Måtte nettopp avlive kjæledyret mitt

[AnonymBruker]

Føler meg forjævlig. Kjæledyret vårt, en hund, fikk svulster, ondarta. Det ble bare verre etterhvert, og i dag måtte jeg få tak i dyrlege, for den led så ille at jeg trodde den ville dødd en smertefull død av seg selv. Hun så så beskyldende på meg når dyrlegen kom, tror hun skjønte at jeg hadde ringt. Føler meg så ille, samtidig så ville jeg ikke at hun skulle lide til siste ende heller. Dyrlegen sa at tiden var inne, det var ikke mer som kunne gjøres for en hund i den alderen, det ville bare gjort vondt verre...

ååååååååååååååå............. smerte

[*appifany*]

Føler med deg!

[Sheherasade]

Vet hvordan det er. Måtte avlive mitt kjæledyr for mer enn ti år siden. Jeg kan begynne å gråte bare jeg tenker på det fremdeles.

[AnonymBruker]

Kommer en noen gang over det? Hun var en del av meg, jeg har aldri greid å forholde meg til mennesker, jeg vet det høres dumt ut. Men da jg fikk henne som valp, ble hun min bestevenn. Når andre var med venner, og koste seg, og jeg ikke klarte å forholde meg til folk så jeg ble invitert, gleda jeg meg til å komme hjem til valpen min, reise på trening og kurser, og alt.

Når andre datet, gikk ut på byen, løp jeg turer i parken til byen vi flyttet til. Når menn dumpa meg og var ekle mot meg, og jeg gråt, så kom hun alltid og trøstet meg.

Faen, kommer jeg noen gang over det?

[Gjest Hannee]

Vil gi deg en god klem og skal tenke på deg!

[AnonymBruker]

Når ting er tunge, hvem skal jeg gå til.... Jeg føler meg så alene, ensom, kald, redd, jeg er alene i verden. Jeg er faktisk alene, hva gjør jeg?

takk for alle trøstende ord, alt hjelper faktisk litt nå, alt hjelper litt

[Rainbow]

Føler veldig med deg! Opplevde å miste hunden min for nesten nøyaktig sju år siden, og tenker fortsatt på ham veldig ofte. Han var en gammel hund som fikk mye forkalkninger i ryggen og bakbeina, som bare ble verre og verre.

Vi hadde også avlivningen hjemme, og det tror jeg er bra for dem. Da er de i trygge omgivelser og blir ikke stressa opp unødvendig. Det må ha vært vanskelig for deg å ta den telefonen, jeg hadde heldigvis foreldrene mine til å avgjøre dette, siden det var familiehunden. Så selv om jeg var 23 fikk jeg være barn, på en måte.

Men tenk så heldige dyr er, som kan få hjelp til å slippe smerte og lidelse når det ikke er håp. Mennesker blir lenket til en seng med store smerter mens livet ebber ut, mens dyra kan vi hjelpe ut av lidelsen. Det var nok viktig for hunden din å få slippe nå, når hun hadde det så vondt. Hun forsto sikkert at det var riktig.

Husker da hunden min så på meg en kveld jeg var nede for å hjelpe ham med å reise seg opp (de siste dagene klarte han det ikke selv), og da var øynene plutselig helt klare og stirra på meg, og sa "hjelp meg!" Glemmer det aldri.

Snakk med familien og venner om henne, del de gode minnene, tillat deg å gråte, mye og ofte. Og å snakke om ting dere opplevde sammen i alle de årene dere var sammen. Det hjalp meg mye. For hver gang jeg snakka om det ble det bittelitt lettere å bære.

Det vil aldri bli borte, men det vil gjøre mindre vondt etter hvert. Og det er utrolig viktig å aksepere og respektere den sorgen du føler over en venn og et familiemedlem.

Sender deg en elektronisk trøsteklem!!!

[AnonymBruker]

Uff, kondolerer!

