Hjelp meg

[Gjest hilde]

Den som blir boende hos foreldrene mine er 16 år, ikke 11. Han skal begynne på bra nå.

[Gjest hilde]

Jeg tror ikke at det er grunnen hans, er vel helst at jeg er bekymret for at han skal klare det alene. Å betjene lånet altså. Vi har jo planlagt dette i flere mnd nå, så jeg forstår at han blir sint. Jeg vet også at min eldste sønn får der bra her, det er her han har vokst opp, hos foreldrene mine. Men jeg kommer til å savne ham masse. Jeg vet også at jeg kommer til å slite økonomisk om jeg blir her. Jeg kan jo ikke si at vi kommer til å få forholdet til å fungere om jeg flytter, men viljen er jo der.

[Gjest hilde]

Begynne på vgs skulle det stå. Jeg har også prøvd å snakke med han om dette, og han sier at det går bra om vi flytter, at han trives bedre med besteforeldrene sine uansett.

[Ciara]

Dette fikk jeg rett og slett vondt i magen av å lese. Jeg har inntrykk av at du har tatt mange valg raskt. Det må du ikke gjøre denne gangen. Er du i tvil vil jeg egentlig anbefale deg å bli der du er til du har funnet det ut en gang for alle. Du kan ikke røske opp ungene en gang til, for så vende tilbake nok en gang. Du har ikke noe ansvar for din eks, hans økonomi og hans svigerfar. Du har ansvar for barna dine og deg selv.

Hva sier dine foreldre (som jeg regner med den eldste sønnen din bor hos)?

[Gjest hilde]

De sier at jeg bør dra, fordi jeg har sagt opp jobb og leilighet. Sitter jo i en forferdelig knipe i og med at jeg ikke tenkte meg om tidligere. Ja, jeg har tatt valgene veldig kjapt og det straffer seg nå. Men nå haster det med å ta et valg. Innen den 1.må jeg være ute av leiligheten og her er det ingen leiligheter å få leige som er store nok. Om jeg ikke reiser så mister jeg nok kjæresten min også. Jeg har vært veldig oppsatt på å ikke bli alenemamma denne gangen også så jeg ble nok litt for glad da han ville være sammen med meg igjen.

[Gjest hilde]

Det er et valg jeg ikke ser ut til å være i stand til å ta, men jeg har ikke mulighet til å la være å ta det. Kjæresten venter svar i dag, men jeg tror ikke han ringer meg igjen før i morgen. Jeg syns det er slitsomt å være alene med barna, spesielt pga økonomien. De trenger ting jeg ikke kan gi den pga penger. Om jeg flytter vet jeg at akkurat dette blir bedre om jeg flytter. Foreldrene mine har hatt sønnen min fra han var sju til fjorten pluss at han bodde der sammen med meg til han var tre. Så han føler seg på mange måter mer hjemme der. Om jeg flytter så får jeg besøkt ham en til to helger i mnd pluss alle skoleferier og høytider.

[Gjest hilde]

Jeg har snakket en del med sønnen min om dette, i den grad der går an å snakke med en tenåring, og han virker helt ok med det. Han er ganske voksen av seg. Han har alltid hatt valget om å flytte til meg men han har alltid villet bli her. Han har jo alle kameratene sine her. Nå skal jan gå ett år til på skole, så flytter han for å gå andre årer pluss lærling. Der er i hvert fall planen hans. Han har alltid hatt kontakt og samvær med pappaen sin, han bor en time unna.

[Sissan9]

Selvsagt sier han at han heller vil være hos dem. Tror du han vil åpne opp for avvisning fra deg? Det ville ikke jeg gjort ihvertfall - ikke som tenåring. Du kan snakke med ham til dere blir blå i trynet, du vil ikke få noen innrømmelser.

Innleggene dine bærer preg av at du tror det er feil å bli sammen med "kjæresten din" igjen, men at du føler deg presset inn i situasjonen. Du har latt deg rive med, og hele verden forventer at du skal flytte, mens du selv føler det som uriktig. Vet du? Dette er det bare du i hele verden som kan avgjøre.

Så jeg syns du skal drite i svigerfars surmuling over isolasjon, kjærestens tidsfrister (sic) for svar, og opplevelsen av at eldstesønnen din syns det er ok. Jeg syns du skal ta en god tur inn i deg selv og tenke på hvordan du vil at livet ditt skal være om 5 år og om 10 år. Og ikke velge med kortsiktige økonomiske lettelser og frykt for ensomhet som motivasjon. Hvis du tar en sånn runde, og kjenner at du har LYST til å bo sammen med kjæresten din av annet enn økonomiske og praktiske grunner, er det jo flott. Om du finner ut at du vil bo sammen med ham av utelukkende økonomiske og praktiske grunner, er det også ok. Men da må du jammen meg innstille deg på at det er sånn livet vil bli, og ikke bli bitter i etterkant, eller ta nye overilte valg før du har tenkt ordentlig.

Og igjen - jeg ville aldri flyttet fra noen av ungene. Uansett hvor mye glad i besteforeldrene sine de er. Jeg er overbevist om at det er ødeleggende for både barn og forelder, uansett om det vises utenpå eller ikke.

*kategorisk i dag*

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke flyttet hvis jeg var deg. Jeg ville heller fokusert på å få til et selvstendig og stabilt liv sammen med de to yngste barna, med eldstemann i nærheten. Kanskje eldste vil komme og bo hos deg innimellom hvis dere blir der dere er nå. Jeg ville sagt til eldstemann at "Jeg angrer på at jeg har vært korttenkt og reist fra deg. Nå flytter jeg ikke fra deg igjen, selv om du helst vil bo hos bestemor og bestefar. Jeg vil være her for deg helt til du er ferdig med videregående og lærlingetid, og helt til du føler deg voksen og klar for å rive deg helt løs."

