Er så redd for å miste ham..

[Gjest Gorgonzola]

Ja, jeg tenker noe av det samme... Men om en dog ikke snakker om det, så blir det gjerne mottatt som noe negativt og ødeleggende.

Selvsagt blir det mottatt sånn.

Hvis du lar dette surre inni deg og viser med handling og atferd at du frykter alt så vil han selvsagt stå igjen som verdens største spørsmålstegn og lure på om du er vel bevart.

Selvsagt må man prate om dette. Du, som avsender, har definitivt et ansvar til både å finne en god timing og en god presentasjon for når og hvordan du skal blottlegge dine tanker og følelser. Samtidig har han, som mottaker, et ansvar for å være så imøtekommende, lyttende og konstruktiv som overhode mulig. Legg merke til at jeg bevisst ikke brukte ordet "forståelig" her. Det er nemlig en landmine. Jeg tror at kvinner ofte forventer nettopp det, at partneren skal gjøre det han kan for å forstå henne, for det gjør jo mange av hennes venninner (eller brukere på KG). Saken er at menns og kvinners hjerner er såpass ulikt konstruert så vi kan ikke forvente å være på forståelsesbølgelengden på mye.

Men oppklaringer, forklaring og bekreftelser kan begge bidra med i fullt monn.

Endret 17. mars 2011 av Gorgonzola

[MsZ]

Selvsagt blir det mottatt sånn.

Hvis du lar dette surre inni deg og viser med handling og atferd at du frykter alt så vil han selvsagt stå igjen som verdens største spørsmålstegn og lure på om du er vel bevart.

Selvsagt må man prate om dette. Du, som avsender, har definitivt et ansvar til både å finne en god timing og en god presentasjon for når og hvordan du skal blottlegge dine tanker og følelser. Samtidig har han, som mottaker, et ansvar for å være så imøtekommende, lyttende og konstruktiv som overhode mulig. Legg merke til at jeg bevisst ikke brukte ordet "forståelig" her. Det er nemlig en landmine. Jeg tror at kvinner ofte forventer nettopp det, at partneren skal gjøre det han kan for å forstå henne, for det gjør jo mange av hennes venninner (eller brukere på KG). Saken er at menns og kvinners hjerner er såpass ulikt konstruert så vi kan ikke forvente å være på forståelsesbølgelengden på mye.

Men oppklaringer, forklaring og bekreftelser kan begge bidra med i fullt monn.

Blir så glad når jeg leser dette Det viser at det finnes menn der ute som klarer å vise at de bryr seg, og ønsker å hjelpe en "gal dame" med problemet..

jeg forstår hva du sier i ditt andre innlegg når du snakker om damer som oppfører seg som om mannen allerede har gjort noe galt, og at menn da blir stående og riste på hodet og tenkte "gale dame".. Problemet for min del (jeg kan jo bare snakke for meg selv) kom da jeg snakket med daværende kjæreste om dette, og han sa han forsto og ikke ville gå fra meg, for så å gjøre ting som tydet på noe helt annet.. Og når jeg nevnte det neste gang så gadd han ikke snakke om "sånne kjærringgreier" ergo, jeg sluttet også å si noe, og prøvde og forandre meg til hans fordel i steden..

Noe som selvfølgelig var helt idiotisk, og jeg endte sikkert opp som den type dame du snakker om, som man rister på hodet av og tenker "syke syke menneske"

Derfor jeg sier at man også må være obs på om kjæresten gjør noe som får motparten til å tenke at han/hun kommer til å forlate forholdet.

Men er helt med på at det er unødvendig, selvdestruktivt og helt absurd å tenke sånn..!

[Gjest jeg og]

Så flott å få innspill av en mann - gorgonzola -her!

LIkte spesielt godt " Jeg tror at kvinner ofte forventer nettopp det, at partneren skal gjøre det han kan for å forstå henne, for det gjør jo mange av hennes venninner (eller brukere på KG). Saken er at menns og kvinners hjerner er såpass ulikt konstruert så vi kan ikke forvente å være på forståelsesbølgelengden på mye. " (aner ikke åssen jeg quoter ) Men jeg tror det er helt rett! Blir alltid dumt når jeg har en forventning om t han skal reagere som "jeg ville gjort/venninne ville gjort/sånn jeg ideellt sett ønsker han skulle reagert osv... For han kan lytte,men tror ærlig talt ikke han helt forstår. Han vil helst fikse han!

