Noen med Histrionisk (dramatiserende) personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg velger å være anonym slik at ingen skal kjenne meg igjen. Er det noen her inne som har fått den diagnosen. Jeg leste i går kveld om denne PF og jeg følte at den traff veldig på mange måter. Men noen plasser hvor jeg leser om den, så blir det sammenlignet med psykopati og folk med nesten ingen empati. Og det stemmer ikke.

Jeg er en person som elsker å være i sentrum av folk, jeg overdriver ofte for å få ting til å virke veldig dramatisk. Jeg avbryter og styrer samtalen. Jeg bortforklarer allltid ting når jeg får kritikk, men er veldig flink til å gi andre kritikk. Men jeg har samvittighet og empati, og har gode sider, så det blir veldig motstridene følelser. Det er det som gjør det vanskelig.

Men i det siste har jeg begynt å gå til psykolog og noe har bedret seg. Men han har ikke sagt noe om denne diagnosen, så jeg vet ikke helt. Må også legge til at han bare er en student. Kanskje jeg skal neve det for han når jeg skal dit i morgen?

Off, dette ble sikkert veldig rotete men måtte bare få ut noen tanker

[sequin]

Men noen plasser hvor jeg leser om den, så blir det sammenlignet med psykopati og folk med nesten ingen empati. Og det stemmer ikke.

Men i det siste har jeg begynt å gå til psykolog og noe har bedret seg. Men han har ikke sagt noe om denne diagnosen, så jeg vet ikke helt. Må også legge til at han bare er en student. Kanskje jeg skal neve det for han når jeg skal dit i morgen?

Man må ikke ha _alle_ trekkene ved en PF, om noen av trekkene er så vanskelig å leve med at det går utover hverdagen, da er det en PF

Har du hatt utredning da?

[Wiggins]

Jeg velger å være anonym slik at ingen skal kjenne meg igjen. Er det noen her inne som har fått den diagnosen. Jeg leste i går kveld om denne PF og jeg følte at den traff veldig på mange måter. Men noen plasser hvor jeg leser om den, så blir det sammenlignet med psykopati og folk med nesten ingen empati. Og det stemmer ikke.

Jeg er en person som elsker å være i sentrum av folk, jeg overdriver ofte for å få ting til å virke veldig dramatisk. Jeg avbryter og styrer samtalen. Jeg bortforklarer allltid ting når jeg får kritikk, men er veldig flink til å gi andre kritikk. Men jeg har samvittighet og empati, og har gode sider, så det blir veldig motstridene følelser. Det er det som gjør det vanskelig.

Men i det siste har jeg begynt å gå til psykolog og noe har bedret seg. Men han har ikke sagt noe om denne diagnosen, så jeg vet ikke helt. Må også legge til at han bare er en student. Kanskje jeg skal neve det for han når jeg skal dit i morgen?

Off, dette ble sikkert veldig rotete men måtte bare få ut noen tanker

En viktig ting å huske på er at psykologi på ingen måte er noen eksakt vitenskap. Den eneste fullstendig eksakte vitenskap er matematikk, fordi den er definert av mennesker og bare trenger å stemme med seg selv. Dernest følger vel fysikk. Fysikk bruker matematikk til å beskrive naturlige fenomener, og har svært sikre lover for å forutsi resultatet av fysiske fenomener.

Psykologi blir en rimelig lite eksakt vitenskap fordi det blir et subjektivt spørsmål å vurdere hva som er normal menneskelig atferd. Noe er klart unormal atferd og har klart påviselige årsaker, som mangelfullt utviklet frontallapp i hjernen, noe som er viktig for impulskontroll. Andre diagnoser er noe som psykologien har kommet opp med fordi en viss type atferd ikke stemmer overens med den gjengse oppfatningen av hva som er normal atferd.

Din atferd høres unektelig litt spesiell ut, og selv om det ikke skulle feile deg noe rent fysiologisk så gjør slik atferd deg lite populær blant andre folk. For din egen del bør du prøve å gjøre noe med dette.

Spør nå for all del psykologen din, selv om han bare er student. Han har formodentlig mye nyttig kunnskap, og selv om han ikke har hørt om akkurat dette så vil jeg tro at han har nok bakgrunnskunnskap til å vurdere om dette kan være en diagnose for deg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for nyttige svar begge to! Tenkte litt på dette med at alt trenger jo ikke å stemme. Snakket litt med samboeren min i dag og leste opp mange av tingene som kjennetegner denne PF og han følte også at dette kunne stemme.

