Alle som har tatt abort, hvordan er det i ettertid for dere?

[AnonymBruker]

Jeg har tatt abort for en del år siden med min daværende kjæreste (ble straks slutt), var 18 år. Sørget veldig tungt det første året etter.

Klarte ikke fullføre skolen, sov hele tiden, gråt mye, hadde ofte veldig vonde drømmer om barnet, festet mye, dårlig samvittighet, og ikke minst savnet var uendelig stort.

Jeg ville ikke være for mye med familien eller nære venner, eller i det hele tatt noen som hadde hatt en mening om graviditeten. Jeg var så utrolig sint på alle rundt meg, som fortalte at "det beste er nok å ta abort" etterfulgt av "men du bestemmer selv". Mamma var den eneste som mente at det kanskje ikke var så lurt å ta abort, men i den alderen hørte ikke jeg så mye på henne des verre. Hun skjønte vel at å ha abort på samvittigheten er noe jeg ville takle dårlig.

Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg måtte slippe de vonde tankene om aborten, før jeg brøt ut i gråt for an min nåværende kjæreste en kveld. Vel 2 år etter aborten. Kanskje var det det jeg trengte, å gråte ut og få trøst. Jeg gråt så utrolig mye den kvelden, men det føltes så mye bedre i ettertid. Snille mannen min..

Så i dag går det bedre. Kan drømme om barnet enda, men det er på en måte "gode" drømmer. Feks en gang at h*n sprang rundt i stua og lo. Fin drøm, men litt tungt å våkne.

Ellers må jeg ærlig innrømme, når venninnene mine får barn. Det er det verste i etter tid. Jeg er så klart glade på deres vegne, og gjør alt for å enda være en like god venninne. Men det er kun med de nære, de andre må jeg ærlig innrømme at jeg unngår.

Godt å få litt ut.

Så da lurer jeg bare på om det er noen andre her som har tatt abort, som enda tenker på det i år etter på? Hva tenker dere om det?

Abortmotstandere kan la vær å skrive i denne tråden.

[AnonymBruker]

Oki jeg har ikke tatt abort,men ei vennine av meg gjorde det. Hun er lettet over at hun gjorde det. Senere så ble nåværende eksen hennes voldelig mot henne. Tok lang tid før hun kom seg ut av forholdet. Hun er evig glad hun hun slipper å måtte på noen helst måte ha kontakt med han igjen.

skriver anonym av respekt for min vennine

[AnonymBruker]

var blitt sammen med en gutt når jeg va 17. ble gravid, han overtalte meg til og ta abort, hadde det jævlig. dagen etter aborten fortalte han meg at han var forelsket i en annen jente. 4 måneder etterpå var hun gravid. de er nå en lykkelig familie med 2 barn og har vert sammen siden. dette er 9 år siden. og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har et barn med HAN som nå kunnet vert 9 år gammel. da hadde ting vert noe annet enn det er idag. og idag kunnet jeg ikke vert lykkeligere.. dette var et kort samandrag av min histore. gidder ikke legge ut den lange versjonen

[sequin]

Er ikke flere år siden jeg gjorde det da, men jeg tenker mye på det og har dårlig samvittighet. Håper det går over snart, for ellers kommer det til å laaaaangt tid for jeg gidder å vurdere barn i det heletatt.

[AnonymBruker]

Kommer til å tenke på det hele livet, nesten 20 år siden og lurer på den dag i dag om det var riktig å drepe et liv. Kommer til å være med deg resten av livet..sorry.

[Gentle]

Til TS:

Du har hatt en sorgprosess som ventet på å få gå sin gang, den har du sannsynligvis prøvd å fortrenge.

Til slutt greide du ikke å holde den i sjakk lengre, og prosessen starter av seg selv.

Dette er sunne reaksjoner, som du absolutt burde gå gjennom. Tillat deg selv å føle det du føler, gråt når du vil gråte, vær sint på dem du føler sinne mot (men la det heller gå ut over et tre i skogen enn de aktuelle menneskene hvis du føler for å være fysisk)

Husk at dette kun er reaksjoner du har behov for å gå gjennom, ikke en tilstand du kommer til å være i særlig lenge.

Du har en jobb med å tilgi. Tilgi dem du føler sviktet deg, og deg selv, noe som kan være vanskelig.

