Hvor lenge skal man gå før man blir bekymret?

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med psyken i noen år, og derfor vært hjemmeværende mens jeg har vært i behandling. Jeg er nesten frisk, har begynt å jobbe, og har det i det store og det hele dritbra nå.

Men en ting har jeg lurt på i et par år, som ikke har med psyken å gjøre... Når skal man slutte å tenke "jaja, det går over snart", og begynne å bekymre seg over hvordan kroppen har det? Jeg har migrene, som ingen medisiner funke 100% mot. Jeg er full av muskelknuter, jeg har vondt i ryggen, nakken eller skuldrene hver eneste dag. Er aldri helt avslappet, for det er alltid et sted som gjør vondt. Kroppen verker når jeg står opp om morgenen, og jeg føler meg aldri uthvilt. Jeg har støtt og stadig smerter forskjellige steder i magen og brystet, jeg har innimellom litt problemer med å puste... Jeg kunne fortsatt veldig lenge med å ramse opp all verdens småting som ikke er noe særlig i seg selv, men som kombinert og hele tiden begynner å skremme meg litt.

Jeg var hos legen en gang i fjor og tok en hel haug med blodprøver, uten at de fant noe unormalt. Så hva gjør man da? Lever livet videre og fortsetter å ignorere disse tingene?

Det kan godt hende at jeg er overhysterisk, jeg er klar over det. Når jeg var liten var bestevenninna mi en hårsbredd fra døden, hun hadde blindtarmsbetennelse som ikke ble oppdaget før det nesten var for sent. Det har satt en evig skrekk i meg for være syk uten å vite om det.

Jeg vet ikke helt hva jeg er ute etter fra dere. Jeg måtte bare ha ut disse tankene et sted.

[AnonymBruker]

Er det angst du sliter med? Man spenner lett kroppen og lar ikke hodet får nok oksygen om man har det, ubevisst ofte. Det kan gi endel muskelsmerter og migrener.

Trener du?

Noter ned alle tingene du kjenner i løpet av en måned, en slags dagbok, og ta den med til legen. Det kan kanskje hjelpe om det er noe galt som ikke går på blodprøver.

[FrøkenJosefine]

Kostholdsjusteringer fjernet min migrene iallefall.. Hadde migrene flere ganger i uka, nå har det bare en dag i måneden rett før mensen!

[Periwinkle]

Både muskelknuter og magevondt kan jo ha sammenheng med psyken å gjøre da? Selv om du kanskje føler deg bedre i sinn er det ofte lett å hele tiden gå å være "redd" for at det skal bli verre igjen. Kanskje er man litt stresset for å begynne i jobb igjen, eller stresset fordi man nå teoretisk sett er "friskmeldt".

Jeg vet at det skremmer meg himla mye iallefall, det å plutselig skulle være så "frisk" at jeg står alene, på en måte. Jeg har ofte også tenkt, hvem er JEG uten sykdommen... Det er ikke sikkert dette kan relateres til deg da, men for meg er dette veldig vanskelig. Jeg har vært psykisk syk siden jeg var 12, og er nå 21 og fremdeles ikke frisk. Hva skal til for å bli frisk? Og hvem er jeg som frisk? Hvilken del av meg er sykdom og hvilken del av meg er den jeg vil være uten sykdom?

Ble kanskje litt rotete, men håper du skjønner tegninga.

Og, for å svare på spørsmålet, det er bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite. Kanskje blir du oppfattet som hypokonder, so what? Er det noe galt, så er det bedre at du vet det, og er det ikke, ja, da er du iallefall helt sikker da:)

[AnonymBruker]

Høres ut som du har blitt litt hypokonder pga det som skjedde med bestevenninnen din. Men du kan ikke gjøre så mye mer enn å sjekke deg jevnlig og håpe på det beste.

[Amarinda]

Mye av det du beskriver høres ut som stress symptomer, altså kroppslige tegn på at du er anspent og stresser. Du bør selvfølgelig gå å sjekke deg hvis noe oppstår som aldri har skjedd før, smerter et nytt sted, mye verre over lengre tid..

Men likevel så er det å tenke for mye på at kroppslige smerter veldig farlig. Hvis man begynner å overtolke signaler så begynner kroppen etter hvert å tro at all psykisk stress er kroppslig smerte. Uansett, det er en fin balanselinje. Ta evt. en prat med psykolog eller lege om de tankene du har og la de hjelpe deg med å finne ut hva som er relevant å ta tak i.

Til slutt vil jeg legge til at jeg har vært i full jobb i et par år nå, og har også vondt i hode, nakke, rygg eller et eller annet fra tid til annen. Det er ganske naturlig å ha litt smerter, men det kan være lurt å ta forholdsregler som å sjekke seg hos optiker og begynne å trene

Lykke til

[Gjest Chevy]

psyken er et rart maskineri, som påvirkes av fysisk helse, og fysisk helse kan påvirkes av psykisk helse. Ofte uten at vi legger merke til det selv..hva som setter igang hva

jeg er en av dem som har begynt og tenke at mine fysiske plager KAN være psykiske. Legene finner ingenting, og jeg har omtrent de samme plagene som deg + noen til.

i perioder der jeg stresser meg opp, blir jeg plutselig mye mye trettere og får mer hodepiner.. jeg har begynt og skrive hodepinedagbok, for og se hva som henger sammen med hva.

