Utenlandsnordmenn

[AnonymBruker]

Bor i et europeisk land og har ingen planer om å flytte hjem de nærmeste fem årene. På lang sikt derimot, regner jeg med at det blir aktuelt. Ting og prioriteringer endrer seg, jeg merker selv at da jeg var yngre og flyttet ut for første gang tenkte jeg mye av det samme som andre her sier, at Norge bare var brunost og jantelov, og at de som var hjemme var treige og kjedelige og at jeg ALDRI skulle hjem. Men andre ting blir viktige senere, jeg vil gjerne være i nærheten av søsken med barn, jeg vil kunne hjelpe foreldrene mine når de blir gamle, jeg vil være med på å ta vare på familiens bygninger, jeg vil at barna mine skal treffe familien sin oftere enn to ganger i året. Sånne ting. Og så savner jeg fjellet og vinteren. Trives veldig godt her jeg bor, men tror nok at på et tidspunkt kommer det som er hjemme til å veie tyngre enn det som er her. Det er vel ofte det som er grunnen til at man flytter hjem?

Det er denne holdningen jeg ofte møter, og som irriterer meg litt. "Bare du blir litt eldre, så vil du forstå hvor du hører hjemme", "prioriteringer dine vil forandres" etc.

Hele mitt voksne liv har jeg bodd utenlands, og det er her jeg bor nå som er hjemme. Jeg har aldri selv bosatt meg i Norge, og føler da heller ikke en tilhøringhet til Norge "på den måten". Det er blitt landet jeg kommer fra, hvor min familie bor, men jeg er blitt en "utlending".

(Det er ikke meningen å angripe deg her.. Jeg er bare så lei av å bli fortalt at jeg en dag, garantert, kommer hjem til fedrelandet.)

[AnonymBruker]

Det var litt vanskelig spørsmål. Per dagsdato studerer jeg bare i utlandet og kommer hjem til sommerferie og juleferie. Det er alltid kjekt å komme hjem, men jeg føler også at etter en stund er det utrolig deilig å dra tilbake til utlandet. Jeg tror utlandet er godt for meg fordi jeg var ikke så fornøyd med Norge når jeg bodde hjemme hele tiden, men når man ikke bor der er det utrolig deilig å kunne besøke familie og venner, men så trekke seg tilbake.

Jeg har planer om å bo i utlandet i fremtiden, men jeg må bare finne en plass der jeg kan tjene litt mer penger fordi lønnen i Norge er veldig bra i forhold til mange andre land.

Studerer også i England, og hver gang jeg drar hjem er det gøy i ca 10 dager, også begynner jeg og tenke; var det alt liksom? Etter 10 dager har jeg sett de jeg vil se og gjort det jeg liker, og så begynner jeg å glede meg til å komme 'hjem' til England. Jeg liker friheten jeg har der. Jeg går kledd i kjole og støvletter på forelesninger, og i motsetning til Norge hvor det er helt utnekelig, er det sånn at flertallet går kledd pent. Altså, det er ikke sånn at å gå i kjole er super viktig for meg, det er bare det at det er haugevis av sånne små eksempler på ting i England, hvor jeg føler at jeg kan gjøre som jeg selv vil, uten at andre kommenterer på samme måte som i Norge.

Det som er vanskelig med England er det utrolige dårlig arbeidsmarkedet for tiden, og lønningene som har falt og kommer til å være fryst noen år fremover. Foreløpig koser jeg meg med å være student, også for jeg ta fremtiden som den kommer.

Hva studerer du forresten?

[AnonymBruker]

Det er denne holdningen jeg ofte møter, og som irriterer meg litt. "Bare du blir litt eldre, så vil du forstå hvor du hører hjemme", "prioriteringer dine vil forandres" etc.

Hele mitt voksne liv har jeg bodd utenlands, og det er her jeg bor nå som er hjemme. Jeg har aldri selv bosatt meg i Norge, og føler da heller ikke en tilhøringhet til Norge "på den måten". Det er blitt landet jeg kommer fra, hvor min familie bor, men jeg er blitt en "utlending".

(Det er ikke meningen å angripe deg her.. Jeg er bare så lei av å bli fortalt at jeg en dag, garantert, kommer hjem til fedrelandet.)

Det er meg som skrev innlegget du svarte på, og det er sikkert noe folk sier fordi det tross alt stemmer for de fleste. Men det betyr jo ikke at det stemmer for alle, og om det er annerledes for deg, er det jo bare fint at du har funnet et annet sted hvor du trives godt. Jeg blir litt overrasket over at folk gidder bry seg med hvor andre bor, jeg. Har aldri opplevd at folk har mast så fryktelig om hvor lenge jeg skal bo her og der og når jeg kommer hjem.

[Gjest Carleigh-Ann]

Hehe. Er sorstatene i USA jeg sikter til. Bor i Texas, og det er jo i tjukkeste bibelbeltet. Var ikke helt som paa film, gitt. :gjeiper:

Seriøst, hvor i Texas da? Jeg har familie i Houston, der er de ikke superkristne iafall

[Chiyo]

Det som er vanskelig med England er det utrolige dårlig arbeidsmarkedet for tiden, og lønningene som har falt og kommer til å være fryst noen år fremover. Foreløpig koser jeg meg med å være student, også for jeg ta fremtiden som den kommer.

Hva studerer du forresten?

Jeg studerer litteratur. Jeg kan godt tenke meg å bo i London etter studiene, men de har så utrolig dårlig betalt her. Da jeg jobbet i Norge tjente jeg tre ganger så mye i timen enn mange studenter på min alder gjør her. Alt handler jo ikke om penger og vi lever dyrere i Norge, men det er litt surt å måtte jobbe for så lite når man kan tjene så mye mer hjemme.

[Sunchild]

Jeg har bodd i "utlandet" i flere år nå, må innrømme at jeg savner mye ved Norge - alt fra været (jeg er faktisk glad i snø og kulde, og kan ikke fordra temperaturer over 30 grader) og maten, til politikk og velferdssystem. Og ikke minst lønningene.

Husprisene her jeg bor er atskillig høyere enn i Norge (en pen enebolig med hage koster kjapt 3-4 millioner) mens lønningene er knøttsmå (jeg har heltidsjobb med skift og tjener 6000 i måneden etter skatt). Skolegang er atskillig dyrere, mammapermisjon er ikke-eksisterende, abeidsledigheten høy, fattigdom et mye mer utbredt fenomen og korrupsjonstallene høye. Mye med Norge jeg anser som bedre, ja.

Om jeg kommer til å flytte tilbake? Teknisk sett skulle jeg ønske jeg kunne bo i Norge fra jeg ble gravid og frem til skolestart for barna mine. Men å bygge et liv i 2 land på èn gang er vanskelig, og i det lange løp tror jeg nok jeg ønsker å bo her. Det er dette som er "hjemme" nå.