et tap fra man var baby

[Alvina]

Uten å ville såre noen, vil jeg påstå og mener at å miste en forelder er noe av det verste noen kan oppleve. .

Å miste barn, ektefelle eller andre mener Sigrid Undseth, i boka Våren, er lettere, fordi alt har en begynnnelse, et første møte, mens barn alltid har elsket sine foreldre.

Barn er født inn i kjærligheten og mister en del av sin historie, når de mister sine foreldre.

Vet ikke hva jeg vil frem til, men det er kanskej ubetinget kjærlighet man bare opplever som barn...

[Sotengelen]

Jeg må si meg enig i dette !

foreldre og kanskje i noen tilfeller besteforeldre....

Jeg var veldig knyttet til min bestemor og mistet henne når jeg var 12 år... og går ikke en dag uten at jeg savner henne.

Men der igjen, så er dette også noen man begynner livet med å elske

[Gjest Lykkeliky]

Og jeg er helt uenig med deg . Når foreldre dør, som oftest fordi de er eldre, er det en naturlig ting. De har levd et langt liv. Når man mister sine barn er det "feil rekkefølge". Man skal ikke måtte begrave sine egne barn, det unner jeg ingen! Å begrave sine foreldre er en helt naturlig ting. Jeg har mistet min far, og tenkte at det var jo trist, men naturlig. Han hadde levd et hardt liv og var sliten og gammel. Tanken på å miste et av mine barn får tårene til å komme....så jeg er vel ikke enig med deg...

[AnonymBruker]

Pappa døde da jeg var liten. Det var et tap for meg å vokse opp uten ham og er fortsatt et savn. Mamma døde som gammel. Henne savner jeg på en helt annen måte en pappa. At hun døde var en del av livet. Om noen av ungene mine skulle dø så ville det vært ufattelig mye verre enn da mamma døde.

[Athene]

Jeg er ikke enig. Jeg trur det værste de fleste kan oppleve er å miste et barn, det er en sorg som overgår alt annet. Selvfølgelig er det traumatisk å miste en forelder, særlig om man fortsatt bor hjemme. Nå når jeg har flyttet ut og er gift, og mine foreldre er eldre, ville det værste tapet for meg være å miste min mann. Han er min nærmeste, og jeg hadde taklet mine foreldres død bedre enn hans. Når jeg etterhvert får barn er jeg sikker på at det hadde vært det aller værste.

[Gjest Blondie65]

Min farmor døde da hun var gammel og "mett av dager". Hennes eneste bekymring og største sorg var at et av hennes voksne barn var like syk som henne og kom til å dø alt for ung.

Jeg synes det er stor forskjell på å følge en forelder i 70-80-90 årene til graven og det å følge en forelder i 50-årene eller enda verre: miste dem når en selv er barn.

Likevel kan jeg ikke med min villeste fantasi forestille meg hvor ufattelig vondt det må være å se sitt barn lide av uhelbredelig sykdom og siden dø. Eller miste et barn man har båret under brystet før man får en sjanse til å bli kjent med den lille som sparket og viste alle tegn til å ha livsgnist og glede. En voksen har man som regel gode minner å se tilbake til, mister man et ufødt, dødfødt eller lite barn har man ingenting å dempe sorgen med.

Konklusjonen min er at det er vondest å miste et barn. Det er også svært vondt å miste en forelder som går bort alt for tidlig. Gamle som dør har de fleste et mye mer naturlig forhold til.

Jeg har to ganger mistet nærtstående voksne og det var vondt. Jeg kommer imidlertid aldri til å glemme skrekken i min farmors ansikt bare med tanken på at et av hennes barn skulle dø for tidlig.

[Gjest norah]

Uten å ha opplevd det selv må jeg si meg helt uenig.

Jeg er helt 100% overbevist om at den verste sorgen et menneske kan oppleve er tapet av et barn.

Jeg tror ingen andre opplevelser i livet - uansett kontekst kan gi samme type sorg.

