Folk som bare snakker om seg og sitt!

[Fru Fomle]

Det finnes tydeligvis mange slike mennesker her i verden. :o

Men annas oppskrift høres bra ut, blir jeg irritert nok (som jeg er i ferd med å bli nå), så er jeg ikke redd for å si fra.

Har fått en mail i dag også, bare masse pjatt om utsikten hennes. I couldn't care less!!!! Noen andre som vil høre om turen min kanskje???!!!

[Gjest gjest1]

Det hadde likevel vært godt med en sikker oppskrift på hvordan man kunne ha parkert dem ei lita stund iallfall...

Jeg har også en sånn venninne, og jeg har bare sluttet å ta kontakt med henne. Det er hyggelig å treffe henne på gata osv., men jeg gidder ikke å ha noen videre kontakt med henne lenger. Det kjeeeeeder meg nemlig forferdelig og måtte høre hva hun sa, hva han sa, hva hun svarte og vet du hva i det uendelige. Nå er jeg for gammel til sånt. Datteren og hennes venninner er på det stadiet og de er femten....

[ragnalina]

Jeg har en søster som er sånn - kan liksom ikke legge henne på hylla heller da?!

Jeg blir mest lei meg (og noen ganger ganske sint) når det er sånn - er hun virkelig ikke interessert i hvordan det går med meg liksom?

Har et bilde av hvordan søstre skal være, dele alt og ringe til hverandre flere ganger i uken og sånn, men man får visst ta den familien man får.. :blunke:

[Gunilla]

Du Ragnalina, slik har nok ikke jeg det med min søster.

Men anyway. Jeg må innrømme at det noen ganger blir slik i en venninneflokk. Men oftest er det tosidig - dvs kanskje noen ganger har jeg mest å fortelle - andre ganger er det dem. Jeg har ei venninne som jeg har en del mailkorrespondanse med - vi kjører nok avogtil litt "goddag mann økseskaft-stil" til hverandre. I dag fortalte jeg om et studium jeg har lyst til å begynne på - hvorpå hun sendte en mail tilbake uten noen som helst kommentar på det jeg hadde fortalt henne - men med en kommentar på hvilke studier hun har lyst å ta til våren. Det er kanskje en form for kommunikasjon det også. Jeg kjenner noen ganger at jeg blir litt lei - det føles ikke som en ekte dialog, synes jeg!

jeg er litt obs på denne problematikken generelt, og i ansikt-til-ansikt samtaler og pr telefon passer jeg alltid på å spørre hvordan den andre parten har det.

men er folk for opptatt av seg og sitt til å kunne bry seg med andre mennesker, lurer jeg på!

[Gjest Anonymous]

merker at jeg blir slik selv noen ganger.. overfor enkelte personer.. mens jeg andre ganger ender opp med å ikke si en eneste ting om meg og mitt i løpet av hele samtalen på et par timer..

så jeg tror det har med mer en denne personen å gjøre.. det har også med dynamikken mellom akkuarat dere to..

når jeg ender opp med å "kjøre på med mitt" er det som oftest av mangel på respons.. jeg legger opp til at den andre kan komme med sine synspunter eller fortelle om hvordan hun/han har det på det området osv.. men får bare et "mmm" til svar..

jeg blir altså "slik" i situasjoner der jeg føler atlernativene er stillhet eller mitt snakk..

jeg synes altså at det er begge persone som har ansvaret for å få samtalen til å bli interessant.. dere har begge muligheten til å dreie samtalen osv..

(forutsatt at begge responderer på "dreining" da.. kjenner en som bare tar en pause og stirrer ut i lufta, for så å forsette der han slapp mens han "later som" han aldri hørte det den andre sa.. da blir det jo håpløst.. )

[Pip]

Har faktisk eit par slike venninner... Felles for dei begge er at dei KUN snakkar om/er interesserte i seg sjølv og sitt eige liv. Og blir svært fornærma når ikkje alle rundt gidd å høyre på alt pjattet, men ein gong imellom bryt dei av.