Så jeg skal absolutt snakke med psykologen om dette i morgen. Jeg har ikke som jeg vet om fått noen utredning nei.

[Gjest EUPF]

Tusen takk for nyttige svar begge to! Tenkte litt på dette med at alt trenger jo ikke å stemme. Snakket litt med samboeren min i dag og leste opp mange av tingene som kjennetegner denne PF og han følte også at dette kunne stemme.

Så jeg skal absolutt snakke med psykologen om dette i morgen. Jeg har ikke som jeg vet om fått noen utredning nei.

I utgangspunktet får man bare diagnoser dersom det går utover ditt sosiale liv, arbeidsforhold eller gir sterkt subjektivt ubehag. Er man bare litt eksentrisk men lever vel med det, så er det ingen lidelse. Det er det som er definisjonen på en psykisk "lidelse". Man må LIDE av det.

Vet ikke om studenter kan stille slike diagnoser?

[AnonymBruker]

I utgangspunktet får man bare diagnoser dersom det går utover ditt sosiale liv, arbeidsforhold eller gir sterkt subjektivt ubehag. Er man bare litt eksentrisk men lever vel med det, så er det ingen lidelse. Det er det som er definisjonen på en psykisk "lidelse". Man må LIDE av det.

Vet ikke om studenter kan stille slike diagnoser?

Jeg er klar over at man ikke får noe diagnose med mindre det går ut over livet ditt på en negativ måte. Det er nettopp det det gjør, jeg har ingen nære relasjoner utenom foreldre og samboer, alle venner har forsvunnet. Jeg sliter også på jobben, for måten jeg er på blir oppfattet veldig negativt ovenfor kolleger. Flere av de som er nær meg kommenterer det til stadighet, og måten jeg er på gjør også at samboeren min har store vanskligheter med å leve sammen med meg.

Om studenter kan stille diagnose vet jeg ikke, men håper på å få svar på det i morgen (eller det blir vel egentlig i dag :hihi:)

[Gjest EUPF]

Jeg er klar over at man ikke får noe diagnose med mindre det går ut over livet ditt på en negativ måte. Det er nettopp det det gjør, jeg har ingen nære relasjoner utenom foreldre og samboer, alle venner har forsvunnet. Jeg sliter også på jobben, for måten jeg er på blir oppfattet veldig negativt ovenfor kolleger. Flere av de som er nær meg kommenterer det til stadighet, og måten jeg er på gjør også at samboeren min har store vanskligheter med å leve sammen med meg.

Om studenter kan stille diagnose vet jeg ikke, men håper på å få svar på det i morgen (eller det blir vel egentlig i dag :hihi:)

Skjønner. Hvis studenten ikke kan det, så bør du sørge for å komme til en utdannet psykologspesialist, ettersom det lager slike problemer for deg.

[MilliVanilli]

Nei, men jeg hadde en bestevenninne en gang som oppfylte de aller fleste kravene når det kom til denne type personlighetsforstyrrelse.. Hun ødela flere venninners liv i perioder.

[sequin]

I utgangspunktet får man bare diagnoser dersom det går utover ditt sosiale liv, arbeidsforhold eller gir sterkt subjektivt ubehag. Er man bare litt eksentrisk men lever vel med det, så er det ingen lidelse. Det er det som er definisjonen på en psykisk "lidelse". Man må LIDE av det.

Vet ikke om studenter kan stille slike diagnoser?

Ehm det stemmer vel ikke?

Altså på en måte stemmer det, men når man går hos psykolog går man gjennom en utredningsfase, hvor man blir stilt en haug spørsmål for å finne en pekepinn over hva pasienten sliter med eller trenger å snakke om... man kan ubevisst lide av noe...

Behandleren min har gitt meg diagnose utifra spørreskjemaer og samtale med distriktspsykolog, hun er student.

[Gjest Gjest]

Min mor har etter all sansynlighet denne diagnosen. Vi har ikke kontakt lenger for å si det slik. Gal dame som raserer andre.

