Hjelp meg

[AnonymBruker]

Og det bestemmer han?

[Ciara]

Én ting du skal huske på er at det er ikke bare opp til deg å sørge for at yngstebarnet får bodd med sin far. Hun kunne bodd med sin far hele tiden, hun, hvis ikke han hadde reist. Og siden han nå ikke er flyttbar etter å ha overtatt gård har han jo på en måte tatt et valg - gården er viktigere enn barna. Selvsagt vil han sikkert at du flytter ned slik at han får i pose og sekk, men han er altså på ingen måte en uskyldig part hvis han ikke får bodd sammen med datteren sin. Jeg synes derfor du skal slutte å se på det som DITT ansvar alene å sørge for at de bor sammen.

Jeg synes det er nyttig å stille fordeler og ulemper opp mot hverandre:

Bli der du er:

+ Du og eldstesønnen bor sammen eller i nærheten av hverandre

+ Alle barna er i nærheten av hverandre

+ Du slipper å rive barna opp fra miljøene sine

+ Du bor å nærheten av dine foreldre som kan hjelpe til

- Minstebarnet får ikke bodd med far

- Økonomien blir dårlig

- Du får ikke testet ut om forholdet til kjæresten funker denne gangen

Flytte:

+ Minstebarnet får bodd med sin far

+ Du har jobb og barnehageplass dit du flytter

- Du river barna løs fra miljøet sitt

- Barna dine får ikke vokse opp sammen

- Du bor langt unna eldstesønnen

- Du risikerer å flytte forgjeves fordi forholdet kanskje ikke varer

Denne lista kan du jo bare fylle ut, og se om bildet blir klarere for deg.

Uansett ser du jo helt klart at det er fordeler og ulemper med begge alternativene. Hvilke av minusene kan endres på? Går det for eksempel an å kontakte din gamle arbeidsplass og høre om de har anledning til å ta deg tilbake?

Til sist:

Svigerfaren din sier at du ikke får eie i eiendommen? Men var ikke litt av greia at dine inntekter behøves for å få det til å gå rundt der? Jeg håper du uansett ikke har planer om å gå med på å betale på noe du ikke får eie.

[AnonymBruker]

Én ting du skal huske på er at det er ikke bare opp til deg å sørge for at yngstebarnet får bodd med sin far. Hun kunne bodd med sin far hele tiden, hun, hvis ikke han hadde reist. Og siden han nå ikke er flyttbar etter å ha overtatt gård har han jo på en måte tatt et valg - gården er viktigere enn barna. Selvsagt vil han sikkert at du flytter ned slik at han får i pose og sekk, men han er altså på ingen måte en uskyldig part hvis han ikke får bodd sammen med datteren sin. Jeg synes derfor du skal slutte å se på det som DITT ansvar alene å sørge for at de bor sammen.

Jeg synes det er nyttig å stille fordeler og ulemper opp mot hverandre:

Bli der du er:

+ Du og eldstesønnen bor sammen eller i nærheten av hverandre

+ Alle barna er i nærheten av hverandre

+ Du slipper å rive barna opp fra miljøene sine

+ Du bor å nærheten av dine foreldre som kan hjelpe til

- Minstebarnet får ikke bodd med far

- Økonomien blir dårlig

- Du får ikke testet ut om forholdet til kjæresten funker denne gangen

Flytte:

+ Minstebarnet får bodd med sin far

+ Du har jobb og barnehageplass dit du flytter

- Du river barna løs fra miljøet sitt

- Barna dine får ikke vokse opp sammen

- Du bor langt unna eldstesønnen

- Du risikerer å flytte forgjeves fordi forholdet kanskje ikke varer

Denne lista kan du jo bare fylle ut, og se om bildet blir klarere for deg.

Uansett ser du jo helt klart at det er fordeler og ulemper med begge alternativene. Hvilke av minusene kan endres på? Går det for eksempel an å kontakte din gamle arbeidsplass og høre om de har anledning til å ta deg tilbake?

Til sist:

Svigerfaren din sier at du ikke får eie i eiendommen? Men var ikke litt av greia at dine inntekter behøves for å få det til å gå rundt der? Jeg håper du uansett ikke har planer om å gå med på å betale på noe du ikke får eie.

Godt svar, hiver meg på denne!

I tillegg: Du kan nok ordne deg jobb etterhvert der du bor, inntil da kan du få arbeidsledighetstrygd.

