Er det galt å bli frustrert over å ikke bli gravid når en allerede har barn?

[AnonymBruker]

Vi har allerede 2 barn, men har kjempelyst på nr 3.. har prøvd i snart et halvt år,så det ser ut til å ta litt tid denne gangen. Vet et halvt år ikke er så lenge, men det er litt frustrerende siden jeg ble gravid på første forsøk sist. Trodde jo spiren ville sitte fort nå også Jeg har ikke brukt p-piller på flere år, og vi har ofte slurvet med prevensjonen i denne tiden uten at det har skjedd et (gledelig) uhell. Jeg har tidligere hatt en MA som ble oppdaget i uke 12, etter dette tok det nesten 9 mnd før jeg testet positivt igjen og dette minner meg om hvordan det føltes på den tida (det var før jeg fikk nr 1). Jeg har altså både måtte slite litt for å bli gravid og blitt gravid lett før.

Barna vi har er snart 6 og 3 år, og jeg har såå lyst på en baby igjen. Blir så misunnelig når jeg ser gravide og folk med baby. Mine er jo blitt ganske store og det virker som en evighet siden de var babyer.

Samtidig føler jeg meg egoistisk og at jeg ikke har noen grunn til å klage, vi har jo allerede 2 friske, flotte barn! Mange sliter jo med å få nr 1, eller med å få søsken til barnet sitt. Vi har til og med en av hvert kjønn.

Tenker av og til at det kanskje er meningen vi skal få "bare" 2, men håper jo ikke det.

Et lite hjertesukk fra meg bare..

[AnonymBruker]

Det er ikke meningen å støte dere som sliter med å få barn i det hele tatt altså Det er selvsagt en mye vanskligere situasjon.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg ønsker ikke være kritisk eller slem. Men du er allerede veldig heldig. Vi sliter med å få vårt første. Vi har prøvd i over ett år.

Jeg og mannen min ville vært overlykkelige om vi hadde fått ett barn.

Dere må nesten bare ta tiden til hjelp, akkurat som oss. Kanskje du må undersøkes i forhold til dette?

Ellers, masse lykke til. Håper dere klarer å få til nummer 3 =)

[LindaM]

Vi hadde vært storførnøyde med ett barn! Så ja, dere er jo alllerede utrolig heldige!! Er nok litt forskjell på førstegangs prøvere og de som har barn fra før.

Jeg kan jo kun snakke for meg og min mann, men jeg merker nesten en form for panikk når det går opp for meg at vi kanskje aldri kommer til å oppleve å få barn.. Hvordan blir livet uten? Mannen min er nok litt roligere, men ingen tvil om at det er det høyeste ønske per dags dato.

Ønsker dere selvfølgelig masse lykke til i prøvingen på nr 3

Ser for meg at hvis vi klarer å få barn, kommer vi aldri til å stoppe! he he Så hvem vet, kanskje vi sitter der en vakker dag og er prøvere på nr 3 vi også! For en lykke

[Go'jenten]

Dere er nok veldig heldige fra før av, men jeg synes ikke det er galt å håpe på en til og bli skuffet om det tar tid. Følelser kan ikke styres. Så jeg håper lykken smiler til dere, enda en gang

[AnonymBruker]

Ufrivillig barnløse har ikke monopol på sorg og frustrasjon, men akkurat seks måneder var jo ikke så lang prøvetid, da. Litt tidlig å snakke om at det "ikke er meningen" at dere skal få flere barn..

[Gjest Tirkes]

Kjære TS, det er lov å være frustrert.

Det blir litt som å si "Har jeg lov å sørge som har mistet én når der finnes så mange i Japan som har mistet nesten alle?"

Litt søkt eksempel, men ja. Du måler din lykke, din sorg og dine mål og drømmer opp mot segselv. Er du frustrert og lei deg så skal det være lov.

*klem*

Hilsen førstegangssliter som håper din tredje sitter snart.

[AnonymBruker]

TS her. Ja det er sant det du sier Tirkes om at en måler sin sorg og lykke opp mot seg selv. Samtidig prøver jeg å tenke at jeg er kjempeheldig som har 2 barn og at jeg ikke må glemme at det er faktisk ikke alle som får barn i det hele tatt.

Husker den følelsen selv når jeg fikk konstatert på ultralyd at det ikke var liv, når jeg var kommet til uke 12 og skulle være "trygg", i de 9 mnd det tok før spiren satt igjen var jeg jo livredd for å ikke bli gravid på ny eller for å miste igjen. Men så var jeg så heldig å bli gravid igjen og få en flott jente og deretter en gutt bare 2,5 år senere.

Håper alle her inne får barna dere ønsker dere etterhvert!