Sosial angst?

[AnonymBruker]

Jeg har en venninde som har diagnosen sosial angst. Hun sliter med å ta ordet i store forsamlinger og føler seg ofte dum i sosiale settinger. Jeg blir litt betenkt når jeg snakker med henne for jeg syns hun takler det sosiale livet sitt mye bedre enn meg selv gjør. Sammenligninga med henne har fått meg til å lure på om jeg også har denne diagnosen. Jeg gruer meg veldig til alle typer møter og tilstelninger og trenger å vite at jeg har noen å være sammen med hele tiden. Hvis jeg ikke har det orker jeg ikke gå. Foreldremøte på skolen er et mareritt hvis ikke sambo kan være med og tanken på å dra på SATS uten venninde er skrekkelig. Når jeg først har kommet i snakk med noen prater jeg som alle andre men tanken på å være alene et sted med mange mennesker som vet hvem jeg er er helt grusom. Er dette vanlig og normalt eller er det en form for sosial angst?

[Gjest thelife]

Tror også jeg kan sa sosial angst .. Føler det samme som deg/dere.

[AnonymBruker]

Det høres mer ut som mangel av selvtillit i mine ører, at du alltid må ha noen ved din side. I tilfelle noen skal gjøre deg vondt eller si noe stygt?

Beste er nok bare å få snakket med en psykolog om det.

Jeg har sosial angst selv, men for meg er det såpass at jeg ikke tørr å hente posten alltid. Som regel går det greit å dra ut sammen med samboer fordi han tar seg av praten.

[Gjest Gjest]

Å kvi seg for å gå alene i et selskap der en ikke kjenner noen er vel ikke så uvanlig, men å synes det er skrekkelig å gå på SATS, det var uvanlig ja. Er jo meninga du skal trene og ikke prate. Hvorfor er du nervøs for dette? For at du tror du ikke tar deg bra ut? Eller generelt ubehag ved å omgås fremmede?

Hvis det er veldig plagsomt så bør du vel søke hjelp hos psykolog. Ikke noe å skjemmes over, sikkert mange som sliter med dette.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt inneforstått med kriteriene for å få diagnosen, men for meg høres det ut som om du kanskje bare er litt sjenert. Jeg aner jo ikke om jeg har rett, altså, og prøver ikke å nedprioritere dine følelser i forhold til mine.

For min del (med sosial angst) er det sånn at det å i det hele tatt dra på SATS er uaktuelt, uansett hvor mange vennninner jeg måtte få ha med meg. På SATS finner du meg ikke, rett og slett. Imens mine, kanskje litt sjenerte venner, ofte var nervøse før en framføring på skolen (men det gikk alltid bra med dem når de kom litt inn i det), fikk jeg svetteanfall, følelse av å besvime o.l. før framføringer - som jeg ofte bare måtte hoppe over.

Men hvis du synes at det du føler blant mennesker og i folkemengder hemmer deg på noen måte, så synes jeg absolutt du bør kontakte profesjonelle og kanske få stilt en diagnose der. Det finnes sikkert grader av sosial angst og det er jo ikke umulig at du har det. Men det er litt vanskelig for oss å vite.

[sequin]

Jeg har sosial fobi, og opplever sosiale ting som uoverkommelig. Det er ikke sånn at jeg gruer meg litt, men en tur til butikken ender oftest med panikkanfall som fører til at jeg kaster opp eller svimer av...

Det går som regel greit å ta med meg noen, med det demper ikke min sosiale angst, det demper heller frykten for å få et panikkanfall alene og da blir anfallene ikke like sterke.

Hjemme er jeg en helt vanlig person, ute blandt andre stammer jeg og er konstant nervøs... Slik opplever jeg å ha sosial fobi, men det er jo forsjellig fra person til person.

Så du bør jo kanskje snakke med fastlegen din om dette?

