Alle som har tatt abort, hvordan er det i ettertid for dere?

[AnonymBruker]

Det trilte noen tårer når jeg leste innlegget ditt TS. Jeg gjennomgikk en abort i sommer og har sliti veldig med det i ettertid. Har hatt mine dager hvor jeg bare har liggi i senga og gråti. Vært vanskelig å konsentrere seg om skole, og har isolert meg. Tenker på barnet hver dag, hele tiden nesten. Det går litt bedre nå, gråter ikke hver dag lenger.. Jeg tror smerten aldri helt kommer til å forsvinne, men jeg håper vi kan lære oss å akseptere det valget vi gjorde.

Kjenner meg igjen her, kunne vært jeg som hadde skrevet det for noen år siden.

Jeg vil bare si at du mååååå lære deg å akseptere valget du har tatt. Det er tungt, men det er ingen vei tilbake vet du.

Etter jeg tok abort hadde jeg litt sånn at jeg satt å ventet på at ungen skulle "komme tilbake", før jeg fikk tatt meg sammen og skjønt at den kommer ikke tilbake...

Tror heller ikke smerten noen ganger forsvinner, men en lærer seg å leve med det bedre. Smerten blir svakere i hverdagen. Og det å forstå at gjort er gjort, det er ikke noe en kan forandre på nå er viktig. Prøve å tilgi seg selv og respektere det valget en tok.

Håper du klarer å fullføre skolen, det klarte des verre ikke jeg (eller nesten, men med nesten kun 2ere). Men du vil ikke sitte som meg noen år etter å ta opp igjen fag, for å komme inn på studiet du ønsker. Nå sporer jeg litt av tråden, men vil bare si at det er viiiiktig å fullføre med ok karakterer.

Håper det ordner seg for deg!

Mvh TS

[Snop]

Hei, dere!

Jeg har ikke så veldig mye mer å tilføye enn det dere andre har skrevet om hvordan det føles. Jeg tok abort for 2 år siden, og føler det helt likt som deg, TS.

Jeg ville bare slenge meg med i klubben her, og gi dere noen klemmer

Jeg tenker fortsatt på det hver dag, men har mer fred med det nå enn før. Men det er fortsatt grusomt likevel. Det verste er som du nevnte, når venninner får barn. Jeg er i den alderen nå hvor "alle" får barn og gifter seg, og det er vel kanskje det som har satt dypest spor i meg, at jeg føler meg så altfor klar til å stifte familie. Det er som om barnet inni meg ble revet bort, men jeg er fortsatt klar for å få det.

Så jeg sliter med å glede meg over andres lykke på det området. Broren min giftet seg nettopp, og det går nok ikke lang tid før de får barn... jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det, å se foreldrene mine lykkelige for sitt første barnebarn, og å gå på sykehuset og møte de lykkelige foreldrene og besteforeldrene, og vite at det var egentlig jeg som skulle vært i den senga med barnet mitt i armene.

Så ja, kort oppsummert, det gjør fortsatt vondere enn noe annet i verden, men smerten er ikke like intens... om dere skjønner. Før var det vondt å stå opp, puste, fortsette. Nå bare fortsetter jeg, om enn litt på autopilot

Det jeg likevel prøver på er å gjøre det "riktig" nå. Jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i nå. Jeg gjør det beste ut av skolegangen min, prøver å få toppkarakterer og fokusere på og utnytte det faktum at jeg har bare meg selv å tenke på. Jeg prøver å sette pris på hverdagen, roen og friheten jeg tross alt har og lage et best mulig grunnlag for meg og min framtidige familie, både økonomisk og helsemessig. Jeg fokuserer på den mentale og fysiske helsen min (som ikke er så bra fra før av) via trening og kosthold og øver meg på å bli mer ansvarlig når det kommer til hus og hjem.

Jeg føler at det er det minste jeg kan gjøre for barnet som ikke fikk leve - at jeg ikke skal gjøre valget mitt fullstendig bortkastet. Neste gang dette skjer skal jeg være KLAR

Fy fader.

Det river å skrive dette.

En gang til:

[AnonymBruker]

Jeg tok abort for 2 år siden. Har ikke slitt noe som helst i ettertid. Var bare en lettelse å få det overstått, pga var så sykt kvalm i ukene før.

Leit å høre at mange sliter psykisk etter abort, men jeg vil også få frem at det går bra for svært mange. Ofte er det de som har slitt vi får høre om, alle det gikk bra med og som nesten har glemt aborten er ikke like ivrige til å fortelle sin historie.