[kokkosmamma]

Når ungen har begynnt på videregående så er di ikke så avhengi av sine foreldre lenger, og har denne ungen besteforeldre i nerheten, og du drar offte og besøker, så tror jeg det skall gå bra... jeg flyttet inn på internatskole da jeg var ferdig med ungdomskole, og det er jo i den alderen di fleste lærer og være selvstendig...

[Gjest hilde]

JJeg har i grunnen bestemt meg for å ikke flytte. Nå gjenstår det å skaffe oss et sted å bo og en jobb..jeg syns det er veldig leit. Jeg snakket med kjæresten min nå, og, til tross for at han ikke har skrevet under på at han skal ta over garden så kan han ikke si fra seg forpliktelsene han mener han har, for å komme hit. Han sier også at det at datteren vår ikke får vokse opp med begge foreldrene må jeg ta på min kappe. Jeg tror vi kunne fått forholdet til å gå, viss han flyttet hit. Men, selv om sønnen min snart er voksen, så klarer jeg ikke å dra en gang til. Syns det er trist og leit, men jeg tror det er bedre enn alternativet, p reise fra sønnen min.

[Gjest hilde]

Syns også det er grusomt å svikte kjæresten min på denne måten, gå fra planene våre en uke før papirene skal skrives under...

[AnonymBruker]

Får tårer i øynene jeg, men du er så tøff, klok, god og modig!

Go girl!!!

Hvem vet, kanskje fyren din endrer mening, når han ser du ikke kommer?

[AnonymBruker]

Han har like stort ansvar for å se til at datteren deres vokser opp med begge, som det du har, kanskje han burde vært enda mer fleksibel, siden du jo har tre barn og bor der du bor, mens han bare er en...

[AnonymBruker]

Nå oppfører du deg voksent, redd og fortvilet, men voksent.

Han burde gjort det samme...

[Gjest Hilde]

Huff, griner av alle gode ord. De betyr mye.

Jeg tror jeg mister kjæresten min på dette, og det er sårt. Det er jo godt å ha noen å støtte seg til når det er som tøffest, og det blir tøft en gang i mellom som alene.Å holde sammen i flere år, med slike avstander kan ta livet av de fleste forhold. Jeg er veldig glad i han, men vet også at han har en del sider som irriterte meg veldig sist. Jeg vet også at han har det veldig vondt nå, og er veldig sint på meg.

Men, jeg har klart meg alene i veldig mange år tidligere, og det skal da gå på et vis dette også. Savne ham har jeg gjort i 1.5 år allerede, så det går da an å leve med det også.

Jeg har gjort så mye dumt i livet mitt at jeg burde vært sendt rundt på skolene til skrekk og advarsel - slik som disse trafikkofrene.

Ting som jeg ikke trodde skulle gjøre livet mitt så vanskelig som nå. Sophie's choice light. Å velge mellom to barn må være ganske enkelt umulig.

[AnonymBruker]

Hei.

Håper avgjørelsen din er basert på at du har kommet til en klarhet over dine egne ønsker, tanker og følelser?

Lykke til, hva du enn gjør, du kommer til å komme ned med beina først, uansett hva du gjør!!!

[AnonymBruker]

Skjønner så godt hva du mener, med det med valg og sånn.

Men du er en veldig god mor til tross for det, den kjærligheten du har til dem og som du viser dem, betyr alt, de andre tingene blir bagateller i forhold, de kan avskrives på livets konto.

Vi har så lett for å tro at ungene våre trenger å ha det sånn og sånn, helt optimalt på alle måter. Men hva er egentlig optimalt???

Det viktigste er kjærligheten, at du er der for dem.

De andre tingene vil ordne seg!

Jobb, økonomi, overskudd, bolig, livet kan ha store, gode overraskelser i vente for deg!

Stor klem, og lykke til!

[Gjest Tine]

Valget ditt viser det eldste barnet ditt at mamman hans elsker ham og vil bli hos ham, og det er nok uendelig godt å vite for en gutt som er midt i de vanskelige tenårene, selv om han leker tøff og sier at det er greit at du drar..

Du er inne i en tøff periode og får det nok tøft framover, men at du gjør det som er rett for barna dine kommer du aldri til å angre på, de vil være barna dine hele livet, og når du skriver at ingen vil være alene, så er det nettopp det du slipper ved å sette dem først, barna dine kommer til å være der for deg resten av livet, slik du er der for dem.

Ønsker deg lykke til videre av hele mitt hjerte, og håper du finner kjærligheten med en mann som behandler barna dine slik en stefar bør behandle stebarna sine.