Hvis prosessen låser seg fast og ikke glir videre i de forskjellige fasene, må du søke hjelp. Start med fastlegen din, som kan henvise deg til psykolog eller andre med kompetanse. Eller søk på Google og finn grupper som har tråkket stien og kan være mentor.

Når du er kommet gjennom prosessen, noe som kan ta uker eller måneder, er det hele blitt en erfaring og kanskje noen arr, med smertene med åpne sår vil være borte.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Til TS:

Du har hatt en sorgprosess som ventet på å få gå sin gang, den har du sannsynligvis prøvd å fortrenge.

Til slutt greide du ikke å holde den i sjakk lengre, og prosessen starter av seg selv.

Dette er sunne reaksjoner, som du absolutt burde gå gjennom. Tillat deg selv å føle det du føler, gråt når du vil gråte, vær sint på dem du føler sinne mot (men la det heller gå ut over et tre i skogen enn de aktuelle menneskene hvis du føler for å være fysisk)

Husk at dette kun er reaksjoner du har behov for å gå gjennom, ikke en tilstand du kommer til å være i særlig lenge.

Du har en jobb med å tilgi. Tilgi dem du føler sviktet deg, og deg selv, noe som kan være vanskelig.

Hvis prosessen låser seg fast og ikke glir videre i de forskjellige fasene, må du søke hjelp. Start med fastlegen din, som kan henvise deg til psykolog eller andre med kompetanse. Eller søk på Google og finn grupper som har tråkket stien og kan være mentor.

Når du er kommet gjennom prosessen, noe som kan ta uker eller måneder, er det hele blitt en erfaring og kanskje noen arr, med smertene med åpne sår vil være borte.

Lykke til!

Hei!

Du har mye rett! Jeg fortrengte sorgen, kanskje på en litt rar måte. Men jeg er ikke lengre sint på noen. Det var ikke vennene osv mine sin feil at jeg tok abort, det var mitt eget valg til syvende og sist. Jeg er veldig lett påvirkelig av meg (domsnill, naiv og hele pakka), så lærte i alle fall at noen ganger er det best å høre på seg selv fremfor andre

Å tilgi meg selv der i mot vet jeg ikke om noen ganger kommer til å skje mer enn jeg har gjort. Har tilgitt på en måte, på en annen måte ikke. Er litt vanskelig å sette ord på det. Har skjønt og respektert at gjort er gjort, men angrer fordi om.

Etter aborten var det litt som at verden stoppet opp på vent i et år. Jeg hadde plutselig ingen meninger om hva jeg feks ville med livet. Og jeg hadde ingen respekt for meg selv heller. Er vanskelig å forklare, men det var et veldig vanskelig år.

Men det er ikke lengre åpne sår. Jeg tenker stadig på den lille, og savner. Men gjort er gjort

TS:)

[AnonymBruker]

Kommer til å tenke på det hele livet, nesten 20 år siden og lurer på den dag i dag om det var riktig å drepe et liv. Kommer til å være med deg resten av livet..sorry.

Huff, trist å lese

Det er bare noen år siden jeg tok abort. Men jeg nå vet det kommer til å være med meg resten av livet.

Jeg prøver å la være å tenke på det som at jeg har "drept et liv". Og det håper jeg du også gjør.

TS

[AnonymBruker]

Er ikke flere år siden jeg gjorde det da, men jeg tenker mye på det og har dårlig samvittighet. Håper det går over snart, for ellers kommer det til å laaaaangt tid for jeg gidder å vurdere barn i det heletatt.

Vet ikke hva jeg skal si. Du får bare tenke på det at gjort er gjort, selv om det høres litt lett ut. Slik har jeg prøvd å tenkte, å det er vel det som har reddet meg.

TS

[AnonymBruker]

var blitt sammen med en gutt når jeg va 17. ble gravid, han overtalte meg til og ta abort, hadde det jævlig. dagen etter aborten fortalte han meg at han var forelsket i en annen jente. 4 måneder etterpå var hun gravid. de er nå en lykkelig familie med 2 barn og har vert sammen siden. dette er 9 år siden. og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har et barn med HAN som nå kunnet vert 9 år gammel. da hadde ting vert noe annet enn det er idag. og idag kunnet jeg ikke vert lykkeligere.. dette var et kort samandrag av min histore. gidder ikke legge ut den lange versjonen

For en tosk! Jeg tror jeg hadde hentet hagla altså..

