Å bryte med foreldrene

[AnonymBruker]

Dere som har brutt kontakten med forldrene deres; er dere ikke redde for å miste arven?

Er det verdt å bryte med foreldrene og "miste" noen millioner? Har man rett på noe uansett familieforhold?

Ja, det er en grunn til at jeg lurer, men jeg skal love dere at det ikke er jeg som en den mest kyniske i familien selv om det virker sånn. Jeg ser på arven som en erstatning for det de har gjort mot meg i alle år.

[LukaFrost]

I Norge kan ikke barn bli helt arveløse.

[Jinta]

Hadde jeg brutt med foreldrene mine så hadde jeg ikke regnet med å få noe arv nei..! Skjønner ikke hvorfor folk er så forbaska griske sånn som dette, er jo mange som ikke får noen arv i det hele tatt og ikke klager på det. Bygg deg opp dine egne penger og formue, du har i grunn ikke rett til å forvente en dritt. Synes du virker over gjennomsnittet bortskjemt som kan finne på å i det hele tatt si noe slikt når du har brutt med foreldrene dine.

[Jinta]

I Norge kan ikke barn bli helt arveløse.

Joda hvis foreldrene bestemmer seg for å gi bort penger og verdier før de dør så kan man det. Er nok en grunn til at det er så mye uvennskap i familier rundt omkring.

[Gjest Gjest]

Dere som har brutt kontakten med forldrene deres; er dere ikke redde for å miste arven?

Er det verdt å bryte med foreldrene og "miste" noen millioner? Har man rett på noe uansett familieforhold?

Nei, jeg er ikke redd for å miste arven. Du har rett på arv, selv om du bryter all kontakt, siden ingen barn i Norge kan gjøres helt arveløse.

En annen ting som gjør at jeg ikke er redd for å miste arv, er at da jeg brøt med den ene av mine foreldre, sa jeg samtidig fra om at jeg frasa meg all arv.

Dette er hele familien informert om.

Jeg kan ikke formelt frasi meg arveretten før arven skal fordeles etter dødsfall, men jeg ønsker ingenting å gjøre med denne personen, eller å motta noe fra denne personen.

[Pinkee]

Man kan ikke bli gjort arveløs nei, men foreldre kan gi vekk alt dem eier så lenge begge lever, da blir det gjerne smått med arv.

Det hadde jeg kommet til å gjøre, hvis mine barn valgte å bryte med meg. Hadde sørget for å kun etterlate meg gjeld og ubetalte regninger

[pandabear]

Dere som har brutt kontakten med forldrene deres; er dere ikke redde for å miste arven?

Er det verdt å bryte med foreldrene og "miste" noen millioner? Har man rett på noe uansett familieforhold?

Ja, det er en grunn til at jeg lurer, men jeg skal love dere at det ikke er jeg som en den mest kyniske i familien selv om det virker sånn. Jeg ser på arven som en erstatning for det de har gjort mot meg i alle år.

Det er ikke alle som har så mye å arve heller.

[Gjest Blondie65]

Jinta: jeg synes du er veldig veldig streng.

Jeg er enig i at hva som skjer med pengene til foreldrene mine har jeg ikke noe med før de er døde. Men noen har opplevd en barndom fra helvete som setter dype dype spor langt inn i voksen livet. Foreldrene forstår aldri at de har ødelagt et / flere barn og forstår derfor ikke at barna ikke vil ha kontakt i voksen alder. Derfor straffer de barna ytterligere ved å fjerne muligheten for noe å arve. Er det rart at dette blir enda bitrere? Først klarer man ikke kontakten med voksne som ikke har forbedret seg og deretter ny straff fordi man ikke klarer dette?

Hvem skal være den voksne i et barn-foreldre forhold? Forelderen eller barnet? Hvem har hatt et valg - foreldrene som valgte å få barn, eller barnet som ble født?

Jeg har svært lite til overs for foreldre som svikter sin rolle over for sine barn!

[Kosemose]

Hvis det er noe å arve har du rett på din del av det. Foreldrene dine kan begrense din andel til 1 million, med andre ord, hvis dere er tre livsarvinger og boet er verdt 5 millioner, kan foreldrene dine bestemme at du skal kun ha pliktdelen på 1 million, mens de to andre da får 2 millioner hver. Sånn tror jeg i allefall at det er.

[Gjest Consensio]

Haha, redd for å miste arven? Nei du

Jeg har brutt med den ene av mine foreldre og arven var nok det siste jeg tenkte på.

Hva skulle man gjort da? Holdt kontakten for pengenes skyld? I mange, mange, maaaange år fremover *grøss*

[AnonymBruker]

Hadde jeg brutt med foreldrene mine så hadde jeg ikke regnet med å få noe arv nei..! Skjønner ikke hvorfor folk er så forbaska griske sånn som dette, er jo mange som ikke får noen arv i det hele tatt og ikke klager på det. Bygg deg opp dine egne penger og formue, du har i grunn ikke rett til å forvente en dritt. Synes du virker over gjennomsnittet bortskjemt som kan finne på å i det hele tatt si noe slikt når du har brutt med foreldrene dine.

Du aner ikke hva som ligger bak. Du har ikke peiling. Som jeg sa, så ser jeg på arven som en erstatning. Jeg er IKKE bortskjemt... Hadde jeg saksøkt foreldra mine så hadde jeg antageligvis vunnet i retten (ifølge psykologen min), men jeg vil ikke gjennomgå mer vil bare bort bort bort og la "naturen" gå sin gang...