Nå har det seg sånn at jeg nærmer meg 30 (!) og har hatt disse tankene lenge. Også når vi er sammen og jeg får noe "over meg" - f.eks når han er trøtt/fraværende....Da begynner "kvinnehjernen(?!)min å tolke å det passer bekymringene mine.

Nå har jeg vært åpen om dette,kanskje LITT FOR ÅPEN, for jeg forstår på han at han blir sliten og lei av at jeg søker bekreftlese hele tiden. Og jeg liker virkelig ikke meg selv når jeg er sånn usikker,men uro inni meg.

Min strategi er nå å skjerme han så mye som mulig for det. For han vet at jeg er mye redd og tenker disse tankene. En vanlig kommentar fra han er "er hjernen din overaktiv igjen nå,vennen"

Så jeg retter spm til deg jeg,Gorgonzola,om det er greit? Virker min strategi fornuftig? Jeg kan ærlig ikke helt se hvordan han kan trygge meg mer. Ikke egentlig. Bare i situasjonene med skremselstankene - da trenger jeg masse,masse bekreftelse. Men stakkars, jeg føler at det må ta slutt.

Vet ikke helt hva jeg ville frem til...Kanskje få frem at for noen, "sånne" i min situasjon, så kan det være greit å holde tankene for seg selv. For det blir jo ikke riktigere og mer ekte bekreftelse av å få den (satt på spissen) hver time.

Av og til skulle jeg ønske jeg hadde en manns hjerne..: "Alt er ok så lenge ikke noe annet er sagt" <---har jeg iallf hørt endel menn hevde,her og andre steder.

[Gjest Gorgonzola]

Så flott å få innspill av en mann - gorgonzola -her!

Så jeg retter spm til deg jeg,Gorgonzola,om det er greit? Virker min strategi fornuftig? Jeg kan ærlig ikke helt se hvordan han kan trygge meg mer. Ikke egentlig. Bare i situasjonene med skremselstankene - da trenger jeg masse,masse bekreftelse. Men stakkars, jeg føler at det må ta slutt.

Av og til skulle jeg ønske jeg hadde en manns hjerne..: "Alt er ok så lenge ikke noe annet er sagt" <---har jeg iallf hørt endel menn hevde,her og andre steder.

Takk

Strategien din ja.......

Jeg tror at både kvinner og menn må skaffe seg/få kunnskap om endel kjønnstereotypiske karakteristika (jeg vet at mange blir provosert over dette og mener at det er feil fokus) slik at de, basert på denne kunnskapen, faktisk er i stand til å være imøtekommende, rause, empatiske men ikke minst tydelige med hverandre, når det trengs. Og det gjør det definitivt. Med hånda på hjertet, hvem kan ikke fortelle drøssevis med historier fra samlivshverdagen hvor ting går i lås og ender opp i en rødvinsdrikkende eller øldrikkende venninne/vennekveld med hjertesukket "h*n er jo ikke på frekvensen i det hele tatt!".

For å konkretisere litt rundt det. Jeg mener bestemt at kvinner lett gjør hevd på en god porsjon frihet, rammer og forståelse rundt sin tenkemåte. At menn må begripe og forstå at hjernene deres er full av antenner som analyserer og tolker i vildens sky både til høyre, venstre, opp og ned. Vi menn hverken forstår eller liker det spesielt godt men samtidig må vi, dersom vi har en ambisjon om å dele livet med en av motsatt kjønn (det finnes tross alt ikke mye som er bedre enn en kvinne, både med og uten klær ), forholde oss til dette på en mest mulig konstruktiv og imøtekommende måte.