i tillegg går jeg på lavkarbo for og stabilisere blodsukker,hormoner og for og gå ned i vekt.

jeg har hatt disse plagene i et års tid, og i gode perioder så føler jeg som noen nevner her at ''hvem er jeg uten sykdommen''. Jeg har helt glemt hvem jeg er, fordi rutinene er så sinnsykt basert på det siste årets dagsform, at jeg sliter med og legge meg nye rutiner som kan gjøre det hele enda bedre..for jeg husker nesten ikke hvem jeg var før..

dette stresser meg naturligvis, og jeg er sikker på at det er med på og skape smerter og ubehag i muskler og ledd..

vet ikke om dette var noe hjelp i det hele tatt, men håper du finner utav dette:)

[Ego]

Både muskelknuter og magevondt kan jo ha sammenheng med psyken å gjøre da? Selv om du kanskje føler deg bedre i sinn er det ofte lett å hele tiden gå å være "redd" for at det skal bli verre igjen. Kanskje er man litt stresset for å begynne i jobb igjen, eller stresset fordi man nå teoretisk sett er "friskmeldt".

Jeg vet at det skremmer meg himla mye iallefall, det å plutselig skulle være så "frisk" at jeg står alene, på en måte. Jeg har ofte også tenkt, hvem er JEG uten sykdommen... Det er ikke sikkert dette kan relateres til deg da, men for meg er dette veldig vanskelig. Jeg har vært psykisk syk siden jeg var 12, og er nå 21 og fremdeles ikke frisk. Hva skal til for å bli frisk? Og hvem er jeg som frisk? Hvilken del av meg er sykdom og hvilken del av meg er den jeg vil være uten sykdom?

Ble kanskje litt rotete, men håper du skjønner tegninga.

Og, for å svare på spørsmålet, det er bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite. Kanskje blir du oppfattet som hypokonder, so what? Er det noe galt, så er det bedre at du vet det, og er det ikke, ja, da er du iallefall helt sikker da:)

Bra skrevet. Mine psyke begynte også å skrante da jeg var tenåring. Er nå 28, og lurer veldig på hvordan dette skal gå. Problemet når man begynner å slite så tidlig er vel nettopp det at man ikke får etablert noe 'jeg' uavhengig av psykdommen, og dermed har man heller ikke noen formening om hva man jobber mot. Jeg har hørt mange si at man skal 'tenke på hvordan livet var når det var bra, og jobbe for å komme seg dit igjen'...

Ikke alltid det er så lett.

Krysser fingrene for at vi begge finner ut av dette etter hvert!

[AnonymBruker]

TS her!

Tusen takk alle sammen for at dere tok dere tid til å svare meg Jeg svarer dere litt på generell basis istedet for å sitere en og hver, håper det går fint.

Jeg har ikke noe særlig problemer med dette manglende "jeg-et" som endel av dere beskriver. Jeg er heldig, jeg har en fantastisk mann, gode venner, støttende familie, og et utolig godt psykiatrisk team rundt meg. Jeg er ung (23) og har slitt siden jeg var 14, men jeg vet hvem jeg er, jeg vet jeg er en god, spennende, morsom, snill, omsorgsfull og interessant person. Jeg glede meg vilt til å være frisk, jeg har en spennende jobb jeg elsker, skal begynne å studere igjen til høsten, jeg lever igjen og jeg er ikke redd for å være på egne ben lenger, for jeg har veldig stor tro på meg selv!

Jeg slet med angst tidligere, men hverdagsangsten er borte (jeg har fortsatt spesifikk angst jeg jobber med, f.eks. sinte mennesker).

Jeg burde ikke ha noen grunn til å være stresset, bevisst eller ubevisst, men jeg er enig i at det virker som stress-symptomer. Trenng har jeg ikke tid eller råd til, så det er det dårlig med, men jeg går og står hele dagen på jobb, så jeg er i aktivitet.

Generelt er jeg ganske rådvill. Jeg har lenge trodd at psyken var årsaken, men jeg har forsket på det de siste ukene og finner ingen sammenheng. Jeg kan ha kjempevondt på kvelden på dager som har vært superfine, hvor jeg sitter og smiler for meg selv hele kvelden fordi jeg er lykkelig og har det bra, og kan samtidig ha jævlige, tøffe dager hvorjeg er omtrent smertefri. Aktivitet, hard, middels eller ingen er heller ikke en fellesfaktor. Og det virker som om legen har gitt meg opp, hvertfall migrenen (han vet ikke om resten), siden ingen medisiner har funket så langt så må jeg bare "lære meg å leve med det".

Jeg tror heller ikke at jeg forsterker smertene fordi jeg tenker på det og bekymrer meg over det hele tiden. Problemet er vel heller det motsatte: Jeg er så vant til å ha det slik, til å leve med et visst smertenivå til enhver tid, at jeg sjeldent tenker over det lenger.

Nei, dette ble langt og rotete, uff. Men det er så godt å få tømt ut hodet for dette her

[Gjest Raggy]

Vi har alle forskjellig tolleransegrense for hvilken type belastning vi tåler. Du må kjenne din egen å sette grenser i forhold til den.

Kan virke som du lider av stress.

Mot spenninger kan du forsøke¨å benytte deg av en avspenningscd. Jeg liker godt Karuna sin avspenning http://www.karuna.no/index.php, men det finnes sikkert utallige du kan velge, kanskje på youtube.