Er så redd for å miste ham..

[HopelessFear]

Jeg er paranoidsk redd for å miste kjæresten min. Jeg vet at vi har det godt sammen, men jeg får hele tiden ekle tanker. Jeg overanalyserer ting. F.eks. at han ikke skriver hjerte etter natta over msn eller på melding. At han virker stresset eller litt smålig irritert på noe annet enn meg. Jeg kommer til å bli helt gal av det, men jeg er så ufattelig glad i ham.

[AnonymBruker]

Samme her, jeg går nesten hver dag å venter på at han skal dumpe meg, og det er bare sååå slitsomt

[Gummiloppa]

Joiner klubben jeg... Har tenkt sånn siden dag én, at det kommer til å gå skeis snart selvom jeg ikke har noen som helst grunn til det. Lager mange scenarier oppi hodet mitt om hva som kan skje og hvordan han helt sikkert tenker. Også tenker jeg hver gang vi har møttes at "ja, da gjorde han det ikke slutt denne gangen, da skjer det sikkert neste gang!" Nesten så jeg går rundt og venter på at det skal skje. Er jo helt idiotisk å tenke sånn, og det er veldig vanskelig å slappe av pga det. Men ganske ubevisste tanker som er vanskelige å styre også

[HopelessFear]

Det er veldig slitsomt. Det bare kverner rundt hele tiden og det hender ofte at jeg gråter meg til sengs, fordi jeg er så redd for det. Jeg er rett og slett avhengig av ham.. :/

[Happychilli]

jeg er også sånn, selvom alt er helt flott hos oss, innbiller jeg meg allslags.Jeg må rett og slett bare få det inn i hodet mitt at det er jeg som lager disse scenarioene i hodet mitt, og at nå må jeg roe meg ned. Ellers hjelper det faktisk ofte og tenke at det som skjer det skjer, rett og slett for og fortelle meg selv at jeg hverken kan kontrollere ham, eller forholdet vårt. Jeg pleier og roe meg med disse tankene:)

[Gjest jeg og]

Jeg også! Fullstendig bortkasta energi og utrolig leit og slitsomt å tenke sånn.

NÅ f.eks! : Han er stille, og fordi vi snakka om en fritidsaktivitet i stad (som jeg vet han gjorde endel med eks) pluss at han tullesnakka til meg på en dialekt (eks tilfeldigvis har)får jeg umiddelbart en tanke om at "nå tenker han på henne".

TIL TROSS for at vi har vært sammen flere år,jeg vet han er over eks. Har nærmest har hatt en tvangstanke på det - og spurt masse! ifht til dette med eks. Han har egentlig aldri gitt meg noen grunn til å bekymre meg,ikke gjort eller sagt noe unaturlig ifht henne...

Så jeg tror at det rett og slett er tanker man "henger seg fast i"?? Kan det stemme for dere? Jeg er livredd for å miste han,men når jeg tenker så objektivt jeg kan på det så ser jeg det ofte er samme type tanker,med visse variasjoner, som sniker seg inn i hodet mitt...

Skulle gjerne funnet en måte å kvitte meg helt med de. Ikke så flink til å tenke "det som skjer,det skjer", selv om det er så sant! Min bekymring hjelper jo ikke.

Dsv er jeg tidevis mer tilbøyelig til å spørre om jeg har rett i de fæle tankene,mer eller midre rett ut. IKKE bra! Når man først har begynt er det vanskelig å stoppe. Og så merke jeg han blir lei,veldig lei til tider!,og så tenker jeg i stedet: "nå har jeg iallefall ødelagt alt-siden jeg maser og er så usikker og slitsom".

Huff, og litt hehe. For det er jo latterlig. Dum,dum runddans som jeg gjerne vil ut av!!!!

Godt å vite at vi er flere.

[Gjest Heloise]

Herregud... Så deilig å se at jeg ikke er den eneste som har det sånn! Har diskutert dette med kjæresten endel i det siste og det dreper meg innvendig å være så paranoid. Jeg sliter oppriktig med det selv. Jeg har nesten dumpet han 5 ganger fordi jeg til tider er "overbevist" om at han skal forlate meg og hardet bedre uten meg. Hvor tåpelig er ikke det

Joiner klubben! Nå føler jeg meg ikke fullt så alene....

[Gjest jeg og]

Vi er mange paranoide kvinner med tulletanker!

MEN- det vil jo over tid helt klart svekke et ellers bra forhold...? Og jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis går over av seg selv.

Kanskje vi kan komme opp med noen strategier sammen?

Jeg er LEI av å ha det sånn!!! Og jeg vil ikke plage kjæresten min med det heller. Merker det senker humøret mitt, og gjør at jeg ikke er helt tilstede..

Hvordan kan vi kvitte oss med faenskapet?