Jeg ville også skjermet midterste barnet fra nok en flytting. Å drive å flytte fram og tilbake er ikke bra for barnets tilknyttningsevne i forhold til venner og skole. Barnet trenger ro og lov til å stole på at her skal jeg bli, her kan jeg få venner uten å være redd for å måtte flytte fra dem igjen.

Yngstebarnet er vel den som merker minst av denne flyttingen akkurat nå. Men husk det at den yngste ikke har noe minne om å ha bodd sammen med faren. Det blir mindre smertefullt for barnet om dere ikke blir sammen igjen for så å bryte på nytt. Hvis dere går fra hverandre en gang til (som jeg leser mellom linjene at det er relativt stor sjanse for) så vil den yngste sannsynligvis bli mye mer traumatisert enn om dere aldri bor sammen med far i det hele tatt.

I din situasjon ville jeg KUN flyttet dersom jeg var 110% sikker på at forholdet kom til å fungere og at jeg følte at jeg ville bli ekstremt ulykkelig uten å kunne få bo sammen med min kjære. Det høres ikke ut som du er helt der.

Det kommer sikkert til å bli tøft økonomisk, men det er utrolig hva man klarer når man må. Hvis du ikke har mulighet til å fortsette å bo i leiligheta kan dere kanskje bo hos foreldrene dine en liten stund? Få deg jobb igjen, få stabilitet rundt deg og barna, finn eventuelt et nytt sted å bo der midterste barnet ikke trenger å bytte skole.

Jeg tror IKKE at det er til barnas beste om dere flytter.

[Gjest hilde]

Ok, takk for svar. Jeg er så kvalm nå, pga den avgjørelsen jeg må ta at det er helt grusomt.. Jeg har jo også takket ja til en jobb på det nye stedet. Føler også at det riktige hadde vært om pappaen til den yngste flyttet hit. Men det er ikke et alternativ. Jeg er redd for å bli ulykkelig om jeg ikke flytter, jeg har ingen omgangskrets her jeg bor nå, bortsett fra foreldrene mine.

[Gjest hilde]

Tror også at det midterste barnet ville fått nye venner på det nye stedet, det er et veldig lite sted der alle kjenner alle og med en fådelt skole. Men sikker kan man jo ikke være. Pappaen min sier at vi kan jo prøve å være der ett år, det er ikke verre enn at vi flytter tilbake om det ikke fungerer for oss der. Jeg er heller ikke noe flink til å være alenemamma, barna får for lite aktivisering for jeg har ikke tid eller krefter. Jeg tror jeg holder på å bli nervøs, har det ikke bra nå og savner selvfølgelig kjæresten min. Er lei av å være alene, på samme tid har jeg ikke lyst til å reise fra sønnen min.

[Gjest hilde]

JJeg spurte også sønnen min en gang tidligere at jeg kunne snu om på situasjonen nå og bli viss han ville at vi skulle bli. Men det ville han ikke. Det eneste han har sagt er at han selvsatt synes det er synd om han ikke får se den yngste vokse opp og lære henne ting, ingenting annet.

[Gjest Annaires]

Du bør ikke flytte.

Tenk på barna. De har det nok bedre hos en alenemor, enn hos en mor som hopper så fort far sier hopp!

Det virker som om du håper at denne gangen skal det gå sååå bra. Men hva gjør du om det blir slutt igjen?

Det virker som du er ufattelig vinglete, og tar raske avgjørelser uten å tenke på konsekvensene.

Å røske opp barna fra nettverket nå syns jeg er fryktelig uansvarlig og egoistisk.

[Gjest Annaires]

JJeg spurte også sønnen min en gang tidligere at jeg kunne snu om på situasjonen nå og bli viss han ville at vi skulle bli. Men det ville han ikke. Det eneste han har sagt er at han selvsatt synes det er synd om han ikke får se den yngste vokse opp og lære henne ting, ingenting annet.

Han er barnet ditt og skal ikke ha noe ansvar overfor hva du skal og ikke. Han vil vel ille stoppe deg da...

Det er du som er voksen, og som skal vite hva som er best.

[Gjest hilde]

JJa, det vet jeg. Men når barnas beste kolliderer, hva da? Bør jeg ikke prioritere den yngste?

[vannm75]

ikkje braaa.....

[Gjest jen]

for min del virker det ikke som du prioritere noe annet en deg selv og din "lykke". man reiser ikke fra barna sine for en mann!

[Gjest hilde]

nei jeg gjør ikke det, men eldstemann er snart voksen, mens den lille bare er to år. Jeg må velge mellom barna mine, det er ikke snakk om å tenke så mye på seg selv. Selvfølgelig er Jeg redd for å bli alene hvem er ikke der..

[Gjest jen]

men du har reist fra eldstemann en gang før? kanskje på tide å vise alle 3 barna at mamma er en selvstendig kvinne som ikke trenger en mann for å føle seg hel? jeg er alenemor og ville aldri verken dratt fra mitt barn, eller blitt sammen med en mann kun for at det økonomiske blir bedre. barn trenger et godt forbilde og en stabil oppvekst. vær et forbilde for barna dine.

[Gjest hilde]

nei jeg gjør ikke det, men eldstemann er snart voksen, mens den lille bare er to år. Jeg må velge mellom barna mine, det er ikke snakk om å tenke så mye på seg selv. Selvfølgelig er Jeg redd for å bli alene hvem er ikke der..