Jeg gleder meg til å bli gravid!

[AnonymBruker]

Det risler og rasler i eggstokkene,det svir i livmora når jeg ser nyfødte. Ja,jeg begynner å få skikkelig lyst på en liten en men vet jeg må vente i minst 5 år til (blir 30 i år)

Og som jeg gleder meg! Ser for meg at jeg kommer til å gråte av glede,at jeg kommer til å føle meg enormt heldig. Og jeg ser på det som en av verdens største under det å få barn. Jeg kommer til å være så stolt over magen min og skjønner ikke hvordan jeg skal klare å holde det hemmelig den første tiden. Og selv om jeg har hørt at fødselen kan være et helvete håper jeg det blir en fantastsik opplevelse med gledestårer. jeg kan ikke fatte hvordan det føles når du får den nyfødte lagt opp på brystkassen din!

jeg føler jeg gleder meg for mye. Det hele kan jo bli et helvete uten like. kan noen få meg ned på jorden igjen eller er det greit å glede seg så mye?

[AnonymBruker]

Hvorfor må du vente i 5 år?

[Sola^]

Hvorfor må du vente i 5 år?

Det lurer eg også på. Det kan fort ta tid. Sjølv om ein bestemmer seg for at NÅ starter me, så kan det drøye ganske lenge før det blir klaff. Er ikkje nødvendigvis så kjekt å prøve å bli gravid :S

[AnonymBruker]

Av det jeg skreiv så var det det dere henger dere opp i? Hadde jo ikke noe med saken å gjøre engang :gjeiper:

Men siden dere spør,fordi jeg først er ferdigutdannet om ett par år og vil gjerne jobbe minst ett par år og legge til side penger. Og samboeren må bli ferdig utdannet først han også

[Dalmore]

Det er jo helt ok å glede seg masse, for det ER jo virkelig en fantastisk ting å være gravid. Men jeg tror kanskje det er smart av deg å være forberedt på de litt kjipere tingene også, ellers kan du virkelig få deg "en på trynet".

Mitt svangerskap var absolutt ikke av de verste: jeg kastet opp og var kvalm hver dag i 19 uker, fikk svangerskapsdiabetes, hadde ganske mye vondt i magen (tvillinger og livmoren vokste jo dermed dobbelt så fort), sov dårlig på slutten, mye vann i kroppen, litt halsbrann, og generelt lite mobil på slutten. Absolutt ikke ille, men jeg var likevel glad da det var over. Tenk på dem som kaster opp hele tiden, må legges inn med for tidlig vannavgang, får bekkenløsning eller andre vondter osv!

Det verste for meg var egentlig følelsen av å ikke "eie" sin egen kropp, ikke orke det man pleier å orke, ikke ha overskudd til så mye annet enn å sitte i sofaen på slutten, se at ansiktet hovner opp og ikke få på seg sko. For all del - det er en liten pris å "betale" for å få to skjønne og friske unger, men det er jo verdt å ta med i bildet for din del. Jeg innbiller meg at den følelsen kanskje blir verre jo eldre man blir og mer vant man er til å styre seg selv?

Nå har jeg to tvillingjenter på to uker ved siden av meg, og de er selvfølgelig helskjønne der de sover søtt ved siden av hverandre. Men jeg tenker at du kanskje også bør tenke på det som kommer etter graviditet og fødsel - selv om det er stooor stas med sin egen baby, er det knalltøft i starten også. De gråter, vil bysses, vi kaver med ammingen, sover bare 2 timer i strekk, steller og aner ikke helt om det vi gjør er riktig. Og tenk, vi har jo friske barn! Tror det er greit å være forberedt på at det er annerledes og tøft å ha barna også, ikke bare å bære på dem.

... jeg vet ikke om jeg ville tatt sjansen på å vente helt til jeg var 35 med å prøve å få barn, men skjønner tanken på at alt skal være klappet og klart. Noen ganger må man imidlertid bare hoppe i det!

[Gjest Ruccola]

Jeg har ventet lenge, og er endelig på vei til å bli mamma

Har følt det sånn som du beskriver så lenge jeg kan huske!

Sto med håndklær under genseren foran speilet allerede som 10-åring, og målet mitt med livet har aldri vert jobb og utdanning, men mann, hus, bil og barn

Var først i et langt forhold der han ikke ble klar for barn. Vi skled ifrahverandre (Jeg var bare 17 når vi ble sammen) og vi gikk hvert til oss.