[Gjest ts]

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg er i alle fall ikke redd for at folk skal være slem mot meg eller si stygge ting til meg. Det er mer en følelse av å ikke vite hvor jeg skal gjøre av meg og en følelse av at andre syns jeg er rar. Også er jeg redd for å bli redd. Møter på skola uten sambo er jeg redd for at jeg skal sitte alene mens alle andre små prater med hverandre over kaffen. Så er jeg redd for å virke desp hvis jeg prater med noen. Jeg får fysisk ubehag med vondt i magen og høy puls og hele pakka. Er ustrukturerte settinger jeg sliter mest med. Store forsamlinger med masse folk der jeg ikke helt veit hvor jeg skal gjøre av meg der jeg selv må oppsøke noen å snakke med. Hvis vi hadde blitt puttet på bestemte grupper eller bord hadde det blitt enklere for meg.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dette er sosial angst, og jeg synes det er et hån til de som virkelig, virkelig sliten med å gå ut av huset.

Det er nemlig noe som heter personlighetstyper; ekstrovert og introvert.

Introverte folk har som regel vansker med å skulle være midtpunkt, presentasjoner og slike ting, være den som snakker foran andre folk osv. Samarbeide i gruppe kan være vanskelig fordi man også blir energisugd av for mange hoder som skal jobbe sammen, prat her og prat dere. Introverte trives best med få personer som man også kjenner til. Ofte etter noe stort sosialt blir introverte folk slitne og trenger tid og ro alene for å "lade batteriene" igjen. Ekstroverter på den andre siden er mer utadvendte og har lettere for å takle sosiale ting, og får energi av å være i nærheten av andre folk.

Du kan lese om dette på nettet. Det er helt utrolig hvordan så få folk fremdeles vet om dette med personlighetstyper, og antar at "alle skal være det samme". Slik er det ikke. Jeg syns man skal være forsiktig med å dele ut og gi seg selv en "diagnose" på angst, når det lett forklares i personlighetstype.

[Gjest stillness]

Syns det høres mer ut som du er sjenert,men skal ikke si det for sikkert.Også bare for å klare opp i noe;sosial angst er forskjellig fra person til person.Noen har det i mer alvorlig grad mens andre har en mildere form for sosial angst.

For enkelte er det spesielle situasjoner mens for andre er det sånn at man knapt greier å gå utenfor døren fordi man er redd for å møte folk.

Har sosial angst selv og det er flere ting jeg føler meg ganske trygg på å gjøre som andre utadvendte folk ikke tør å gjøre.

For meg er det mer spesielle situasjoner som gjør meg redd og da gruer jeg meg gjerne lenge i forveien mens jeg tenker på alt som i følge meg sikkert kommer til å gå galt.Får ofte panikkanfall i disse situasjonene eller så har jeg et konstant ubehag mens jeg er i den situasjonen.

Sammen med sosial angst kommer det jo også mange ubegrunnete negative tanker og negativ overanalysering av seg selv.

[Gjest stillness]

Jeg tror ikke dette er sosial angst, og jeg synes det er et hån til de som virkelig, virkelig sliten med å gå ut av huset.

Det er nemlig noe som heter personlighetstyper; ekstrovert og introvert.

Introverte folk har som regel vansker med å skulle være midtpunkt, presentasjoner og slike ting, være den som snakker foran andre folk osv. Samarbeide i gruppe kan være vanskelig fordi man også blir energisugd av for mange hoder som skal jobbe sammen, prat her og prat dere. Introverte trives best med få personer som man også kjenner til. Ofte etter noe stort sosialt blir introverte folk slitne og trenger tid og ro alene for å "lade batteriene" igjen. Ekstroverter på den andre siden er mer utadvendte og har lettere for å takle sosiale ting, og får energi av å være i nærheten av andre folk.

Du kan lese om dette på nettet. Det er helt utrolig hvordan så få folk fremdeles vet om dette med personlighetstyper, og antar at "alle skal være det samme". Slik er det ikke. Jeg syns man skal være forsiktig med å dele ut og gi seg selv en "diagnose" på angst, når det lett forklares i personlighetstype.

Dette er jeg ganske enig i egentlig.Ikke vondt ment mot deg ts,men jeg syns det er endel som diagnoserer seg selv med sosial angst når det langt ifra er det.

Selvsagt kan man være usikker,men det er mye bra å lese om dette rundt omkring på nettet så les litt og oppsøk en psykolog om du er usikker

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dette er sosial angst, og jeg synes det er et hån til de som virkelig, virkelig sliten med å gå ut av huset.

Det er nemlig noe som heter personlighetstyper; ekstrovert og introvert.

