Fødselsdagsfeiring for delebarnet

[AnonymBruker]

Barnet har rett til å tilbringe fødselsdagen med sin mor. Moren er viktigst for barnet, og ingen har rett til å skille barnet fra sin mor.

Det er han som har valgt å få barn. Barnet har ikke tatt dette valget. Når man man har valgt å få barn må man følge opp de forpliktelsene som hører til. Han må lære seg å omgås barnets mor på en skikkelig måte.

Hva du har lyst til eller ikke er knekkende likegyldig. Det er ikke din bursdag, det er ikke du som er barn, og det er ikke barnet som har invadert din familie. Du passer ikke inn i denne sammenhengen og bør holde seg borte hvis barnets foreldre (begge to) ikke synes det er naturlig at du deltar.

Selv om du har hatt en dårlig erfaring når det kommer til stemødre, betyr det ikke at TS sitt stebarn ikke ønsker henne.

Og hvem er du til å si hvem som er viktigst for barnet?

[AnonymBruker]

Som skilsmissebarn har jeg mine tanker om slike foreldre som ikke tar seg sammen. Eksempel på fremtiden: Hvis jeg gifter meg en dag og moren min nektet å komme i brylluppet mitt fordi faren min er invitert og han var utro mot henne for 20 år siden, tror jeg faktisk jeg hadde kuttet kontakten for en lang stund, når hun er så egoistisk at hun på den lykkeligste dagen i livet mitt, setter seg selv foran meg.

Har selv opplevd foreldre (særlig far) som har satt seg selv foran og fått "nye familier", og som gjennom store deler av barndommen min knapt møttes. Jeg føler at de har ødelagt store deler av barndommen min og påført meg mye sorg i sårbare år. Har tenkt ut en passende reaksjon som jeg vil følge opp resten av livet.

Når jeg selv får barn om ikke alt så lenge, vil ingen av mine foreldre få lov å møte mine barn hver for seg eller sammen med "ny familie". De vil bare få lov å møte sine barnebarn når de opptrer sammen og uten "nye familier". De vil bare bli invitert i bryllup, dåp og andre familiesammenkomster under forutsetning av at de kommer sammen, uten nye familiemedlemmer og blir plassert ved siden av hverandre under middager m.v. De er de som har valgt å få barn, og de skylder meg og familien å opptre som mine foreldre - dvs. de hører naturlig sammen for meg og vil alltid gjøre det.

Jeg er streng og prinsippfast og rettferdig og kommer ikke til å fravike dette prinsippet noensinne. Denne reaksjonen er bare et speilbilde av deres egen opptreden.

[AnonymBruker]

Selv om du har hatt en dårlig erfaring når det kommer til stemødre, betyr det ikke at TS sitt stebarn ikke ønsker henne.

Og hvem er du til å si hvem som er viktigst for barnet?

Jeg trodde det fremgikk tydelig at barnets mor ikke ønsket henne der. Hvem er du eller trådstarter til å mene noe om dette, når barnets mor ikke ønsker henne? Det er barnets mor og ingen andre som bør bestemme.

[AnonymBruker]

Glad jeg ikke er skilsmissebarn selv. Det må være utrolig merkelig å bli oppdratt av to ulike familier som ikke tåler trynet på hverandre. Jeg tror de lykkeligste skilsmissebarna er de som har foreldre som klarer å omgås, og som gjerne kan ta en kaffekopp hos den andre foreldren ved henting/levering. To bursdager i seg selv er sikkert ikke skadelig for barnet, men når årsaken er at foreldrene ikke fikser å være i samme rom så er nok dette en tilstand som gjør noe med barnet.

[Gjest imli]

Glad jeg ikke er skilsmissebarn selv. Det må være utrolig merkelig å bli oppdratt av to ulike familier som ikke tåler trynet på hverandre. Jeg tror de lykkeligste skilsmissebarna er de som har foreldre som klarer å omgås, og som gjerne kan ta en kaffekopp hos den andre foreldren ved henting/levering. To bursdager i seg selv er sikkert ikke skadelig for barnet, men når årsaken er at foreldrene ikke fikser å være i samme rom så er nok dette en tilstand som gjør noe med barnet.