Føltes som et kjempenederlag for meg, fordi jeg da så for meg at jeg ALDRI kom til å få barn! ( :gjeiper: )

Så ble jeg sammen med min kjære. Han hadde en travel jobb der han jobbet hele døgnet til tider, og jeg fikk ikke fast jobb etter jeg flyttet til ham.

Jeg ventet og ventet og ventet på at han skulle bli klar for å ta forholdet videre, men han mente ting måtte vere mer på plass først.

Etter nesten 5 år var han endelig klar og vi startet på den største reisen man kan ha

Så jeg skjønner absolutt hvor du vil hen!

Bare husk på at om en venter på at tidspunktet skal bli riktig kan det hende man aldri kommer dit

Og så et råd på veien! Slutt med p-piller tidlig om du går på dem! Vi brukte ett år på å bli gravide etter jeg sluttet på dem!

Ta gjerne også en UL-undersøkelse av eggledere og sånt, for å se at alt står bra til sånn at den dagen dere er klar så får dere ingen overraskelser med tette eggledere eller cyster

[AnonymBruker]

Av det jeg skreiv så var det det dere henger dere opp i? Hadde jo ikke noe med saken å gjøre engang :gjeiper:

Det var nok heller det at du blir 30 i år, og om du venter 5 år så stiger sjangsen for at barnet kan få sykdommer etc. Dessuten går vel fertiliteten ned noe voldsomt etter 35, og jeg ville absolutt ikke tenkt at "jeg blir gravid i løpet av 1 mnd", fordi det kan virkelig ta tid..

HAdde jeg vært deg hadde jeg prøvd å tenke mer på den biologiske klokka, fordi det har faktisk noe for seg.

Jeg håper også at jeg kan bli gravid, og hvis jeg blir det så gleder jeg meg også

[Rainbow]

Wow. Dette var virkelig ord fra en annen planet enn min! Dermed ganske artig å lese! Jeg er like gammel som deg og vil ALDRI ha barn. Jeg er livredd for smertene, for at magen vokser og strekker seg, for å ha en smertefull og jævlig fødsel som ikke tar slutt, med rier som river i kroppen og timer som bare går og går, for å revne over hele, for før det bære på en diger sekk av en mage der noe alienaktig lever inni, for smerter og blodtap og helvete. Og for å ha ansvar for et levende vesen for resten av livet, som er der hele døgnet og er helt hjelpesløs, og som griner høyt og hyler og snørrer og bæsjer og blir kravstor og og og..

Hjalp det? Siden du ville ned på jorda igjen, mener jeg? Hehe! Sa bare det verste nå for å prøve å sette ting i et annet perspektiv, hehe!

Neida, når du virkelig vil så utrolig mye er det kanskje kroppen din som prøver å si at nå er du klar! Kan jo være litt skummelt å vente "bare" pga utdanning etc helt til du er 35.

[Dragonfly84]

Jeg er heller ikke heeelt på samme sted som deg. Jeg hadde vært livredd for graviditet, bekkenløsning, smerter, for tidlig fødsel, fødsel i det hele tatt, å revne, at ungen blir sittende fast og må tas med nød-keisersnitt og kanskje til slutt ta livet av oss begge fordi ungen blir kvalt før de får den ut og jeg dør av blodtap eller svangerskapsforgiftning eller komplikasjoner etter keisersnittet, kanskje jeg aldri blir glad i ham og får fødselsdepresjon, jeg er redd for å klare å drepe ungen ved å miste ham, ikke holde hodet ordentlig (ser liksom for meg at han skal klare å knekke nakken på et vis hvis jeg ikke holder ham ordentlig), for søvnløse netter som gjør meg sprø, for kolikk og bæsj og bleier og gråting og å ikke vite hvorfor ungen gråter og så slutter han aldri og kanskje det er for varmt eller for kaldt for ham i vogna, og kanskje jeg gir ham for lite å spise, og kanskje han sover for lite, og kanskje jeg blir gal og tar livet av ham i en søvnløshet-psykose og kanskje han tar over livet mitt og jeg får aldri gjøre noe gøy igjen, fordi han tar all tid, energi og krefter og jeg blir en skygge av meg selv, og han får sove i vogna om dagen, mens jeg må passe på og får aldri, aldri sove igjen, og....

*host*

Ja, sånn kan gjerne et av mine mareritt være. Jeg tror jeg heller får meg hund...

Men det er jo kjempefint at du gleder deg så veldig til å få barn! Da syns jeg du burde begynne å prøve før Moren min studerte selv om hun hadde en 3-åring og en på vei, så alt går når man vil

[Sola^]

Men det er jo kjempefint at du gleder deg så veldig til å få barn! Da syns jeg du burde begynne å prøve før Moren min studerte selv om hun hadde en 3-åring og en på vei, så alt går når man vil

Og min mor sa at det ikkje var å anbefale...

