Hvordan forholde seg til avliving av hund?

[Gjest döderlein]

Jeg har et veldig spesielt forhold til hunden vår (som kanskje de fleste hundeiere har), føler hun virkelig forstår meg og jeg er utrolig glad i henne. Jeg ble gjort oppmerksom på av mamma at vi antageligvis må avlive henne om en stund, siden hun har HD. Jeg har unngått tanken, men det er antageligvis ikke veldig lenge til - avhengig av formen hennes. Vi vil ikke at hun skal lide.

Men tanken på det her har gjort meg helt knust, og jeg gråter av å bare tenke på det. Jeg klarer engang ikke se for meg hvordan jeg ville reagert om jeg visste at nå skal hun til dyrlegen og jeg får aldri se henne igjen. Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Var dere med til dyrlegen? Hvordan har dere taklet det, har dere noen råd?

[Jafar]

Hadde en katt jeg var utrolig glad i, der vi gjorde det samme. Hun hadde kreft med spredning, og vi ville unngå at hun skulle få oppleve det siste smertehelvete. Var en tøff avgjørelse, men hadde vært tøffere å se hun lide til det siste.

[Niennas]

Dette er noen år siden, og jeg var vel ikke mer enn 10 år, men hadde likevel et utrolig nært forhold til katten min. Han ble påkjørt, ryggen knakk, og han ble lam. Han ble også veldig "rar" etter hendelsen, min katt var liksom ikke der inne lenger. Men jeg nektet å godta det, og tvingte mamma og pappa til å betale masse for en operasjon som KANSKJE fikk katten min til å bli frisk. Han lå bare på gulvet, tisset på seg selv, og hadde mye vondt. Etter tre dager uten noen form for forbedring så måtte vi ta livet av ham. Det var så vondt, og det tok lang tid før jeg kom over dette.

Mange (spesielt de som ikke har dyr selv) skjønner ikke hvordan sorgen kan være så stor når du mister et dyr. Men det er et familiemedlem, og det gjør veldig vondt.

Jeg hadde minst like stor sorg (hvis ikke større) når jeg spontanaborterte, som når minigrisen min ble sterilisert, og sovnet inn mens jeg hadde henne på fanget. Jeg måtte sykemelde meg fra jobb noen dager, for det gjorde så vanvittig vondt. Det var virkelig som å miste et barn.

Du er heldig på en måte, for du kan forberede deg litt. Jeg synes du burde gjøre det, og vite at du gjør dette fordi at du er glad i hunden din, og ikke vil at den skal ha det vondt. Mange får ikke den muligheten til å si hadet til dyrene sine.

Endret 10. juni 2011 av Niennas

[AnonymBruker]

Har mistet to hunder som sto meg nær, den ene ble påkjørt, så jeg fikk ikke sagt farvel. Men jeg fikk klappet henne etter at hun døde og på en måte tatt farvel. Hun ble så begravd i skogen ovenfor gården vår og det var faktisk litt godt å ha en grav å gå til. (Var vel 13-14 da dette skjedde).

Den andre hunden ble dårlig (hjerneblødning eller noe lignende), da var jeg student, men tilfeldigvis skjedde dette da juleferien hadde begynt. Satt dermed oppe med henne deler av den siste natta og morgenen og fikk tatt farvel. Hun var så dårlig at jeg husker jeg ønsket at vi fortest mulig skulle komme oss til dyrlegen og avlive henne (var ikke mulig for henne å bli frisk igjen). Men den gangen var hele familien med til dyrlegen og vi sto der og grein hele gjengen da bedøvelsen ble satt og vi tok farvel, gikk ut da dyrlegen satte den siste sprøyta. Så fikk vi med henne hjem og hun ble begravet i hagen.

Jeg synes det å ta farvel er viktig, samtidig var det godt å begrave de i sitt rett miljø hjemme hos oss.

Skjønner det er tøft, men jeg ville brukt så mye tid som mulig med hunden før dette skal skje og så blitt med til dyrlegen slik at hun hadde noen kjente rundt seg. Og la tårene renne hvis du føler for det, dyrleger har forståelse for hvor mye dyr betyr.

[Kara W]

Vi avlivet hunden vår for et par år siden, og det er aldri en lett avgjørelse Vi var på forhånd blitt enig om at når hun ikke lenger kunne nyte turer så skulle vi gjøre det, vi skulle ikke la henne lide fordi vi ville ha selskap (turer var hennes ene virkelige store glede i livet), Da avgjørelsen først var tatt insisterte jeg på at det ble gjort med en gang, ville ikke gå og tenke på det en hel dag, så jeg kastet meg over telefonen og fikk ordnet time.

Dyrlegen satte sprøyter og så fikk vi vært alene sammen mens hun sovnet stille inn. Det var en fin stund, men veldig trist. (Får tårer i øynene når jeg tenker tilbake på det nå). Vi kunne velge om hun skulle kremeres sammen med andre dyr og asken spres, om hun skulle kremeres separat og vi kunne få asken, eller vi kunne ta henne med oss og ordne med begravelse selv.

