Berg- og dalbaneturen, sorg og glede hånd i hånd.

[dreia]

[Gjest Blondie65]

[Småkjekset]

[Mayami]

[pusilus]

Takk

-----

Lille bolla vår har lagt på seg 1,2 kg siden fødselen, dvs på 27 dager, ikke noe tvil i at det går i pupp her om dagen.

Litt bedre dag i dag enn i går, godt å få skrive litt av seg. Føler meg noen ganger så langt unna de som forstår tankene jeg har, ikke hjelper det på at jeg føler det alltid er meg som kontakter dem heller....

Planen denne uken er å lage takkekort, og ikke minst å skrive det til to av jordmødrene jeg hadde før fødselen. Mine engler. Hun som gikk av vakt bare timer før minste kom til verden skulle jeg gjerne hatt ved min side hele veien i mål, jeg vet jeg hadde taklet fødselen bedre da, ikke fått panikk i samme grad som jeg fikk da ting begynte å være ute av min kontroll.

[Mayami]

Gode og trygge jordmødre er gull verdt! Jeg kommer nok alltid til å huske de to som tok imot lille og vesla (hun som tok imot lille var faktisk også med da vesla ble født - og det var kjempekoselig!). De setter nok stor pris på takkekort! Tenkte faktisk å sende bilde av mine to til fert.avd på st olavs også, for det er jo deres fortjeneste at vi har fått dem!

Så bra at minstesøster vokser så fint! Må være skikkelige saker du serverer! Også bra hun er bedre i magen, virkelig ikke noe kos når de sliter med det.. Greit å finne ut hva som gjorde det, selv om det da sikkert går litt saktere framover med formen din..

[pusilus]

De er gull verd disse jordmødrene, og for min del var de jo forhåndsbestillt også Jeg er så takknemlig for at jeg ble tatt på alvor med ønskene mine, både ifht de jeg ønsket og de jeg ikke ønsket. De få gangene "mine" var opptatt og jeg ringte var de som kom inn så ydmyk og spurte om det var greit at det ikke var x elle y som kom fordi de var opptatt.

Lita har vært på visning på IVF klinikken flere ganger, vi var der med kort og sjokolade da hun var et par mnd og sist hun var der var hun halvannet år når vi var på en av de første ulene med lillesøster. Jeg mener også at noen av sykepleierne stakk hodet ut sv døren i feb/mars i år også når hun og gubben ventet i resepsjonen. Planen er å sende bilde til klinikken med noen ord på også. Jeg har blitt så ivaretatt der hele tiden, jeg ser bort fra de dårlige dagene til skumledamen.

Nå er det trilletur i høstværet på meg og minste, gubben og lita er på dugnad.

[Mayami]

Skumledamen må man bare glemme...! Alle de andre der veier opp for henne any day!

[pusilus]

Skumledamen må man bare glemme...! Alle de andre der veier opp for henne any day!

Det er så sant

[Synne-Marie]

Hvordan går det med dere?  

[pusilus]

Hvordan går det med dere?  

Dagene fyker avgårde, full fres og så er det kvelden før en aner det. 

Lita er fremdeles lykkelig over å være praktiserende storesøster og koser og klemmer så det rent blir for mye for minstesøster. Minste har begynt å si fra når det blir for voldsomt  

lita prøver oss voldsomt for tiden og er veldig oppmerksomhets sugen, takk og pris for bæresjal! I dag var minsten med på dansing i stuen og de første 5 min la ikke lita merke til at søsteren var med i sjalet. 

Fysisk er jeg nesten helt bra igjen, skal på kontroll ila de neste to ukene. 

Psykisk så stenger jeg mye ut om dagene kjenner jeg, snart lillesøsters andre termindag. Sliter med de som er rundt året, vanskelig spesielt når jeg ser flere av dem samlet.. 

Sånn bortsett fra det så nyter vi minstesøster i fulle drag, hun er en rolig jente , har begynt å smile og prøver å lage lyder  Det hjelper nok mye å ha henne her. 

[dreia]

Koss står det til i pusilus-heimen?

[pusilus]

Pusilus-heimen er "heme" på tur til Vestlandet og guri så vi kosar oss med rolige dager  

Det er litt tungt at vi er så langt unna lillesøster sin grav, menhun er alltid med i hjertene våre. Jeg har også vært på besøk til en venninne jeg ble kjent med i fjor høst som mistet sin lille noen uker etter meg, godt å prate ansikt til ansikt med noen som kjenner på det samme som en selv. Minstesøster var første babyen hun møtte så nære etter hennes lille døde. Det kom både gode tårer av lettelse og vonde tårer pga savn på det besøket. Alt i alt var det et besøk som jeg fikk mer ro i sjelen av  

 

minste spiser, sover og trives og største storkoser seg og mamma'n og pappa'n får godt med avlastning  

 

jeg har også fått møtt mange av de gamle gode vennene mine, slikt gir positiv energi og glede. Håper på å få sett noen av dem en gang til, men det er mye som skjer på alle anger i julen  og vi vender nesen hjem på tirsdag. 

[Gjest Blondie65]

Fortsatt god jul, Pusilus.

[pusilus]

Takk Blondie  

 

 

Et nytt år, 2016. 