Trur eg hadde gjort meg ferdig med studier, men ikkje nødvendigvis ha jobba 2 år fyrst.

[Dragonfly84]

Og min mor sa at det ikkje var å anbefale...

Trur eg hadde gjort meg ferdig med studier, men ikkje nødvendigvis ha jobba 2 år fyrst.

Ja, klart det er mye jobb. Og sånn rent pensjonsmessig burde man kanskje ha en jobb man kan få permisjon fra... Men da blir TS fort 33 - 34 før hun begynner å prøve, og det tar jo ofte litt tid. Og når hun er sååååå glad i barn, vil hun kanskje ha flere også?

[NovaFlare]

Jeg kjenner flere som har slitt i årevis med å få barn, og du vil starte med prøving når du er 35?

[AnonymBruker]

Ser mange synes det er sent å vente til du er 35. For meg fungerte det fint - jeg var 36 da jeg ble gravid og fikk min første (og eneste hittil). Jeg sluttet på p-pilla som jeg hadde gått på i 16 år, og ble gravid 2 mnd etterpå.

Så det er ikke slik at det alltid tar lang tid når man er eldre. Jeg snakket med legen min om det (om jeg bør skynde meg å få en til, eller om jeg kan ta det litt med ro), han sa at slike aldersgrenser som ble satt før, gjelder ikke nå. Folk holder seg unge i kropp og sjel nå, mer enn noen gang før, og dette påvirker fruktbarheten. Hehe, kan jo hende han sa det for å berolige meg, da.

Ulempa med å vente så lenge: Hva om du oppdager at du liker så godt å ha barn, at du har lyst på f.eks. tre til? Da er det en fordel å begynne litt før.

Det positive for min del, med å vente, er at jeg er ferrdig med et langt studium, både jeg og mannen har fått gode og faste jobber, og tjener såpass at vi har råd til en fin bolig og ferier. Jeg ser at det å ha en spennende karriere som er godt etablert, er noe som gir meg personlig driv og motivasjon, og jeg er veldig fornøyd med å være relativt moden nybaktmamma (selv om jeg fremdeles føler meg som ikke en dag over 25).

[Bestee]

Så bra at du gleder deg!

Jeg vil bare påpeke at etter 35 år reduseres fruktbarheten ganske drastisk, og dere bør være forberedt på at det kan ta tid å bli gravid.

Reagerer også litt på at du skriver at du KOMMER til å bli så stolt og glad osv.. Er jo ikke alle som i det hele tatt kan få barn.. Jeg turte i alle fall ikke tenke slik.. Jeg tenkte heller at jeg kommer til å bli så takknemlig OM jeg blir gravid. Er man veldig uheldig må man kanskje i gang med fertilitetsbehandlinger og prøverør osv, og det kan ta tid..

Ikke meningen å skremme altså! Bare noen tanker rundt det at det kan ta litt tid, og det er jo ikke sikkert man har all verdens av tid når man venter til man er 35 år.

Heller ikke meningen å drepe gleden din! Det er fantastisk å få lov til å bære fram et barn!:-)

[Gjest Heloise]

Jeg gleder meg også til å bli gravid! Jeg gleder meg til å være gravid og er spent på det å føde. Har ikke lyst på barn, i alle fall ikke nå, er mest det rundt graviditet/fødsel som jeg er spent på

Så jeg kommer ikke til å bli gravid på MINST 5 år (hvis det planlegges i det hele tatt) men gleder meg fordet!

[AnonymBruker]

Det var nok heller det at du blir 30 i år, og om du venter 5 år så stiger sjangsen for at barnet kan få sykdommer etc. Dessuten går vel fertiliteten ned noe voldsomt etter 35, og jeg ville absolutt ikke tenkt at "jeg blir gravid i løpet av 1 mnd", fordi det kan virkelig ta tid..

HAdde jeg vært deg hadde jeg prøvd å tenke mer på den biologiske klokka, fordi det har faktisk noe for seg.

Jeg håper også at jeg kan bli gravid, og hvis jeg blir det så gleder jeg meg også

Joda,jeg er enig i det der med den biologiske klokka..men personlig så har jeg ikke noe valg synes jeg. Jeg vil være ferdig med utdanningen og være etablert med egen boplass og jobb og opparbeidet meg alle rettigheter.

