Fødselsangst!

[Timseh]

Jeg er gravid, men jeg er ikke så langt på vei (litt over 2 mnd), men når jeg leserr om fødsel og sying/klipping får jeg helt vondt i magen. Bare jeg tenker på at jeg skal føde får jeg vonde stikk i magen. Vurderte at jeg ALDRI skulle få barn fordi jeg ikke ville føde, men nå sitter jeg altså her og er gravid. Det var IKKE planlagt, men jeg begynner nesten å gråte bare jeg tenker på at jeg skal føde. Er det noen som har råd til meg? Orker ikke sarkastiske/frekke svar.

[Gjest ticket]

Ta kontakt med jordmor og be om samtale om dette

[Gjest Jay]

Gratulerer med graviditeten!

Da venninna mi ble gravid fikk hun tips fra legen om å ikke oppsøke nettsteder for å lese om andres erfaringer i forbindelse med graviditet og fødsel. Det kan jo være et godt tips om det gjør deg uttrygg? Snakk med helsesøster, kjøp en god bok om emnet. Når du nærmer deg fødselen vil du forhåpentligvis glede deg til å se den lille istedenfor å være bekymret for fødselen:)

[Gjest navnelapp]

Det er slett ikkje alle som må sy. Eg har født to gongar, og trengte det ikkje nokon av gongane. Smerter er det sjølvsagt, men med moderne smertestillingsteknikkar kan mykje av det handterast på ein ok måte slik at det vert ein god opplevelse.

Eg var også ganske redd før eg skulle føde, men eg hadde ein tanke som hjalp meg. Eg kjenner ei skikkeleg dum og rar dame, som har fem barn. Eg tenkte: Når ho har klart det, fem gongar til og med, så skal vel iallfall eg klare det. Den tanken hjalp faktisk, sjølv om den virkar teit.

Du får krefter du ikkje visste, du er i kompetente hender med topp utstyr, og du skal gjere noko som skjer kvar dag, mange gongar om dagen, og det går bra i dei aller, aller fleste tilfella.

[Gjest Chrizzy]

Enig i det, ikke les masse historier, når du leser på nettet høres det ut som alt fælt og skrekkelig er helt vanlig, det er ikke det.

Snakk med din mor, søster, tante eller andre du er trygge på at ikke bare er ute etter å fortelle sensasjonelle historier.

Og det som er bra er, som noen over skriver, å snakke med jordmor om dette, hun kan avtale møte med gynekolog, at du får tid på forhånd til å planlegge førdselen (det er kjempelurt), snakke om hav og hvordan, det virker som oftest veldig beroligende for den gravide. Og om ingenting hjelper og angsten blir helt overmannende kan du få planlagt keisersnitt.

Gratulerer forresten :)

[SummerJoy]

Forhåpentligvis vil angsten din gå litt vekk jo mer ut i svangerskapet du kommer. Det er ofte sånn. Tror vi er laget litt sånn at på slutten så er vi så utrolig klar for å få ungen ut at vi tar i mot "hva som helst" av smerte osv bare for å bli ferdig...

Du vil uansett få god hjelp av lege/jordmor om du tar det opp på 1.kontroll.

Masse lykke til!

[Meaty]

Eg var også ganske redd før eg skulle føde, men eg hadde ein tanke som hjalp meg. Eg kjenner ei skikkeleg dum og rar dame, som har fem barn. Eg tenkte: Når ho har klart det, fem gongar til og med, så skal vel iallfall eg klare det. Den tanken hjalp faktisk, sjølv om den virkar teit.

Vet du, det er akkurat sånn jeg har bestemt meg for å tenke, for jeg har det litt sånn som TS. Samme tankegangen brukte jeg da jeg tok lappen, for jeg var sikker på at jeg aldri kom til å klare det. Men jeg tenkte spesielt på en bekjent, som vel... ikke akkurat var den skarpeste kniven i skuffen, og hun klarte altså å ta lappen. Denne damen har også født et barn, og jeg kjenner også en annen dame som er forferdelig pysete, men hun har født to barn. Hvis disse personene har klart det, da skal jammen meg jeg klare det også!

[Redbull]

Eg hadde også ekstrem angst før eg ble gravid og i begynnelsen, men det dabba av når eg ble mer kjent me babyen i magen! når eg fikk respons når eg skubba til henne og sånn, helt utrolig!

[Timseh]

Tusen hjertelig takk for tips. Regner med det er fordi jeg er så kort på vei at jeg er så skremt. Håper det bedrer seg etter hvert. Får be om samtale med jordmor =)

[^^Belle^^]

For min del har det bedret seg betraktelig utover i svangerskapet. Etterhvert som du blir kjent med den lille i magen, kjenner bevegelse og sånn, blir angsten overskygget av det å glede seg til å treffe den lille. Jeg gruer meg fremdeles mye til fødselen, men det er på en måte blitt en liten filleting i forhold til det å få treffe min nydelige lille jente.

