SAD og vårdepresjon

[Gjest Lola]

I løpet av den siste mnd så har sinnstilstanden min endret seg mye. Jeg har slitt med depresjonangst og tvangstanker før men fått bukt med det.

Nå er jeg inne i en fase som jeg ikke helt skjønner og håper noen kan komme med råd.

Først av alt; Jeg bor sammen med kjæresten min. Vi har vært sammen i over 3 år og i mine øyne er han perfekt. Jeg har etter jul mistet mer eller mindre kontakten med to av venninnene mine noe som gjør at jeg sitter igjen med bare ei jeg har fast kontakt med. Det blir mye sofasliting ilag med samboeren med andre ord.

I løpet av den siste mnd har jeg lett blitt irritert over alt og ingenting,men spesielt av all kosingen fra kjæresten (jeg betrakter meg selv utenfra og føler meg helt for jævlig) Kjæresten min er av den kosete sorten men i det siste kjenner jeg at jeg får nesten kvælningsfornemmelser (herlighet,jeg er så fæl..)

Sexlysten er mer eller mindre helt borte. Noe som er skikkelig uvant for meg.

Jeg sover godt men det føles ut som om jeg kunne ha sovet hele dagen lang. Sover bortimot 10-11 timer om natten og føler for mer søvn når jeg våkner..

Sånn generelt sett så føler jeg meg veldig tom. Følelsesløs. Føler meg likegyldig. Kjenner plutselig ingen savn over venninnene mine,eller over kjæresten når han er borte. Føler meg helt tom. Føler jeg ikke klarer å sortere tanker. Får ikke til å skrike.

Nå høres jeg helt apatisk ut men ser jeg noe gøy eller hører noe gøy så ler jeg jo. Men sånn ellers så føler jeg meg tom.

Har snakket litt med kjæresten om alt dette. Han sier han oppfatter meg som kald.. Jeg begynte å vurdere om jeg kanskje ikke elsket han lengre men jeg kjenner at det gjør jeg jo. Det er ikke der problemet ligger selv om det kanskje går mest utover han nettopp fordi vi bor ilag og fordi jeg ikke har noe spesielt nettverk. Jeg kommer alltid tilbake til at jeg elsker han og at det er han jeg vil dele livet mitt med. Det er derfor jeg tror det må være noe annet.

Rett før denne "perioden" så slet jeg mye med at jeg var nedfor. Følte meg mye trist,noe som varte ett par dager av gangen. Nå føler jeg meg ikke trist mer,bare tom,irritert,trøtt og følelsesløs.

Er dette bare en vårdepresjon? omtalt som SAD? Jeg orker ikke dette mye lengre og det er vondt at det skal gå utover kjæresten min.

Håper inderlig noen har noen innspill å komme med,tusen takk!

[Gjest Ts]

Ts her. Vil bare legge til at jeg tar vitaminer hver dag og trener en del så jeg er i fin form fysisk sett,om det skulle ha noen betydning.

[Bodøjenta87]

I løpet av den siste mnd så har sinnstilstanden min endret seg mye. Jeg har slitt med depresjonangst og tvangstanker før men fått bukt med det.

Nå er jeg inne i en fase som jeg ikke helt skjønner og håper noen kan komme med råd.

Først av alt; Jeg bor sammen med kjæresten min. Vi har vært sammen i over 3 år og i mine øyne er han perfekt. Jeg har etter jul mistet mer eller mindre kontakten med to av venninnene mine noe som gjør at jeg sitter igjen med bare ei jeg har fast kontakt med. Det blir mye sofasliting ilag med samboeren med andre ord.

I løpet av den siste mnd har jeg lett blitt irritert over alt og ingenting,men spesielt av all kosingen fra kjæresten (jeg betrakter meg selv utenfra og føler meg helt for jævlig) Kjæresten min er av den kosete sorten men i det siste kjenner jeg at jeg får nesten kvælningsfornemmelser (herlighet,jeg er så fæl..)