[Gjest Gjest]

Det hadde jeg kommet til å gjøre, hvis mine barn valgte å bryte med meg. Hadde sørget for å kun etterlate meg gjeld og ubetalte regninger

Hadde et av dine barn vlagt å bryte med deg, ville det sikkert ha vært en meget god grunn for det.

Voksne barn bryter ikke uten en seriøs og dyp årsak, for å si det mildt. Ofte handler det om dypt svik og graverende omsorgssvikt i oppvekstårene.

[Kosemose]

Du aner ikke hva som ligger bak. Du har ikke peiling. Som jeg sa, så ser jeg på arven som en erstatning. Jeg er IKKE bortskjemt... Hadde jeg saksøkt foreldra mine så hadde jeg antageligvis vunnet i retten (ifølge psykologen min), men jeg vil ikke gjennomgå mer vil bare bort bort bort og la "naturen" gå sin gang...

Jeg regner i allefall med at det er gode grunner som ligger bak når noen velger å bryte med foreldrene sine. Og arv det har du krav på, hvis det er noe å arve.

[Gjest Blondie65]

Voksne barn bryter ikke uten en seriøs og dyp årsak, for å si det mildt. Ofte handler det om dypt svik og graverende omsorgssvikt i oppvekstårene.

Eller totalt forskjellig verdisyn - så på kant at man blir provosert bare av å være i samme rom. Det kan være at foreldrene tar litt "slækt" på det meste, mens avkommet er motsatt. Eller omvendt: foreldrene er strikse og blander seg i alt som ikke passer i deres mal og lager et h... ut av det hver gang de "oppdager" at avkommet har gått sine egne veier. Et godt eksempel er den homofile sønnen av foreldrene i Kristent Fellesskap.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt de som tenker at de i hvert fall skal ha eventuelle verdier etter foreldre de har hatt god grunn til å bryte med. Selv har jeg tenkt at det er penger jeg aldri ville tatt i, hvis jeg skulle gått til det skrittet å bryte selv.

[Pinkee]

Hadde et av dine barn vlagt å bryte med deg, ville det sikkert ha vært en meget god grunn for det.

Voksne barn bryter ikke uten en seriøs og dyp årsak, for å si det mildt. Ofte handler det om dypt svik og graverende omsorgssvikt i oppvekstårene.

Jeg skrev: hvis *mine* barn hadde valgt å bryte med meg, å jeg vet faktisk at dem ikke har vært utsatt for dyp svikt og graverende omsorgssvikt. Så bryter dem med meg, så er det iallefall ingenting med oppveksten å gjøre, ergo skal jeg sørge for å kun etterlate meg gjeld og ubetalte regninger

Å se på arv som ei erstatning for oppvekst blir og litt for barnslig for meg, har man krav på erstatning, så gjør man det NÅ, ikke venter i mange år, det blir feigt.

Endret 27. februar 2011 av Pinkee

[Jinta]

Du aner ikke hva som ligger bak. Du har ikke peiling. Som jeg sa, så ser jeg på arven som en erstatning. Jeg er IKKE bortskjemt... Hadde jeg saksøkt foreldra mine så hadde jeg antageligvis vunnet i retten (ifølge psykologen min), men jeg vil ikke gjennomgå mer vil bare bort bort bort og la "naturen" gå sin gang...

Klart jeg ikke gjør det men jeg synes fortsatt ikke man kan forvente så mye når man bryter med foreldrene uansett hvor ille de har vært mot deg. Kanskje du burde gå i retten?

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke formelt frasi meg arveretten før arven skal fordeles etter dødsfall, men jeg ønsker ingenting å gjøre med denne personen, eller å motta noe fra denne personen.

Det kan du gjøre, på eget skjema/erklæring, ikke noe problem, bare ring en advokat.

[AnonymBruker]

Jeg skrev: hvis *mine* barn hadde valgt å bryte med meg, å jeg vet faktisk at dem ikke har vært utsatt for dyp svikt og graverende omsorgssvikt. Så bryter dem med meg, så er det iallefall ingenting med oppveksten å gjøre, ergo skal jeg sørge for å kun etterlate meg gjeld og ubetalte regninger

Å se på arv som ei erstatning for oppvekst blir og litt for barnslig for meg, har man krav på erstatning, så gjør man det NÅ, ikke venter i mange år, det blir feigt.

Jeg ser at du har store problemer med å sette deg inn i hvordan man preges av å ha vokst opp i et helvete. Man kommer til et punkt hvor man bare ikke orker mer, og man vil bare bort. Å gå til søksmål vil for veldig, veldig mange være en belastning på toppen av alt man har vært igjennom, og man orker bare ikke tanken på det.

[Gjest Blondie65]

Jeg skjønner godt de som tenker at de i hvert fall skal ha eventuelle verdier etter foreldre de har hatt god grunn til å bryte med. Selv har jeg tenkt at det er penger jeg aldri ville tatt i, hvis jeg skulle gått til det skrittet å bryte selv.

Tja!

For egen del anser jeg rettferdig, lovlig og ikke minst likeverdig behandling mellom søsken som et minimum. Derfor kan jeg ikke forstå at jeg evt. skulle si fra meg arv dersom et av mine ankepunkter mot foreldre var urettferdig behandling gjennom livet. Da ville jeg jo bare forsterket forskjellsbehandlingen selv etter deres død.

Jeg forstår godt at det er forskjellig syn på dette og kan godt se for meg at et incest offer ikke orker ha penger etter overgriperen.