Den store tvangstanke-tråden!

[Bodøjenta87]

Er det flere enn meg her i verden som sliter med tvangstanker, eller er jeg heeeelt alene?

Kunne tenkt meg å ha en tråd om dette for både oss som sliter med dette i førsteperson, og pårørende (evt folk som er interesserte). Det finnes forum på www.tvang.no, men der skjer det så lite, så jeg tror egentlig det er større sjans for å møte på noen her som sliter!

Jeg ønsker selv kontakt med mennesker i samme situasjon, for med en slik diagnose følger ofte angst og følelsen av skam, så det å snakke med andre som forstår og VET hva dette dreier seg om, det tror jeg er viktig!

Håper på tilbakemeldinger her!

[AnonymBruker]

Jeg har også tvangstanker, så du er ikke alene nei... Er verst når jeg er stressa da. Er liksom en måte å takle stress på. Tør ikke si det til andre enn kjæresten og psykologen.

[Bodøjenta87]

Jeg har også tvangstanker, så du er ikke alene nei... Er verst når jeg er stressa da. Er liksom en måte å takle stress på. Tør ikke si det til andre enn kjæresten og psykologen.

Ja, de er så absolutt verst når ting ikke er helt optimalt.

Hvordan er det du takler tankene? Har du gått i terapi eller?

[Timseh]

Hvordan får man den diagnosen? Jeg har tvangstanker, men det er "selvdiagnosert".

[AnonymBruker]

Diagnose får du hos Psykolog/psykiater.

Har ikke tvang,men lever med 2 stk som har diagnosen

*velger ab funksjon her så mine ikke blir igjenkjent.*

[AnonymBruker]

Kanskje du kunne si litt om hva tvangstanker betyr i hverdagen?

[sequin]

Jeg har tvangstanker og tvangshandlinger...

[Gjest youlookslashy]

Er ganske selvdiagnosert her, men vet jeg har et par tvangstanker/handlinger! Heldigvis er det ikke noe som hemmer meg i hverdagen noe særlig, men er vel mer andre som reagerer på det. Det er enkle handlinger som MÅ bli utført på spesielle måter, og sånn er det bare. De som bor med meg/er med meg mye er forsåvidt vant til meg å blir ikke "støtt" av måten jeg gjør ting på som noen faktisk blir...

[Bodøjenta87]

Kanskje du kunne si litt om hva tvangstanker betyr i hverdagen?

Hvordan skal jeg si det.....hmmm..for MIN del er tvanstankene veldig ubehagelig.

Det er tanker som gir VELDIG ubehag uten at det egentlig er noe man trenger å bekymre seg for (som regel). De fleste mennesker klarer å dytte vekk ubehagelige tanker som dukker opp og bare la de forsvinne ut i det store intet uten å la de ha noen innvirkning på livet, mens mennesker med tvangstanker kanskje føler et spesielt ansvar for sine egne tanker? "Jeg kan ikke tenker sånn!? Hvis jeg tenker sånn, er jeg sånn?! Kan jeg gjøre noe grusomt fordi jeg tenker noe grusomt?! Jeg er vel ikke sånn?!", - dette gir ofte angst.

Og i mitt tilfelle, angst og depresjon. Og MYE skam.

Jeg føler at det ofte kan ramme spesielt ansvarsfulle eller samvittighetsfulle mennesker.

Mange sliter nok med tvangstanker uten at folk vet det, - og de fleste tror nok de er i ferd med å bli gale (jeg trodde det selv!), helt til jeg fikk diagnosen hos psykolog.

Og jo, tvangstanker trigger ofte tvangshandlinger...da handlingene hjelper å fjerne angsten der og da..men det gjør kun ting verre..

Ond sirkel.

Eneste som hjelper meg er å prøve å akseptere tankene som tanker.....men det er vanskelig...og angsten tar en ofte uansett! :/

Noen som vil skrive litt om hvordan de opplever sine tvangstanker?

[Bodøjenta87]

Jeg har tvangstanker og tvangshandlinger...

...jeg må bare si at bloggen din er fantastisk (så er det sagt!)