Sexlysten er mer eller mindre helt borte. Noe som er skikkelig uvant for meg.

Jeg sover godt men det føles ut som om jeg kunne ha sovet hele dagen lang. Sover bortimot 10-11 timer om natten og føler for mer søvn når jeg våkner..

Sånn generelt sett så føler jeg meg veldig tom. Følelsesløs. Føler meg likegyldig. Kjenner plutselig ingen savn over venninnene mine,eller over kjæresten når han er borte. Føler meg helt tom. Føler jeg ikke klarer å sortere tanker. Får ikke til å skrike.

Nå høres jeg helt apatisk ut men ser jeg noe gøy eller hører noe gøy så ler jeg jo. Men sånn ellers så føler jeg meg tom.

Har snakket litt med kjæresten om alt dette. Han sier han oppfatter meg som kald.. Jeg begynte å vurdere om jeg kanskje ikke elsket han lengre men jeg kjenner at det gjør jeg jo. Det er ikke der problemet ligger selv om det kanskje går mest utover han nettopp fordi vi bor ilag og fordi jeg ikke har noe spesielt nettverk. Jeg kommer alltid tilbake til at jeg elsker han og at det er han jeg vil dele livet mitt med. Det er derfor jeg tror det må være noe annet.

Rett før denne "perioden" så slet jeg mye med at jeg var nedfor. Følte meg mye trist,noe som varte ett par dager av gangen. Nå føler jeg meg ikke trist mer,bare tom,irritert,trøtt og følelsesløs.

Er dette bare en vårdepresjon? omtalt som SAD? Jeg orker ikke dette mye lengre og det er vondt at det skal gå utover kjæresten min.

Håper inderlig noen har noen innspill å komme med,tusen takk!

Wow! Dette er som å lese nøyaktig åssen jeg har det! 0o

Men for min del var det tvangstankene som utløste dette..tror jeg!

For deg har det bare kommet av seg selv eller? Jeg spør ettersom du nevner tvangstanker over..

Hvis det kun er snakk om vårdepresjon vil det nok gi seg etterhvert, selv om jeg skjønner at det føles veldig uutholdelig akkurat nå! :/

[Gjest Ts,Lola]

Wow! Dette er som å lese nøyaktig åssen jeg har det! 0o

Men for min del var det tvangstankene som utløste dette..tror jeg!

For deg har det bare kommet av seg selv eller? Jeg spør ettersom du nevner tvangstanker over..

Hvis det kun er snakk om vårdepresjon vil det nok gi seg etterhvert, selv om jeg skjønner at det føles veldig uutholdelig akkurat nå! :/

Misforstå meg rett,men det føles nesten godt ut at man ikke er alene

Jeg er mer eller mindre kvitt den dype depresjonen og tvangstankene jeg hadde før ja. Tvangstanker har vi jo alle i mildere eller sterkere former men ikke noe så veldig plagsomt..

Den eneste "linken" jeg kanskje kan se til dette som skjer nå er at når jeg plagdes med tvangstanker for ca 4-5 år siden så var dette skamfulle tanker (vil ikke legge ut om det her selv om jeg er anonym,da de kan være vanskelig å forstå)

Skamfulle tanker som var litt tabu på en måte. Nå så kjenner jeg igjen den biten bittelitt i sammenheng med at jeg har tanker som at jeg ikke elsker samboeren min lengre,enda jeg vet dette er tull. Dette er tanker som jeg skjemmes over og som jeg helst ikke vil snakke høyt om,på lik linje som da jeg plagdes av tvangstanker for en del år tilbake.

Huff,ble kanskje litt rotete.

Jeg vet jo ikke om dette er vårdepresjon men jeg håper jo nesten på det,slik at det ikke ligger noe mer "alvorlig" bak.

[Gjest krystallen]

Det er ikke vårdepresjoner etter min mening.

Det du trenger å gjøre er å styrke din personlighet og finne deg selv innerst inne.

