Hvorfor liker du deg selv?

[Miss Violet]

Fordi livet er for kort til å kaste det bort på og IKKE like seg selv. Jeg føler jeg går glipp av mye ved å dvele over det jeg ikke liker.

Første skrittet til å like seg selv, er å drite i hva andre synes. Klarer du det da bruker mer tid på å glede deg over det som gjør deg glad rundt deg , enn å konstant tenke på hva andre synes.

Jeg våkner ikke opp hver dag med et smil rundt munn , men jeg liker meg selv fordi jeg prøver så godt jeg kan å omringe meg med positive mennesker. Positive mennesker gjør meg positiv, som igjen gir meg muligheten til å nyte det rundt meg , ikke beskymre meg.

[MilliVanilli]

Jeg mener at personligheten min er en ganske ideell personlighet. Jeg er intelligent, pålitelig og veldig snill og empatisk - egenskaper jeg setter svært høyt. De aller fleste av jentene og guttene jeg kjenner har ikke denne kombinasjonen, derfor er jeg stolt av den jeg er!

Jeg liker utseendet mitt også, og hvorfor, nei, her må jeg nesten være ærlig.. Fordi jeg har god grunn til det!

[Muffin]

Det å like meg selv har vært noe som har kommet med årene - uten at jeg er like gammel som Metusalem av den grunn.

Jeg liker at jeg er positiv, utadvent, morsom, direkte, sprudlende, konfronterende og at jeg generelt vet å være hyggelig og oppføre meg. I tillegg er jeg godt fornøyd med hvordan jeg ser ut

Det er også flere sider ved meg som jeg ikke hopper i taket over, men de har jeg lært å akseptere, og eventuelt jobbe videre med de hvis det er noe som plager meg eller hemmer meg i situasjoner hvor andre mennesker er involvert.

Jeg har også lært meg å bli klar over hva jeg kan, hvilke egenskaper jeg har og hva jeg er god på, og således hvilke begrensninger jeg har og hva jeg ikke er så god på - og det er for meg viktig lærdom.

[AnonymBruker]

Den siste tiden har jeg endelig begynt å like meg selv. Jeg er en veldig introvert person, og har i alle år hatt store komplekser for at jeg ikke er så snakkesalig og for at jeg ikke kommer på noe å si når jeg er med andre. Først nå, 28 år gammel, har jeg godtatt at jeg er slik. Og jeg trives oftest med det. Jeg har godtatt at jeg ikke er pratsom, og sånn er det bare.

Selvom jeg ikke prater mer nå, så føles det som folk godtar meg bedre nå som jeg selv godtar meg og hvordan jeg er. På jobben feks, er jeg en liten skygge, men jeg blir likevel inkludert av kollegene på en måte jeg ikke har blitt tidligere. Jeg føler meg sterkere, selvom jeg på en måte fortsatt er samme person. Flere gutter har på fest sagt at jeg virker som en intr person. At jeg er annerledes, men skal ta det som et kompliment. Jeg må være ærlig å si at det styrker meg det også.

Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å gå fra å ikke trives med den jeg er, til å gå gjøre det. Det kom egentlig ganske av seg selv. Eller, jeg har kanskje endret bittelitt tankesett. Jeg har blant annet lest boka The Secret, og selvom jeg ikke direkte tror på det som står der, så har den hjulpet meg å tenke positivt.

Jeg la merke til at en annen skrev hun var fornøyd med seg selv fordi hun har så intr jobb, dritkjekk kjæreste etc etc. Jeg er utrolig fornøyd med meg selv og livet mitt selvom jeg nå blir alenemor, selvom jeg jobber som hjelpepleier (trives kjempegodt) og selvom jeg fikk barn tidlig. Nettopp disse tingene har hjulpet meg til å like meg selv, til å komme dit jeg er idag. Jeg bryr meg ikke lenger om hva andre syns, om de syns jeg er kul eller lame betyr da ingenting! Jeg er glad for det livet jeg har og alle erfaringene har ført meg dit jeg er idag, så jeg ville ikke vært en eneste en foruten