Wow. Dette var virkelig ord fra en annen planet enn min! Dermed ganske artig å lese! Jeg er like gammel som deg og vil ALDRI ha barn. Jeg er livredd for smertene, for at magen vokser og strekker seg, for å ha en smertefull og jævlig fødsel som ikke tar slutt, med rier som river i kroppen og timer som bare går og går, for å revne over hele, for før det bære på en diger sekk av en mage der noe alienaktig lever inni, for smerter og blodtap og helvete. Og for å ha ansvar for et levende vesen for resten av livet, som er der hele døgnet og er helt hjelpesløs, og som griner høyt og hyler og snørrer og bæsjer og blir kravstor og og og..

Hjalp det? Siden du ville ned på jorda igjen, mener jeg? Hehe! Sa bare det verste nå for å prøve å sette ting i et annet perspektiv, hehe!

Neida, når du virkelig vil så utrolig mye er det kanskje kroppen din som prøver å si at nå er du klar! Kan jo være litt skummelt å vente "bare" pga utdanning etc helt til du er 35.

Hahaha,ja det hjalp litt

Ja, klart det er mye jobb. Og sånn rent pensjonsmessig burde man kanskje ha en jobb man kan få permisjon fra... Men da blir TS fort 33 - 34 før hun begynner å prøve, og det tar jo ofte litt tid. Og når hun er sååååå glad i barn, vil hun kanskje ha flere også?

Jeg håper jeg ikke kommer til å endre ønsket mitt ang. antall barn..altså,nå hørtes det litt fælt ut da men jeg føler det holder med en Jeg bør vel si VI føler det holder med en,vi er enige der jeg og samboer.

Jeg kjenner flere som har slitt i årevis med å få barn, og du vil starte med prøving når du er 35?

Mulig jeg var litt rask på tastingen. Jeg er ferdigutdannet når jeg er 32 og vil jobbe 1-2 år ( for å få jobbet meg opp rettigheter) og få tid til at vi etablerer oss. Kanskje ikke samboer har fått jobb enda? Kanskje vi jobber på forskjellige kanter av landet? kanskje noe skjer underveis som gjør at det vil gå flere år? Men sånn ideelt sett, om alt gå etter "planen" så vil jeg nok begynne å starte når jeg er 34-35 med å prøve.

Så bra at du gleder deg!

Jeg vil bare påpeke at etter 35 år reduseres fruktbarheten ganske drastisk, og dere bør være forberedt på at det kan ta tid å bli gravid.

Reagerer også litt på at du skriver at du KOMMER til å bli så stolt og glad osv.. Er jo ikke alle som i det hele tatt kan få barn.. Jeg turte i alle fall ikke tenke slik.. Jeg tenkte heller at jeg kommer til å bli så takknemlig OM jeg blir gravid. Er man veldig uheldig må man kanskje i gang med fertilitetsbehandlinger og prøverør osv, og det kan ta tid..

Ikke meningen å skremme altså! Bare noen tanker rundt det at det kan ta litt tid, og det er jo ikke sikkert man har all verdens av tid når man venter til man er 35 år.

Heller ikke meningen å drepe gleden din! Det er fantastisk å få lov til å bære fram et barn!:-)

ja,jeg har tenkt på det. Både det at det kan ta tid og at det kanskje ikke skjer i det hele tatt.

Det har seg slik at han jeg bor sammen med er 3 år yngre enn meg og i dette øyeblikket livredd for å få barn når vi ikke er helt ideelt sett klar for det med tanke på utdanning/jobb og bosted. Jeg på min side prøver å minne han på om at jeg er bittelitt noen få mikroår eldre enn han pluss at vi kvinner har litt mer å ta hensyn til når det kommer til å prøve å bli gravid.

Det beste er jo å vente til vi begge er klar og til vi er ferdige med utdanningen vår. Jeg kan ikke tvinge han til å endre sitt syn heller. I værste fall så ender jeg opp alene. MEN jeg vet det kommer en tid,når jeg runder 33,34 og 35, da er jeg redd jeg kommer til å bli stressa og veldig klar for å bli gravid og jeg er redd for hvordan jeg skal gripe det an da. Jeg har allerede "advart" samboeren min om at denne tiden kommer til å komme..så får vi ta det derifra

Ble litt rotete svar..

[Jesse]

Man må ikke ha jobbet noe mer enn 6 mnd før man går ut i permisjon for å få rett til foreldrepenger, bare sånn at du er klar over det (i og med at du skrev at du ville jobbe 1-2 år pga rettighetene)

Har desverre ikke så mye å si for å få deg ned på jorda, for jeg syns det er helt fantastisk å være mamma og du har mye og glede deg til