abort..

[AnonymBruker]

Hei jeg er en jente på 17 år... snart 18..

Har vert sammen med kjæresten min i over 2 år,

bor for tiden langt unna familie og venner og alt det som en ung jente og for den slags skyld alle andre trenger rundt seg..

For vel å si 2 uker siden fann jeg ut at jeg var gravid, jeg er veldi glad i kjæresten min og hadde derfor ikke lyst å ta vekk barnet.. ikke han heller..

men så har det seg slik at min kjæreste ikke har inntekt, og jeg går på skole. Jeg har en ekstrajobb så jeg får inn litt penger på siden, men det dekker ikke vårt behov får mat, rekker såvidt husleigen..

Det var derfor jeg bestemte meg for å si det til foreldrene mine, at jeg var gravid.

Får jeg trengte noen å snakke med.

Men det hjalp ikke å si noe til foreldrene mine, de ville tvinge meg til å ta barnet vekk og ville at jeg og typen skulle slå opp og truet med alt mulig igrunn...

Jeg spurte kjæresten min hva vi skulle gjøre, siden vi ikke hadde økonomi og foreldrene mine hadde truet meg med så mye rart.. om vi skulle ta det vekk, jeg ville ikke ta barnet vekk i det hele tatt igrunn og sitvasjonen var bare helt grusom.

Jeg gikk på ultralyd, fikk vite at jeg var 10 uker på vei og måtte bestemme meg snart..

Kjæresten min og jeg bestemte oss får å ta det vekk, siden vi begge er glade i hverandre og ønsker å kunne gi vårt barn alt av det beste og kun det beste, vi viste begge to at det kunne vi ikke vist vi hadde fått ett barn nå...

Jeg gikk på sykehuset jeg kom flere timer for sent til timen min, med en gang jeg svelgte pillen angret jeg.. Det var grusomt... men jeg viste det var det rette.

2 dager senere når jeg skulle på sykehuset å ta resten av tabellettene ble jeg kjempe dårlig, og oppholde som skulle vare fra 4 til 6 timer varte kun i 2 timer, alt gikk kjempe fort og det var det verste 2 timene av mitt liv..

Når jeg skulle til å gå kom sykesøsteren til å nevne at barnet mitt som jeg nettopp hadde fjernet var 2...

jeg hadde ikke bare fjernet 1 barn men 2 barn, jeg ble ikke lei meg egentlig, ikke glad heller jeg følte meg bare helt tom..

Og akuratt nå er økonomien min så dårlig pga lite jobbing i det siste at jeg og kjæresten min holder på å bli kastet på gata, kjæresten min får ikke penger fra nav som han har krav på. Og jeg er ikke lei meg eller glad jeg føler ingenting som helst,

jeg er veldi glad i kjæresten min men akuratt nå har jeg bare lyst å forsvinne, ikke dø eller noe, men bare reise vekk fra alt å bli der til alt har ordnet seg...

jeg vet det er ikke noe å skrive her inne, men jeg måtte bare få det ut.. og jeg har ingen andre å si det til, så jaah...

[sjokolademonster]

Hørtes ikke mye greit ut! Du kan jo prøve å snakke med kjæresten din eller en god venninne om dette?

Eller eventuelt stiftelsen Amathea? (http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003)

Håper alt ordner seg for deg

[AnonymBruker]

jeg har allerede tatt abort, så føler at det er ikke så mye igjen å snakke om egentlig..

synd jeg ikke er 18 så jeg kunne tippet lotto og vunnet ett par millioner eller noe, er det jeg trenger nå.. heheh huff...

[#Mj#]

jeg har allerede tatt abort, så føler at det er ikke så mye igjen å snakke om egentlig..

synd jeg ikke er 18 så jeg kunne tippet lotto og vunnet ett par millioner eller noe, er det jeg trenger nå.. heheh huff...

jeg tror kansje du hadde hatt godt av å snakke med noen om det, selv om du allerede har tatt abort. jeg tror og det kan være godt å snakke med noen utenforstående som ikke vil dømme deg på noen måte.

[Snop]

Jeg anbefaler deg VIRKELIG å ta kontakt med Amathea. De er der ikke bare for de som vurderer abort, men også etter at man har gjort det/ikke gjort det.

De er så gode... Jeg gikk gjennom en abort (presset av kjæreste) og Amathea hjalp meg virkelig til å rydde i tankene mine.

Jeg tror det kommer til å gå veldig bra med deg, etter hvert... Det er fryktelig vondt der og da og gjerne en god stund etterpå, men plutselig en dag er du lettere i skuldrene. Man overlever, og kommer seg på sett og vis videre i livet, selv om man gjerne både angrer og har det vondt. Det er rart å se hva vi mennesker faktisk klarer å overleve - noen av oss mister både foreldre og barn, men vi reiser oss opp igjen og kommer oss på en eller annen måte videre.

Men nå skal du slappe av. La deg selv sørge.

Det kommer til å gå bedre med deg.

Det er et løfte.