Hvordan opplevde du din SA?

[Agurk]

Ja tittelen sier vel sitt...

Går igjennom en SA nå

[MissMas]

Uffda!

Så trist

Min SA opplevde jeg slik:

Begynte å blø (visste på den tiden ikke at jeg var gravid), og trodde det var vanlig menstruasjon, bare litt ekstra sen.

Jeg blødde og blødde i hele 14 dager i strekk, så tok jeg en test og den var positiv, så jeg dro til legen.

Så fosteret på UL, og legen sa det skulle gå bra.

Tok en blodprøve, og kom tilbake 1 uke etter for ny blodprøve for å sjekke hormonnivået (eller noe).

Legen sa at det antakeligvis var en abort.

Så gikk det faktisk 3 uker eller noe, så kom den ut

Det var helt forferdelig.

Jeg var hos legen igjen, og han så med UL og mente at jeg ikke trengte utskrapning, for det så ut til at alt hadde kommet ut.

Den psykiske delen var ille den også, for jeg følte at jeg var helt aleine om det. Hadde ingen å snakke med, og ville ikke fortelle noenting til familien rundt meg. Vi har ikke så godt forhold, og de hadde bare bagatellisert det som alt annet.

Jeg føler veldig med deg, og jeg vet hva du går gjennom!

*Klem* fra MissMas.

[Agurk]

Huff da, så trist Vil gi deg en stor og varm klem tilbake

[Agurk]

Noen andre?

[Envy]

Huff da, Agurk! Vet at ord ikke strekker helt til for deg nå!

Hadde en SA i februar, på selve valentinsdagen, den dagen det lille hjertet egentlig skulle begynne å slå

Jeg var "heldig" i så måte at jeg ikke rakk helt å områ meg. Hadde fått positiv test dagen før, så gleden ble fryktelig kortvarig. Hadde jo hatt sterke mistanker et par uker før jeg turte å teste da, men det var ufatterlig vondt å miste, når jeg nettopp hadde fått min første positive test, som jeg har ventet på i så mange år.

Blødningen startet tidlig på morgenen. Ringte legekontoret, som satte opp time uka etter og sa at det ikke var noe å gjøre fra eller til uansett. Iløpet av bare et par timer hadde blødningen gått fra spotting til kraftig blødning. Da visste jeg vel egentlig at håpet var slukket. Ble liggende på sofaen et par dager etterpå, det var utrolig vondt, både psykisk og fysisk.

Misunner deg ikke som går igjennom det nå.

Min trøst har vært:

1. Nå vet jeg ihvertfall at både jeg og min kjære fungerer rent biologisk, jeg kan faktisk bli gravid.(Denne taken har trøstet meg VELDIG)

2. Sjansene er visst tilstede for å kunne bli gravid igjen relativt fort etter en SA.

Bruk den tiden du trenger på å komme igjennom dette på din måte, det er lov å legge seg på soafen og deppe noen dager når man mister det man allerede så tidlig ser på som sitt eget barn!

til deg

edit: leif

Endret 5. april 2011 av Envy

[Agurk]

Tusen takk for gode ord Envy Har det litt på samme måte som deg, var skikkelig nedtur å miste etter å ha prøvd så lenge. Vi prøvde ikke i flere år, men i 10 mnd, og det føltes lenge nok, for så å oppleve dette etter 3 dager. Og gleden som var så stor, da vi sto der med den positive testen i hånda på fredag....

[AnonymBruker]

Klem fra meg også, jeg startet en lignende tråd her over nettopp, og vet hva du går gjennom. Det var tøffere enn jeg regnet med, og jeg tok ut en sykedag i går og lå i senga hele den dagen.

Jeg finner også trøst i det du skriver om at da vet vi i allefall at vi KAN bli gravide - og det sies at det gjerne går relativt raskt å bli gravid igjen etter en SA. Noe med hormonnivået i kroppen el l? Håper mensen kommer tilbake kjapt, kjapt, her skal det prøves igjen!

Vi hadde gjort den lille feilen å fortelle det til noen venner/nær slekt. Ikke noe gøy å ringe dem med denne nye beskjeden.....

[AnonymBruker]

Jeg spottet i to dager, dro så til legen og fikk beskjed (etter innvendig ul) om at det ikke var liv. Når jeg kom hjem så begynte jeg å blø skikkelig masse, og det kom en klump på størrelse med en litt stor drue ut. Hadde ganske store menssmerter de neste dagene og det fortsatte å blø i ca. fire dager. Det var da såpass mye blod at det bare rant når jeg satte meg ned på toalettet. Jeg var ca. 6+5.

Det var verre psykisk enn fysisk.

[Klematis]

Jeg var vel 6 uker på vei når jeg begynte å blø. Ironisk nok på morsdagen... Blødde omtrent som en vanlig mens, men det varte bare 3 dager. Kjente ingen smerter og det kom ingen klumper. Synes det var veldig trist et par dager og redd for at dette kom til å skje flere ganger. Men det gikk egentlig fort over, kanskje fordi vi var så heldige å bli gravide i første prøveperiode? Skjønner godt at det sikkert er tyngre for dere som har prøvd en stund.

Vi var også så heldige at vi ble gravide igjen rett etterpå. Ventet ikke en periode som jeg vet noen anbefaler. Har hørt det er mest for å kunne vite nøyaktig når termin er i tilfelle det er kluss med syklusen etter SA. Jeg tempet og visste derfor nøyaktig når jeg hadde EL. Og når jeg i tillegg testet positivt akkurat 4 uker etter SA'en var det jo ikke akkurat så mye tvil.

Lykke til i videre prøving!

[rubie]

Hadde SA uke 11. Først bare spotting et par dager. På 3. eller 4. dagen da jeg jobbet ute i hagen kjente jeg plutselig at noe skjedde, og da jeg så ned var buksene gjennomtrekt med blod ned til knærne. Løp inn og satt meg på toalettet. Fikk en ide om at jeg burde måle hvor mye blod som kom (alt hva man syns er lurt...). Krøp ut på kjøkkenet og hentet litermål. Blødde da 5 dl på 5 min. Mannen var ute og hoppet fallskjerm. Ringte til ham da han akkurat hadde landet. Han kom fort hjem og ringte Kvinnekilinikken. De mente alt var helt normalt så jeg skulle bare bli der jeg var så lenge jeg ikke besvimte. Fikk sterke smerter og kom ut noe fosterlignende på 5-6 cm etter ca 1 time. Blødningen avtok da raskt, men fortsatte med småblødninger i 7-10 dager.

Vil tro jeg blødde i overkant av en liter (minst) og vi opplevde det dramatisk. Veldig vondt fysisk og psykisk også. Men det gikk jo fint. Tror ikke det er så vanlig, men blør vel mer jo seinere SA kommer. Håper alt er fint med deg nå.