Introverte folk har som regel vansker med å skulle være midtpunkt, presentasjoner og slike ting, være den som snakker foran andre folk osv. Samarbeide i gruppe kan være vanskelig fordi man også blir energisugd av for mange hoder som skal jobbe sammen, prat her og prat dere. Introverte trives best med få personer som man også kjenner til. Ofte etter noe stort sosialt blir introverte folk slitne og trenger tid og ro alene for å "lade batteriene" igjen. Ekstroverter på den andre siden er mer utadvendte og har lettere for å takle sosiale ting, og får energi av å være i nærheten av andre folk.

Du kan lese om dette på nettet. Det er helt utrolig hvordan så få folk fremdeles vet om dette med personlighetstyper, og antar at "alle skal være det samme". Slik er det ikke. Jeg syns man skal være forsiktig med å dele ut og gi seg selv en "diagnose" på angst, når det lett forklares i personlighetstype.

Jeg vet om personlighets typer og er selv ekstrovert. Så lenge jeg er trygg i situasjonen er jeg ofte midtpunkt og den som snakker mest. Jeg elsker å opptre eller å snakke i en forsamling og på skolen hadde jeg alltid masse sentrale roller i alle sketsjer og skuespill på skolen. Grunnen til at jeg lurer på om det er sosial angst er at jeg gruer meg så fryktelig på forhånd. Jeg dropper årsmøte i velforeninga her jeg bor hvis jeg ikke har sambo eller venninde å gå sammen med fordi jeg er så redd for å ikke vite hvor jeg skal sette meg og hvem jeg skal prate med. Enda jeg vet at det blir ok hvis jeg først går. Det styrer deler av livet mitt og jeg velger bort ting fordi at jeg har det sånn. Men er ikke introvert som person. heller motsatt!Jeg har aldri diagnosert meg selv og syns det er rart at du som ikke engang kjenner meg kan fortelle meg at jeg er introvert.

[Zzyzx]

Jeg er introvert, men det betyr ikke at jeg ikke kan være midtpunkt og snakke mye så lenge jeg er trygg i situasjonen. Men jeg har akkurat samme greia med den utryggheten som dominerer når jeg skal gjøre ting. Dra på trening, fest, møter, etc. For min del handler det om selvtillit og ikke sosial angst.

Jeg tror ikke man trenger den knaggen en diagnose er, spesielt ikke hvis det bare fører til at man plutselig har en unnskyldning for at det er sånn, og dermed slipper å gjøre noe med det i de aller fleste situasjoner.

Målet må jo være å takle disse situasjonene og ikke unngå dem fordi man har satt et navn på det.

[sequin]

Jeg tror ikke man trenger den knaggen en diagnose er, spesielt ikke hvis det bare fører til at man plutselig har en unnskyldning for at det er sånn, og dermed slipper å gjøre noe med det i de aller fleste situasjoner.

Målet må jo være å takle disse situasjonene og ikke unngå dem fordi man har satt et navn på det.

Mennesker med sosial angst får diagnosen av et fagpersonell, med en diagnose får man også terapi, da slipper man ikke å ikke gjøre noe med saken fordi tilstanden kan eksallere og bli verre. Tror det er få som lengter etter en diagnose for å bruke det som en unnskyldning til å ikke fungere sosialt. For det er virkelig ikke gøy å takke nei til sosiale ting bare fordi man er redd for å bli bedømt og få anfall, tror ikke det er mange som vil ha en unnskyldning for å ikke være sosial og fungere som andre mennesker...

[Envy]

Åpninginnlegget høres ikke ut som sosial angst. Det høres ut som lav selvtillit og lav selvstendighet.

En person med sosial angst kan faktisk være ganske flink i sosiale settinger, fordi den personen hele tiden streber mot å være normal. Jeg hadde sosial angst i 5 år, og tror aldri det var noen - bortsett fra de jeg holder veldig nær - som merket noe på meg. Jeg dro på skole/jobb, tok buss, tok tog, gikk på senteret, etc. MEN det var ufatterlig slitsomt, fordi jeg hadde fysiske plager av dette hele tiden (pga spenningene i kroppen) var konstant kvalm og svimmel. Var selvfølgelig perioder jeg var for syk til å gå ut, og var sykemeldt, men hveken sjefen eller noen andre hadde uansett rett på å vite hvorfor.