[Gjest Gjest]

Jeg har en i vennekretsen som jeg med stor sikkerhet kan påstå har denne diagnosen. Slike mennesker orker man bare å omgås i små porsjoner av gangen, for hun skal ALLTID stå i sentrum, og hun har kronisk munndiare! Hun overdriver/lyver, og er sjelden til støtte for andre, for hun bryr seg bare om seg og sitt. Hun avbryter eller ignorerer deg ustanselig og gidder ikke å lytte. Uansett hva man prøver å fortelle en slik person, har de alltid opplevd noe som er enten mye større, verre eller mer spektakulært enn deg. Samme hvor denne personen befinner seg, klarer hun alltid å rette all oppmerksomheten på seg selv. Slike folk er utrolig slitsomme, og folk flest unngår dem. Så for å ikke bli sittende der ensom og forlatt, må du gjøre noe med adferden din, ts. Slike som deg er rett og slett utrolig SLITSOMME å ha med å gjøre!

[AnonymBruker]

Jeg velger å være anonym slik at ingen skal kjenne meg igjen. Er det noen her inne som har fått den diagnosen. Jeg leste i går kveld om denne PF og jeg følte at den traff veldig på mange måter. Men noen plasser hvor jeg leser om den, så blir det sammenlignet med psykopati og folk med nesten ingen empati. Og det stemmer ikke.

Dersom du ER psykopat, anbefaler jeg deg å ta deg en jobb i stat eller kommune snarest!

Psykopater har nemlig svært gode utviklingsmuligheter i statlig og kommunal sektor, der de tenderer til å boble oppover i systemet og bli ledere, mellomledere og sjefer.

Jo høyere opp, jo mer psykopat, de største finner du i storting og regjering. (kanskje du er er statsminister-matriale?)

Lykke til

[AnonymBruker]

Psykologistudneter kan sette diagnoser. De er under sterk veiledning av en psykologspesialiset som hjelper dem på veien, leder dem til hvilken informasjon de må hente inn, veileder i forhold til hvilken behandling som skal gis etc. Psykologistudenter er også i sin aller siste del av studiet, hvor de har lært om diagnoser og behandling. Det gjenntår fullføring av praktisen de er i, en eksamen og en hovedoppgave. Det er derfor i teorien liten forkjell på en student og en nyutdannet psykolog i forhold til kunnskapsnivå. Den nyutdannede har bare lagt praksisen, med veiledning bak seg, mens studenten enda har den tette oppfølgingen som kontrollsjekker at man gir god og riktig behandling og setter riktige diagnoser.

Og det stemmer til en viss grad at man ikke får diagnose med mindre det påvirker livet, relasjoner etc. En vanske skal være av en slik grad at den setter hindringer for en pesrons liv for at det skal tilfredsstille en diagnose, det skal forekomme et visst lidelsestrykk (det vil si belastninger) for at det kvalifiserer til en diagnose. Men det er likevel fullt mulig at en deprimert person kan være i full jobb, ha et stabilt forhold og gode vennerelasjoner og likevel få en feks en depresjons diagnose, men da er de et kriterie at man opplever så stor tristhet/motløshet/"sorthet" at man ikke opplever glede/mening i livet og at det er på dette området man på virkes i livet.

En personlighetsforstyrrelse er en alvårlig diagnose, hvor man det skal sterk grad av påvirkelse av relasjoner rundt seg eller andre livsomårdet før man setter en slik diagnose. En personlighetsforstyrrelse er i veldig stor grad en relasjonsforstyrrelse hvor man enten er veldig avhengig av annerkjennelse og skaper mye dramatikk, er for avhengig og kan ikke løsrive seg eller hvor man ikke kan knytte seg til mennesker rundt seg. Mange kan ha trekk som minner om personlighetsforstyrrelser, nettopp fordi dette er snakk om en ekstrem opphoping av mer eller mindre naturlige personlihgetstrekk som finnes hos alle og ikke sterke personlighetsmessige avvik. Vi har alle behov for å være i fokus av og til, eller behov for å trekke oss tilbake, eller har situasjoner med mye agressjon og ustabilitet i følelseslivet. Forkjellen er at vi ikke er slik hele tiden, men bare har glimt av det.

