Raserianfall hos 13 åring

[Gjest Eurodice]

Er helt enig med "Emma 39", enten hun selv har barn eller ikke.

Man må ikke selv ha barn for å løse mellommenneskelige relasjoner.

Det kan du si, det. Jeg har erfaring for at ingen er så bedrevitende om alt som har med barn å gjøre, enn folk som ikke har noen.

[Gjest terapeut]

Det kan du si, det. Jeg har erfaring for at ingen er så bedrevitende om alt som har med barn å gjøre, enn folk som ikke har noen.

Ja, hører det er dine erfaringer. Mine erfaringer er at folk uten barn er ydmyke og noe mer løsningsorienterte. I tillegg bør vi huske på at folk har vært barn selv, og mange husker det altfor godt, hvordan det føltes.

Det hele handler tross alt om mellommenneskelige relasjoner, og folk uten barn kan ofte hjelpe oss å se vår situasjon utenfra.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er litt for mange enkle svar, uavhengig om foreldrene får skylda eller andre.

Vi har selv et barn som reagerer på samme måten som det TS referer til. Et annet barn som er tre år eldre har aldri reagert på samme måten, og de er blitt behandlet helt likt slik vi foreldre ser det.

Det er faktisk barn som trumfer gjennom sin vilje ved å oppføre seg helt uholdbart. Og det er vanskelig for foreldre å løse dette bare ved å lytte til hva barnet sier, eller som noen ier "å se barnet".

Noen vil påstå at jeg med mitt innlegg beviser at jeg ikke ser barnet eller ikke ser hva noen av dere skriver. Men som også TS viser så har også vi forsøkt å sette oss ned å prate seriøst med barnet utenom de situasjonene der det er masse støy. Vi har virkelig forsøkt å både ta hensyn til barnets ønsker samtidig som vi har måtte sette ned foten og definere grenser. Jeg føler det som om barnet noen ganger forstår problemet veldig godt, men når situasjonen igjen oppstår med krangling og skriking så er alt vi har snakket om glemt.

Og reaksjonen er som nevnt veldig forskjellig for våre to barn selv om de har samme grensesetting og kommunikasjon med oss foreldre. Det er mao ikke bare våre reaksjon som skaper dette ekstreme sinne.

[AnonymBruker]

Kanskje problemet er at dere ikke gjør forskjell på barna.

[Gjest terapeut]

Vi har selv et barn som reagerer på samme måten som det TS referer til. Et annet barn som er tre år eldre har aldri reagert på samme måten, og de er blitt behandlet helt likt slik vi foreldre ser det.

Og dette mener du er bra?!

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager ville noen funnet på å holde fast en trettenåring som om tenåringen det er snakk om var tre år gammel? Det at noen kjefter er da for guds skyld ingen grunn til å skulle begrense deres bevegelsesmuligheter.

[Cannavaro]

Foreldre vil i stor grad "forme" barn gjennom hele oppveksten.

Jeg innbiller meg at jeg vil møte problemer med mitt barn dersom jeg har gjort feil tidligere i barnets oppvekst. Man møter seg selv i døra. For egen del synes jeg det har vært greit å være tydelig og ha klare retningslinjer overfor barnet. Hva tolereres, og hva tolereres ikke, konsekvens og virkning.

Dette påvirkes gjennom kommunikasjon, at man har en viss disiplin og er konsekvent. Disse få enkle retningslinjene har jeg forholdt meg til gjennom oppveksten til mitt barn. Snart har jeg også en tenåring. Som voksen er jeg allerede igang med å forklare hvilke endringer han skal gjennom fysisk og mentalt fremover, og hvilke utfordringer som kan møte oss sammen. Jeg forbereder og bearbeider det som skal komme. Ser for meg all slags situasjoner jeg skal takle da poden skal bli mer selvstendig og ha egne meninger og tanker om ting. Ja, 11-åringen har begynt allerede.

Selvsagt kan raserianfall forekomme, men hvordan bearbeide dette ?? Kommunikasjon under rolige omgivelser er viktig, oppskalering i en situasjon må møtes med en form av nedskalering. Ha fokus på problemet, prøve å se saken fra to sider og gå gjennom dette. Barn har ikke riktig evne til å se en sak fra to sider og derfor blir det viktig for oss voksne å forklare dette i klartekst. Jeg sier klart ifra dersom noe er bra - det blir skryt ! Motvekten er at jeg også da forbeholder meg retten til å si ifra om noe er galt eller dårlig. Da kan det bli en diskusjon selvfølgelig, men det gjør jeg gjerne fordi tilstedeværelsen min ønsker jeg skal være viktig i barnets liv. Jeg ønsker å delta aktivt, jeg trekker meg tilbake når han ønsker rom og tid for seg selv, jeg gir tilbakemeldinger på oppførsel, jeg gir ansvar og frihet og tar foreldrerollen seriøst. I klartekst forteller jeg hvordan vi skal fungere sammen og samarbeide, IKKE motarbeide hverandre. Det er viktig å finne en middelvei som begge "parter" aksepterer, samtidig som barn skal vite at det er klare regler som gjelder og at de ikke har samme frihet som en myndig voksen.