For meg var det aldri aktuelt å beholde og i dag er jeg ikke sammen med den evnt. faren. Har ikke tenkt særlig mye på det, tenker ikke på det som et liv jeg tok osv. Jeg gjorde det beste for meg uten å dramatisere det for mye. Tror jeg skrudde av følelsene litt og hadde blikket rettet fremover uten å tenke hvis ditt og hvis datt. Det funket for meg hvertfall:)

Det er bra du og noen av de andre her ikke angrer. Det er så klart en grunn til at det er tilbud om å ta abort, da kan en velge etter fornuft for eksempel..

Jeg tror ikke noen som sliter etter abort prøver å "dramatisere" det som du skriver, vet ikke om du mente det bokstavelig.. Men i alle fall, så er det vanskelig å kontrollere slike følelser etter abort.

Mennesker reagerer jo forskjellig på forskjellige ting.

Og jeg tror heller ikke en absolutt vil/må fortelle sin historie, men en trenger ofte å snakke om ting som er vondt. Jeg startet vel denne tråden når det var litt ekstra vondt, og jeg vil ikke prate om det til mine nærmeste oftere enn nødvendig. Så det er ikke til hensikt for å fortelle eller dramatisere "historien" min.

Men det er bra du alltid har vært sikker på at du tok det riktige valget.

TS

[AnonymBruker]

Aldri følt noen sorg. Jeg var bare veldig glad for å bli kvitt alienen i magen.

[AnonymBruker]

Hei, dere!

Jeg har ikke så veldig mye mer å tilføye enn det dere andre har skrevet om hvordan det føles. Jeg tok abort for 2 år siden, og føler det helt likt som deg, TS.

Jeg ville bare slenge meg med i klubben her, og gi dere noen klemmer

Jeg tenker fortsatt på det hver dag, men har mer fred med det nå enn før. Men det er fortsatt grusomt likevel. Det verste er som du nevnte, når venninner får barn. Jeg er i den alderen nå hvor "alle" får barn og gifter seg, og det er vel kanskje det som har satt dypest spor i meg, at jeg føler meg så altfor klar til å stifte familie. Det er som om barnet inni meg ble revet bort, men jeg er fortsatt klar for å få det.

Så jeg sliter med å glede meg over andres lykke på det området. Broren min giftet seg nettopp, og det går nok ikke lang tid før de får barn... jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det, å se foreldrene mine lykkelige for sitt første barnebarn, og å gå på sykehuset og møte de lykkelige foreldrene og besteforeldrene, og vite at det var egentlig jeg som skulle vært i den senga med barnet mitt i armene.

Så ja, kort oppsummert, det gjør fortsatt vondere enn noe annet i verden, men smerten er ikke like intens... om dere skjønner. Før var det vondt å stå opp, puste, fortsette. Nå bare fortsetter jeg, om enn litt på autopilot

Det jeg likevel prøver på er å gjøre det "riktig" nå. Jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i nå. Jeg gjør det beste ut av skolegangen min, prøver å få toppkarakterer og fokusere på og utnytte det faktum at jeg har bare meg selv å tenke på. Jeg prøver å sette pris på hverdagen, roen og friheten jeg tross alt har og lage et best mulig grunnlag for meg og min framtidige familie, både økonomisk og helsemessig. Jeg fokuserer på den mentale og fysiske helsen min (som ikke er så bra fra før av) via trening og kosthold og øver meg på å bli mer ansvarlig når det kommer til hus og hjem.

Jeg føler at det er det minste jeg kan gjøre for barnet som ikke fikk leve - at jeg ikke skal gjøre valget mitt fullstendig bortkastet. Neste gang dette skjer skal jeg være KLAR

Fy fader.

Det river å skrive dette.

En gang til:

Jeg ble imponert altså!! BRA! Det var lurt, kanskje jeg også skal tenke slik som deg.. Det var en motivasjon for å komme seg på skolebenken igjen!

Føler med deg på at broren din skal få baby.. Hadde noen av mine søsken ventet baby nå tror jeg det hadde vært tungt og sårt. I det hele tatt vanskelig å forholde seg til! Men det klarer du. En dag får du også familie og sikkert verdens fineste barn! ..Som alle mener om sine egne

TS:)

[AnonymBruker]

Det er bra du og noen av de andre her ikke angrer. Det er så klart en grunn til at det er tilbud om å ta abort, da kan en velge etter fornuft for eksempel..

Jeg tror ikke noen som sliter etter abort prøver å "dramatisere" det som du skriver, vet ikke om du mente det bokstavelig.. Men i alle fall, så er det vanskelig å kontrollere slike følelser etter abort.

Mennesker reagerer jo forskjellig på forskjellige ting.