Histrionisk personlighetsforstyrrelse faller inn under dramatiserende pesonlighetsforstyrrelse, og har ikke noe med psykopati å gjøre. Beskrivelsen av manglende empati handler om at mennesker med denne lidensen er så rettet mot seg selv at de har vansker for å bry seg om andre fordi en selv alltid er i fokus. Når de får vite om andre som har det vondt, snus ofte fokuset tilbake på dem selv og hvordan dette påvirker dem selv som person heller enn at man setter seg selv til side for å støtte den andre. Dersom man har et veldig sterkt egenfokus er det ikke lett å se hvordan den andre har det, og en person med histrionisk personlighetsforstyrrelse vil ha behov for å sette seg selv i sentrum igjen, heller enn å ha fokus på den andres vansker og synpunkter. Den psykoatiske personlighetsforstyrrelsen havner inn under dyssosial personlihgetsforstyrrelse, dersom noen ønsker å lese mer om disse skillene.

[AnonymBruker]

Psykologistudneter kan sette diagnoser. De er under sterk veiledning av en psykologspesialiset som hjelper dem på veien, leder dem til hvilken informasjon de må hente inn, veileder i forhold til hvilken behandling som skal gis etc. Psykologistudenter er også i sin aller siste del av studiet, hvor de har lært om diagnoser og behandling. Det gjenntår fullføring av praktisen de er i, en eksamen og en hovedoppgave. Det er derfor i teorien liten forkjell på en student og en nyutdannet psykolog i forhold til kunnskapsnivå. Den nyutdannede har bare lagt praksisen, med veiledning bak seg, mens studenten enda har den tette oppfølgingen som kontrollsjekker at man gir god og riktig behandling og setter riktige diagnoser.

Og det stemmer til en viss grad at man ikke får diagnose med mindre det påvirker livet, relasjoner etc. En vanske skal være av en slik grad at den setter hindringer for en pesrons liv for at det skal tilfredsstille en diagnose, det skal forekomme et visst lidelsestrykk (det vil si belastninger) for at det kvalifiserer til en diagnose. Men det er likevel fullt mulig at en deprimert person kan være i full jobb, ha et stabilt forhold og gode vennerelasjoner og likevel få en feks en depresjons diagnose, men da er de et kriterie at man opplever så stor tristhet/motløshet/"sorthet" at man ikke opplever glede/mening i livet og at det er på dette området man på virkes i livet.

En personlighetsforstyrrelse er en alvårlig diagnose, hvor man det skal sterk grad av påvirkelse av relasjoner rundt seg eller andre livsomårdet før man setter en slik diagnose. En personlighetsforstyrrelse er i veldig stor grad en relasjonsforstyrrelse hvor man enten er veldig avhengig av annerkjennelse og skaper mye dramatikk, er for avhengig og kan ikke løsrive seg eller hvor man ikke kan knytte seg til mennesker rundt seg. Mange kan ha trekk som minner om personlighetsforstyrrelser, nettopp fordi dette er snakk om en ekstrem opphoping av mer eller mindre naturlige personlihgetstrekk som finnes hos alle og ikke sterke personlighetsmessige avvik. Vi har alle behov for å være i fokus av og til, eller behov for å trekke oss tilbake, eller har situasjoner med mye agressjon og ustabilitet i følelseslivet. Forkjellen er at vi ikke er slik hele tiden, men bare har glimt av det.

Histrionisk personlighetsforstyrrelse faller inn under dramatiserende pesonlighetsforstyrrelse, og har ikke noe med psykopati å gjøre. Beskrivelsen av manglende empati handler om at mennesker med denne lidensen er så rettet mot seg selv at de har vansker for å bry seg om andre fordi en selv alltid er i fokus. Når de får vite om andre som har det vondt, snus ofte fokuset tilbake på dem selv og hvordan dette påvirker dem selv som person heller enn at man setter seg selv til side for å støtte den andre. Dersom man har et veldig sterkt egenfokus er det ikke lett å se hvordan den andre har det, og en person med histrionisk personlighetsforstyrrelse vil ha behov for å sette seg selv i sentrum igjen, heller enn å ha fokus på den andres vansker og synpunkter. Den psykoatiske personlighetsforstyrrelsen havner inn under dyssosial personlihgetsforstyrrelse, dersom noen ønsker å lese mer om disse skillene.

Tusen takk for et veldig bra svar! Du sier mye av det samme som psykologen min sa i dag. Og neste gang skal vi gå gjennom noen spørreskjemaer og så skal vi se hvordan vi skal gå videre

[AnonymBruker]

Tusen takk for et veldig bra svar! Du sier mye av det samme som psykologen min sa i dag. Og neste gang skal vi gå gjennom noen spørreskjemaer og så skal vi se hvordan vi skal gå videre

Hvordan gikk det?

Anonymous poster hash: 00823...0a8