Tankene dine er blandet og du føler deg forvirret over alle disse tankene for egentlig vet du selv at du er helt normal men, likevel trur du at du kan fremstå som noe unormal med dette. Jeg er nesten sikker på at du ganske ofte kjenner en klump i magen som gjør at du irriterer deg over noe men, du vet ikke selv hva du egentlig er irritert over.

La meg si det sånn *gale folk vet ikke at de er gale*.

Depresjoner kan være blokkeringer i din indre sjel som du må finne frem til og løse opp. Det kan være ting som du egentlig vet kilden er til men, som du ikke er bevisst på.

Vil du slå av en prat så kan du sende meg en pm !

[Bodøjenta87]

Misforstå meg rett,men det føles nesten godt ut at man ikke er alene

Jeg er mer eller mindre kvitt den dype depresjonen og tvangstankene jeg hadde før ja. Tvangstanker har vi jo alle i mildere eller sterkere former men ikke noe så veldig plagsomt..

Den eneste "linken" jeg kanskje kan se til dette som skjer nå er at når jeg plagdes med tvangstanker for ca 4-5 år siden så var dette skamfulle tanker (vil ikke legge ut om det her selv om jeg er anonym,da de kan være vanskelig å forstå)

Skamfulle tanker som var litt tabu på en måte. Nå så kjenner jeg igjen den biten bittelitt i sammenheng med at jeg har tanker som at jeg ikke elsker samboeren min lengre,enda jeg vet dette er tull. Dette er tanker som jeg skjemmes over og som jeg helst ikke vil snakke høyt om,på lik linje som da jeg plagdes av tvangstanker for en del år tilbake.

Huff,ble kanskje litt rotete.

Jeg vet jo ikke om dette er vårdepresjon men jeg håper jo nesten på det,slik at det ikke ligger noe mer "alvorlig" bak.

Tro meg, jeg har sagt nøyaktig det samme når jeg endelig turte å begynne å snakke om hvordan jeg egentlig har det!

Du trenger så absolutt ikke si mere om tvangstankene dine, men det jeg lurer litt på er hvordan du har klart å bli mindre plaga`: Forsvant de av seg selv, eller brukte du noen som helst terapiform?

Jeg tenker jo litt sånn at, hvis du faktisk vet at du elsker og vil være sammen med kjæresten din, men tenker at du ikke elsker han og at det gir deg mye ubehag, så tror jeg nok det fort kan bli en ond sirkel...og det minner om tvangstanker.

Jeg f.eks slet veldig og hadde veldig dårlig samvittighet ovenfor min kjære, da jeg hadde "tenk om"-tanker mot han som gjorde meg kjempe redd! "Tenk om jeg skulle finne på å skade han?!", - noe jeg ABSOLUTT IKKE vil, eller som ligger naturlig for meg. Har aldri brukt vold som noen som helst løsning. Når disse tankene begynte var vi i et punkt i forholdet der alt var perfekt, så jeg skjønte ikke hvorfor jeg slet sånn. Etterhvert var jeg livredd for å bli sint på han, tenk om jeg plutselig "klikker", liksom...selvom jeg skjønner at sånt ikke bare skjer..så jeg ble redd for å bli sint på han for noe som helst, og hver gang han gjorde noe som kunne irritere, så ble jeg livredd, og egentlig ganske sint! Til slutt satt jeg der og var redd for å føle noe som helst, så alt sammen ble bare en ond sirkel for min del også, men som jeg jobber med å komme meg ut av. Mannen min er jo perfekt for meg, og jeg vil virkelig aldri miste han..men allikevell, følelsene er anderledes etter den siste tida med tvangstanker, angst og depresjon...det må bare bli bedre av seg selv tror jeg. For min del har det også blitt bedre, men det går opp og ned, hvis det kan være en trøst for deg..

Men som sagt, det jeg lurer på er tvangstankene dine..hvordan du "tar imot de/presser de vekk"...

[Gjest Ts]

Det er ikke vårdepresjoner etter min mening.