Endret 23. mars 2011 av ^^Belle^^

[missLynch]

Jeg hadde også fødselsangst- før jeg ble gravid. Jeg utsatte det å få barn i flere år fordi jeg var redd for det å føde. Noen synes sikkert det er rart, men sånn er det bare.

Etter at tiden har gått, så har det gått helt over, og jeg gleder meg bare til å få treffe lille bebis. Jeg tenker som så at "ut skal den- på et eller annet vis!". Det tar noen timer, med slit og smerte, så har man verdens beste gave.

Jeg tror det kommer til å roe seg med fødselsangsten din, jeg. Og hvis ikke, er det masse hjelp og støtte å få.

Klem!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt, jeg også. Men det med klipping/sying er i allefall IKKE noe å grue seg til. Jeg har vært igjennom det, og merket ikke noe av det, selv om jeg både ble klippet og revna og ble sydd i lang tid. Det man (i allefall jeg) merket mest av akkurat det, var i ettertid, dagene etter fødselen. Men da er man jo fullt opptatt med å ta vare på en nyfødt baby, så da blir det bare noe som er i bakgrunnen og som man ikke tenker så mye på, noe som bare må få gro.

Det er veldig betryggende at det finnes epidural, som man kan ty til hvis man finner ut at disse smertene vil man ikke kjenne på lenger. Jeg fikk det sent uti fødselsforløpet mitt (prøvde å klare meg uten først). Og det er dette som gjør at jeg ikke gruer meg like mye til fødsel nr to.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en grusom førstefødsel (pga jordmor fra helvete), og da jeg ble uplanlagt gravid med nummer to var jeg helt hysterisk. Jeg sa det til legen min, som sørget for at jeg fikk time hos gaia jordmor (dette er i Oslo). Jeg gikk der noen ganger (første gangen knakk jeg sammen da jeg kom inn på fødeavdelingen), etter bare et par samtaler følte jeg meg så mye bedre. Vi skrev et brev med ting som var viktig for meg under fødselen, som lå klart på fødeavdelingen da jeg skulle føde. Siden de som var på jobb da visste at jeg hadde fødselsangst ble jeg tatt ekstra godt vare på, og fødselen gikk som en drøm. Det er en av de største opplevelsene jeg har hatt i hele mitt liv, og jeg hadde gjerne gjort det igjen.

Ikke forles deg på litteratur om revning, klipping , sying og slike ting. Les deg opp på mulige smertestillende, slik at du vet hva du kan be om ved behov. I allfall her i Oslo har de testet ut et nytt "grep" (hvor de er to som holder på en spesiell måte) for å motvirke nettopp revning. Det er helt utrolig hvor elastisk man blir nedentil under fødsel, og ved å vente litt før man presser den siste biten så vil det tilpasses ytterligere.

Jeg vil absolutt anbefale og ikke bære redeselen inni deg, snakk med jordmor og si det som det er. Jeg skal love deg at du ikke er den første med fødselsangst!

[Donpedro]

Flere sykehsu har opplegg for kvinner med fødselsangst. Masse tilbud de kan stille opp med, samtaler, fast jordmor, avtaler dere kan inngå osv. Du kan be legen din henvise deg til ditt sykehus for en fødselsforberedende samtale. Lykke til.

[Timseh]

Jeg hadde en grusom førstefødsel (pga jordmor fra helvete), og da jeg ble uplanlagt gravid med nummer to var jeg helt hysterisk. Jeg sa det til legen min, som sørget for at jeg fikk time hos gaia jordmor (dette er i Oslo). Jeg gikk der noen ganger (første gangen knakk jeg sammen da jeg kom inn på fødeavdelingen), etter bare et par samtaler følte jeg meg så mye bedre. Vi skrev et brev med ting som var viktig for meg under fødselen, som lå klart på fødeavdelingen da jeg skulle føde. Siden de som var på jobb da visste at jeg hadde fødselsangst ble jeg tatt ekstra godt vare på, og fødselen gikk som en drøm. Det er en av de største opplevelsene jeg har hatt i hele mitt liv, og jeg hadde gjerne gjort det igjen.

Ikke forles deg på litteratur om revning, klipping , sying og slike ting. Les deg opp på mulige smertestillende, slik at du vet hva du kan be om ved behov. I allfall her i Oslo har de testet ut et nytt "grep" (hvor de er to som holder på en spesiell måte) for å motvirke nettopp revning. Det er helt utrolig hvor elastisk man blir nedentil under fødsel, og ved å vente litt før man presser den siste biten så vil det tilpasses ytterligere.

Jeg vil absolutt anbefale og ikke bære redeselen inni deg, snakk med jordmor og si det som det er. Jeg skal love deg at du ikke er den første med fødselsangst!