Jeg har veldig forståelse for at mennesker opplever sorg på ulike måter, og har mistet flere nærtstående selv - men kan ikke begripe at dette skal være i nærheten av følelsen om jeg mistet et barn, selv om jeg enda ikke har opplevd morskjærlighet.

Men nå hadde jeg heller ikke ubetinget kjærlighet til mine foreldre, så der er jeg også uenig med Undets betraktninger.

[Gjest Chrizzy]

Det finnes ikke tvil hos meg, det aller verste ville være å miste et barn, jeg vet ikke om jeg hadde overlevd det. Det er mange lykkelige barn som vokser opp uten den ene forelderen, og om de mistet forelderen som liten vil de kunne bli like glad i en annen voksen.

[AnonymBruker]

Jeg tolker det som at TS mener at man mister foreldre når man er liten og ikke mister foreldre som er eldre mennesker. Da er døden helt naturlig og i "rette" rekkefølgen. Mamma mistet sin mor da hun var bare 3 år, det har preget henne mye mer, enn at jeg mister mamma som snart er 70.

[Alvina]

Jeg mente egentlig ikke noe personlig med det siden sorg kan ramme forskjellig og tror også det verste er å miste et barn. Det klarer jeg ikke forestille meg. Jeg hadde angst når barna var små og ønsket de skulle vokse opp og bli selvstendige og modne mennesker, følte at livet var altfor sårbart. Å miste barn er noe jeg ikke vil tenke på, det er naturstridig.

Jeg leste hva Sigrid Undseth har skrevet om romanfiguren Rose som mistet sin mor som voksen, men Rose hadde alltid levd i en tett symbiose med moren sin som omga hjemmet med kjærlighet.

Jeg kan jo ikke skrive og mene at å miste foreldre er verre enn å miste andre nære (bortsett fra barn), men Undseth hadde sine tanker om det i sitt tidlige forfatterskap, at en ektefelle er en du har hatt et liv før du begynte å elske, kjærligheten til foreldre har ingen begynnelse, men er noe man er født med.

Vanskelig å mene noe om dette, men synes det er vanskelig å forholde meg til tapet av min far, selv om jeg er glad for å ha fått kjenne han. Å ha fått kjenne han...bare de ordene er vanskelig, en del av meg vil ikke at det er over. Noe uten en begynnelse kan aldri være over.

Jeg tenker veldig mye, og noen ganger tenker jeg at jeg elsket han, men det blir feil, jeg elsker han jo også i nåtid (som man kan elske en forelder).

Han var veldig spesiell og jeg savner han, selv om det er egoistisk av meg siden han var syk og det krevde mye av han å leve de siste årene. I følge legene hadde han levd på overtid og overlevd flere hjertestans.

Men tror ikke Sigrid Undset hadde egne barn når hun skrev romanen. Likevel hadde hun mange tanker om å miste foreldre.

[AnonymBruker]

Vondt er vondt. Min største smerte er like vond for meg som din største smerte er for deg.

Et barn som mister mor som liten kan oppleve konsekvenser av dette tapet i mange faser av livet. Hvordan det går med barnet avhenger i stor grad av hva som skjer etterpå. Det vil være viktig å være var for den sorgen eller smerten som til tider kan dukkeopp som følge av barnets historie. Det vil være viktig å annerkjenne den smerten barnet føler selv om h*n kanskje var så liten da det skjedde at h*n ikke husker moren en gang.

Å miste et barn vil også merke en for livet og den smerten foreldre føler etter tapet av et barn vil vare livet ut. Likevel tror jeg sorgen kan være svært forskjellig avhengig av hvordan barnet døde (om det skjedde plutselig eller om det var etter et langt sykeleie med store smerter).

Jeg vet ikke hva TS sin vinkling er om h*n har mistet mor som liten selv, er syk og redd for hvordan det vil gå med barna etter sin død eller om h*n gir omsorg til et barn som har mistet mor. Uansett ønsker jeg deg lykke til!

[Strenge Frk.Gerd]

Det kan skape mange såre følelser hos mennesker å "sammenligne" tap og sorg. Etthvert tap og sorg er personlig, og har intet sammenligningsgrunnlag.