Det du trenger å gjøre er å styrke din personlighet og finne deg selv innerst inne.

Tankene dine er blandet og du føler deg forvirret over alle disse tankene for egentlig vet du selv at du er helt normal men, likevel trur du at du kan fremstå som noe unormal med dette. Jeg er nesten sikker på at du ganske ofte kjenner en klump i magen som gjør at du irriterer deg over noe men, du vet ikke selv hva du egentlig er irritert over.

La meg si det sånn *gale folk vet ikke at de er gale*.

Depresjoner kan være blokkeringer i din indre sjel som du må finne frem til og løse opp. Det kan være ting som du egentlig vet kilden er til men, som du ikke er bevisst på.

Vil du slå av en prat så kan du sende meg en pm !

Hehe,er jo litt enig i den der..mulig jeg legger alt for mye i ting.

Huff,nei jeg vet ikke jeg..føler bare håpløshet nå. Mulig jeg må slutte å gi det så mye oppmerksomhet så kanskje forsvinner det helt.

(ps,takk for tilbud om å sende pm men det tør jeg ikke helt :gjeiper: )

[Gjest ts]

Tro meg, jeg har sagt nøyaktig det samme når jeg endelig turte å begynne å snakke om hvordan jeg egentlig har det!

Du trenger så absolutt ikke si mere om tvangstankene dine, men det jeg lurer litt på er hvordan du har klart å bli mindre plaga`: Forsvant de av seg selv, eller brukte du noen som helst terapiform?

Jeg tenker jo litt sånn at, hvis du faktisk vet at du elsker og vil være sammen med kjæresten din, men tenker at du ikke elsker han og at det gir deg mye ubehag, så tror jeg nok det fort kan bli en ond sirkel...og det minner om tvangstanker.

Jeg f.eks slet veldig og hadde veldig dårlig samvittighet ovenfor min kjære, da jeg hadde "tenk om"-tanker mot han som gjorde meg kjempe redd! "Tenk om jeg skulle finne på å skade han?!", - noe jeg ABSOLUTT IKKE vil, eller som ligger naturlig for meg. Har aldri brukt vold som noen som helst løsning. Når disse tankene begynte var vi i et punkt i forholdet der alt var perfekt, så jeg skjønte ikke hvorfor jeg slet sånn. Etterhvert var jeg livredd for å bli sint på han, tenk om jeg plutselig "klikker", liksom...selvom jeg skjønner at sånt ikke bare skjer..så jeg ble redd for å bli sint på han for noe som helst, og hver gang han gjorde noe som kunne irritere, så ble jeg livredd, og egentlig ganske sint! Til slutt satt jeg der og var redd for å føle noe som helst, så alt sammen ble bare en ond sirkel for min del også, men som jeg jobber med å komme meg ut av. Mannen min er jo perfekt for meg, og jeg vil virkelig aldri miste han..men allikevell, følelsene er anderledes etter den siste tida med tvangstanker, angst og depresjon...det må bare bli bedre av seg selv tror jeg. For min del har det også blitt bedre, men det går opp og ned, hvis det kan være en trøst for deg..

Men som sagt, det jeg lurer på er tvangstankene dine..hvordan du "tar imot de/presser de vekk"...

Huff ja,tvansgtanker kan være helt jævlige,rett og slett. Jeg gikk til psykolog i ca 2 år og brukte medisin,det var slik jeg fikk bukt på mine plager. Så jeg har egentlig ingen gode råd å komme med for det var samtaler med psykologen som fikk meg til å innse hvor "tåpelig" tankene mine var.

Jeg tror all tristeheten/nedforheten har ført til at jeg prøver å finne en grunn og så tror jeg at jeg ikke er glad i samboeren min lengre og da har vi det gående. Tankene gjør meg kvalme og jeg blir redd. Så i neste sekund så blir jeg ikke redd og klarer å tenke Tull og tøys! Eller så er bare tankene der uten at de påvirker meg noe særlig. Og så må man hele tiden prøve å fjerne disse tankene,slutte å tenke men det er jo som kjent lettere sagt enn gjort..