Nå blir det i forfjor lillesøster levde og døde, i forfjor jeg kjente glede, håp og forventninger på hennes vegner. I forfjor jeg kjente hennes spark.

det er i forfjor vår verden ble knust, i forfjor våre håp og drømmer for fremtiden ble endret. I forfjor ble jeg kjent med noen av dem som har vært der for meg på de vanskeligste dagene. 

Nå er det i fjor vi på ny kjente på en ny graviditet etter det værst tenkelige skjedde året før. Glede overskygget av frykt for at det kunne gå gale igjen. I fjor ble minstesøster plassert inn i magen min av en lett optimistisk doktor D, men han var forsiktig i sine uttalelser, han utelot å si at nå er du gravid til det motsatte er bevist. Han utelot å si at nå kom han ikke til å se meg i det rommet igjen. Det var i fjor jeg gikk med høye skuldre i 38 uker, det var i fjor helsevesenet tok meg og mine behov på alvor (med unntak av to ganger) og kontrollerte meg og minstesøster på kryss og tvers annenhver uke. Det var i fjor jeg endelig kjente lettelse og trygghet da vi ble godt tatt i mot induksjonsdagen, det var da jeg øynet lyset i tunnelen. Gode jordmødre som alltid vil ha en plass i hjertet, en trygg fødselsoverlege og valfarting til rommet på barsel av ansatte på føden betydde mye for oss. 

I fjor fikk vi enda en nydelig jente og atter nye utfordringer, vi føler timg begynner å falle mer på plass og vi klarer bedre å balansere dagene med våre to levende og vår lille stjerneskatt. Vi har alltid lille s med oss i hjertene. 

 

2016, nytt år, nye utfordringer, nye tilbakeslag, nye gleder, nye og gamle sorger og fremdeles en uendelig takknemlighet for de som er tilstedeværende i livet mitt og den pågående sorgen. Takknemligheten til helsevesenet vil alltid være der. 

 Jeg håper 2016 er det året jeg finner tilbake til troen på meg selv og mine evner. Ikke minst så håper jeg 2016 byr på flest gode dager for alle. Måtte verden bli en mildere plass, jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for det. 

 

Godt nyttår til alle. 

Endret 1. januar 2016 av pusilus

[Gjest Blondie65]

Å, Pusilus. Du skriver så godt om tankene dine, og sorgen, som er umulig å forstå for oss som ikke har opplevd den.

Troen på deg selv må du bygge opp selv. Det er det som er så vanskelig. Men er ikke du en flott mor til tre? Er ikke du en flott kjæreste til barnas far? Jeg er helt sikker på at hvis du spør han så er han enig. Så istedenfor å tenke på alt du ikke er god til eller tror du ikke et god til, finn de positive og gjenta dem for deg selv hver dag. Stans negative tanker i oppstarten ved å si noe positivt til deg selv istedet. Dette virker, det er jeg et levende bevis på.

Stor nyttårsklem til deg.

[dreia]

Blondie seier mykje fornuftig! Jobb med alle dei positive sidene ved deg sjølv - dei er det mange av! Du var lenge veldig flink med og inspirerte blant andre meg med positiv-listene dine. Kva med å ha som nyttårsforsett å laga ein variant av den? Du kan kanskje starta litt lett med fem punkt med gjeremål du er fornøyd med i løpet av ei veke?

Godt nytt år, snuppa! Håper det blir eit fint eit, med mykjetid til alle du er glad i og som gjer deg godt. 

[Mayami]

Å, jeg hadde helt glemt de positiv-listene dine, men nå kom jeg på hvor deilig det var å lese dem da jeg selv hadde dårlige dager! <3 Håper du får et år fylt av glede og sol og masse tid sammen med de du er aller mest glad i!

[pusilus]

Da begynner jeg på nytt igjen. 

I dag er det på dagen fem år siden vi fikk vite at førstehåpet vår ikke levde lenger, OUL i uke 19, i morgen er det fem år siden jeg fødte (eller som de sa "kvitterte") for første gang. Det var første av mange ganger ila de fem årene jeg kjente oppriktig takknemlighet til helsevesenet i en akuttfase. De to som hadde hovedansvar for meg på dag og kveld, takknemligheten for hun som var igjen 1,5 time en fredagskveld for å være med meg, for så å løpe med meg til operasjonsstuen når morkaken måtte skrapes ut. Hun kunne gjort det så annerledes, hun kunne latt være å bry seg, hun kunne gått hjem da klokken var slagen og ikke snudd seg tilbake. Navnene deres sitter som spikret og det gjør også ansiktene deres.

Når jeg skal "gjøre opp regnskap" på de siste 5 årene og de 19 ukene før det, så har jeg vært gravid i 133 uker av 279 uker. Det er nesten halvparten av de årene og ukene det. 

Jeg har fire som jeg har sett sprelle på ultralydskjermen,  og gitt meg håp, men bare to som har fått bli med hjem. 

De to jeg har her hjemme blir overøst med klemmer, kos og nærhet, de får høre at de er elsket hver dag selv om både kjære og jeg er utslitt og er tappet for krefter. Det som hjelper meg med mye av nærheten er sjal og selebæring, da får vi unna litt husarbeid samtidig som vi får kos  

[Nótt]

 selv med alt du har vært gjennom har du vært her for oss andre, og det beundrer jeg deg for. Jeg vet hvordan det er å mangle noen som skulle vært her.