Jeg har mistet tre av mine aller nærmeste på kort tid. Først min langvarige samboer, som gikk bort i en alder av 23 under grusomme omstendigheter, en mormor like etterpå som oppdro meg sammen med min mor.. Og rett etter det min mor, hun da i 50 årene.

Det er umulig for meg å si hva som var "verst"... Alle tre tapene bragte med seg ulike situasjoner, tap og reaksjoner.. Mange faktorer som spiller inn.

Det VERSTE jeg kunne høre var "sammenligninger" og andre teite forsøk på "trøst". Alle vil ha sin sorg i fred, med den styrken og det savnet det må innebære.. Uten å høre "å miste en forelder er verre.." " å miste et barn er verre"

Hva spiller det for noen rolle hva som er verst? Bør ikke alle få medfølelse og respekt for sitt tap uansett hva det dreier seg om?

[AnonymBruker]

Og jeg er helt uenig med deg . Når foreldre dør, som oftest fordi de er eldre, er det en naturlig ting. De har levd et langt liv. Når man mister sine barn er det "feil rekkefølge". Man skal ikke måtte begrave sine egne barn, det unner jeg ingen! Å begrave sine foreldre er en helt naturlig ting. Jeg har mistet min far, og tenkte at det var jo trist, men naturlig. Han hadde levd et hardt liv og var sliten og gammel. Tanken på å miste et av mine barn får tårene til å komme....så jeg er vel ikke enig med deg...

Men hva med de av oss som mister foreldre når vi er små barn? Jeg var seks da min far døde. Min far var 30. Det var overhodet ikke naturlig eller forventet! Venninnene mine forteller om hvor pappajenter de er og at det er så koselig. Jeg ser samboeren min ha et fint forhold til sin far og blir misunnelig. Jeg hadde gitt nesten hva som helst for å ha en pappa. Og selv om jeg har klart meg veldig godt her i livet er det ganske vondt at jeg ikke har en og at jeg bare fikk syv år med min, syv år jeg ikke husker veldig mye av en gang.

Jeg kan godt være enig i at det er verre å miste et barn. Men for de av oss som har mistet en forelder i barnehage/barneskolealder så er nok smerten tilsvarende. Jeg har jo faktisk mistet halvparten av det som var aller viktigst i livet mitt!!

Så tenk litt på sånne ting før du svarer fra et så voksent ståsted. For det er VELDIG forskjellig å miste foreldere i voksen alder og som barn.

[AnonymBruker]

Det finnes ikke tvil hos meg, det aller verste ville være å miste et barn, jeg vet ikke om jeg hadde overlevd det. Det er mange lykkelige barn som vokser opp uten den ene forelderen, og om de mistet forelderen som liten vil de kunne bli like glad i en annen voksen.

Mener du en steforelder? For nei. Et barn blir ikke like glad i en steforelder!! Det kan skje, men det er ikke ofte det skjer. Barnet er nemlig veldig klar over at det ikke er den ordentlige forelderen, men det er ikke alltid man viser det. Barnet kan finne på å skjule mange følelser for å ikke såre den forelderen som er igjen. Det ligger alltid i bakhodet at man egentlig skulle hatt den biologiske forelderen.

Man blir selvsagt glad i andre voksne, men foreldre som mister barn blir da vel glad i andre mennesker igjen de og!

[AnonymBruker]

Men hva med de av oss som mister foreldre når vi er små barn? Jeg var seks da min far døde. Min far var 30. Det var overhodet ikke naturlig eller forventet! Venninnene mine forteller om hvor pappajenter de er og at det er så koselig. Jeg ser samboeren min ha et fint forhold til sin far og blir misunnelig. Jeg hadde gitt nesten hva som helst for å ha en pappa. Og selv om jeg har klart meg veldig godt her i livet er det ganske vondt at jeg ikke har en og at jeg bare fikk syv år med min, syv år jeg ikke husker veldig mye av en gang.

Jeg kan godt være enig i at det er verre å miste et barn. Men for de av oss som har mistet en forelder i barnehage/barneskolealder så er nok smerten tilsvarende. Jeg har jo faktisk mistet halvparten av det som var aller viktigst i livet mitt!!