Bra at du er lykkelig og tilfreds med din avgjørelse du tok da! Er forsåvidt også glad for å ikke ha barn med barnefaren, noe som hjelper på samvittigheten ettersom faren ikke var helt god i hodet..

TS

[AnonymBruker]

For en tosk! Jeg tror jeg hadde hentet hagla altså..

Bra at du er lykkelig og tilfreds med din avgjørelse du tok da! Er forsåvidt også glad for å ikke ha barn med barnefaren, noe som hjelper på samvittigheten ettersom faren ikke var helt god i hodet..

TS

Jeg skal love deg jeg var sinna i noen år. Men så kom han pluttselig engang for et 4 år siden og beklaget seg. dama hans (som jeg liker godt) sa han hadde snakka mye om meg og har slitt med samvittigheten pgav meg.. fortjent er det da men

Det værste er at for 2 år siden flyttet min beste venninde hit, så traff han henne, og han var utro mot dama i et par måneder med henne. Er glad det ikke ble noe familie med meg og han ja.. fysjameg..

[Spesial]

Det trilte noen tårer når jeg leste innlegget ditt TS. Jeg gjennomgikk en abort i sommer og har sliti veldig med det i ettertid. Har hatt mine dager hvor jeg bare har liggi i senga og gråti. Vært vanskelig å konsentrere seg om skole, og har isolert meg. Tenker på barnet hver dag, hele tiden nesten. Det går litt bedre nå, gråter ikke hver dag lenger.. Jeg tror smerten aldri helt kommer til å forsvinne, men jeg håper vi kan lære oss å akseptere det valget vi gjorde.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to aborter, begge ligger nå langt tilbake i tid, og tre år fra hverandre i tid.

I begge tilfellene har jeg kommet over det ganske greit. Ingen av de to "fedrene" var aktuelle som livspartnere, den ene fordi vi bare rota, den andre fordi forholdet vårt var på vei mot oppløsning. Jeg har fått flere barn senere, og er veldig fornøyd med livet mitt nå.

[AnonymBruker]

Jeg har tatt abort to ganger. Var usikker på om det var det riktige valget gang nr2, men nå angrer jeg ikke da jeg venter en liten huleboer:)

den første gangen fikk jeg utskrapning etter mye protest. Gikk veldig fint, frem til en uke etterpå. Da begynte jeg å bli kjempe dårlig og fikk kramper nederst i maven. Det viste seg at jeg hadde resten igjen og måtte ta en ny utskrapning.

Gang nr to var i høst. Fikk da piller. For min del var det et smertehelvete. Lå og vred meg i sengen i en hel dag. Etter noen dager fikk jeg kramper og feber. Ringte til sykehuset, men de mente det var influensa. Etter en uke dro jeg tilbake til sykehuset i svime. Legen som undersøkte meg lurte på om det VIRKELIG gjorde så vondt. ( han trodde da ikke på meg) Men det viste seg å være en del rester igjen denne gangen også. Da var det rett inn på opp.stuen og ta en en ny utskrapning. Sendt hjem, men ble ikke bedre. Etter en ny uke ble jeg lagt inn for å ta en ny undersøkelse og en pille. Smerter igjen, men heldgvis ble jeg bra etter en uke. Men jeg gjør det ALDRI igjen.

Det værste er å ikke bli trodd når du ringer legen. Sambo trodde jeg hadde blitt alvorlig syk. Jeg var iskald innvendig, men glovarm utvendig.

Sykepleierne som undersøkte meg gang nr to var like glad om mannen som undersøkte gang nr 1.

Som jeg sa til dem: mlig dette er hverdagsbrød for dere. Men for oss som tar abort er dette mer enn enkelte orker.

Jeg er kanskje en av de som har vært utrolig uheldige. Men synes det er en viktig ting å tenke på når en skal ta abort.

det er ikke "bare, bare"

[AnonymBruker]

Jeg har tatt abort to ganger. Var usikker på om det var det riktige valget gang nr2, men nå angrer jeg ikke da jeg venter en liten huleboer:)

den første gangen fikk jeg utskrapning etter mye protest. Gikk veldig fint, frem til en uke etterpå. Da begynte jeg å bli kjempe dårlig og fikk kramper nederst i maven. Det viste seg at jeg hadde resten igjen og måtte ta en ny utskrapning.