Æsj nei,blir bare sliten.

Jeg husker psykologen min pleide å si at jeg ikke skulle være redd for tankene,ikke vær redd for å la dem komme, Ikke prøve å tvinge dem vekk,for det kan gjøre vondt verre.

Beklager,jeg har ikke noen gode råd å komme med merker jeg. er vel litt forvirra oppi hodet :gjeiper:

[Gjest Ts]

Kognitiv terapi

Bodøjenta87; i linken over her så står det mye av det psykologen min snakket om

[Bodøjenta87]

Kognitiv terapi

Bodøjenta87; i linken over her så står det mye av det psykologen min snakket om

Nettopp! (Og det du skrev over der igjen, - akkurat sånn jeg føler det også! Man er liksom litt der at i ene øyeblikket skjønner jeg at alt bare er tull, mens i ansre så er det blodig alvor..kan ha litt med angsten å gjøre kanskje..).. :/

Menneh, jess! Kognitiv terapi ja. Det er nøyaktig det som har hjulpet meg også. Prøver å akseptere tankene, men det er lettere noen ganger enn andre..

Har du lest "Sjef I Eget Liv - en bok om kognitiv terapi"?

[Gjest Ts]

Nettopp! (Og det du skrev over der igjen, - akkurat sånn jeg føler det også! Man er liksom litt der at i ene øyeblikket skjønner jeg at alt bare er tull, mens i ansre så er det blodig alvor..kan ha litt med angsten å gjøre kanskje..).. :/

Menneh, jess! Kognitiv terapi ja. Det er nøyaktig det som har hjulpet meg også. Prøver å akseptere tankene, men det er lettere noen ganger enn andre..

Har du lest "Sjef I Eget Liv - en bok om kognitiv terapi"?

Har ikke lest den boken nei..hmm,kanskje stikke en tur på biblioteket å sjekke,takk for tipset

Pokker,helt sykt hvordan hjernen vår fungerer,eller ikke fungerer,alt ettersom

Bare av å lufte ting litt her og at jeg leste den artikkelen så føler jeg meg helt fin igjen. Men jeg vet at det ikke varer lenge,og da gjelder det å bare møte alt det man frykter med åpne armer.

Snakker du mye med typen din om dette? Jeg har jo sagt litt til samboeren min,men ikke alt. Vi har ganske forskjellig syn når det kommer til psykiske ting&tang. Han er mer av den oppfatningen at det meste skaper man selv opp i hodet sitt og at man derfor "lett" kan bli kvitt det. Han har ikke noe mye "bakgrunn" med psykiske lidelser imens i min familie er det MYE av dette. Jeg sier ikke at han ikke er forståelsesfull,men han har en annen måte å takle slike ting på. Litt mer bein i nesa kanskje. Han er svært skeptisk til medisinering (med god grunn egentlig,var jo som avrusning når jeg skulle slutte med Zoloft) og det å gå til psykolog,selv om han skjønner at enkelte må gå til det skrittet.

Ok,det ble en liten digresjon egentlig

[Bodøjenta87]

Har ikke lest den boken nei..hmm,kanskje stikke en tur på biblioteket å sjekke,takk for tipset

Pokker,helt sykt hvordan hjernen vår fungerer,eller ikke fungerer,alt ettersom

Bare av å lufte ting litt her og at jeg leste den artikkelen så føler jeg meg helt fin igjen. Men jeg vet at det ikke varer lenge,og da gjelder det å bare møte alt det man frykter med åpne armer.

Snakker du mye med typen din om dette? Jeg har jo sagt litt til samboeren min,men ikke alt. Vi har ganske forskjellig syn når det kommer til psykiske ting&tang. Han er mer av den oppfatningen at det meste skaper man selv opp i hodet sitt og at man derfor "lett" kan bli kvitt det. Han har ikke noe mye "bakgrunn" med psykiske lidelser imens i min familie er det MYE av dette. Jeg sier ikke at han ikke er forståelsesfull,men han har en annen måte å takle slike ting på. Litt mer bein i nesa kanskje. Han er svært skeptisk til medisinering (med god grunn egentlig,var jo som avrusning når jeg skulle slutte med Zoloft) og det å gå til psykolog,selv om han skjønner at enkelte må gå til det skrittet.