For min del tykkjer eg kun ekstreme situasjonar rettferdiggjer at foreldra ikkje greier å opphalde seg i same rom.

[Pastill]

Enig! Jeg ville hatt meg frabedt å bli kalt noe slikt av en som har invadert min familie!

Jeg har ikke invadert familien - det er mor selv som har ødelagt grunnlaget for familien ved å innlede et forhold til en annen mann og deretter be om skilsmisse.

[AnonymBruker]

Jeg trodde det fremgikk tydelig at barnets mor ikke ønsket henne der. Hvem er du eller trådstarter til å mene noe om dette, når barnets mor ikke ønsker henne? Det er barnets mor og ingen andre som bør bestemme.

Hva med barnets far? Han har like stor rett som barnets mor til å bestemme. Det er barnet som bør bestemme - og hvis hun ikke får det/ikke vil det, så er det barnets foreldre som skal bestemme. Og faren er like mye barnets forelder som moren er.

[Pastill]

Barnet har rett til å tilbringe fødselsdagen med sin mor. Moren er viktigst for barnet, og ingen har rett til å skille barnet fra sin mor.

Her er det jo strengt tatt mor som ikke ønsket meg tilstede - jeg har ikke holdt henne vekke.

Nå har hun også bestemt seg for å komme til oss på fødselsdagen, og det er jeg glad for.

Det er han som har valgt å få barn. Barnet har ikke tatt dette valget. Når man man har valgt å få barn må man følge opp de forpliktelsene som hører til. Han må lære seg å omgås barnets mor på en skikkelig måte.

Ja, enig, foreldrene bør kunne omgås hverandre på en skikkelig måte.

Hva du har lyst til eller ikke er knekkende likegyldig. Det er ikke din bursdag, det er ikke du som er barn, og det er ikke barnet som har invadert din familie. Du passer ikke inn i denne sammenhengen og bør holde seg borte hvis barnets foreldre (begge to) ikke synes det er naturlig at du deltar.

Barnets familie var splittet innen jeg kom inn i bildet, og jeg har blitt mottatt av barnet med åpne armer. Heldigvis er det ikke der ting skurrer.

Og jo, jeg passer inn i denne sammenhengen. Jeg er en stor del av barnets hverdag, og skal ikke holdes utenfor på en dag som dette. Det er ikke en verdi som skal videreføres til dette barnet - at det er ok å holde folk utenfor som ikke har gjort noe galt.

Så nå gleder jeg meg til bursdag, og krysser fingre for at det ikke blir krangel mellom mor og far.

[AnonymBruker]

Så bra! Lykke til med bursdagsferingen, håper det blir en fin dag for barnet hvor mamma og pappa kan være venner og stemamma får være med på moroa! :-)

[AnonymBruker]

Har selv opplevd foreldre (særlig far) som har satt seg selv foran og fått "nye familier", og som gjennom store deler av barndommen min knapt møttes. Jeg føler at de har ødelagt store deler av barndommen min og påført meg mye sorg i sårbare år. Har tenkt ut en passende reaksjon som jeg vil følge opp resten av livet.

Når jeg selv får barn om ikke alt så lenge, vil ingen av mine foreldre få lov å møte mine barn hver for seg eller sammen med "ny familie". De vil bare få lov å møte sine barnebarn når de opptrer sammen og uten "nye familier". De vil bare bli invitert i bryllup, dåp og andre familiesammenkomster under forutsetning av at de kommer sammen, uten nye familiemedlemmer og blir plassert ved siden av hverandre under middager m.v. De er de som har valgt å få barn, og de skylder meg og familien å opptre som mine foreldre - dvs. de hører naturlig sammen for meg og vil alltid gjøre det.

Jeg er streng og prinsippfast og rettferdig og kommer ikke til å fravike dette prinsippet noensinne. Denne reaksjonen er bare et speilbilde av deres egen opptreden.

Avsporing, men det virker som du har så dype sår etter barndommen at det kan virkelig hjelpe deg å snakke med noen. Forresten var det mitt tanke bryllup scenario innlegg du siterte.

[Gjest Gjest]

jeg har hovedomsorgen for barna og arr. alt av bursdager med venner og fam. far ringer på kvelden etter avtale og har en liten markering hos seg med sine før eller etter dagen.

[Gjest mamma]

Men hva når det er snudd på hodet?