[Gummiloppa]

Jeg tror det bunner veldig mye i meg selv, siden jeg har opplevd å bli dumpa to ganger og ble like knust begge gangene. Så kanskje jeg prøver å forberede meg mentalt så jeg ikke skal bli så såra igjen hvis det skjer på nytt. Selvom kjæresten jeg har nå ikke er noe i nærheten av eksene mine og vi bare har det fint sammen, så kommer de dumme tankene likevel! Dumme, dumme hodebry!

[AnonymBruker]

Jeg har nesten dumpet han 5 ganger fordi jeg til tider er "overbevist" om at han skal forlate meg og hardet bedre uten meg.

Det gjorde jeg da jeg var ung og veldig usikker. Så gikk det to år, jeg hadde vært deprimert hele tiden og like forelska i ham som alltid. Fant ut at han av en eller annen grunn fortsatt ville ha meg, så vi ble heldigvis kjærester igjen etter to år.

Jeg tenker på dette fortsatt av og til, men er nøye med å snakke meg selv til fornuft. Når vi har det så bra, vil jeg ikke ødelegge det (igjen...). Samtidig er det nok et litt positivt tegn at vi tenker disse tankene - det betyr vel bare at vi har det supert med kjærestene våre? Jeg prøver i hvertfall å jobbe med meg selv og få bekymringen for å miste ham til å, på magisk vis, bli til takknemlighet for at jeg har ham.

[Gjest Heloise]

Jeg vil også bli kvitt dette problemet og jeg tror det handler om en ting for meg, tillit.

Jeg har aldri hatt grunn til å stole på noen før, mine ekser er ikke glansbilder av menn. Shit has happened! Og dette henger igjen. Jeg vet jeg kan stole på kjæresten min, men siden alle andre har vært utro osv. så klarer jeg ikke tro at han vil ha meg, i alle fall ikke lenge.

Jeg vet at dette problemet kan ødelegge forholdet mitt og det har han advart meg om også. Hvem vil vel inrømme noe man aldri har gjort? "Du vil ha andre du!" nei, det er ikke lett, for noen av oss. Jeg håper og tror det blir bedre når han flytter hit, siden vi nå bor i forskjellige land så den tryggheten andre par kan ha, den har ikke vi. Men snart

Mine tips : Vi MÅ bare ta oss sammen! Vi må stoppe oss selv i å tenke slikt. Vi må ta oss selv i det, og spørre oss selv : "Er dette rasjonelt? Ville min kjæreste gjøre dette mot meg?" osv. Det er vanskelig men vi må. Vi vil ikke dytte vekk våre kjære, vil vi vel? Blir helt ødelagt av tanken på at han kan forlate meg pga. dette idiotiske selvpåførte tullet...

[HopelessFear]

Det som er enda merkeligere oppi alt dette, er at jeg aldri kunne sett ham for meg sammen med en annen kvinne eller være utro. Det har aldri streifet tankene mine, noen gang. Det er sært, for så vidt jeg har forstått er det visst det som kommer opp som nummer en.

[Avalon]

Bare vær glad for at dere ikke har et satt utløpsdato på forholdet fordi kjæresten skal reise bort og leve ut drømmen sin.

[AnonymBruker]

Jeg VAR sånn. Men fyttikatta så destruktivt :gjeiper: Når man går rundt å er redd for å miste noen, så er man garantert at det skjer. Tankens kraft osv.

Det hele bunner ut i usikkerhet fra deres side. Dere må selv ta tak i ting. Skjerpe dere. Tørre å stole på partneren. Ja innimellom går man på tryne, men man overlever å gruse litt i ny og ne. Om ikke så kommer man ingen vei.

[MsZ]

Jeg var kurat sånn med eksen jeg også.. Ikke i begynnelsen, men etter hvert ble det værre og værre.. Jeg lagde scerarioer opp hodet mitt, og alt ble bare kluss..

Når det holdt på tenkte jeg alltid at det bare var jeg som var dum, og som hang meg opp i bagateller, og jeg sa aldri noe, annet enn de gangene jeg tenkte at det var bedre å dumpe han, før han dumpet meg..

Etter en stund fant jeg ut at det egentlig ikke var jeg som var gal (Selvsagt litt gal, men ikke så ille som jeg trodde) men at det faktisk var han som ikke klarte å tillfredstille de behovene jeg hadde for å få vite at han var glad i meg..

Det virket som om han sa en ting, og mente noe annet. Han kunne si at han var glad i meg, for så å la det gå nesten en dag fra jeg hørte fra han igjen.

Var også ofte jeg fikk vite ting han hadde gjort/skulle fra felles venner i steden for fra han.. Er det rart man blir paranoid da sier bare jeg..

