Når fortelle den fantastiske nytheten??

[Gjest Anonymous]

Når fortalte dere familie og venner om det gryende livet i magen? Gleder meg så veldig, men vil jo ikke ta hverken gleder eller sorger på forskudd...

[Ulla]

Vi ventet til de 12 første ukene var over. Da fortalte vi det til familie. Ventet enda litt lenger med å fortelle det på jobb og til venner.

Lykke til!12

[Thomasine]

Dette har vært diskutert flere ganger, og her er det mange forskjellige tanker ute å går !!!

Da jeg var gravid sist, fortalte jeg den nærmeste familie og de vennene jeg jevnlig omgikk meg med, i løpet av de første ukene etter at jeg hadde fått bekreftet at jeg endelig var gravid. I ettertid er jeg veldig glad jeg hadde gjort det, for da jeg var i 11 uke hadde jeg en spontan abort !! Da var det godt å slippe å forklare hvorfor jeg var så nedenfor og deprimert. Alle visste det, og der og da fikk jeg den støtten jeg trengte. Kan tenke meg at det ville vært enda en påkjenning hvis jeg i tillegg til den sorgen jeg bar på, måtte forklart hvorfor også.....

12

[Linnda]

Jeg er så utrolig enig med Thomasine når det gjelder å fortelle andre.

Jeg mistet også 9 uker på vei og det var veldig godt å slippe å fortelle hvorfor jeg var trist og nedenfor. De visste det og de var der for meg. Noen ganger trenger man bare at noen er der, uten så mange ord.

12

[Havfruen]

Hei!

Vi fortalte det når jeg var ca. 7 uker på vei. Tenkte som så at skulle det gå galt ville vi allikevel ha behov for våre nærmeste rundt oss. Fortalte det også til vennene da -fikk bare positive tilbakemeldinger fra de. Jeg var utrolig sliten og trøtt den første tida, og som de sa; "Det var godt du fortalte det, vi trodde nemlig at du var blitt utrolig sær..."

Fortalte det på jobben når det hadde gått 12 uker. Foreldre og søsken fikk vite det med en gang -vi var jo så glade!!!

[Fakse]

Har ikke, og har ingen planer om barn, men min jeg tror sannelig ikke jeg ville ha fortalt det i det hele tatt! Ville heller ha sett hvor lang tid det faktisk var mulig å gå før folk la merke til det. Kommer jo selvfølgelig ann på hvor mye syk man blir og sånn, men jeg skjønner ikke poenget med å løpe avgårde og fortelle så tidlig som mulig.12

[Gjest Anonymous]

Raghild

Kanskje fordi man er veldig GLAD???

[waco]

Hvorfor blir kvinner deprimerte når dem spontanaborterer, er ikke det noe som bare kan skje da?

Føler man seg ufullstendig som kvinne, eller hva er det?

Waco

*lurer*

[Thomasine]

Til Waco: Er du seriøs nå ?! I tilfelle kler du navnet ditt.....

Hvorfor man blir deprimert ?! Klarer du ikke sette deg inn i det ?! Eier du ikke empati ?!

Nei, man er ikke mindre kvinnelig av den grunn, dette kan man ingenting for !!! Men hvis man ønsker noe så sterkt ( du har tydelighvis aldri ønsket noe så sterkt, ellers ville du aldri kommet med slike "dumme" innlegg...) og du så aborterer, ja da blir man bla. deprimert !!! Vanskelig å forklare hvis man ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til andre.......

Tenk litt før du svarer på innlegg, selv om du er anonym her, går det ann å oppføre seg!!Innbiller meg at du sendte dette for å provosere...... Noen har ikke bedre fore... 12

[Gjest Anonymous]

Waco - jeg skal prøve å svare deg seriøst.

Det er klart man blir deprimert av å miste et barn. Et levende vesen som vokser inne i deg, dør.

Vi som har opplevd aborter vet at vi må gjennom sykehusopphold, utskrapning og tester. Forventninger blir brutt, drømmer blir knust. For en stund.

MEN; aborter er veldig vanlig. Selv kom jeg greit over min abort. Jeg hadde et veldig jordnært forhold til det som skjedde, og valgte å se det positive i det: at mitt barn hadde en så alvorlig feil at det ikke hadde livets rett. Da er det best at kroppen rydder opp tidlig.

Problemet er kanskje at enkelte kvinner ikke klarer å komme seg videre. Men den debatten virker nok som en rød klut på mange her inne...

[Gjest lilletroll]

Vi fortalte det til foreldrene våre etter et par måneder var det vel, og til resten av omverdenen etter tre måneder.

[pondusa]

hei, jeg og samboeren min venter vårt første. vi er ca 7 uker på vei og vi har fortalt det til nærmeste familie. syntes det var det rette å gjøre, i tilfelle det skulle skje noe.

skal vente litt med å fortelle det til venner og resten.

Hilsen lykkelig....

[Linemor]

Jeg informerte familie og venner den dagen jeg fant det ut, samboeren min ventet litt lenger med og fortelle det. Jeg tenkte at hvis det går galt så vil jeg nok også ha behov for at andre vet det, men det er mange som venter til de første tre er ferdig.

[Gjest Anonymous]

Man forteller det når man føler for det!!

Jeg personlig er helt enig med Ragnhild. Jeg kan ikke fordra at andre mennesker tar på meg uten at jeg har gitt dem lov. Når du er gravid - da er plutselig magen din felleseie!!

Min mor, svigermor og søster skjønte det rimelig fort av seg selv (etter 14 dager ca). Jeg fortalte det på jobben så sent som jeg kunne i forhold til vikar etc og resten av verden skjønte det ikke før jeg var ca 6 mnd på vei - begge gangene. Det passet meg helt yppelig.

[Gjest Anonymous]

hei...

Fortalte det til familien da æ va 6 uke på vei, alle bortsett fra brorn min.

Restn av nærmeste familie vil få vite d snart trur æ... Så langt e det bare ei tante å 2 søskenbarn som vet det. Lure fælt på ka brorn min kommer tell å si når han får vite at han ska bi onkel...

Kjenne æ han rett så bi han ikke å si så mye.. Bi vel glad førr å ha nån å rase med Han e som en 3åring tell stadighet. Men kossn æ ska si d vet æ ikke, eller når. Forslag?

MvH Litle