Hos oss er det han som gikk fordi han hadde truffet en annen, og han som ekskluderer meg fra ungenes bursdager. Han vil kun ha sin nye familie der, og det føles kjempesårt både for meg og ungene. Vi har hatt 50/50 deling inntil nylig, og han planlegger deres bursdager uten å invitere meg eller spørre engang. Yngstemann hadde nettopp bursdag, og da tok han med de to eldste (som nå ikke vil være hos han 50/50 og feiret med sin nye flamme. Forrige bursdag skulle han ta ansvar for, mht. å invitere vennene til barnet osv., og så viser det seg at jeg ikke skulle være med for det skulle hans nye og hennes barn. Når jeg hadde ansvaret for barn nr. tre sin bursdag inkluderte jeg han i planleggingen og vi var tilstede begge to. Jeg har ansvaret for den yngstes barnebursdag og igjen inviterer jeg han til å dele den dagen med oss. Selv om det selvfølgelig er kjempetøft for meg. Jeg orker ikke å være å sammen med hans nye dame (det føles fremdeles vanskelig i og med at hun sto i med han mens vi var gift), og da velger han henne fremfor meg, til tross for at jeg er mammaen.

[Pastill]

Men hva når det er snudd på hodet?

Hos oss er det han som gikk fordi han hadde truffet en annen, og han som ekskluderer meg fra ungenes bursdager. Han vil kun ha sin nye familie der, og det føles kjempesårt både for meg og ungene. Vi har hatt 50/50 deling inntil nylig, og han planlegger deres bursdager uten å invitere meg eller spørre engang. Yngstemann hadde nettopp bursdag, og da tok han med de to eldste (som nå ikke vil være hos han 50/50 og feiret med sin nye flamme. Forrige bursdag skulle han ta ansvar for, mht. å invitere vennene til barnet osv., og så viser det seg at jeg ikke skulle være med for det skulle hans nye og hennes barn. Når jeg hadde ansvaret for barn nr. tre sin bursdag inkluderte jeg han i planleggingen og vi var tilstede begge to. Jeg har ansvaret for den yngstes barnebursdag og igjen inviterer jeg han til å dele den dagen med oss. Selv om det selvfølgelig er kjempetøft for meg. Jeg orker ikke å være å sammen med hans nye dame (det føles fremdeles vanskelig i og med at hun sto i med han mens vi var gift), og da velger han henne fremfor meg, til tross for at jeg er mammaen.

Dette kan jeg godt forstå er en vanskelig situasjon. Det er trist når foreldrene ikke kan samarbeide.

I ditt tilfelle som mor ville jeg forlatt prinsippene om felles fødselsdag og heller holdt en feiring hjemme når de er hos deg. Det ville også blitt utfallet hos oss, hvis mor ikke hadde hatt lyst til å komme innom oss på dagen, eller invitert meg med hjem til seg.

[Gjest mamma]

Dette kan jeg godt forstå er en vanskelig situasjon. Det er trist når foreldrene ikke kan samarbeide.

I ditt tilfelle som mor ville jeg forlatt prinsippene om felles fødselsdag og heller holdt en feiring hjemme når de er hos deg. Det ville også blitt utfallet hos oss, hvis mor ikke hadde hatt lyst til å komme innom oss på dagen, eller invitert meg med hjem til seg.

Ja, enten det eller så må jeg fortsette å svelge kameler, og ha fokus på at ihvertfall jeg gjør det sånn ungene ønsker det. De ønsker å ha mamma og pappa der på bursdagen sin, og da er det greiere å ha to forskjellige selskap ved siden av. I tillegg vet jeg at han ikke er interessert i å ordne barnebursdager (bortsett fra en i fjor, som var et rent forsøk på kjøping av eldstemann) og da må jeg ta ansvaret for de alene også.

Alle de fine ordene hans har falt gjennom, og han kjører en ren ego-tripp. Jeg kan ikke få meg til å gjøre det samme. Det er jo tross alt tre unger inne i bildet her som skal gå foran. Men det er klart, at når ungene er hos han når de har bursdag, så kan jeg jo ikke tvinge han til å invitere meg, så da tier jeg stille og savner ungene i stillhet. Og synes han er en ego fjott:-)

[Gjest mamma]

Dette kan jeg godt forstå er en vanskelig situasjon. Det er trist når foreldrene ikke kan samarbeide.