På den annen side må menn slutte med brutal avspising som "slutt med kjerringmaset" holdninger. Vi må jenke oss i forhold til den type avslutnings/hersketeknikker. Vi vet at det ikke funker og at kvelden da ender opp enten i garasjen, i hobbyboden (finnes de enda?) eller foran PC'en eller TV'en. Enhver mulighet til sex er jo behørig destruert etter en verbal bredside av den sorten. Dessuten må vi lære oss at slike situasjoner har ulikt etterspill.. For de fleste menn er det glemt og nullstilt morgenen etter. For mange kvinner er på ingen måte slik. Det tæres og tværes på dette i, for oss gutta, en liten evighet. Og da ender det (litt for) ofte opp i botsgang og slem-hund-atferd i en viss påkrevet periode før vi begge er noenlunde nullstilt. Så er det på'n igjen med ny runde etter noen dager og du kan starte å lese fra avsnittet over

Konklusjon: Kvinner må trene på sitt og menn må trene på sitt. I beste fall opplever man en smule tilnærming til hverandre men viktigst av alt; man lærer forhåpentligvis å kommunisere på en bedre måte enn man gjorde før.

Tilbake til strategien din. Jeg synes du gjør mye riktig men du skal huske på en ting. Når du hevder at du har vært åpen om dette, kanskje litt for åpen, er ikke det din versjon? Har du husket å be om bekreftelser og delaksepter underveis i din samtale med kjæresten din? Vi menn er litt sånn "få-det-inn-med teskje" og rene ord for penga typer. Vet du om han opplever det likedan? At du har vært åpen? Er det monolog eller dialog?

Det er kanskje å stille i overkant tøffe krav men; jeg tror kvinner må bli flinkere til både å planlegge hva dere skal si, hvordan dere skal si det og ikke minst - når dere skal si det. Vi menn har også et mylder av tanker i hodet og vi er slett ikke like flinke som dere til å multitaske disse. Kommer budskap som det vi her snakker om bardust på oss når vi er inne i en annen tankerekke vil vi ofte motta det slik det er på fotballbanen; en grisetakling bakfra. Og hva skjer da? Vi blir forbanna, skjeller ut jævelen som kvesta oss, brøler til dommeren at nå er det faen meg på tide å vise det gule og tenker på "bare vent, jeg tar deg etterpå". Med andre ord: En samtale om litt touchy greier egner seg best i fredstid. Fredstid for menn er rett etter sex! Punktum. Før sex er det gode miner til slett spill, etter sex er vi genuint interessert. Det er ikke tull en gang. Hjerneforskere har funnet masse fiffig hva angår mannens hjerne og dennes aktiviteter etter orgasme (som til opplysning til dere kvinner er vesentlig mer enn såkalt utløsning :gjeiper: )

Så må vi menn bli flinkere, mye flinkere til å opptre som daglige katalysatorer og ventiler. Være mer tilstede for dama vår i hverdagen. Huske å spørre hvordan dagen har vært. Lytte, komme med oppfølgingsspørsmål, gjerne delta i samtalen med mer enn "javel?" "såpass!" "sier du det..." osv. Kvinner forventer, eller mer presist; krever, å bli sett. Og da sett i utvidet forstand. Et sultent blikk er altså bare smuler. Om ikke annet så må vi menn late som vi er interessert selv om de fleste av oss raskt blir avslørt på det punktet.

Igjen, til strategien og tankene dine. Ja, kvinner er opptatt av bekreftelser, å bli sett og hørt, sannsynligvis mer opptatt av det enn menn, skulle man tro. Jeg er ikke så sikker på om det stemmer men det er noe med forventningene, kjønnsroller og den biten der som ihvertfall gir kvinner en større aksept for å etterlyse det. Uansett - et råd i den forbindelse. Det er stor forskjell på om du sier til kjæresten din, velmenende så det hyler, i bilen, på butikken, på en fest, etter middag eller hvor det måtte være; "kan du ikke si noe pent til meg/fint om meg? Du vet jeg har behov for det!". Det er mas og ikke noe annet. Om du derimot, i fredstid (ref. lenger opp) stryker ham over brystet og sier "jeg simpelthen digger/elsker når du forteller meg at jeg er fin, hvorfor jeg er fin, hva som er fint og at du er glad i meg og hvorfor du er glad i meg" Det teskje-budskapet går garantert inn - da !

