DA og NÅR

[Gjest Ludovie]

Bare en kommentar til det uthevede. Strengt tatt er det verken språkrådet eller ordboken bestemmer hva som er korrekt språkbruk. Det er heller slik at de faktisk beskriver språket som allerede er i bruk, og fastsetter en norm. Dermed er det vi alle som snakker norsk som sammen er med å bestemme hvordan skriftspråket vårt skal være. Hvis alle (eller de fleste) begynner å skrive noe som i dag er definert som feil, blir det etterhvert riktig. Derfor er det i dag lov å skrive "hverken", hvor det før kun var "verken", eller "han" der det tidligere var "ham".

Før eller senere blir det nok lov med et kompliment også, merkelig at språkrådet er trege der, siden det virker som det er rimelig allmenn konsensus for at dette er riktig.

Hvis du leser gjennom alle innleggene mine i denne tråden, vil du se at jeg er 100% enig med deg, i alt du skriver her.

[Norbertine]

Hvis du leser gjennom alle innleggene mine i denne tråden, vil du se at jeg er 100% enig med deg, i alt du skriver her.

Ja, det hadde jeg egentlig inntrykk av, måtte bare kverulere litt.

[Gjest Eurodice]

Før eller senere blir det nok lov med et kompliment også, merkelig at språkrådet er trege der, siden det virker som det er rimelig allmenn konsensus for at dette er riktig.

Som jeg har sagt ved flere anledninger (men jeg er ikke opphavet!), når en feil blir gjentatt ofte nok av tilstrekkelig mange over lang nok tid, blir den oppfattet som riktig.

Om jeg da for eksempel sier eller skriver: "Jeg gav ham en kompliment", som altså er naturlig å si/skrive for meg nå, så vil det bli oppfattet som feil, og "rødblyant i boka". Fy fy.

Endret 21. mai 2011 av Belladonna

[Gjest Ludovie]

Som jeg har sagt ved flere anledninger (men jeg er ikke opphavet!), når en feil blir gjentatt ofte nok av tilstrekkelig mange over lang nok tid, blir den oppfattet som riktig.

Jeg vil heller si at denne såkalte feilen da BLIR korrekt språkbruk, og ikke at den "blir oppfattet" som sådan. For hva annet enn den faktiske språkbruken blant majoriteten av de som har det aktuelle språket som morsmål, er det som kan avgjøre hva som er korrekt og hva som er feil? Det virker som om en del har en oppfatning av at enkelte grammatiske regler er korrekte per se, og at de dermed ikke må rokkes ved. Og det synes jeg er en litt merkelig holdning, som jeg overhodet ikke skjønner meg på. Språket er i kontinuerlig endring - det er faktisk en av de grunnleggende og iboende egenskapene til språk, og derfor snakker vi også helt annerledes nå enn de gjorde i vikingetiden. For eksempel.

Om jeg da for eksempel sier eller skriver: "Jeg gav ham en kompliment", som altså er naturlig å si/skrive for meg nå, så vil det bli oppfattet som feil, og "rødblyant i boka". Fy fy.

Jeg vil tippe at dersom Språkrådet tar til vettet og godkjenner "et kompliment", så vil det bli sidestilt med "en kompliment", slik de har gjort det i Danmark. Dermed kan du sannsynligvis fortsette med å skrive "en kompliment" alt du lyster.

[Meridian]

Ja, det er kjekt å kunne forskjellen mellom "da" og "når". Det er ikke så vanskelig heller.

Jeg synes også det er en uting å ikke kunne forskjellen mellom "han" og "ham". Det er nesten ingen som sier eller skriver "ham" lenger. Huskeregelen her er:

Han = hun = du

Ham = henne = deg

Det er også greit å kunne forskjellen mellom og/å, selv om jeg ærlig skal innrømme at jeg er litt usikker på de mer avanserte reglene, som når det er mange "å" etter hverandre i en setning osv. Men prøver så godt jeg kan

Jeg også syns det er viktig å kunne språket sitt, men det har nok mye med oppfølging av voksne og på skolen, og på personen selv.

En fin huskeregel på OG og Å er å tenke på hvordan de skriver på engelsk. Der bruker de TO og AND, TO står for Å, og AND står for OG.

To be or not to be ... å være eller ikke å være ...

It's important to know this and that ....Det er viktig å kunne ditt og datt...

[Gjest Ludovie]

Jeg vil heller si at denne såkalte feilen da BLIR korrekt språkbruk, og ikke at den "blir oppfattet" som sådan. For hva annet enn den faktiske språkbruken blant majoriteten av de som har det aktuelle språket som morsmål, er det som kan avgjøre hva som er korrekt og hva som er feil? Det virker som om en del har en oppfatning av at enkelte grammatiske regler er korrekte per se, og at de dermed ikke må rokkes ved. Og det synes jeg er en litt merkelig holdning, som jeg overhodet ikke skjønner meg på. Språket er i kontinuerlig endring - det er faktisk en av de grunnleggende og iboende egenskapene til språk, og derfor snakker vi også helt annerledes nå enn de gjorde i vikingetiden. For eksempel.

For øvrig tilsier den tankegangen jeg skisserer over her at de snakker mer "korrekt" på Island enn vi gjør her i Norge, ettersom språket der har undergått veldig mange færre forandringer enn det moderne norsk har. Og det blir jo en litt sånn absurd holdning.

(Og man mener dessuten automatisk at det er "feil" at indoeuropeisk har blitt til hundrevis av ulike språk, deriblant norsk, russisk, gresk og fransk, ettersom dette jo også har skjedd ved hjelp av språkendring over tid (=feil som etterhvert har blitt akseptert som korrekt språkbruk).

[Vulpes]

Jeg også syns det er viktig å kunne språket sitt, men det har nok mye med oppfølging av voksne og på skolen, og på personen selv.

En fin huskeregel på OG og Å er å tenke på hvordan de skriver på engelsk. Der bruker de TO og AND, TO står for Å, og AND står for OG.

To be or not to be ... å være eller ikke å være ...

It's important to know this and that ....Det er viktig å kunne ditt og datt...

Ja, det er jo en grei grunnleggende regel, men jeg sliter ikke med slike setninger. De der var jo enkle. Det vanskelige er når det er usynlige ord som jeg tror det heter, eller mange infinitiv etter hverandre i en setning. Da er det plutselig flere litt mer kompliserte huskeregler.

Sitater fra http://www.korrekturavdelingen.no/K4OGellerAA.htm :

Han skal prøve å lære å strikke og sy.

Her oppstår det ofte tvil. Fortidsprøven kan være til hjelp: Vi gjør setningen om til fortid og ser hvordan den oppfører seg:

Han prøvde å lære å strikke og sy. (Fasit: Ok.)

I konstruksjoner som «stå og ...», «sitte og ...», «ligge og ...» skal det alltid være «og».

De kan stå og diskutere lenge. (Fortidsprøven: De stod og diskuterte lenge.)

Jeg skal ligge og sove en stund. (Fortidsprøven: Jeg lå og sov en stund.)

«Være snill og» (+ «være god og» osv.):

Vi skriver: «Kan du være snill og komme?» «Kunne du være snill og hjelpe meg?» (Fortidsprøven: Du var snill og kom, Du var snill og hjalp meg)

Om vi føyer til et «så» foran adjektivet (her: snill), blir det naturlig med infinitiv: «Kan du være så snill å komme?» (Fortidsprøven: Du var så snill å komme.)

Endret 22. mai 2011 av Tonje!