I ditt tilfelle som mor ville jeg forlatt prinsippene om felles fødselsdag og heller holdt en feiring hjemme når de er hos deg. Det ville også blitt utfallet hos oss, hvis mor ikke hadde hatt lyst til å komme innom oss på dagen, eller invitert meg med hjem til seg.

Ser forresten at du skriver at utfallet hos dere hadde blitt to bursdagsfeiringer om mor ikke vil feire med deg, og det reagerer jeg litt på? Avhengig av type feiring, selvfølgelig, men synes du ikke at det er viktig at barnet kan få lov å ha mamman og pappan sin litt for seg selv, ihvertfall noen timer på bursdagen? Så kan dere heller gjøre noe hyggelig sammen senere?

Er ikke nettopp dette her en situasjon hvor man som voksen må sette seg selv og egne behov til side?

[Pastill]

Ja, enten det eller så må jeg fortsette å svelge kameler, og ha fokus på at ihvertfall jeg gjør det sånn ungene ønsker det. De ønsker å ha mamma og pappa der på bursdagen sin, og da er det greiere å ha to forskjellige selskap ved siden av. I tillegg vet jeg at han ikke er interessert i å ordne barnebursdager (bortsett fra en i fjor, som var et rent forsøk på kjøping av eldstemann) og da må jeg ta ansvaret for de alene også.

Alle de fine ordene hans har falt gjennom, og han kjører en ren ego-tripp. Jeg kan ikke få meg til å gjøre det samme. Det er jo tross alt tre unger inne i bildet her som skal gå foran. Men det er klart, at når ungene er hos han når de har bursdag, så kan jeg jo ikke tvinge han til å invitere meg, så da tier jeg stille og savner ungene i stillhet. Og synes han er en ego fjott:-)

Bare litt filosofering på siden:

Jeg synes ikke alltid det er sammenheng mellom hva barna ønsker seg og hva de faktisk har bruk for. Det viktigste for ungene er å ha glade foreldre som kan være gode omsorgspersoner, og dernest at foreldrene kan samarbeide for å fungere godt som et omsorgsteam - i min optikk.

Selv om ungene ønsker at mor og far skal være sammen på bursdagen, så er det ikke beste løsning hvis en av dere blir dypt ulykkelig av det eller dere ikke får samarbeidet til å fungere. Jeg tror man skal passe seg for å ofre for mye "fordi ungene vil ha det slik".

Jeg mener min manns barn/særbarna/mine stebarn/delebarna/bonusungene helt klart har det best når mor og far er superfornøyde på hver sin kant. Og har overskudd til å være høflige overfor hverandre. Det skåner ungene for krangel, dårlig stemning og følelsen av ansvar for å "ornde opp mellom mor og far" eller gjøre en av foreldrene gladere.

Jeg sier virkelig ikke at eks-mannen din gjør det rette, men kanskje du skal ego-trippe litt, du også? Så får du kanskje overskudd til å kunne samarbeide bedre innenfor de rammene dere nå er gitt, og du kan lettere holde ut med en "ego-fjott" av en eks

[Pastill]

Ser forresten at du skriver at utfallet hos dere hadde blitt to bursdagsfeiringer om mor ikke vil feire med deg, og det reagerer jeg litt på? Avhengig av type feiring, selvfølgelig, men synes du ikke at det er viktig at barnet kan få lov å ha mamman og pappan sin litt for seg selv, ihvertfall noen timer på bursdagen? Så kan dere heller gjøre noe hyggelig sammen senere?

Er ikke nettopp dette her en situasjon hvor man som voksen må sette seg selv og egne behov til side?

Jeg har gitt deg et pluss for dette innlegget, fordi jeg synes det omtaler noe vesentlig - alenetid med mor eller far. Helt enig i den - der filmen knekker for meg, er at alle andre skal få være med den dagen, bare ikke jeg...