Ok,det ble en liten digresjon egentlig

Ja ikkesant? Min tvangshandling når tvangstankene står på som verst er å lese artikler om folk som har det på samme måte osv, - og det hjelper alltid en liten stund, men så kommer tankene og angsten igjen..så bare å ta det imot med åpne armer!

Anbefaler deg den boka på det sterkeste! Er noe alle burde lese, uansett om man har problemer med noe eller ikke. Tror den kan hjelpe deg på flere måter!

Vel, jeg prøver å ikke snakke så mye med kjæresten min om problemene sånn spesifikt, men om hvordan jeg føler ting er for tida osv..Jeg har ikke gått inn i detaljer om hvordan jeg sliter, men han vet at jeg har hatt en tøff vinter for å si det sånn!

Ettersom jeg selv skjønner at grunnen til at jeg sliter i mitt forhold til han for tida er pga tvangstankene og depresjonen, så sier jeg heller at jeg trenger litt tid for meg selv osv fordi det er tøft, og det respekterer han. Jeg prøver å ikke snakke med han om hvordan jeg føler det nå, ettersom det antakeligvis vil gå tilbake til slik det var før/et eller annet når jeg føler meg bedre!

Uansett, - typen din virker som et menneske som egentlig aldri har slitt psykisk. Og det er jo bra..for han! Men noen ganger skulle man kanskje ønske at disse menneskene bare kunne forstå litt bedre hvor vanskelig det er, og at det er en sykdom.

Det er ingen som sier til en med feber at "nå må du se til å få ned temperaturen din, det er bare idiotisk å ha feber! Bli bra!", - så hvorfor sier mennesker dette til folk med psykisk sykdom? Hadde det vært så enkelt hadde vi ikke vært syke i første omgang!

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med tvangstanker i mange år, men har ikke gått i terapi siden det startet. Jeg har lært meg å delvis lagre alt som bare tanker, men det verste er all angsten som følger med og søvnløshet i kortere og lengre perioder og følelsen av at jeg holder på å bli gal. Det er som en vond sirkel, tankene gir meg akutte angstanfall og jeg føler at jeg ikke har kontroll over livet og daglige situasjoner. Jeg sliter mye med bekymringsangst, at jeg ikke vil klare å flytte, at ingen kan hjelpe for tenk om det skjer en ulykke, at jeg vil sløse alt jeg eier og har, miste de jeg er glad i, at livet ikke vil ha noe positivt i fremtiden, det er så mye og jeg mener ikke klage og forteller ingen hvordan jeg har det. Jeg kan nevne at jeg sliter med angst, men det er ingen som egentlig bryr seg om det siden jeg har slitt med det i noen år eller fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre. Det er ikke ofte jeg prater om mine følelser, kanskje for lite i forhold til hva jeg sliter med i de verste periodene men jeg er redd for å plage andre med problemer de likevel ikke kan gjøre noe med.

Noen ganger føles det som om livet står stille, at jeg ikke vil bli frisk igjen men sitte alene uten noe sosialt liv. Jeg får ofte panikkangst når jeg får opp tanker, og det er som om jeg krymper meg og får vondt i magen, blir skjelven og kvalm.

Jeg hadde også tvangshandlinger og de kan dukke opp igjen, men de er ikke like plagsomt som tanker og angsten. En annen følelse jeg har er at alle tvangstankene er destruktive og egentlig min feil.