Jeg bor da i Bergen, men vet du om de har slikt her og? Kan jo eventuelt høre med jordmor og nevne at det finnes slikt i Oslo

"Uheldigvis" har jo jeg aldri fødet før, så jeg vet ikke hva som kan gå gale heller, men får bare ta og prate med jordmor, så satser jeg på at hun tar det seriøst. Er så redd for å få fødselsdepresjoner og. Tenker at alt kommer til å gå gale

Og tusen takk igjen for alle tips, det får roet nervene mine KRAFTIG at det finnes løsninger så jeg slipper å kvi meg gjennom hele graviditeten Alle mine venninner som har vært og er gravid er så lykkelig! Jeg føler meg så teit som gruer meg til dette. Det er jo så klart naturlig, men jeg får det virkelig ikke ut av hodet.

[Ciara]

Er det revning/klipping du er mest redd for? Jeg ble både klippet og revnet, og vil si at det ikke var på langt nær så ille som jeg trodde. Helt sant. Det høres jo helt forjævlig ut, og virker sikkert utrolig at det ikke nødvendigvis er ille. Alle jeg kjenner som har klippet sier faktisk det samme.

[Gjest imli]

Ikkje les for mykje på nett, og be om ein samtale med jordmor på førehand.

At ein ikkje kjenner noko særleg til klipping/revning, er sant, men det er vel ikkje nødvendigvis beroligande (at ein har så vondt der nede at ein ikkje kjenner at ein revnar...).

Elles finnes det masse bra smertestillande, mange har veldig god effekt av epidural, og omtalar det som "smertefri fødsel" - i alle fall i utdrivingsfasen.

[dådyr]

Hei kjære deg!

Dette kommer til å gå helt fint! Selv bor jeg også i Bergen og har født to barn. Med første barnet hadde jeg det på samme måten som deg - frykten for å føde hadde jeg fra tenårene og frem til jeg ble gravid og videre ut i svangerskapet. Det fine med svangerskapet er at man modnes psykisk jo lenger man kommer på vei. Det skjer jo en stor prosess i kroppen og man er tilslutt veldig klar for å få det hel overstått. På slutten er det meste slitsomt og vondt at man bare ser frem til å få ut barnet. Jeg ser du "bare" er to mnd på vei, du har enda 7 gode måneder og jobbe med disse tankene dine på. Selv om jeg har troen på at dette er noe som kommer til å gå over ila svangerskapet ditt så syns jeg likevel at du bør ta en samtale med jordmoren din, fortell henne hvordan du føler det.

Ellers så har de dette "grepet" på HUS også med at man blir veldig elastisk... I pressriene ber de deg presse for så og stoppe en god del ganger idet babyen kroner og er på vei ut. Dette gjør at man utvides godt deriblant mellomkjøttet også. Uansett hvor lyst man har til å presse så bør man høre på jordmoren når hun ber deg stoppe. Jeg har sm nevnt født TO ganger og har ikke revnet eller sydd noen av gangene. Mine fødsler har vært fine (med nr 1 ble jeg satt i gang og det er den verste fødselen av de begge. Man får på en måte to fødsler i en, men det er utrolig hva man takler når man er i en slik setting. Selv om det var vondt så tok jeg ikke skrekken. Tiltross for smertene og omstendighetene var det en fin fødsel - gikk rolig og greit for seg.)

Lurer du på noe så send meg en PM. Ønsker deg uansett lykke til!! Og når jeg sier at dette "kommer til å gå bra" - så høres det kanskje veldig lettvint ut i frhold til hva og hvordan du føler det! Du tror det kanskje ikke nå, men dette er noe du kommer til å takle mye bedre enn det su selv tror, det er jeg overbevist om!

:klemmer:

Edit: Skrivefeil

Endret 24. mars 2011 av dådyr

[Redbull]

Er det revning/klipping du er mest redd for? Jeg ble både klippet og revnet, og vil si at det ikke var på langt nær så ille som jeg trodde. Helt sant. Det høres jo helt forjævlig ut, og virker sikkert utrolig at det ikke nødvendigvis er ille. Alle jeg kjenner som har klippet sier faktisk det samme.

Det er jo fordi at du blir bedøvd når du blir klippet..... Er ikke det samme som om du rivner naturlig

[AnonymBruker]

Er det revning/klipping du er mest redd for? Jeg ble både klippet og revnet, og vil si at det ikke var på langt nær så ille som jeg trodde. Helt sant. Det høres jo helt forjævlig ut, og virker sikkert utrolig at det ikke nødvendigvis er ille. Alle jeg kjenner som har klippet sier faktisk det samme.

Jeg opplevde også at det ikke var ille, åpningsriene var verst og tiden jeg måtte la være å presse. Jævla sadistiske ondskapsfulle jordmødre, det er deres feil, alt.

Var også sint på mannen min, men han så litt for blek ut.

Jeg hadde fødsesangst, det gikk bra. Men avtal et møte.