Ellers legger vi mye vekt på at barna skal få sin far for seg selv, og jeg ikke er der. Tror det også er viktig for å unngå sjalusi overfor meg. Jeg har jo far (altså mannen min) for meg selv 50% av tiden

[Gjest mamma]

Bare litt filosofering på siden:

Jeg synes ikke alltid det er sammenheng mellom hva barna ønsker seg og hva de faktisk har bruk for. Det viktigste for ungene er å ha glade foreldre som kan være gode omsorgspersoner, og dernest at foreldrene kan samarbeide for å fungere godt som et omsorgsteam - i min optikk.

Selv om ungene ønsker at mor og far skal være sammen på bursdagen, så er det ikke beste løsning hvis en av dere blir dypt ulykkelig av det eller dere ikke får samarbeidet til å fungere. Jeg tror man skal passe seg for å ofre for mye "fordi ungene vil ha det slik".

Jeg mener min manns barn/særbarna/mine stebarn/delebarna/bonusungene helt klart har det best når mor og far er superfornøyde på hver sin kant. Og har overskudd til å være høflige overfor hverandre. Det skåner ungene for krangel, dårlig stemning og følelsen av ansvar for å "ornde opp mellom mor og far" eller gjøre en av foreldrene gladere.

Jeg sier virkelig ikke at eks-mannen din gjør det rette, men kanskje du skal ego-trippe litt, du også? Så får du kanskje overskudd til å kunne samarbeide bedre innenfor de rammene dere nå er gitt, og du kan lettere holde ut med en "ego-fjott" av en eks

Ja, du har nok rett i noe av dette. Vår situasjon er at vi som voksne kan snakke helt fint sammen med ungene tilstede, og at vi i begynnelsen etter bruddet var endel sammen. Det lettet også samarbeidet ellers mye.

Jeg er også enig, til en viss grad, at ungene har det best om foreldrene har det bra på hver sin kant, men de trenger også å føle at de blir prioritert innimellom, og at de og deres ønsker blir tatt hensyn til. I vår situasjon er det en ny dame inne i bildet som aktivt posisjonerer seg og ønsker å være en del av alt, og far velger henne fremfor ungene gang på gang. Og mener at så lenge han er lykkelig er ungene det også. Jeg, som mamma, er den som får gråtkvalte unger som sier at "du gidder jo ikke engang å være med på bursdagen min" når sannheten er at jeg ikke er invitert.

Nei, det er ikke lett det her:-(

[Gjest mamma]

Jeg har gitt deg et pluss for dette innlegget, fordi jeg synes det omtaler noe vesentlig - alenetid med mor eller far. Helt enig i den - der filmen knekker for meg, er at alle andre skal få være med den dagen, bare ikke jeg...

Ellers legger vi mye vekt på at barna skal få sin far for seg selv, og jeg ikke er der. Tror det også er viktig for å unngå sjalusi overfor meg. Jeg har jo far (altså mannen min) for meg selv 50% av tiden

Skulle ønske min eks hadde en dame som deg:-)

Jeg ser godt at det er sårt når alle andre er invitert, og det tross alt var slutt når du kom inn i bildet. Hos oss er det annerledes, og ikke er han (eller hun) opptatt av alenetid med ungene heller. De er sammen 24/7 og han gjør ingen ting alene med ungene, ei heller bursdagsfeiringer... Til tross for at en av grunnene til at de to eldste på at de ikke vil være hos han så mye er at hun er der hele tiden, at hun kjefter på dem osv.

Skulle ønske han hadde funnet en oppegående dame...

[Pastill]

....I vår situasjon er det en ny dame inne i bildet som aktivt posisjonerer seg og ønsker å være en del av alt, og far velger henne fremfor ungene gang på gang. Og mener at så lenge han er lykkelig er ungene det også. Jeg, som mamma, er den som får gråtkvalte unger som sier at "du gidder jo ikke engang å være med på bursdagen min" når sannheten er at jeg ikke er invitert.

Nei, det er ikke lett det her:-(

Hva med å fortelle ungene at du ikke blir invitert? Det er ikke bakvaskelse av far fra din side, men å gi dem et innblikk i realtitetene. Synes det er grotesk at du skal bli "syndebukk" når det er du som blir holdt utenfor, og at du helt nøytralt kan fortelle dem at dere som foreldre ikke kan finne ut av det, og derfor kommer du ikke.

Cluet er vel å unngå å legge følelser i det å fortelle dem dette, slik at ungene ikke føler de må ta side.