Så tenk litt på sånne ting før du svarer fra et så voksent ståsted. For det er VELDIG forskjellig å miste foreldere i voksen alder og som barn.

For å "oppsummere" litt, slik som jeg da ser det, så er kanskje det verste å miste hvem som helst, så lenge det ikke er "ventet" (ift.. alderdom,osv.) Kanskje har ikke tittelen så mye å gjøre, om det var en sønn, en bror eller en far som gikk bort. Dette vedkommende var sannsynligvis viktig for alle disse personene, og savnet og smerten kan vel dermed sagt ikke måles.

Derimot, siden jeg selv har vært i en slik sitasjon, vil jeg si at et slikt tap nok vil ha størst konsekvenser for et barn som mister sin forelder. Som du nevner går disse glipp av en del av barndommen sin, et fellesskap, en fars/morsfigur...

Da min bror døde mistet moren min en sønn, jeg mistet en bror, barna hans mistet en far. Det har nok hatt størst konsekvenser for barna, men jeg velger å tro at vi alle har grått, sørget og savnet like mye.

Jeg har selvfølgelig ikke opplevd alle disse forskjellige sorg-typene, så ordene mine er bare noen tanker jeg har hatt ut ifra min egen situasjon. Jeg forsøker ikke å slå gjennom dette som en fasit.

[AnonymBruker]

Uten å ville såre noen, vil jeg påstå og mener at å miste en forelder er noe av det verste noen kan oppleve. .

Å miste barn, ektefelle eller andre mener Sigrid Undseth, i boka Våren, er lettere, fordi alt har en begynnnelse, et første møte, mens barn alltid har elsket sine foreldre.

Barn er født inn i kjærligheten og mister en del av sin historie, når de mister sine foreldre.

Vet ikke hva jeg vil frem til, men det er kanskej ubetinget kjærlighet man bare opplever som barn...

Jeg tror det vondeste en kan oppleve er og miste sine foreldre mens en er barn.

Har hørt så mange voksne på aldershjemmet der jeg bodde før snakke om dette og de som mistet sine foreldre som barn, kom aldri helt over dette, og opplevde det som vondere enn og miste egne barn.

Jeg har også hørt psykologer si at de som sliter mest er de som mister sine foreldre mens de er barn. De sliter så mye mer.

Et barn er veldig avhengig av foreldrene sine. Og når et barn miste en av sine foreldre mister det svært mye.(eller andre viktigere omsorgspersoner men dere skjønner nok hva jeg mener)

((En annen historie er jo at barn i sorg ofte blir mere etterlatt til seg selv i forhold til voksne.))

[AnonymBruker]

Tragisk at folk krangler om hvem sin død gjør mest vondt.

[Cicilia]

Forsåvidt enig i det siste innlegget her til anonym- denne dumme kranglingen. Tror vi heller bare skal anerkjenne hverandres sorg, smerte og savn- vi strever nok med de samme følelsene hver eneste dag, og derfor skal vi også støtte hverandre.

Samtidig gjør det ufattelig vondt å skulle miste mamma snart, for hun representerer all min trygghet og styrke i livet- og andre relasjoner er ikke i nærheten av denne betingelsesløse kjærligheten som er mellom mamma og meg.

Kanskje vi kan være enige om at foreldre-barn kjærligheten er unik, uerstattelig og derfor så vond å miste?

[Alvina]

Dette skulle ikke bli en ren hva som er verst tråd. Tror det er like tungt uansett, og den livsituasjonen man er i når man mister, avgjør om man f.eks havner i en depresjon eller takler hverdagen. Om man takler hverdagen, betyr det ikke det samme som om sorgen ikke er der. Det er et vanskelig tema, men takk for svar.

Jeg har mistet mange, og år har fått meg til å glemme litt etterhvert, men dypest inne er det et stort savn som ofte kommer til overflaten igjen når det har skjedd et nytt dødsfall.

Endret 3. april 2011 av Alvina