Gang nr to var i høst. Fikk da piller. For min del var det et smertehelvete. Lå og vred meg i sengen i en hel dag. Etter noen dager fikk jeg kramper og feber. Ringte til sykehuset, men de mente det var influensa. Etter en uke dro jeg tilbake til sykehuset i svime. Legen som undersøkte meg lurte på om det VIRKELIG gjorde så vondt. ( han trodde da ikke på meg) Men det viste seg å være en del rester igjen denne gangen også. Da var det rett inn på opp.stuen og ta en en ny utskrapning. Sendt hjem, men ble ikke bedre. Etter en ny uke ble jeg lagt inn for å ta en ny undersøkelse og en pille. Smerter igjen, men heldgvis ble jeg bra etter en uke. Men jeg gjør det ALDRI igjen.

Det værste er å ikke bli trodd når du ringer legen. Sambo trodde jeg hadde blitt alvorlig syk. Jeg var iskald innvendig, men glovarm utvendig.

Sykepleierne som undersøkte meg gang nr to var like glad om mannen som undersøkte gang nr 1.

Som jeg sa til dem: mlig dette er hverdagsbrød for dere. Men for oss som tar abort er dette mer enn enkelte orker.

Jeg er kanskje en av de som har vært utrolig uheldige. Men synes det er en viktig ting å tenke på når en skal ta abort.

det er ikke "bare, bare"

fikk trykket post før jeg var ferdig.

Jeg angrer ikke på aborten, for ingen av oss var klare der og da. Forholdet vårt ble mye sterkere etter disse to abortene. Men etter abort nr 1 klarte jeg ikke å se barn eller høre om det.

Etter nr to blokkerte jeg alt og stengte dem ute. Orket ikke å tenke tanken.

[AnonymBruker]

Jente på 26 her. Har tatt 6 aborter. Føler meg ødelagt. En eller annen form for selvskading.

[AnonymBruker]

Jente på 26 her. Har tatt 6 aborter. Føler meg ødelagt. En eller annen form for selvskading.

Jeg synes inderlig synd på deg. Føler du anger og skyld da, eller klarer du ikke føle noe?

[AnonymBruker]

Jeg tok abort for fire år siden. Da var jeg i et fast forhold og vi hadde to barn allerede. Valget å ta abort var helt rett. Det føltes fullstendig riktig da og det føles helt riktig idag.

[AnonymBruker]

Jeg tok abort for 2 år siden. Har ikke slitt noe som helst i ettertid. Var bare en lettelse å få det overstått, pga var så sykt kvalm i ukene før.

Leit å høre at mange sliter psykisk etter abort, men jeg vil også få frem at det går bra for svært mange. Ofte er det de som har slitt vi får høre om, alle det gikk bra med og som nesten har glemt aborten er ikke like ivrige til å fortelle sin historie.

For meg var det aldri aktuelt å beholde og i dag er jeg ikke sammen med den evnt. faren. Har ikke tenkt særlig mye på det, tenker ikke på det som et liv jeg tok osv. Jeg gjorde det beste for meg uten å dramatisere det for mye. Tror jeg skrudde av følelsene litt og hadde blikket rettet fremover uten å tenke hvis ditt og hvis datt. Det funket for meg hvertfall:)

[AnonymBruker]

Jeg skal love deg jeg var sinna i noen år. Men så kom han pluttselig engang for et 4 år siden og beklaget seg. dama hans (som jeg liker godt) sa han hadde snakka mye om meg og har slitt med samvittigheten pgav meg.. fortjent er det da men

Det værste er at for 2 år siden flyttet min beste venninde hit, så traff han henne, og han var utro mot dama i et par måneder med henne. Er glad det ikke ble noe familie med meg og han ja.. fysjameg..

Wow! Litt av en fyr det der, godt du kom deg bort fra han!!

Jeg håper han hadde inderlig dårlig samvittighet de årene, men godt han sa unnskyld til slutt da. Bedre sent enn aldri

TS