Takk til dere som står frem om problemer med tvangsnevroser. De fleste har hørt om angst men jeg tror tvangstanker dessverre er litt tabubelagt selv om det burde være mer åpent om det, hører man omtrent bare om de som må sjekke om kokeplata er slått av eller døra er låst. Jeg mener ikke å bagatellisere, men når jeg har hørt det blir snakket om er det ofte i en litt humoristisk tone og ofte når de som sliter med det hører på. Det er litt eldre mennesker så det kan jo være grunnen, men tvangsnevroser er det generelt lite opplysning om.

[Bodøjenta87]

Jeg har slitt med tvangstanker i mange år, men har ikke gått i terapi siden det startet. Jeg har lært meg å delvis lagre alt som bare tanker, men det verste er all angsten som følger med og søvnløshet i kortere og lengre perioder og følelsen av at jeg holder på å bli gal. Det er som en vond sirkel, tankene gir meg akutte angstanfall og jeg føler at jeg ikke har kontroll over livet og daglige situasjoner. Jeg sliter mye med bekymringsangst, at jeg ikke vil klare å flytte, at ingen kan hjelpe for tenk om det skjer en ulykke, at jeg vil sløse alt jeg eier og har, miste de jeg er glad i, at livet ikke vil ha noe positivt i fremtiden, det er så mye og jeg mener ikke klage og forteller ingen hvordan jeg har det. Jeg kan nevne at jeg sliter med angst, men det er ingen som egentlig bryr seg om det siden jeg har slitt med det i noen år eller fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre. Det er ikke ofte jeg prater om mine følelser, kanskje for lite i forhold til hva jeg sliter med i de verste periodene men jeg er redd for å plage andre med problemer de likevel ikke kan gjøre noe med.

Noen ganger føles det som om livet står stille, at jeg ikke vil bli frisk igjen men sitte alene uten noe sosialt liv. Jeg får ofte panikkangst når jeg får opp tanker, og det er som om jeg krymper meg og får vondt i magen, blir skjelven og kvalm.

Jeg hadde også tvangshandlinger og de kan dukke opp igjen, men de er ikke like plagsomt som tanker og angsten. En annen følelse jeg har er at alle tvangstankene er destruktive og egentlig min feil.

Takk til dere som står frem om problemer med tvangsnevroser. De fleste har hørt om angst men jeg tror tvangstanker dessverre er litt tabubelagt selv om det burde være mer åpent om det, hører man omtrent bare om de som må sjekke om kokeplata er slått av eller døra er låst. Jeg mener ikke å bagatellisere, men når jeg har hørt det blir snakket om er det ofte i en litt humoristisk tone og ofte når de som sliter med det hører på. Det er litt eldre mennesker så det kan jo være grunnen, men tvangsnevroser er det generelt lite opplysning om.

Uffda...

AnonymBruker, du er ikke trådstarter, eller?

Uansett, jeg har lagd en tråd om nettopp dette, tvangstanker. Hvis ikke linken fungerer: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=554040

Jeg synes, akkurat som deg, at tvangstanker er VELDIG tabubelagt. Få vet om denne "sykdommen", og det gjør det ofte også veldig vanskelig for de som lider av det.

Jeg håper vi kan samles i tvangstanke-tråden og snakke om både vanskelige og gode ting som følge av det jeg velger å kalle "sykdommen".

Jeg må også si at, det du beskriver er som å lese nøyaktig det jeg også sliter med! Godt å se man ikke er alene om det!

[AnonymBruker]

Takk for at du forstår litt. Det er helt urimelig å forsøke å få andre til å forstå, å forvente at de skal forstå når de ikke har opplevd det. Eller er flink til å fortrenge vonde tanker, men det hlir ikke det samme. Jeg har vært frisk en gang og husker at jeg også syntes det var litt morsomt hvis en eldre i familen ble kalt tvangsnevrotisk på grunn av at han alltid skulle sjekke kokeplatene. Men jeg visste ikke hva det innebar.

Jeg er ikke ts i den tråden du startet, har lest litt i den nå og håper det kan bli mer åpenhet rundt problemet. Jeg vet at det bare er tanker og at nittini prosent av alle mine bekymringer aldri vil slå til, men det er skremmende når de dukker opp. De fremstår som en sannhet der og da.