Du må tenke på at du gjorde det beste for hunden, og at den har levdt ett langt og forhåpentligvis lykkelig liv! Alt kommer til en slutt desverre! Du gjorde det riktige ved å ikke la hunden lide mer. Det føles kanskje ikke slik akkurat nå, men regner med at skuldrene dine blir 10 kg lettere av å slippe å bekymre seg om at hun har smerter lenger.

[AnonymBruker]

Tusen takk for et langt og fint innleg Rainbow, jeg føler med deg også, kondolerer med "merkedagen" som kanskje har vært, eller snart kommer. Det må være vondt å tenke på det, samtidig som man faktisk må ta et ansvar for dyr kan ikke begå selvmord når de lider som verst. De trenger oss til å hjelpe seg. Likevel er det så forbanna vondt og trist, og det var utrolig jøvlig å ta den telefonen, jeg gråt nesten hele tiden. heldigvis visste dyrlegen om oss, hadde behandlet hunden hele veien, og han skjønte hva som var på vei. Han sa bare at han kommer, og en times tid senere var han her. Trodde hjertet mitt skulle sprenge, plutselig var jeg alene..

.. jeg har ikke så mange venner og familie, og akkurat nå er jeg alene. Derfor jeg kom hit, for det har hjulpet å skrive på forumet her før. Jeg vet jeg er litt taper som ikke har skaffet meg noe nettverk eller noe, men sånn er det av og til når man faller litt utenom og ikke blir med videre.

Stor klem til deg!

[Plutseliten]

Så vondt å lese.. Vil gi deg en stor, god ... Forstår at det må være inderlig vondt.. Et kjæledyr får man et helt spesielt forhold til, og det er så uendelig trist når de går bort.. du gjorde det som var riktig, og tenk på at hunden din nå er på en plass hvor hun ikke kjenner mer smerte. Ikke klandre deg selv for noenting. Forstår at det føles som om smerten aldri vil bli borte, og kanskje vil den ikke forsvinne helt, men den vil nok blekne. De sier at alt blir lettere med tiden, og det er det noe i. I hvert fall vil ting bli annerledes. du vil sørge, men på en annen måte.. I stedet for å kun kjenne smerte vil du heller minnes. Minnes de gode stundene, de små tingene dere hadde sammen og alle gangene du var der for henne og hun var der for deg..

[Rainbow]

Tusen takk! :-) Det var sju år siden denne uka, og jeg tenkte ekstra mye på han den dagen. Var verst den første bursdagen, den første dødsdagen (som bare er tre dager unna hverandre), den første jula etc..UTEN hund. Og å ta vekk tepper og matskåler.

Men det går. Sakte, og det føles umulig der og da. Men det går. Med masse tid.

Skjønner godt du har det vondt nå, det var veldig trist å høre at du ikke har noe familie og venner. Ikke foreldre og søsken eller NOEN du kan prate med? Da bør du kanskje hvertfall skrive ned tankene dine. Se på bilder, skrive ned gode minner, lese dem gjennom. Du må få det ut på et vis, ellers gnager det deg opp. Bra det hjelper litt å snakke med folk her.

Det er grusomt å miste et dyr, og det er viktig å ta sorgen på alvor. Høres ut som du og hunden din hadde et spesielt tett bånd, og det er klart det er grusomt. Kanskje veterinæren, som du har kjent lenge, også kan være noen å prate med?

Skal du ha kremasjon? Det hjalp oss, å få tilbake en urne vi kunne begrave. Men mulighetene for å ha det varierer jo fra person til person utfra hvor man bor etc.

Gruer jeg enda mer til å miste hesten min, skjønner ikke hvordan i all verden jeg skal overleve det. Det er umuig å forestille seg et liv uten henne.

Håper det hjelper deg litt med støttende ord her inne, men jeg skulle ønske du hadde noen du kunne ringe! *ny trøsteklem*

[Amélie E.]

