Hjelp meg

[Gjest Annaires]

nei jeg gjør ikke det, men eldstemann er snart voksen, mens den lille bare er to år. Jeg må velge mellom barna mine, det er ikke snakk om å tenke så mye på seg selv. Selvfølgelig er Jeg redd for å bli alene hvem er ikke der..

Nei, du må ikke velge mellom barna. Blir du boende viser du at du bryr deg om alle barna dine.

Og siden du har flyttet fra det ene barnet ditt en gang før bør du jo virkelig bli boende denne gangen. Så blir han hvertfall ikke sviktet av deg flere ganger.

[AnonymBruker]

Ny jobb og bolig der du er nå, er det umulig?

[AnonymBruker]

Startlån kan finansiere svært mye av en bolig, opptil 100 % i særlige tilfeller.

Kan foreldrene dine hjelpe deg økonomisk med bolig, er mange ulike måter å gjøre dette på.

[AnonymBruker]

Du er utdannet innen skoleverket, har både utdanning og jobbpraksis, da burde du ha god mulighet på jobbmarkedet, kanskje ikke fast med en gang, men som vikar i første omgang.

[AnonymBruker]

Hvorfor vil ikke barnefaren flytte til dere?

Kan godt skjønne hans side av saken, at han ønsker å overta en gård og bo der han har bodd, men er det sånn at han, hvis du nekter å flytte, blir boende der han bor, eller er det mulighet for at han da kan tenke seg å flytte på seg?

[AnonymBruker]

Det høres ut som du vil flytte av helt feil grunner. Økonomi og avlastning med barna vil ikke være et godt lim i et forhold. Du har ansvar for å være et godt eksempel for barna dine, og de vil fort merke at det ikke er kjærlighet som får deg til å bli i forholdet. "Alle" er ikke redde for å være alene, som du påstår. De fleste har faktisk erfart at man klarer mye mer enn man tror, også alene. At det er bedre å leve alene enn i et praktisk forhold. Er det ikke noe du vil lære barna dine?

[Gjest Hilde]

Ja, det ser ganske umulig ut i forhold til jobb og bolig. Jeg prøver nabokommunene nå, emn tviler på at de trenger flere lærere. Ikke er det andre jobber her heller.

Foreldrene mine kan dessverre ikke hjelpe meg med penger til bolig. Når jeg prøver kalkulatoren til Sifo, så kommer jeg negativt ut med et huslån, det er det jo ingen som kan ta sjansen på. Her tror jeg de fleste får 300 000 i starlån, det fikk en venninne av meg i samme situasjon, men hun har bare to barn og litt dårligere inntekt.

Nei, jeg tror han kommer til å se på forholdet som helt slutt viss jeg ikke flytter nå, det er ganske vanskelig å få et forhold til å fungere når man bor så langt fra hverandre (3 timer) Han vil nok heller ikke flytte opp hit. Når han tar over gården så er det umulig (?) å selge den, i og med at det er odel på den.

Jeg ser jo at jeg kan få overgangsstønad og dagpenger en periode, men jeg aner ikke hvor mye dette blir. Det er vel heller ingen banker som låner ut penger på dette grunnlaget.

Jeg har det så slitsomt nå at jeg synes ikke orke mer. Har vært alenemamma både nå og tidligere og noen voldsomt flink mamma er jeg ikke, men det går da på et vis. Har jo aldri tid, krefter eller penger eller omgangskrets til å finne på noe gøy med barna. Sliter med mye dårlig samvittighet uansett hva jeg velger. Har jeg rett til å ta fra den yngste fremtiden med en far og en mor? Kan jeg reise fra sønnen min en gang til? Kan jeg skifte skole på den mellomste en gang til?

I utgangspunktet var dette en ordning som skulle vare to år, til eldste var ferdig med skolen. Dette visste alle, både barna og vi voksne. Planene ble forkastet da pappen til den yngste reiste etter 6 mnd, og det ble da mer eller mindre (usagt) bestemt at vi skulle fortsette å bo her oppe. Så kommer han igjen ett år senere (flytter ikke inn) og vi blir enige om å forsøke igjen. Den mellomste begynte å glede seg til å flytte, men nå gruer hun seg. Jeg burde nok ikke tatt med barna i en evt vurdering, men bare bestemt at sånn blir det. Alt var helt i orden til for ca to uker siden, da begynner jeg å få skikkelig panikkangst. Ved tanken på å flytte fra sønnen min enda en gang. Sist jeg gjorde det var det ikke så vondt, men jeg var veldig ung da jeg fikk ham. Så får jeg vondt i sjelen av den yngste som kanskje ikke skal få bo hos pappaen sin og meg, og til slutt usikkerheten for den mellomste. De har jo hatt avsluttningsfest for henne i klassen også. Hun har alltid hatt prblemer med å få venner, men nå de siste ukene har hun funnet en venninne her. Om dette er noe varig vet jeg ikke, det vet man aldri.