Oppdragelse av barn er selvfølgelig vanskelig, men jeg har god tro på at mye kan løses ved kommunikasjon og ærlighet overfor barnet. Ja, det er fristende å være fysisk iblant, men det har ikke mye for seg. Respekt blir nevnt her, ja respekt er ikke noe man får desverre - det er noe man fortjener eller har fortjent. Derfor avslutter jeg litt med det jeg begynte med ; innbilningen om at feil man gjorde tidlig i oppveksten kan man slite med flere år seinere....

[Gjest Gjest]

Jeg kan selvsagt ikke uttale meg om ditt barn siden jeg ikke kjenner henne, men jeg kan fortelle litt hvordan det var hos oss, med mine barn.

Mine 13-åringer utagerte også hjemme, mens de var "engler" borte hos andre, dette var den verste perioden i deres tenåringsliv.

De var usikre, strevde med å finne sin plass på skolen, i venneflokken, hjemme...

Vanligvis var ikke vi foreldrene årsaken til frustrasjonen i det hele tatt, men de avreagerte hjemme fordi de behøvde et trygt sted å få ut frustrasjonene sine... et sted der de visste at uansett hva de sa eller gjorde, var det noen som var glade i dem.

Men dette ble jo uutholdelig for oss foreldre, og vi måtte lære dem forskjellen på å kjefte på noen, og å kjefte til noen. Vi lærte dem at de godt kunne kjefte til oss, men kjefte på oss fikk de ikke lov til.

Oftest var det snakk om frustrasjoner i forbindelse med skolen eller i venneflokken, og da var det nok at vi lyttet, trøstet, og viste forståelse for frustrasjonen.

Kjeftet de på oss, fikk de beskjed om å gå et annet sted og roe seg ned, til de kunne snakke med oss på en ordentlig måte, slik at vi sammen kunne finne løsninger.

De tok litt noen uker, men de lærte raskt at vi "tvang dem" til å gå inn i seg selv, plassere ansvaret der det hørte hjemme, og at det var greit å avreagere hjemme så lenge det ikke gikk ut over "uskyldige".

[Gjest Gjest]

Ting vil ikke roe seg av seg selv, bare fordi tiden går...

På hvilken måte mener dere at dere viser henne "respekt"?

Hvorfor i all verden har dere "prøvd å sende henne på rommet"? Hvor gjennomtenkt er det, mener du? Hva konkret vil det føre til, å sende en person på rommet? Noe så stupid.

Dere har også "prøvd å fjerne ting"? Hvordan da, om jeg får spørre? Har dere i det hele tatt noe gjennomtenkt forhold til hva dere driver med? Dette høres jo bare helt malplassert ut.

Forstår godt at deres 13-åring ikke trives i et så snevert hjem.

Blir så provosert når jeg ser slike svar. "Terapeut", joda... Du hadde sikkert trengt en, slik du overhøvler andre.

Problematikken rundt pubertet osv. er komplisert, og ingen er verdensmestre, selv om de måtte tro det selv.

I stedet for å kritisere foreldrene (de står midt oppe i situasjonen og skal forsøke løse den der og da), får man heller skrive konstruktive innlegg i forsøk på å hjelpe, - eller holde kjeft.

[AnonymBruker]

Blir så provosert når jeg ser slike svar. "Terapeut", joda... Du hadde sikkert trengt en, slik du overhøvler andre.

Problematikken rundt pubertet osv. er komplisert, og ingen er verdensmestre, selv om de måtte tro det selv.

I stedet for å kritisere foreldrene (de står midt oppe i situasjonen og skal forsøke løse den der og da), får man heller skrive konstruktive innlegg i forsøk på å hjelpe, - eller holde kjeft.

Det er da slettes ikke konstruktivt å komme med sånne kommentarer heller. Dessuten, dersom noen gjør noe kritikkverdig, får de kritikk for det. Personen som postet innlegget du svarer på, mente foreldrenes oppførsel var kritikkverdig, og ga dem derfor kritikk. Du mener svaret i seg selv er kritikkverdig, og kritiserer derfor svaret. Sånn er det bare.