[AnonymBruker]

Jeg har tvangstanker- og handlinger. Har div. ritualer jeg MÅ gjennomføre.. Og plutselig dukker det opp nye ting i hodet mitt, over ting jeg må gjennomføre, ellers skjer det noe grusomt.. Som regel får det meg til å tro at det skjer noe fælt med noen jeg er glad i.. Blir bare en vond sirkel.. For dersom jeg ikke gjennomfører det tvangen sier at jeg skal gjøre, er jeg redd for at det skal skje noe med noen.. Tør ikke å la være å gjennomføre det, for hvis jeg ikke gjør det, og det skjer noe, vil jeg ha skyldfølelse resten av livet.... Slitsomt!

Hvordan har dere andre det?

[sequin]

...jeg må bare si at bloggen din er fantastisk (så er det sagt!)

hehe det var litt rart å lese, men tusen takk

[Bodøjenta87]

Jeg har tvangstanker- og handlinger. Har div. ritualer jeg MÅ gjennomføre.. Og plutselig dukker det opp nye ting i hodet mitt, over ting jeg må gjennomføre, ellers skjer det noe grusomt.. Som regel får det meg til å tro at det skjer noe fælt med noen jeg er glad i.. Blir bare en vond sirkel.. For dersom jeg ikke gjennomfører det tvangen sier at jeg skal gjøre, er jeg redd for at det skal skje noe med noen.. Tør ikke å la være å gjennomføre det, for hvis jeg ikke gjør det, og det skjer noe, vil jeg ha skyldfølelse resten av livet.... Slitsomt!

Hvordan har dere andre det?

(Denne posten ble lang, men her står det ihvertfall nøyaktig slik jeg har opplevd tvangen)

Uff, det er virkelig slitsomt å leve med dette. Og det verste er kanskje de som er rundt en, og som ikke helt skjønner hvorfor man ikke bare kan slutte! Hadde det vært SÅ enkelt, så hadde man vel gjort det for lengst?

Anywaaays, - for min del har jeg helt siden jeg var liten sliti med tvangstanker i rykk og napp. Siden jeg var liten har jeg vært spesielt omsorgsfull og opptatt av mennesker og dyr, og at alle skal ha det bra (selv om jeg høres ut som en jævla hippie, så er jeg nå faktisk ikke det... )..så, første gangen tvangstankene begynte å strømme på syntes jeg det var forferdelig ille.

Jeg fikk såkalte "aggressive" tvangstanker om mennesker jeg var glad i, og jeg var sikker på at hvis jeg tenkte sånn, så var jeg jo sånn! Jeg var livredd og snakka aldri med noen om det..og det gikk som regel over.

Tankene handlet ofte om "Tenk om jeg finner på å ta liv av en av de som står meg nærmest?! Tenk om jeg skader noen?! TENK OM?!"... :omg: Det var virkelig helt forferdelig, og jo mer jeg pressa tankene vekk, jo mer redd ble jeg, for de dukka jo opp uansett. Jeg kom som regel til et punkt der jeg ventet meg til at tanken var der og ikke orka og bry meg, og da forsvant de...men dukka selvsagt opp fra tid til annen.

Først nå i senere tid, etter at jeg møtte han jeg velger å kalle "mannen i mitt liv" har tvangstankene dukket opp igjen. Hvem vet, kanskje fordi jeg nå er livredd for å miste han? For første gang noensinne opplevde jeg nå panikkangst! Jeg har hele forholdet jobbet for at vi skal ha det så bra som mulig, - jeg kunne gjort alt for han..og nå tenkte jeg plutselig "Hva om jeg finner på å ta liv av han?!", det var helt uutholdelig, og HELT imot alt jeg står for. Jeg visste selv, akkurat som før, at jeg ALDRI kunne finne på å gjøre noe sånt, men enda dukket tanken opp..og midt i angsten, så føltes frykten ufattelig reell. Jeg skjønte jo ikke hva som feilet meg! Jeg var livredd, og trodde jeg skulle bli gal! Og hvis jeg ble gal, vel, da ville jeg antakeligvis miste kontrollen og faktisk ta liv av de som betyr mest for meg!