Vi hadde fått en baby noen måneder før, så tomrommet etter henne ble ganske raskt fylt, men vi savner henne fortsatt begge to.

[Gjest charella]

Huff får tårer i øynene bare av å lese disse historiene

[Xaphan]

Vi avlivde katten min for to år siden fordi hun fikk kreft. Det hender at jeg fortsatt gråter når jeg tenker på henne. Et råd er å finne noen som har dyr selv som kan støtte deg i det her. Ikke alle skjønner hvor vondt det faktisk er å miste et kjæledyr.

Uff, jeg føler virkelig med deg

[Sofiemor]

Jeg mistet hunden min for noen år siden. Den var bare en valp, og den ble akutt syk. Avlivning var eneste alternativ. Det var helt forferdelig, og jeg husker det som om det var i går. Jeg satt med den søte, gode og nydelige valpen min på fanget, mens dyrlegen satt ei sprøyte så den kunne sovne. Da den siste sprøyta ble tatt, så tok det bare to tre åndedrag før valpen sovnet inn for godt. Tror aldri at jeg har grått så mye før. Syns det var så grusomt å tenke på at den aldri fikk vokse opp. Det var en Flat coated retriever

Selv om det er flere år siden, så tenker jeg ofte på den. Jeg har aldri orket tanken på å skaffe meg hund igjen.

[Gjest döderlein]

Har lest det dere har skrevet nå, og gråter av å bare lese det. Isj. Det er rart hvor utrolig glad man kan bli i dyr, de blir jo som familiemedlemmer. Synes det var så vondt, jeg skulle si natta til henne og så hvor vondt hun hadde for å reise seg opp. Synes det var en fin "regel" noen over her hadde, med at når hunden ikke kan nyte turer lengre, da er det på tide. For turer er det beste hunden vår vet også. Åh, dette er ikke noe gøy i det hele tatt, det gjør forferdelig vondt.

[Mynona]

Vi måtte avlive vår for 1,5 år siden. Selv om jeg visste at det ikke var lenge igjen kom det på en måte brått på. Var utrolig tungt, og jeg valgte å dra til foreldrene mine å ta farvel, men å dra hjem da dyrlegen kom. Jeg ville ikke huske hun som død. Jeg orket rett og slett ikke. Vi fikk dyrlegen til å komme hjem til oss, siden hunden var livredd for legekontoret, og vi ikke ville at hun skulle være redd i sine siste timer.

Jeg savner henne enda, og jeg gråter når jeg skriver dette. Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på henne, selv om det var den rette avgjørelsen. Hun hadde et langt og godt liv, det er det man må fokusere på.

[Windsor]

Jeg tenker på den gjensidige gleden vi har hatt av hverandre. Jeg tenker på hva hunden har gitt meg, mine og omgivelsene. Da ser du et liv med mening. Så tenker jeg på alle opplevelsene vi har hatt sammen og at hunden har hatt et godt liv sammen med meg.

Selv om det er trist hos dyrlegen så jeg er klar på at jeg vil følge hunden helt til døden. Det kan nesten være verre når man begynner å tenke på det litt i forveien, men når tidspunktet er kommet så føles det helt naturlig fordi man ser at nå er faktisk tiden kommet. Man ser at hunden ikke lengre kan nyte de gode stundene, livsgnisten er vekke fra øynene. Det som var en vanskelig avgjørelse blir det eneste riktige og man ønsker at hunden nå skal få avslutte livet på en verdig og fin måte.

Din hund har tydeligvis mer å oppleve og mer å gi enda. Jeg synes du skal fokusere på at hunden fortsatt har glede av deg, og du av den.

Endret 10. juni 2011 av Windsor

[Gjest Consensio]

Men tanken på det her har gjort meg helt knust, og jeg gråter av å bare tenke på det. Jeg klarer engang ikke se for meg hvordan jeg ville reagert om jeg visste at nå skal hun til dyrlegen og jeg får aldri se henne igjen. Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Var dere med til dyrlegen? Hvordan har dere taklet det, har dere noen råd?

Kondolerer virkelig. Det er ingen lett situasjon.

Har hatt mange dyr opp gjennom årene og dessverre vært nødt for å komme i en slik situasjon flere ganger.

Måtte avlive ett av mine dyr senest for en måned siden, og jeg lå i sofaen en time og gråt med dyret i mine armer, helt til mannen min nærmest måtte dra meg ut i bilen.

Jeg blir alltid med mine dyr til siste slutt. Jeg vil ikke ha masse greier rundt det, gjøre det enkelt og greit, sette sprøyta og vente til siste åndedrag er tatt.

Ikke masse prat, ikke masse sympatiserende blikk fra veterinærassistenter osv, klarer ikke slikt.

Har egentlig ikke noen gode tips. Du må kjenne etter hva som er viktig for deg, hva du vil.