Så jenter.. Er det bare dere som er gale, eller er det kjærestene deres som gir dere en grunn til å tvile..?

Og det funker ikke å gå sånn.. jeg har prøvd lenge, og det endte med at jeg prøvde ALT for å være sikker på at han ikke ville gå fra meg. Jeg utslettet meg selv for å prøve å forsikre meg om at han skulle like meg, og det funker ikke i lengden for noen av partene..

[HopelessFear]

Så jenter.. Er det bare dere som er gale, eller er det kjærestene deres som gir dere en grunn til å tvile..?

Han gir meg ingen grunn til å tvile. Det sitter bare oppi hodet mitt når jeg er alene, og når jeg er med ham så er det helt blåst bort.

[Gjest Gorgonzola]

*prøver å trå varsomt*

Kremt......... det går vel an å hevde at dette er en erketypisk kvinnegreie. Og det er greit, under følgende forutsetning: At dere ikke overfører denne (ubegrunnede) angsten på kjæresten deres og agerer som om deres tanker er direkte overførbare til hans mulige handlinger. Jeg mener, det er også litt sånn typisk kvinner. Dere frykter/tenker at han kanskje vil gjøre sånn eller slik så snakker og handler dere som om han faktisk har gjort det. Det er da vi menn melder oss ut, blir hoderystende fortvilet med de reaksjonsmønstre det måtte innebære. Og de blir desverre altfor ofte stemplet som drittsekk oppførsel.......

Så tenker jeg at dette også er en typisk ung (usikker?) kvinne som (heldigvis) har et livsløp å gå og litt å lære, forhåpentligvis til det bedre. Altså; denne surrete tankegangen går over progressivt med modning og erfaring. Trodde jeg! Kjæresten min og jeg er ikke pr.def. unge lenger, vi er voksne. For ikke lenge siden fortalte hun meg om sånne destruktive tanker. Hun hadde på en eller annen måte fått det for seg at jeg ville forlate henne. Jeg ble da perpleks, for å si det forsiktig

Jeg spurte da: "har jeg sagt/gjort noe som på noen som helst måte skulle indikere noe sånt og dermed initiere slike tanker hos deg?". Svaret var et rungende og bedyrende "nei-nei-nei". Mitt neste spørsmål da var; "hvorfor tenker du sånn da?" Svaret var at hun er så forelsket og glad i meg og dermed livende redd for at noe (hva nå det måtte være) skulle trigge at jeg ikke ville mer.

Jeg er glad for at hun hadde mot til å snakke om det. Hennes trygghet på meg var sånn sett en fundamental faktor for at det faktisk var mulig. Jeg begriper det ikke og synes det er både ulogisk, uforståelig og på grensen til latterlig.

Derfor tenker jeg nå at slike tankerekker muligens er et slags primitivt instinktivt "bevis" på at kvinner, som forvirrer seg inn i dette - for meg totalt uforståelige - tankespinnet dermed er veldig forelsket/knyttet til sin partner. Og det kan jo snus til noe positivt. Det er ikke akkurat ueffent å føle seg begjært, satt pris på, elsket eller hva man velger å kalle det. Det betinger dog at hun tør å snakke om det og at han tør å være mottaker å bidra til at det blir en okei prat.

Aner ikke om dette stemmer men velger å tro at det gjør det. Min erfaring så langt i livet bekrefter det, på godt og vondt.

[HopelessFear]

Derfor tenker jeg nå at slike tankerekker muligens er et slags primitivt instinktivt "bevis" på at kvinner, som forvirrer seg inn i dette - for meg totalt uforståelige - tankespinnet dermed er veldig forelsket/knyttet til sin partner. Og det kan jo snus til noe positivt. Det er ikke akkurat ueffent å føle seg begjært, satt pris på, elsket eller hva man velger å kalle det. Det betinger dog at hun tør å snakke om det og at han tør å være mottaker å bidra til at det blir en okei prat.

Ja, jeg tenker noe av det samme... Men om en dog ikke snakker om det, så blir det gjerne mottatt som noe negativt og ødeleggende.

[AnonymBruker]

Skjerp dere jenter! Livet er mer en bare en gutt, sånn kan dere ikke gå rundt og tenke!!

[Personlig12]

Knis, så deilig å se det er flere av oss der ute. Samme greiene her, og jeg har virkelig ingen grunn til å tro det... eller det er vel alltids noen småting, men jeg lager de superduper store.

Jeg trodde virkelig det var meg som var spinn idiot og har vært single alt for lenge.

TAKK JENTER, for at dere er like crazy som meg

Så hva skal vi gjøre med galskapen da mon tro?

Edit: Alle disse tankene er glemt når jeg er sammen med han, prater med han. Null drama.

Endret 17. mars 2011 av Personlig12