Kommunikasjon - for pokker !!

Endret 17. mars 2011 av Gorgonzola

[nutshell]

Jeg også! Fullstendig bortkasta energi og utrolig leit og slitsomt å tenke sånn.

NÅ f.eks! : Han er stille, og fordi vi snakka om en fritidsaktivitet i stad (som jeg vet han gjorde endel med eks) pluss at han tullesnakka til meg på en dialekt (eks tilfeldigvis har)får jeg umiddelbart en tanke om at "nå tenker han på henne".

TIL TROSS for at vi har vært sammen flere år,jeg vet han er over eks. Har nærmest har hatt en tvangstanke på det - og spurt masse! ifht til dette med eks. Han har egentlig aldri gitt meg noen grunn til å bekymre meg,ikke gjort eller sagt noe unaturlig ifht henne...

Så jeg tror at det rett og slett er tanker man "henger seg fast i"?? Kan det stemme for dere? Jeg er livredd for å miste han,men når jeg tenker så objektivt jeg kan på det så ser jeg det ofte er samme type tanker,med visse variasjoner, som sniker seg inn i hodet mitt...

Skulle gjerne funnet en måte å kvitte meg helt med de. Ikke så flink til å tenke "det som skjer,det skjer", selv om det er så sant! Min bekymring hjelper jo ikke.

Dsv er jeg tidevis mer tilbøyelig til å spørre om jeg har rett i de fæle tankene,mer eller midre rett ut. IKKE bra! Når man først har begynt er det vanskelig å stoppe. Og så merke jeg han blir lei,veldig lei til tider!,og så tenker jeg i stedet: "nå har jeg iallefall ødelagt alt-siden jeg maser og er så usikker og slitsom".

Huff, og litt hehe. For det er jo latterlig. Dum,dum runddans som jeg gjerne vil ut av!!!!

Godt å vite at vi er flere.

Oi. Blir litt satt ut når andre beskriver nøyaktig hvordan JEG tenker og er! Selv om jeg logisk sett tenker at jeg må "riste av meg" de tankene, så går det ikke. Ja, som du beskriver det - tvangstanker.. Helt idiotisk å tenke på eksen hans, når han sier at han nesten ikke husker noenting om henne. Og når jeg spør, så gjør det jo bare at han må tenke etter og huske ting han egentlig hadde glemt! Jeg VET jo at dette ikke handler om verken han eller henne, men min egen usikkerhet og dårlige selvfølelse.. Har dere snakket med venninner om hvordan dere har det? Har inntil nå tenkt at jeg var den eneste som hadde det sånn, så har vel igrunn ikke nevnt det til noen..

[Gjest Heloise]

Etter en stund fant jeg ut at det egentlig ikke var jeg som var gal (Selvsagt litt gal, men ikke så ille som jeg trodde) men at det faktisk var han som ikke klarte å tillfredstille de behovene jeg hadde for å få vite at han var glad i meg..

Det virket som om han sa en ting, og mente noe annet. Han kunne si at han var glad i meg, for så å la det gå nesten en dag fra jeg hørte fra han igjen.

Dette høres veldig likt ut slik vi har det. Men det er noe vi er klar over, på lik linje med mitt tillitsproblem og min generelle jente-angst" Vi må jobbe med hvert vårt, men for oss er det verdt det, siden vi begge føler oss komplette sammen, og har et fint forhold og god kommunikasjon. Alt det positive veier mer enn det negative, og ingen forhold er plettfrie. Han er kanskje ikke helt i mål med den hyppige komplimenteringen, men det hadde heller ikke vært like viktig om vi var i nærheten og møttes oftere. Men når han først gjør det, da forelsker jeg meg helt på nytt.

Jeg spurte da: "har jeg sagt/gjort noe som på noen som helst måte skulle indikere noe sånt og dermed initiere slike tanker hos deg?". Svaret var et rungende og bedyrende "nei-nei-nei". Mitt neste spørsmål da var; "hvorfor tenker du sånn da?" Svaret var at hun er så forelsket og glad i meg og dermed livende redd for at noe (hva nå det måtte være) skulle trigge at jeg ikke ville mer.