Tror det jeg vil frem til er at sosial angst er en psykisk diagnose som stilles når livet ditt, eller du selv hemmes i vesentlig grad i sosiale settinger, fordi du er redd for dem. Har du sosial angst så er det ubehagelig å være i et stappfullt lokale, uansett om det bare er fremmede der eller ikke. Husker jeg slet tilogmed med bursdager og andre tilstelninger sammen med min egen familie.

[AnonymBruker]

Jeg hat slitt med sosial angst, angst generelt og lignende diagnose i over ti år. Jeg har fått beroligende medisiner av legen siden 2003, og jeg klarer meg simpelten ikke uten...

Det er de ferreste som vet at jeg tar denne medisinen, og jeg virker "normal" nok når jeg er ute blandt folk, men det er bare meg som vet at jeg ikke tør og lukke opp døren når det ringer på, ikke kan gå i post eller med søppel, og må ha en time på meg visst jeg skal et sted eller får besøk etc. Det er meget slitsomt.

Det virker ikke som ts lider av angst, og som noen andre her påpekte, så virker det som et hån og sette oss alle i samme bås.

[Ego]

Enig med dem som mener TS nok bare er noe sjenert (og muligens uselvstendig). Det er ikke sånn at det å grue seg til noe automatisk betyr at det skal stilles noen diagnose.

For min del fungerer angsten sånn at jeg faktisk har lettere for å 'opptre' for ulike forsamlinger (foredrag o.l.) enn jeg har for å skulle ta en tur på kafé med et menneske jeg kjenner.

Jeg trenger tid på å forberede meg på sosialisering, og om det skulle skje noe uventet - som at jeg treffer på en jeg kjenner og 'må' bli stående å prate litt, så er jeg gjerne utslitt resten av dagen.

På det verste er det umulig å hente posten, og jeg kan lett leve på knekkebrød i en uke framfor å tvinge meg selv på butikken. Heldigvis ikke så altfor ofte det er slik...

Likevel er jeg heldig - for jeg har lært meg å gjøre mange ting alene, noe jeg synes er enklere enn å måtte forholde seg til mennesker. Det er mange som har det mye verre.

[AnonymBruker]

Jeg har adhd, ikke sosialangst, men jeg kan ha det litt som TS. Jeg kan godt være sammen med flere folk jeg ikke kjenner så godt, men om jeg kommer i en situasjon jeg ikke vet hvor jeg skal sette meg eller hvem jeg skal snakke med blir jeg skikkelig usikker og nervøs. Dette kan godt være med folk jeg kjenner fra før, men som ikke er direkte venn av meg. Samtidig så kan jeg også være midtpunktet i mange situasjoner, og så lenge jeg får oppmerksomhet føler meg meg relativt trygg. Dersom jeg ikke får oppmerksomhet blir jeg usikker, for jeg klarer ikke selv å ta den oppmerksomheten jeg skal ha. Jeg har gått i en del samtaleterapi og lært litt om hvordan jeg skal starte en samtale og hvordan jeg skal holde den gående. Kanskje dette er noe du også trenger å trene på? Trene litt på å ta initiativ og ta kontakt, rett og slett trene på smalltalk med fremmede.

[Gjest Gjest]

TS har sosial angst, ut fra beskrivelsen hun har gitt. Selv om noen mener de har hatt det verre enn TS betyr ikke det at hun ikke har sosial angst. Man kan selvfølgelig ha det i ulik grad.

[AnonymBruker]

Det finnes spesifikke typer av sosial angst, man kan fint hente posten eller flytte til et nytt land for å gå på skole, men når man må være sosial med de man bor sammen i det nye landet, får man panikk.

Og ja, det her beskriver meg.

Null problemer med å flytte til England for å gå på skole, men takler ikke å være sosial med folk.

Det går fint an å klare visse typer sosiale situasjoner, men ikke andre.

[AnonymBruker]

TS har sosial angst, ut fra beskrivelsen hun har gitt. Selv om noen mener de har hatt det verre enn TS betyr ikke det at hun ikke har sosial angst. Man kan selvfølgelig ha det i ulik grad.

hvordan kan du være så sikker på dette?

"Om lag 13,3 % av befolkningen kan oppfylle kriteriene for en sosial angstlidelse på et tidspunkt i løpet av livet (ifølge undersøkelsen med det høyeste estimatet), med en mann:kvinne ratio på 2:3. [2]" hentet fra wikipedia.