[Brukernavn]

Nå har jeg lest hele tråden og må si jeg synes du har tatt et valg som for meg virker som det riktige med tanke både på deg selv og barna dine!

nei jeg gjør ikke det, men eldstemann er snart voksen, mens den lille bare er to år. Jeg må velge mellom barna mine, det er ikke snakk om å tenke så mye på seg selv. Selvfølgelig er Jeg redd for å bli alene hvem er ikke der..

Sånn jeg så det helt fra begynnelsen var ikke dette egentlig et valg mellom ditt minste og ditt største barn, for det er egentlig det mellomste det ville påvirket mest å måtte flytte igjen.

Når det er sagt vil jeg gjerne kommentere det du sier om at du ikke føler deg som en god mor, at du er utslitt og at du føler at hjelpen fra en kjæreste vil kunne gjøre alt bedre for barna dine. Jeg vil anbefale deg å kontakte barnevernet der du bor. Si at du trenger litt enkel hjelp og støtte for å få orden på ting. De kan både gi deg råd, og fysisk hjelpe deg.

Jeg ønsker deg masse lykke til fremover! Jeg er sikker på at alt vil ordne seg for deg og dine tre barn!

[AnonymBruker]

Du har tatt ett tøft, men veldig riktig valg.

Du ville nok levd fint hvis du valgte å flytte også, men jeg har erfart såpass i livet at de valgene man tar overfor barna sine, de sitter i både voksne og barn resten av livet.

De valgene man tar overfor kjærestene sine, har en tendens til å blekne med årene.

Min manns var gift mens hans to største barn vokste opp, og var skilt og hadde delt omsorg for de to minste. Ingen av dem er særlig små nå, men det er stor forskjell. De to eldste er nok litt sjalu/sår over den tette kontakten han har med de to andre, og han selv angrer (som så mange fedre) over at han ikke var mer sammen med de to største da de var små.

Sønnen din er i en alder hvor man faktisk trenger støtte og kjærlighet, selv om du selvsagt aldri må finne på å snakke høyt om dette:-)

At barna dine vet at du valgte dem, uansett og over alt, vil være en betryggelse for oppveksten. Din utfordring blir å aldri framstille dette som ett offer, men som ett resultat av ett fritt og selvstendig valg.

"Jo, jeg hadde en kjæreste en gang, men han kunne jeg ikke være sammen med pga dere"

"Jo, jeg hadde en kjæreste en gang, men vi ble ikke enige om hvor vi skulle bo, og for meg var det viktigste å få bo sammen med dere."

Livet blir aldri slik vi hadde tenkt det, og vi sitter mange her ute og angrer eller er såre over tapte muligheter og ting som aldri ble noe av. Derfor er det desto viktigere at de valgene vi tar, er de vi kan stå for over tid, de som kjennes best i magen og som vi sover godt med om natten.

Lykke til - av innleggene dine her inne er jeg sikker på at du vi greie deg fint etterhvert:-)

[AnonymBruker]

TS

Du er kjempetøff. Du har stått opp for deg selv og barna dine, og vist at du har bein i nesa og klarer å ta tunge beslutninger.

Om svigerfar er sur, om kjæresten din (eks?) er sur så får det faen meg være greit. Svigerfar vet vel om at kjæresten din stakk fra sitt eget barn? Er det greit det da? Nå skal de altså tvinge deg tilbake for at det passer dem ? NEI!

Jeg var veldig trist når jeg leste denne tråden, fikk skikkelig vondt i hjertet av å tenke på deg og barna dine. Men jeg tror at ved å ta denne avgjørelsen så skaper du respekt for deg selv, du står sterkere og du vet hva du kan! Selv om ting butter imot og det er vanskelig; livet kan være grumsomt vanskelig og da gjelder det å vurdere for og imot! Ikke bare det som virker greiest for å overleve.

Barna dine bør ha det stabilt, og du bør jo også være glad! En trist mor kan ha stor påvirkning på sine barn uten at man går inn for det. Når barna dine blir eldre blir ting lettere for dere alle.

Jeg er kjempestolt av deg og jeg ble så glad når jeg leste det siste. Du er en voksen person, men det virker det ikke som din kjæreste og hans far er. Du skal drite i det.

Han er ikke en ordentlig god mann. Hadde han vært det så hadde han ikke stukket av, og heller ikke prøvd å presse deg tilbake. Han er ute etter makt, bruker tidsfrister etc, han er en manipulerende mann.

Dette klarer du TS, hold ut og alt vi ordne seg det er jeg helt sikker på. Dessuten er jeg sikker på at dine barn, og spesielt den mellomste som har hatt problemer med å få venninner og som endelig har funnet en, vil være deg evig takknemlig...