Enda en måned uten resultat...

[AnonymBruker]

Jeg må bare dele følelsene mine med noen...Sitter her og gråter, og føler meg helt tom...i dag fikk jeg mensen igjen...vi har vært aktive prøvere i ett år og en måned, men det vil bare ikke klaffe!

Etter et halvt år med prøving, begynte jeg å tenke at dette var en straff, fordi jeg aldri var veldig glad i barn. Men jeg prøvde å få bort slike tanker, jeg sa til meg selv at det er sikkert mange som ikke smelter når de ser et barn når de har et annet fokus i livet: studier, første årene i jobb osv. Men nå som tiden bare går og går, så klarer jeg ikke å la være å tenke på det: Gud straffer meg! Alt er på plass i livet, flott mann,jobb, hus, men ikke barn.

Jeg har alltid vært flink til å passe på helsa, har aldri tatt en eneste p-pille, har aldri vært full, drikker alkohol veldig sjelden og når jeg først drikker, drikker jeg lite. Har alltid hatt meget regelmessig mens, 28-dager. Har brukt EL-stav siden januar i år, og den viste at jeg hadde EL hver måned...men jeg blir bare ikke gravid!!! og som om skjebnen vil gi meg noen ekstra spark: både i mai og nå i juni har jeg fått mensen 2 dager før jeg skulle. Det er to dager med tapt håp!

For å gjøre saken enda verre, så passer vi guddattera vår på 3 år denne helga. I dag når jeg fikk mensen, kjennte jeg at jeg ville hyle, gråte, rope, skrike og bare løpe ut av denne verdenen...men jeg var alene med henne, så jeg måtte bare ta på maska. Ja, det er annen ting jeg er lei av, å holde maska, selv om vi ikke har fortalt det til noen som helst at vi prøver, ikke foreldrene heller...og heldigvis for det, for jeg hadde bare dødd hvis jeg hadde fått spørsmål om hvordan det går, og det er sikkert ikke noe galt. Men vi får selvfølgelig spm av og til om vi har tenkt på å få barn- da kjenner jeg en stikk, setter på et "fake" smil og sier: "Ikke i nærmeste fremtid!" Yeah right, jeg er 28, mannen er 37, vi har vært sammen i 6 år- selvfølgelig vil vi ha barn!

Jeg er bare så innmari lei!!!! Og jeg er så redd for hva en utredning vil vise, eller eventuelt hvordan prøverør vil bli! Jeg skal bestille time til fastlegen min på mandag, og be om utredning for oss begge. Men jeg kjenner at jeg er så lei meg, at det er nesten det siste jeg orker å gjøre- kanskje det ikke er meningen at jeg skal bli mor...

[Selma_]

Huff, jeg vil bare gi deg en god klem!

[AnonymBruker]

Kanskje utredningen viser at det er lett å fikse på? Man vet aldri.

Lykke til, håper det klaffer for dere fort!

[mitt lille land]

Sender deg en varm klem. Jeg har selv prøvd i snart ett år nå. En vakker dag er d vår tur:)

[Mayami]

Hei!

Vi har prøvd i 4 år og jeg kjenner veldig igjen det du skriver. Det er liksom ingen logisk grunn til at det ikke skal fungere. Har akkurat vært igjennom prøverør for første gang, og det er virkelig ikke noe å grue seg for. Man blir litt gal av de hormonene, men jeg har aldri hatt noe særlig pms, så det gikk helt fint. Selve uttak og innsetting gikk utrolig fint, ikke vondt i det hele tatt. Nå venter jeg bare på at jeg ka teste neste onsdag, og det er fryktelig lenge til!!! Kommer nok til å bli ganske skuffet hvis det er negativt.

Tror du kommer til å angre senere hvis du ikke prøver alle muligheter! God klem fra meg!

[Gjest Hannee]

Hei kjære deg! Vil også gi den en god klem , og krysse fingrene for at det ordner seg for deg.

[AnonymBruker]

:klemme: Fint du kommer inn i utredningsløypa, det kan jo være at de finner et problem hos en av dere som er lett å fikse! Det er ikke sånn at prøverør er eneste alternativ hvis man ikke får det til. Feks hvis mannen din har trege svømmere, går det an å prøve inseminasjon, som er en mye enklere prosess enn prøverør. Kanskje er det småtteri hos deg som kan fikses også, feks med hormoner hvis du har litt uregelmessig syklus.

Vi har prøvd nøyaktig like lenge som dere på nr 2. Nr 1 satt på første forsøk, så det er ikke noe som tilsier at vi ikke skal få det til nå, men jammen vil ikke spiren sitte Så jeg føler veldig med deg, vet hvor vondt det er når mensen kommer måned etter måned, og ofte for tidlig her også, så det liksom ikke er noe håp en gang.

Lykke til hos legen, og husk å stå på ditt og krev utredning nå, uten at dere må prøve lenger!

[lilla1983]

Gir deg en klem, for jeg kjenner meg sånn igjen!

Jeg er like gammel som deg, å min mann er 36.

Jeg skal krysse armer og bein for deg, å håpe at det blir vår tur neste måned

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen her ja, har selv prøvd i over ett år og ingenting skjer, og det er ingen grunn som jeg vet om for at det ikke skal fungere heller! Er veldig masete og frustrerende.

Jeg skal til legen snart håper jeg, mannen skal bestille legetime for meg i nermeste framtid, jeg håper ting fungerer og går som det skal.

Noen har bare vanskelig for å bli gravide, men en dag så klaffer det, det er ventetiden som er så utrolig vanskelig, og det er ikke så veldig mange kvinner som det klaffer for ved første forsøk, de er veldig heldige. Men se på prøvingen som en del av det å være gravid og få barn, gå å glede seg og grue seg til å ta en test, det er spennende og frustrerende:) men det er en del av reisen, slik vil jeg tenke for å få ting lettere for meg

Lykke til, håper alt klaffer for alle prøvere her inne

[LindaM]

Kjenner meg veldig igjen i følelsene dine!

Jeg er livredd for å ikke kunne få barn! Har alltid vært min store frykt.. Og nå sitter jeg her med uregelmessige sykluser, mest sannsynlig hormontrøbbel og aner ikke om vi noengang får oppleve å få et lite mirakel.... Og alt pga meg og kroppen min. Det gjør meg sint, og veldig trist. Men ikke så mye man får gjort annet enn å begynne utredning.

Ønsker dere masse lykke til!! Vi får trøste oss med at hvis vi blir gravide, så kommer vi sikkert til å omfavne alt fra morgenkvalme til bekkenløsning siden det har vært så etterlengtet!! hehe

En stor god klem til deg!