Jeg tok etter bare et par uker med den intense angsten skrittet og bestilte time hos privat psykolog. Når jeg kom dit fortalte jeg skrekkslagen om tankene, i påvente av det jeg trodde MÅTTE bli tvangsinnleggelse og hele skiten..men neida, det var visst helt vanlig å tenke slik. Hvem har vel ikke stått på jernbanen og tenkt "Tenk om jeg finner på å dytte mannen ved siden av meg foran toget?!", men skjøvet tanken bort da det står imot alt en selv står for. For meg ble en sånn tanke en bekymring, da jeg tok alt for mye ansvar for alt jeg tenker, uten å bry meg om mine egne grunnpilarer. Hvordan jeg er, i bunn og grunn. Tankene vil alltid komme, mye av det har man ingen kontroll over, - men tankene er ikke den man ER! ...det var en lettelse å komme til psykologen, men angsten kom uansett tilbake når jeg kom hjem. Hun hadde nevnt ordet "tcvangstanker" i en bisetning uten å ha lagt for mye fokus på det..men jeg trodde jo at tvangstanker var det samme som tvangshandlinger, så jeg syntes det hørtes helt forjævlig ut. "Prøver tankene til å tvinge meg til å handle? Altså utføre tankene"..joda, angsten var tilbake, og det enda verre!

Etter et par dager turte jeg google tvangstanker, - og joda, der var beskrivelsen av nøyaktig det jeg led av.

Det var godt, og jeg har antakeligvis aldri vært så glad i hele mitt lange liv. Plkutselig fikk jeg livet tilbake. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at, ja, hvis det var sånn at jeg var i ferd med å bli gal, uansett hvor livsglad jeg er og alltid har vært, så får jeg rett og slett heller ta liv av meg selv, enn å utsette de rundt meg for fare. Ja, gud væit hvor mange som har tatt liv av seg selv pga tvangstanker før dette ble en kjent diagnose...uff!

Etter et par dager ble jeg etterhvert veldig redd for om jeg kanskje var i ferd med å bli mer alvorlig syk! Jeg begynte å fokusere veldig på hvor tankene kom fra. De var fra meg?! Jeg er vel ikke i ferd med å bli schizofren, eller noe?! :S Jeg overanalyserte ALT, og gjett om det var jævlig. Jeg var redd for alt! For å bli paranoid! For å hallusinere uten at jeg visste det! For ALT! ...dette gikk etterhvert over av seg selv da jeg la merke til at jeg ikke gjorde det, men fy faen for noen uker. Det var i denne perioden jeg var sykemeldt 3 uker. Livet føltes helt uholdbart og fremmed.

Depresjonen begynte å snike seg på for alvor. Jeg følte meg nå følelseløs og sliten. Ingenting betydde noe, og redselen for at depresjonene kunne gjøre meg likgyldig til tvangstankene, altså, at det kanskje ville være større sjanse for at noe kunne skje med mine kjære, den kom for fullt!

Jeg begynte å bli redd for at det ikke var tvangstanker, men at jeg var i ferd med å bli følelsekald, og i stand til å gjøre noe grusomt.

Etter 1 ukes tid "kom følelsene tilbake", men det var jævlig mens det holdt på...

Så bestemte jeg meg for å begynne å lese bøker om tcangstanker. Jeg syntes ikke psykologen gjorde noe særlig for meg, så da ble det sånn. Jeg kjøpte "Sjef i eget liv - kognitiv terapi", "128 sider om tvangstanker", og "Trange rom, åpne plasser". Har ikke lest den siste enda, men det blir påskens "krim"..

Uansett, de 2 andre bøkene gjorde underverker. Jeg følte meg ikke lngre alene. Kognitiv terapi er for min del løsningen, og det er jeg fullt klar over.

Tankene er ikke lengre der i like sterk grad, kun når jeg er veldig sliten og ikke orker å "akseptere de".

Angsten er uansett der, - jeg går konstant med en engstelig følelse i magen...jeg vet nesten ikke hvorfor den er der, men den må bare gå vekk av seg selv, eneste jeg kan prøve å gjøre er å kanskje også akseptere at den er der. Jeg vet ikke.

Det skal ikke være lett, men det hjelper å snakke om det tror jeg..ihvertfall med mennesker som forstår!