Og jeg tror heller ikke en absolutt vil/må fortelle sin historie, men en trenger ofte å snakke om ting som er vondt. Jeg startet vel denne tråden når det var litt ekstra vondt, og jeg vil ikke prate om det til mine nærmeste oftere enn nødvendig. Så det er ikke til hensikt for å fortelle eller dramatisere "historien" min.

Men det er bra du alltid har vært sikker på at du tok det riktige valget.

TS

Hei igjen:) Mente ikke at de som angrer prøver å dramatisere det, men at det gjerne er de som har behov for å snakke om dte i ettertid og da hører vi gjerne oftere deres historier, enn de "lykkelige historiene". Ikke at det er noe gale i det:)

til deg og dere andre som har hatt det vondt i ettertid.

[AnonymBruker]

Eg var 15 eller 16 år var sammen med en gutt som var 2 år eldre enn meg tror eg.. eg vart gravid da vi bare hadde vært sammen i 4 mnd, og tok som sjokk visste ikkje kva eg skulle gjøre, og da det store skjedde at eg tenkte en lite dråpe alkahol kunne ikkje skade, neste dag skjedde abroten, tenker forsatt på det en dag imellom og det har gått nå 3 år siden sist. Barefaren visste om dette da og tok ikkje lang tid etter dette att forholdet tok slutt.

[kokkosmamma]

Jeg har tatt abort for snart 10 år siden nå, og det var det beste for meg att jeg ikke lot ett barn komme til verden, sånn som sitvasjonen var med rus og modenhet da! likevell blir man fort voksen når man for barn, og drev i lang tid, og regnet på hvor langt jeg skulle vert på vei, om det hadde blitt jente eller gutt, også lignende...

noen år senere hadde jeg slutta og ruse meg, og ville bli gravid, og det tokk år føre jeg ble det igjenn, får så og få spontanabort... tankende var ikke lett da...

Men det er en mening med alt. tenk att v også faktisk er formange på jorda, kansje det er logisk att noen ikke kan få barn? fårså heller adoptere, og ta vare på andres barn? kansje du tokk abort, og reddet ett barn bra en trøbblet oppvekst?

Føl hjerte ditt du <3 føler med deg ...

[AnonymBruker]

Jeg var igjennom en kirurgisk abort som 16åring, det er 10 år siden nå. Der og da følte jeg ikke noe spesielt over det hele, og det har igrunn ikke plaget meg (heldigvis) siden den gang. Den gang hadde jeg også nettopp fått ny kjæreste.

Nå når jeg er gravid igjen med mitt første barn kjenner jeg mer på følelsene jeg ikke hadde den gang, og er litt engstelig for at aborten jeg hadde kan ha noe å si i forhold til mitt næværende svangerskap.

Føler allikevel veldig med dere som sliter veldig med sorgprosessen etter en abort, ikke alle er like "iskalde" som jeg var den gang.

[Gjest anygirl]

heisann, jeg tok abort nå den 30. mars.

Før jeg fant ut at jeg var gravid, så tenkte jeg : Jaja, er jeg gravid så er jeg gravid. Unge nå passer seg ikke så abort er eneste valget. MEN.. Da jeg så fant ut dette, så fikk jeg ett nytt syn. jeg ville ikke ta abort, det var helt uaktuelt. Men samboern ville ikke beholde, da han ikke følte seg klar for dette..

Så valget da blei abort, det var litt trist å tenke på det at nå hadde jeg en liten i magen som var min å min elskede sin.

Men abort ble det likevel. Jeg angrer ikke akkurat, da jeg går enda vidregående transport og logistikk. å skal bli trailersjåfør..

Jeg synes jeg tar dette rimelig bra, men setter jeg meg ned for å tenke på dette, så kommer det nok noen tårer ja..

Er jo ikke meninga med å ta livet av en liten en, men siden vi har klart dette nå så blir jeg garantert gravid senere

Så tanken på at jeg kan bli gravid på nytt, bare senere når alt faller seg så er det ikke så trist

Så ikke tenk mye på aborten, da knuser du deg selv, du gruser deg selv da.

Tenk at senere, når tiden er der. Så kan du bli gravid på nytt å få det bedre med deg selv og barnet

[AnonymBruker]

Hei igjen:) Mente ikke at de som angrer prøver å dramatisere det, men at det gjerne er de som har behov for å snakke om dte i ettertid og da hører vi gjerne oftere deres historier, enn de "lykkelige historiene". Ikke at det er noe gale i det:)

til deg og dere andre som har hatt det vondt i ettertid.