[Gjest Gjest]

Det er da slettes ikke konstruktivt å komme med sånne kommentarer heller. Dessuten, dersom noen gjør noe kritikkverdig, får de kritikk for det. Personen som postet innlegget du svarer på, mente foreldrenes oppførsel var kritikkverdig, og ga dem derfor kritikk. Du mener svaret i seg selv er kritikkverdig, og kritiserer derfor svaret. Sånn er det bare.

Det forsurer kun debatten å komme med overhøvling av folk.

Har man ingen konstruktive bidrag å komme med annet enn sure kommentarer kan man unnlate å svare. Da får heller "terapeuten" forklare hvordan hun i beste verdensmesterstil ville ha løst saken, og det gjerne på en høflig måte.

Ingen kan vite alt om ts situasjon og sette seg til dommer over det før man vet mer om det som skjer mellom barn og foreldre. Derfor blir det bare ufattelig dumt å komme med nedrakking og sure kommentarer. Det gjør ihvertfall ikke situasjonen bedre for noen.

Jeg blir rett og slett forbannet, fordi jeg synes det er så unødvendig med de stadige nedsettende innleggene enkelte har behov for å komme med. Derfor sier jeg fra, selv om jeg vet at jeg antagelig snakker for døve ører.

Det er en god regel å behandle andre slik du ønsker å bli behandlet selv. Saklig kritikk er helt ok, men det bør legges større vekt på å bidra med konstruktive råd og løsninger.

[Gjest Kevlarsjäl]

Bare lest åpningsinnlegget, men jeg mener at alle tenåringer er frekke i kjeften, vanskelige å ha med å gjøre, har hormonutbrudd osv.

Så ts er ikke i en spesiell situasjon sånn sett.

Mine foreldre holdt ikke meg fast når jeg var sinna/frekk. De bare lot meg holde på til det gikk over, og ga deretter klar beskjed om at jeg hadde gått over streken.

Og en ting jegk om til å tenke på, hvis datteren deres alltid har vært stri og vanskelig, hvorfor er det først nå du spør om hjelp? Har dere alltid holdt henne fast?

[AnonymBruker]

Det er bra at dere innser at det ikke var lurt å holde henne fast. Man skal kun bruke fysisk makt når det er tvingende nødvendig, som hvis noen står i fare for å skade seg selv eller andre, eller at de raserer inventar.

Ellers tenker jeg at det du skriver kan minne om hvordan vi hadde det hjemme hos oss før. Datteren til mannen min hadde raserianfall ofte fra barnehagealder og oppover. Foreldrene prøvde "alt" uten å oppnå noe. De hadde omtrent gitt opp da vi begynte med en enkel oppskrift:

1: Først av alt prøvde vi å fange opp raserianfallet FØR det kom. Når vi så at jenta var i ferd med å hisse seg opp slo vi en spøk (aldri på hennes bekostning) eller distraherte henne på annet vis sånn at raseriet ikke bygde seg opp. På den måten fikk vi vekk "vanen" med å bli sint for alt mulig. Vi tror hun på mange måter var inne i en vond sirkel der hun var så vant til å reagere med sinne at hun ikke kom ut av det.

2: Når vi ikke klarte å stoppe raserianfallene før de kom, så gjorde vi det helt klart for henne (med rolig stemme) at sånn kunne hun ikke snakke til oss. Så måtte hun gå på rommet sitt til hun hadde roet seg ned. Om hun fortsatte å kjefte og smelle overså vi henne, og da tok det aldri mer enn et par minutter før hun trampet opp på rommet sitt. Etter en sånn episode så snakket vi masse sammen om hvordan håndtere konflikter, alternative måter å reagere på for å få det som man vil (der det er mulig) og måter hun selv kunne roe ned seg selv, for hun hadde det jo ikke noe godt selv heller under raserianfallene. Vi ga henne noen mentale verktøy for hvordan hun kunne unngå å bli så vanvittig sint.

I dag er hun 13 og en mer fornøyd og balansert tenåringsjente skal man lete lenge etter. Hun har selvfølgelig sine opp- og nedturer som alle andre, og hun har dager der hun synes alt er noe dritt. Men disse dagene kommer sjeldent, og når de kommer så klarer hun å håndtere dem uten å fly i taket av sinne. Når vi presenterer en regel hun ikke liker eller nekter henne å gjøre noe hun vil, så diskuterer hun og presenterer sitt syn på saken uten å bli ufin eller sint. Oppgitt og irritert kanskje, men aldri frekk. Noen ganger lar vi henne få det som hun vil fordi hun har argumentert godt for seg, andre ganger står vi på vårt og sier at det blir sånn som vi har bestemt. Hun respekterer det, selv om hun ikke liker det. Og hun vet at hun ikke oppnår noe som helst ved å være ufin. Sjansen for å oppnå det hun vil er mye større om hun oppfører seg bra.