1) Litt einsam sjel, på ein måte. Men alle venene sine gjer ho dette mot - renn dei ned med seg og sitt. Dessutan er alle miniproblema hennar for verdsproblem å rekne. Eg fekk sms ein gong 'Kan du tenke på meg - eg har vondt for å puste!' Eg fekk panikk, ringde med ein gong - då var det det at ho var forkjøla, og hadde lagt seg for å sove - og då måtte ho puste med munnen, fordi nasen var tett! :-? Skal mykje til får eg får ordentleg medkjensle med ho lengre... Og kjærleikssorg er det MINST ein gong i halvåret - sånn at ho ringer ned alle venene midt på natta for å grine og bli trøsta... Og då eg skulle gifte meg, var ho vel den einaste v venene som ikkje var glad og overstrøymande. Det var litt sånn: 'Sikkert fint for deg, men eg blir nok aldri gift!'

2) Har aldri hatt nære vener - før ho møtte meg. (Som ho såg på som nær ven, eg såg på ho som ein ven, punktum...) Ho har inga utdanning utover grunnskulen, og eg likar å lese, studere etc. Dette dreg ho ofte fram - ho er IKKJE interessert i å høyre 'intelligent snakk' eller å høyre om studier og sånn. (Men GJETT om eg er interessert i å høyre alle detaljar om jobben hennar då! )

No har ho nett fått barn. Først 9 mnd. med KUN svangerskapspreik, og no! Av og til er det så eg må spy... (Og eg LIKAR born - jobbar med dei, jo!)

Sjølvsagt kan ein bryte kontakten. Men nr. 1 er sånn at ho vert så frykteleg fornærma då - og det er jo ikkje kjekt. Er jo glad i henne, trass alt. (Men passar på å ringe ein gong eg kjedar meg frå før... )

Nr. 2 er i grunnen inkludert i familien. Viss ikkje hadde ho nok ikkje brydd seg om meg meir no - ho har jo både mann og barn, og bryr seg eigentleg ikkje om så mykje meir. Men når ho altså MÅ vere sosial, så... ja. Treng vel ikkje seie meir.

Litt godt eigentleg, å sjå at dette er eit litt vanleg fenomen!

[Gjest agurk]

Har en slik venninne som kan tutre i vei om sine og sitt og hun avbryter ofte når jeg snakker. Jeg sier ifra jeg, enkelt å greit at: nå er det min tur. I begynnelsen ble hun litt iritert og flau men nå bare ler vi.

Men dette etr da en kjempevenninne! Og desuten elsker hun de gangene hun får muligheten å bruke det mot meg

[Kittykat]

Har en venninne som er helt lik. Jeg kan skrive en mail til henne og fortelle litt hva jeg har gjort på den siste tiden og jeg spør hvordan det går med henne osv. I svaret tilbake er det bare detaljer om henne og sitt. Hva hun har gjort på, hva hun sliter med osv.

Selv i telefonen og når vi er sammen er det sånn.

Men sånn har hun alltid vært, så jeg har lært meg å "leve" med det.

Er jo ikke noen big deal da, men litt irriterendes kan det være innimellom, men bare av og til.

[birgitte242]

Jeg har også en slik venninne.

Hun er morsom å være sammen med og vanligvis gjør det meg ingen ting at hun er slik. Når det derimot har skjedd noe skikkelig stort i livet mitt og jeg ikke får et eneste spørsmål om hvordan jeg har det, og når jeg selv bringer det på bane blir samtalen raskt penset over på henne igjen, ja da blir jeg jo litt såret på en måte.

Men jeg er jo klar over dette, så det er ikke hun jeg går til når jeg trenger en oppmerksom lytter.

[Gjest gjest1]

Niks, du er ikkje hårsår! Slitsomt!! Men det er faktisk mange som er sånn, utan å eigentleg vere klar over det. Kva med å gjere henne oppmerksom på det, på ein forsiktig måte?? Spørre, kva syns du om ditt og datt, for eksempel?