen skal slippe taket, alt kjennes lettere når jeg er alene, men straks vi er sammen, går vi ofte på hvert vårt rom/del av huset. Men vi samarbeider bra, krangler aldri, sier ikke stygge ord, men vi er som to fremmede som høflig gjør en jobb sammen.

Det er nettopp det som er så vondt. Min datter spurte meg en dag hva det var med meg, og jeg sa, jeg er sliten, noe jeg jo er, jeg smilte til henne og sa at det ville gå over. Men så tenkte jeg, det håper jeg, for jeg klarer ikke nå å spille glad, jeg er bare så lei meg.

Men mannen min får det til, slik er man vel bare forskjellig.

Takk for svar, jeg skjønner valget må bli mitt, det er ikke lett, jeg tror ikke jeg går enda, men treffer min mann noen så blir det jo enklere.

Kanskje venter jeg da til barna er 18-20 år, jeg tror den sorgen jeg går rundt med nå, snart må slippe taket. Ja jeg har noen å snakke med, men jeg ønsker ikke lenger parterapi da jeg bare får så mye skylden for ting og jeg orker ikke mer, er for sliten, vil bare ikke snakke mer.

Jeg tenker også at det er vel et eksempel det også, å holde ut i sorg og smerte, det er vel ikke så tidsriktig, og hva som er riktig vet jeg ikke, men det kjennes helt ulevelig livet nå om dagene.

Hva er det du sørger over da?

Du bør kanskje gå og snakke med noen for å finne utav følelsene dine? Og det som ihvertfall er viktig om du tenker på å gå fra mannen din - og det er å forberede barna i god tid.

Har lest masse om det når ektepar går fra hverandre uten at det er store konflikter i forholdet. Barna tror foreldrene har det helt fint og får direkte sjokk når de får beskjed om at mor og far skal skilles.

Men først og fremst må du finne ut hvorfor du sørger sånn, og hva det er med mannen din du ikke liker. Er det noe som kan bedres på sikt, eller ei?

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg sørger fordi jeg er glad i han.

Jeg går fra han fordi jeg er glad i han

og jeg vil alltid være glad i han,

men vi ødelegger hverandre, jeg kan ikke forklare det annerledes, det er derfor fordi jeg elsker han at jeg vil skille med fra han.

Men jeg tror ikke noen helt forstår hvordan det kan være sånn.