[Bodøjenta87]

hehe det var litt rart å lese, men tusen takk

Hehe, ikkesant! :D Vel, tror ikke jeg er den eneste som menr det, for å si det sånn!

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen OCD for noen år siden og hadde tanker og handlinger som varte i timesvis av gangen og det var skikkelig slitsomt. Jeg prøvde medisiner og samtaler, men det funket ikke bra og begge deler ble avsluttet. Brukte legen en stund, men valgte å prøve en ny behandler og fikk en behandler som var helt utrolig flink med meg og mine ideer Gikk da i kognitiv samtalebehandlig, samtidig som jeg leste meg opp på eksponeringsterapi(jeg har alltid hatt veldig interesse for dette feltet og kunne en del om det fra før) og prøvde å bruke det litt på meg selv. Det funket veldig bra, og jeg er i dag såpass frisk at jeg lever et tilnærmet normalt lliv. Er i jobb og klarer sånn delvis tilfredsstillende å sjonglere samliv, fritid og jobb, noen ganger må jeg begrense meg, andre ganger ikke.

Har i senere tid skjønt at OCD har vært en del av meg leeeeeeenge, men kom snikende innpå i forbindelse med en periode med angst, etterfulgt av en periode depresjon. På slutten av depresjonen kom tankene og handlingene veldig sterkt frem, og angsten skjøv depresjonen i bakgrunnen igjen. Ganske merkelig å tenke tilbake på det nå.

Møtte min første behandler her for ett års tid siden, i en annen setting, og h*n fikk hakeslepp. H*n hadde aldri møtt en ocd`er som meg før, og hadde ikke trodd jeg skulle være så frisk som det jeg er i dag Jeg har selvfølgelig både tanker og handlinger igjen, men det begynner å tynnes ut. Jeg blir nok aldri helt OCD-fri, til det er bildet for omfattende og komplekst, og jeg har fått beskjed om at jeg skal ta hensyn til meg selv i situasjoner der jeg kan være ekstra sårbar, som "traumer" aka samlivsbrudd, dødsfall osv. Det blir nok litt som en sa opp i her, at en rett og slett ikke har kapasitet til å ta tak i tankene.

Men jeg har det bra, og synes det er utrolig morsomt å kunne fortelle at det går an å komme seg opp og frem, til tross for de vonde tankene og handlingene!

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg si det.....hmmm..for MIN del er tvanstankene veldig ubehagelig.

Det er tanker som gir VELDIG ubehag uten at det egentlig er noe man trenger å bekymre seg for (som regel). De fleste mennesker klarer å dytte vekk ubehagelige tanker som dukker opp og bare la de forsvinne ut i det store intet uten å la de ha noen innvirkning på livet, mens mennesker med tvangstanker kanskje føler et spesielt ansvar for sine egne tanker? "Jeg kan ikke tenker sånn!? Hvis jeg tenker sånn, er jeg sånn?! Kan jeg gjøre noe grusomt fordi jeg tenker noe grusomt?! Jeg er vel ikke sånn?!", - dette gir ofte angst.

Og i mitt tilfelle, angst og depresjon. Og MYE skam.

Jeg føler at det ofte kan ramme spesielt ansvarsfulle eller samvittighetsfulle mennesker.

Mange sliter nok med tvangstanker uten at folk vet det, - og de fleste tror nok de er i ferd med å bli gale (jeg trodde det selv!), helt til jeg fikk diagnosen hos psykolog.

Og jo, tvangstanker trigger ofte tvangshandlinger...da handlingene hjelper å fjerne angsten der og da..men det gjør kun ting verre..

Ond sirkel.

Eneste som hjelper meg er å prøve å akseptere tankene som tanker.....men det er vanskelig...og angsten tar en ofte uansett! :/

Noen som vil skrive litt om hvordan de opplever sine tvangstanker?

oi så deilig... du satte akuratt ord på mine tanker om dagen og hva jeg føler rundt det. jeg kunne aldri gått til psykolog men det er utrolig kjekt å vite at det er flere som sliter med det samme...