Skjønner hva du mener. Takk:)

[AnonymBruker]

Eg var 15 eller 16 år var sammen med en gutt som var 2 år eldre enn meg tror eg.. eg vart gravid da vi bare hadde vært sammen i 4 mnd, og tok som sjokk visste ikkje kva eg skulle gjøre, og da det store skjedde at eg tenkte en lite dråpe alkahol kunne ikkje skade, neste dag skjedde abroten, tenker forsatt på det en dag imellom og det har gått nå 3 år siden sist. Barefaren visste om dette da og tok ikkje lang tid etter dette att forholdet tok slutt.

Tok du abort, eller spontanaborterte du? For om du spontanaborterte, så tviler jeg på at det var pga du drakk litt alkohol.

[AnonymBruker]

Jeg har tatt abort for snart 10 år siden nå, og det var det beste for meg att jeg ikke lot ett barn komme til verden, sånn som sitvasjonen var med rus og modenhet da! likevell blir man fort voksen når man for barn, og drev i lang tid, og regnet på hvor langt jeg skulle vert på vei, om det hadde blitt jente eller gutt, også lignende...

noen år senere hadde jeg slutta og ruse meg, og ville bli gravid, og det tokk år føre jeg ble det igjenn, får så og få spontanabort... tankende var ikke lett da...

Men det er en mening med alt. tenk att v også faktisk er formange på jorda, kansje det er logisk att noen ikke kan få barn? fårså heller adoptere, og ta vare på andres barn? kansje du tokk abort, og reddet ett barn bra en trøbblet oppvekst?

Føl hjerte ditt du <3 føler med deg ...

Åj...Tusen klemmer til deg!!

Du har en god tankegang, virker som du er en veldig omsorgsfull person.

Ønsker deg bare lykke til videre!

TS

[AnonymBruker]

Tok abort for ca. 10 år siden. Har aldri angret. Jeg var altfor barnslig til å få barn dengang, og den dag i dag er jeg ikke sammen med ham som ville vært barnefaren heller.

[AnonymBruker]

heisann, jeg tok abort nå den 30. mars.

Før jeg fant ut at jeg var gravid, så tenkte jeg : Jaja, er jeg gravid så er jeg gravid. Unge nå passer seg ikke så abort er eneste valget. MEN.. Da jeg så fant ut dette, så fikk jeg ett nytt syn. jeg ville ikke ta abort, det var helt uaktuelt. Men samboern ville ikke beholde, da han ikke følte seg klar for dette..

Så valget da blei abort, det var litt trist å tenke på det at nå hadde jeg en liten i magen som var min å min elskede sin.

Men abort ble det likevel. Jeg angrer ikke akkurat, da jeg går enda vidregående transport og logistikk. å skal bli trailersjåfør..

Jeg synes jeg tar dette rimelig bra, men setter jeg meg ned for å tenke på dette, så kommer det nok noen tårer ja..

Er jo ikke meninga med å ta livet av en liten en, men siden vi har klart dette nå så blir jeg garantert gravid senere

Så tanken på at jeg kan bli gravid på nytt, bare senere når alt faller seg så er det ikke så trist

Så ikke tenk mye på aborten, da knuser du deg selv, du gruser deg selv da.

Tenk at senere, når tiden er der. Så kan du bli gravid på nytt å få det bedre med deg selv og barnet

Du har helt rett. Men jeg er typen som får dårlig samvittighet for en minste "feil" handling, så det var ikke så lett å tenke på det... Det er godt du tenker slik, og passer på å forstå at du valgte rett. He he, jeg venter som en gærning på at "tiden er der" for å få barn. Den er ikke her ennå, men forhåpentligvis kommer den en dag for både meg og deg

"Jeg var igjennom en kirurgisk abort som 16åring, det er 10 år siden nå. Der og da følte jeg ikke noe spesielt over det hele, og det har igrunn ikke plaget meg (heldigvis) siden den gang. Den gang hadde jeg også nettopp fått ny kjæreste.

Nå når jeg er gravid igjen med mitt første barn kjenner jeg mer på følelsene jeg ikke hadde den gang, og er litt engstelig for at aborten jeg hadde kan ha noe å si i forhold til mitt næværende svangerskap.

Føler allikevel veldig med dere som sliter veldig med sorgprosessen etter en abort, ikke alle er like "iskalde" som jeg var den gang."

Jeg tror ikke aborten har noe å si for svangerskapet du har nå! Det er godt du var "iskald" den gangen, du sparte deg nok for mye "bry"!

Nå tror jeg jeg har svart alle her inne, klarer ikke å bare svare en. Takk til alle sammen! Er godt å lese hva andre føler og tenker om sitt.

STOOOR KLEM TS