Masse medfølelse! Begynte å gråte når jeg leste innleggene dine. Jeg forstår kjempegodt at dette er den verste eller en av de verste dagene i livet ditt. Det var sikkert en helt grusom avgjørelse det du måtte ta, det å ringe veterinæren i dag - men når den man elsker lider så hjelper man jo den på best mulig måte. I forhold til min hund tenker jeg slik at jeg setter meg i hans sted; hadde jeg hatt grusome smerter siste delen av livet, så hadde jeg ønsket å få aktiv dødshjelp, og hadde et menneske jeg elsker bett meg om aktiv dødshjelp for å slippe å lide og bare vente på dødens befrielse de siste dager av sitt liv da skulle jeg ønske at jeg kunne hjelp dette mennesket å innfri sitt siste ønske om å forlate den jordiske verden litt før enn om uhelbredelige smerter skulle være et langutdratt avsluttende kapittel. Dermed vet jeg at dette er også noe jeg en dag kan være en avgjørelse jeg må ta for hunden min, selv om det er helt umulig for meg å forestille meg et liv uten ham. Hunden min er meget gammel men sprek. Jeg kjenner at det er et hav uten bunn av tårer som finnes der til den dagen som en gang kommer til å bli den verste dagen i mitt liv.

Jeg frykter den dagen du gjennomgår så enormt så jeg har ikke klart å tenke på hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom den. Jeg har ingen gode råd men bare masse forståelse. Dermimot har jeg bestemt i store trekk det praktiske etter at hunden min har gått til de evige jaktmarker; at jeg selv ønsker å kjøre han til krematoriet umiddelbart etter hans siste åndedrett, at han skal separatkremeres. Jeg har også bestemt hva som skal skje med asken. Jeg innser at disse ritualene i ettertid både er til for å hedre hundens minne, men også for å hjelpe meg å på ett eller annet vis avslutte det jordiske farvel. Har hørt at mange trenger et slikt farvel i etterkent av døden, tenkte kanskje det kunne hjelpe deg. Men har også hørt om de som ikke ønsker et slikt farvel, men velger kun å fokusere på den tid man hadde sammen her på jorden og de fine stundene man delte - og det er vel egentlig allt som teller. Du har min fulle forståelse for hvordan denne dagen er og jeg sender deg mange trøsteklemmer!

Jeg tror aldri man kan kommer over sorgen ved å miste sin beste venn, men det er nok ikke meningen heller. Derimot tror jeg at man kan lære å leve med den. Bestevennen din vil ikke at ditt hjerte brister helt i stykker av sorg, for der skal jo alle deres fine minner bo for alltid.

[AnonymBruker]

Huff, tårene mine triller også.

Familiehunden vår er også gammel, og jeg gruer meg som en unge til vi må avlive henne.

Kjæledyr, hunder kanskje spesielt, blir mennesker, de blir veldig stor del av livet og familien.

Det skal være vondt å miste noen. Alternativet er at man er lobotomert, at man aldri var i stand til å føle verken sorg eller glede. Akkurat nå høres vel det forlokkende ut, men i lengden er det kanskje å foretrekke å få lov til å føle noe.

Store klemmer til deg, ts! Håper du kommer deg greit gjennom natta, at du klarer å sove litt. Godt det fridag i morgen, sånn at du slipper å tenke på å måtte gå på jobb/skole.

[UnderCover]

Kommer en noen gang over det? Hun var en del av meg, jeg har aldri greid å forholde meg til mennesker, jeg vet det høres dumt ut. Men da jg fikk henne som valp, ble hun min bestevenn. Når andre var med venner, og koste seg, og jeg ikke klarte å forholde meg til folk så jeg ble invitert, gleda jeg meg til å komme hjem til valpen min, reise på trening og kurser, og alt.

Når andre datet, gikk ut på byen, løp jeg turer i parken til byen vi flyttet til. Når menn dumpa meg og var ekle mot meg, og jeg gråt, så kom hun alltid og trøstet meg.

Faen, kommer jeg noen gang over det?

Du kommer nok aldri over det, men du klarer å bearbeide det med tiden.

Da min katt døde etter 17år, var jeg utrøstelig i lang tid etterpå, og jeg tenker fortsatt på ham (det er litt over 3år siden) , men jeg vet han har det godt nå