Jeg er glad for at hun hadde mot til å snakke om det. Hennes trygghet på meg var sånn sett en fundamental faktor for at det faktisk var mulig. Jeg begriper det ikke og synes det er både ulogisk, uforståelig og på grensen til latterlig.

Som å høre kjæresten min! Det er akkurat de samme spørsmålene og samme responsen jeg fikk av han. Det er ulogisk og uforståelig, og uutholdelig for oss som gjør det også, akkurat som det er for de som får dette slengt i fjeset regelmessig.

Jeg hadde det samme med eksen også men det roet seg betraktelig etter en stund, så det er det jeg regner med skjer nåogså. Jeg trenger bare å føle meg "trygg" i et forhold, og det gjør jeg ikke med en gang. Det tar tid for meg å bygge opp tillig og trygghet, i motsetning til de som har dette med en gang.

[Nessy]

Leste nylig på ei selfesteem for dummies bok og der sto det ihvertfall at ofte når folk er usikre på seg selv/dårlig selvbilde så trenger dem ofte små forsikringer om ting som utseende og slikt. Når de får komplimenter/forsikringer så hjelper det en liten periode, så trenger dem mer. Det er en liten fiks på ett stort problem. Som å lappe sammen ett ødelagt dekk om igjen og igjen istedefor å ta tak i roten av problemet.

Kan jo selvfølgelig være helt på jordet her men viss dere hadde hatt bedre selvbilde ville dere trolig vært mindre urolige for dere hadde visst at uansett hva som skjer; så er dere sterke personer som kan komme igjenom hva en livet slenger til dere. Og livet er ikke kjørt uansett om typen ikke har lyst å være sammen med deg lenger, bare fordi han ikke er interessert betyr det IKKE at INGEN er interessert.

Er mann selv og har faktisk hatt lignende tanker selv men det er nok grunnet dårlig selvbilde så tror ikke dette er kun ett "kvinne-emne"

Ønsker ihvertfall dere alle lykke til og håper dere kan få mer fred fra hjernen deres fremover (har selv veldig overaktiv hjerne som kverner 24/7 ;p)

[Gjest Heloise]

Leste nylig på ei selfesteem for dummies bok og der sto det ihvertfall at ofte når folk er usikre på seg selv/dårlig selvbilde så trenger dem ofte små forsikringer om ting som utseende og slikt. Når de får komplimenter/forsikringer så hjelper det en liten periode, så trenger dem mer.

Kan jo selvfølgelig være helt på jordet her men viss dere hadde hatt bedre selvbilde ville dere trolig vært mindre urolige for dere hadde visst at uansett hva som skjer; så er dere sterke personer som kan komme igjenom hva en livet slenger til dere.

Jupp! Dette er jeg 100% klar over Og enig i!

Jeg sliter med selvbildet etter mange mange år med mobbing og psykist trakkassering siden barndommen. Mindreverdighetskomplekser DeLuxe! Men det fine for meg er at jeg er klar over mine egne problemer og har lettere for å ta tak i de enn de som ikke forstår seg åp seg selv og sitt.

Men grunnen til at jeg er "overbevist" om at han vil forlate meg er noe jeg vet vil bli omtrent helt borte når vi sees oftere enn 4-6 dager hver 4. måned

Ang. Komplimentene : Det er fint å få de en gang i blandt. Må ikke komme hver dag, men det er viktig, synes jeg, å komplimentere, oppmuntre og "flørte2 med hverandre i et forhold, for å få det til å holde seg i live, bevare den forelskede følelsen og bli påminnet på at ens bedre halvdel faktisk fremdeles "har det" for en. Dette er noe min kjæreste også har sagt han liker å motta, selvom han er dårlig på å gi. Derfor jobber vi med det sammen Er viktig å jobbe for å bevare gnisten. Ètt usseld kompliment i måneden (f.eks.)er langt ifra godt nok for noen.