Med i denne pakken hører selvsagt også god kommunikasjon på daglig basis, om stort og smått. Vi viser henne respekt for hennes meninger og ønsker, men er samtidig tydelige på at de voksne bestemmer til syvende og sist.

[AnonymBruker]

Med i denne pakken hører selvsagt også god kommunikasjon på daglig basis, om stort og smått. Vi viser henne respekt for hennes meninger og ønsker, men er samtidig tydelige på at de voksne bestemmer til syvende og sist.

Skulle ønske mine foreldre også var sånn.

Jeg ble født med sterk vilje, noe som måtte fåes bort. Kort fortalt, en ganske streng oppdragelse så jeg ble flink pike. Og det ble jeg. Gode karakterer, fungerte godt sosialt osv. Hadde utbrudd i tenårene (raseri), men ble møtt med angrep. (Ikke vold). Lærte meg å holde alt inni meg og bli enda flinkere så foreldrene mine skulle bli stolte.

Til slutt var jeg så flink i jobb og sosialt at jeg møtte veggen. Jeg jobbet beinhardt døgnet rundt for å være perfekt, noe kritikeren inni meg aldri satt toppkarakter på.

Jeg møtte brått og brutalt veggen. Nå har jeg ikke klart å jobbe på 4 år. Går 1 - 2 ganger i terapi i uken og har blitt mye bedre.

Skulle så gjerne ønsket at mine foreldre også tok meg på alvor og pratet med meg. I dialog!

PS, foreldrene mine er oppegående mennesker og har handlet ut i fra det de trodde var best. Jeg er faktisk ikke bitter, men har gått gjennom en stor sorgprosess i forhold til at livet mitt kunne vært annerledes.

[Gjest Gjest]

Blir så provosert når jeg ser slike svar. "Terapeut", joda... Du hadde sikkert trengt en, slik du overhøvler andre.

Problematikken rundt pubertet osv. er komplisert, og ingen er verdensmestre, selv om de måtte tro det selv.

I stedet for å kritisere foreldrene (de står midt oppe i situasjonen og skal forsøke løse den der og da), får man heller skrive konstruktive innlegg i forsøk på å hjelpe, - eller holde kjeft.

For deg betyr det å bli stilt spørsmål, å "overhøvle"?

Har du fått kritikk? Ser mest i tråden at du har fått råd.

Dersom du mot all formodning skulle ha fått noe som likner kritikk, kan du ikke ta i mot den kritikken?

[Gjest Gjest]

TS, hvor ble du av?

[Alvina]

Man tar da ikke tak i en trettenåring og ber henne dempe seg? Det virker jo som om foreldrene har behov for roe seg litt og ta en time-out selv her.

En umulig tenåring kan man be gå på rommet, blir man sint er det bare å si at dette prater vi om senere for nå ble jeg sint og da vil jeg ikke prate.

Men vi prater etterpå når vi har roet oss litt ned.

Er helt sjokkert, er dette seriøst?

Hvis det er seriøst, må dere be henne om unnskyldning og fortelle at dere overreagerte og at det ikke skal gjenta seg.

[AnonymBruker]

Man tar da ikke tak i en trettenåring og ber henne dempe seg? Det virker jo som om foreldrene har behov for roe seg litt og ta en time-out selv her.

En umulig tenåring kan man be gå på rommet, blir man sint er det bare å si at dette prater vi om senere for nå ble jeg sint og da vil jeg ikke prate.

Men vi prater etterpå når vi har roet oss litt ned.

Er helt sjokkert, er dette seriøst?

Hvis det er seriøst, må dere be henne om unnskyldning og fortelle at dere overreagerte og at det ikke skal gjenta seg.

Har du lest hele tråden før du svarer?

[Gjest imli]

Eg trur på å gi slike anfall minst mogleg oppmerksomheit. Eg tykkjer ikkje ein skal "forstå i hjel" tenåringar som oppførar seg som drittungar. Viss ho hissar seg opp, så ikkje diskuter med ho, berre sei at "dette kan me prate om når du har roa deg ned", og overse ho til ho er blitt roleg.

[Phaedra]

Tråden er ryddet for krenkende uttalelser.

Phaedra,mod