Vi får håpe på bedre tider, og takk for linken i den tråden du laget. Det er også noe med tvangstanker, å bli minnet på og lære seg at verden ikke er ens egne tanker... et friskt menneske uten tvangstanker ville aldri tenkt på den måten fordi det er så vanskelig å forstå for andre som ikke sliter med det. Angst er lettere fordi alle har kjent snev av angst og kan kjenne seg litt igjen.

Takk for at du laget tråden om tvangsnevroser, jeg må snart logge av nettet, men jeg skal prøve å svare der også.

Jeg føler at åpenhet er mangelvare angående nettopp den lidelsen og derfor blir jeg litt stum og det får meg til å føle meg innesluttet og usosial. Når kjente mennesker står frem med sine nevroser er det som regel bare angst og depresjon som blir omtalt, eller psykoser. Klart det også er like vanskelig å forholde seg til for den det gjelder, men det er lite åpenthet om at en diagnose gjerne har et snev av nettopp tvang i seg, at man skaper seg ritualer eller blir tallfokusert, overrenslig, eller andre ting som er tvangshandlinger som jeg tror er resultat av tvangstanker. Det stod det kanskje om i linken din også, og det skal lite til for å ikke få denne lidelsen, selv om det ikke er en sykdom tror jeg det kan variere fra hver enkelt hvor mye man sliter og at det kan bli bedre i perioder.

[Bodøjenta87]

Takk for at du forstår litt. Det er helt urimelig å forsøke å få andre til å forstå, å forvente at de skal forstå når de ikke har opplevd det. Eller er flink til å fortrenge vonde tanker, men det hlir ikke det samme. Jeg har vært frisk en gang og husker at jeg også syntes det var litt morsomt hvis en eldre i familen ble kalt tvangsnevrotisk på grunn av at han alltid skulle sjekke kokeplatene. Men jeg visste ikke hva det innebar.

Jeg er ikke ts i den tråden du startet, har lest litt i den nå og håper det kan bli mer åpenhet rundt problemet. Jeg vet at det bare er tanker og at nittini prosent av alle mine bekymringer aldri vil slå til, men det er skremmende når de dukker opp. De fremstår som en sannhet der og da.

Vi får håpe på bedre tider, og takk for linken i den tråden du laget. Det er også noe med tvangstanker, å bli minnet på og lære seg at verden ikke er ens egne tanker... et friskt menneske uten tvangstanker ville aldri tenkt på den måten fordi det er så vanskelig å forstå for andre som ikke sliter med det. Angst er lettere fordi alle har kjent snev av angst og kan kjenne seg litt igjen.

Takk for at du laget tråden om tvangsnevroser, jeg må snart logge av nettet, men jeg skal prøve å svare der også.

Jeg føler at åpenhet er mangelvare angående nettopp den lidelsen og derfor blir jeg litt stum og det får meg til å føle meg innesluttet og usosial. Når kjente mennesker står frem med sine nevroser er det som regel bare angst og depresjon som blir omtalt, eller psykoser. Klart det også er like vanskelig å forholde seg til for den det gjelder, men det er lite åpenthet om at en diagnose gjerne har et snev av nettopp tvang i seg, at man skaper seg ritualer eller blir tallfokusert, overrenslig, eller andre ting som er tvangshandlinger som jeg tror er resultat av tvangstanker. Det stod det kanskje om i linken din også, og det skal lite til for å ikke få denne lidelsen, selv om det ikke er en sykdom tror jeg det kan variere fra hver enkelt hvor mye man sliter og at det kan bli bedre i perioder.

Tusen takk for fint svar! Lett og se at du også lider av det samme, da din forståelse er en helt annen enn hos de fleste jeg prater med dette om.

Til og med psykologer jeg har prata med har vanskelig for å forstå...og da blir det sannelig ikke lett! 0o

Post gjerne i tråden, eller send en PM hvis du skulle ønske det! Opp til deg!