Dette var bekymringene for barna. Så var det meg. Jeg er bekymret for å miste ham, for jeg er veldig glad i ham. Men selvfølgelig betyr barna mest. Jeg er bekymret for å aldri ha råd til å skaffe barna mine et sted de kan kalle hjem, pga økonomien. Det er veldig få hus til salgs her, leiligheter finnes ikke, og utleiemarkedet er tomt. Jobb er også vanskelig å få seg, men på et vis burde da det ordne seg over tid.

Jeg beklager rotet her, men jeg klarer ikke få orden på mine egne tanker. Så nå går jeg her, klarer ikke å spise, har magetrøbbel og er konstant kvalm. Mener ikke å synes synd på meg, men dette er kanskje den vanskeligste situasjonen jeg har vært i.

[ashera]

Har du snakket med noen eksterne om dette? Det kan være mer hjelp i en profesjonell samtalepartner enn hele KG som gir deg ulike råd.

TIl dere som problematiserer det å flytte fra 16-åringen: Svært mange 16-åringer i Norge flytter på hybel fordi det ikke er vgs i bygda de bor i, så at en 16-åring skal bo borte fra mor er ikke unikt. Når han attpåtil skal bo hos besteforeldrene, som han kjenner, ser jeg ikke den store krisen i akkurat det. Ja, det er nok vemodig, og mor skulle ønske å være hos barnet, men krise vil jeg ikke kalle det.

Økonomisk sett vil det nok helt klart lønne seg å flytte til pappaen til minsten og hvis dere satser på forholdet er det potensiale for at de to minste vil få et stabilt liv framover. For minsten vil det nok også være fint å ha begge foreldrene i nærheten. Dette er jo et valg TS har planlagt over tid, og jeg leser dette innlegget mer som "kalde føtter" nå når valget viser seg å være endelig. Når TS skriver at hun verken har tid, penger eller omgangskrets til å finne på mye med barna under nåværende forhold, blir det nok ikke særlig bedre om det blir dagpenger og utrygge boforhold til høsten. Når det gjelder elleveåringen, er det helt normalt at man gleder og så gruer seg til flytting. Så sant du er glad i pappaen til minsten, og ikke flytter bare pga. andre motiver (økonomi eller sint svigerfar, for eksempel), synes jeg at du burde bite tennene sammen og stå for valgene du har gjort. I en sånn sak finnes ikke den perfekte løsning, og man må leve med dilemmaene.

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke foreldrene dine hjelpe deg i en sånn vanskelig situasjon?

[AnonymBruker]

Har du snakket med noen eksterne om dette? Det kan være mer hjelp i en profesjonell samtalepartner enn hele KG som gir deg ulike råd.

TIl dere som problematiserer det å flytte fra 16-åringen: Svært mange 16-åringer i Norge flytter på hybel fordi det ikke er vgs i bygda de bor i, så at en 16-åring skal bo borte fra mor er ikke unikt. Når han attpåtil skal bo hos besteforeldrene, som han kjenner, ser jeg ikke den store krisen i akkurat det. Ja, det er nok vemodig, og mor skulle ønske å være hos barnet, men krise vil jeg ikke kalle det.

Økonomisk sett vil det nok helt klart lønne seg å flytte til pappaen til minsten og hvis dere satser på forholdet er det potensiale for at de to minste vil få et stabilt liv framover. For minsten vil det nok også være fint å ha begge foreldrene i nærheten. Dette er jo et valg TS har planlagt over tid, og jeg leser dette innlegget mer som "kalde føtter" nå når valget viser seg å være endelig. Når TS skriver at hun verken har tid, penger eller omgangskrets til å finne på mye med barna under nåværende forhold, blir det nok ikke særlig bedre om det blir dagpenger og utrygge boforhold til høsten. Når det gjelder elleveåringen, er det helt normalt at man gleder og så gruer seg til flytting. Så sant du er glad i pappaen til minsten, og ikke flytter bare pga. andre motiver (økonomi eller sint svigerfar, for eksempel), synes jeg at du burde bite tennene sammen og stå for valgene du har gjort. I en sånn sak finnes ikke den perfekte løsning, og man må leve med dilemmaene.

Godt og nyansert svar, stiller meg bak dette her!!