[Sequax]

Jeg fikk smakt litt på tvangstanker i dagene etter jeg hadde født. Helt irrasjonelle og merkelige tanker som gjorde den første barseltiden litt "spaca", rett og slett. Heldigvis greide jeg på en måte å "overstyre" tankene og si til meg selv at de ikke hørte noe steds hjemme, og etter tre-fire dager slapp de taket. Det hjalp veldig å komme hjem fra sykehuset.

Noen flere som har født som har vært borti noe lignende?

[AnonymBruker]

Jeg fikk smakt litt på tvangstanker i dagene etter jeg hadde født. Helt irrasjonelle og merkelige tanker som gjorde den første barseltiden litt "spaca", rett og slett. Heldigvis greide jeg på en måte å "overstyre" tankene og si til meg selv at de ikke hørte noe steds hjemme, og etter tre-fire dager slapp de taket. Det hjalp veldig å komme hjem fra sykehuset.

Noen flere som har født som har vært borti noe lignende?

mine kom etter fødselen... men de kommer og går litt når det passer de.. merkelig :/

[Gjest ja]

Jeg sliter også med tvangstanker og tvangshandlinger. " Tenk om jeg skader eller dreper noen jeg er glad i??" "Tenk om noen hører hva jeg tenker"??. Jeg tørr heller ikke ta førekort for jeg er redd for at jeg skal komme til å kjøre på noen. Noen ganger må jeg skjekke i skap om katten min er skadet. Før måte jeg gå tilbake der jeg hadde gått for å skjekke om jeg ikke hadde skadet noen Jeg har heldigvis klart å kvitte meg med det. Må skjekke kontakter osv 10000 ganger.

Jeg er en veldig samvittighet og omsorgsfull person, har alltid vært det. Det er vel gunnen til at jeg har fått det tror jeg.. Husker jeg satt med lekser i 6 timer på barneskolen for jeg var så redd for å gjøre feil..

[Bodøjenta87]

Jeg fikk diagnosen OCD for noen år siden og hadde tanker og handlinger som varte i timesvis av gangen og det var skikkelig slitsomt. Jeg prøvde medisiner og samtaler, men det funket ikke bra og begge deler ble avsluttet. Brukte legen en stund, men valgte å prøve en ny behandler og fikk en behandler som var helt utrolig flink med meg og mine ideer Gikk da i kognitiv samtalebehandlig, samtidig som jeg leste meg opp på eksponeringsterapi(jeg har alltid hatt veldig interesse for dette feltet og kunne en del om det fra før) og prøvde å bruke det litt på meg selv. Det funket veldig bra, og jeg er i dag såpass frisk at jeg lever et tilnærmet normalt lliv. Er i jobb og klarer sånn delvis tilfredsstillende å sjonglere samliv, fritid og jobb, noen ganger må jeg begrense meg, andre ganger ikke.

Har i senere tid skjønt at OCD har vært en del av meg leeeeeeenge, men kom snikende innpå i forbindelse med en periode med angst, etterfulgt av en periode depresjon. På slutten av depresjonen kom tankene og handlingene veldig sterkt frem, og angsten skjøv depresjonen i bakgrunnen igjen. Ganske merkelig å tenke tilbake på det nå.

Møtte min første behandler her for ett års tid siden, i en annen setting, og h*n fikk hakeslepp. H*n hadde aldri møtt en ocd`er som meg før, og hadde ikke trodd jeg skulle være så frisk som det jeg er i dag Jeg har selvfølgelig både tanker og handlinger igjen, men det begynner å tynnes ut. Jeg blir nok aldri helt OCD-fri, til det er bildet for omfattende og komplekst, og jeg har fått beskjed om at jeg skal ta hensyn til meg selv i situasjoner der jeg kan være ekstra sårbar, som "traumer" aka samlivsbrudd, dødsfall osv. Det blir nok litt som en sa opp i her, at en rett og slett ikke har kapasitet til å ta tak i tankene.

Men jeg har det bra, og synes det er utrolig morsomt å kunne fortelle at det går an å komme seg opp og frem, til tross for de vonde tankene og handlingene!

Wow! Det er utrolig godt å se at det er håp for oss alle! Det er en utrolig slitsom sykdom å leve med!

Utrolig godt gjort, og du gjør meg stolt altså! Tusen takk for at du skrev om dine erfaringer!