[Gjest hilde]

Takk for svar igjen. Jeg vet jo ikke om forholdet vil vare, det vet man aldri, så det er jo en sjanse å ta. På nåværende tidspunkt der det veldig vanskelig ut å bli værende. Men tenk om det ikke fungerer? Flytte med barna en gang til?

[januar]

Har du grunn til å tro at det vil skjære seg?

[AnonymBruker]

Har du grunn til å tro at det vil skjære seg?

[AnonymBruker]

Vet du, jeg skjønner at det er vanskelig, men jeg må bare si: Faren til yngstebarnet høres ikke akkurat ut som en kjernekar. Tenk å stikke fra familien sin på den måten der etter bare et halvt år på et nytt sted.

Det høres egentlig ikke ut som om noen av dere voksne klarer å sette barnas behov framfor egne. Du skyver minstemann foran deg for å forsvare nok en vinglete avgjørelse, men sånn som du beskriver forholdet mellom deg og mannen så høres ikke dette liv laga ut. Det eneste du gjør er å rive barna opp enda en gang.

Sånn som du beskriver at det er umulig å få jobb og nytt sted å bo der dere bor så virker det egentlig mest som om du tviholder i tanken om at du MÅ flytte, sånn at du skal slippe å ta det vanskelige valget selv. Det er jo ikke sånn at barns lykke står og faller på om man får kjøpt egen bolig.

Var jeg i dine sko ville jeg ikke flyttet, av hensyn til alle tre barna. Men jeg gjetter på at du flytter, for det høres ikke ut som du er tøff nok til å ta den tøffe avgjørelsen. Du får ha lykke til med flyttingen.

[AnonymBruker]

Man har jo aldri en garanti for noe har i livet, man kan bare prøve å legge forholdene til rette.

Og av og til kan en situasjon være/se så innfløkt ut, at en tilsynelatende ikke klarer å velge. Uansett hva en velger, er det noe som ikke blir bra, ser det ut til.

Men husk at selv om det er noe man må velge bort, kan det allikevel bli et bra resultat, bare et litt annet resultat. Man kan få ulike resultat, men disse kan bli like bra, bare litt forskjellige.

De fleste i Norge lever nok med resultater de ikke, strengt tatt har valgt, det er ikke alt en har kontroll over her i livet. Man får barn uten å ha planlagt det, man skilles, man flytter pga utdanning, jobb, nye partnere, boligmarkedet, man blir syk og må omskolere seg, i det hele tatt er det mange forhold i livet som endrer seg. Det ene kan være vel så bra som det andre, ikke perfekt, men mer enn godt nok!

Lykke til, det ordner seg på den ene eller den andre måte!

Det høres mest ut som du kommer til å flytte, gjør det, da, og se positivt på muligheten du har fått! Du får bo med han du er glad i, yngstebarnet får bo med sin far, Den mellomste med mor, stefar og lillebarnet, du har jobb og barnehage og hus på det nye stedet, dere får en god økonomi, OG dere har gode muligheter til å skape en fin tilværelse også for det eldste barnet, ved å ha god og nær kontakt med han.

[Gjest hilde]

Tøff nok er Jeg nok men å vite hva som er riktig er verre. Jeg prøver jo å se fremtiden for meg, men syns der er veldig vanskelig. Uansett valg. Vi har jo vært sammen engang før. Da fikk vi det ikke til, men vi har jo begge vokst på denne tiden. Så vi har jo en sjans til å få det til. Man sier også at penger ikke er viktig, men det hadde gjort det til et litt enklere valg denne gangen. Da hadde jeg visst at jeg i hvert fall klarte den økonomiske biten ved å være alene med tre barn. Utsikten til å være alene resten av livet skremmer meg også. på samme tid er Jeg mer redd for barna mine og hvilken fremtid jeg gir dem.

[AnonymBruker]

Hva er det egentlig du vil da?

Du kan ikke få alt slik du vil ha det, akkurat nå, iallefall, så da må du velge.

Hva er viktigst for deg, hvis du må gi slipp på noe?

[Gjest hilde]

Det viktigste er å skape et godt liv for oss alle, men om jeg må gi slipp på noe så blir det selvfølgelig kjæresten. Barna betyr alt. men klarer jeg å skape et godt liv alene? Jeg kan vel egentlig ikke se for meg å være der resten av livet, men jeg kan heller ikke se for meg å være alene hele tiden heller. Noen ny mann ønsker jeg heller ikke. Dilemma hele situasjonen.

[AnonymBruker]

Ble bare forvirret av svaret ditt...

[Gjest hilde]

NNå har der seg slik at svigerfar er så sint på meg at jeg får ikke eie i eiendommen men kjæresten må stå alene.